hits

kirken og meg

Da den troende, homofile, muslimen holdt appell i kirken ville applausen ingen ende ta. Jeg har vært på regnbuemesse i Domkirka.

  • 14.07.2018 - 09:14

PRIDE og besøk på regnbuemessen stod i fare for, for meg, å komme i skyggen av mitt egen lille kirkedrama. Men så stod han der på Domkirkens talerstol, den skjeggete muslimen og med ett fikk jeg perspektivene satt tilbake på plass igjen. Kirken er idag et romslig rom. Det er høyt opp til taket.

Jeg ble aldri utstøtt fra kirken. Jeg var en av dem de ikke hadde noen store forhåpninger til i utgangspunktet. Og jeg var ikke alene. De fleste var sånne som meg. Åket. De som kirken hadde ansvaret for, men som de fra børjan av visste at nok var mest av det fortapte slaget uansett, selv om de selvfølgelig skulle gjøre et forsøk. Det er jo det gode kristne gjør, tross alt. Men det beste hadde nok vært om de kunne separere oss helt fra den gode flokken, helst allerede ved dåpen, slik at vi ikke lurte noen av dem de hadde forhåpninger til med oss ut på den breie vei. Den var litt vanskelig for dem lell dette her, tanken på at deres kjære barn skulle vokse opp sammen med oss, ungene der ute. Akkurat slik vi nå ser enkelte muslimske foreldre streve og synes at det er vanskelig å skulle la sine barn vokse opp med påvirkning fra de samme, ugudelige, ungene der ute i gata.

Jeg hadde helt glemt den følelsen. Det er så lenge siden sist jeg var den store stygge ulven i en religiøs sammenheng. I noen sammenhenger egentlig. Det er rart å plutselig være tilbake. Men etter at jeg tråkka indremisjonen på tærne så har jeg virkelig fått føle på hvilke krefter som også bor i kirken. Han hadde virkelig rett, gamlepresten som jeg møtte i Tonsen kirke, når han forsøkte å fortelle meg om hvilket enormt spenn som finnes i kirka vår. Han mente spennet var det beste ved kirken. Jeg er mer troende til å si at spennet er det som holder oss borte. Vi, de andre, vi som også hører kirken til, men som holder oss på avstand, på trygg og god avstand. Vi som har blitt brent før.

Kirken har møtt meg på en god måte og vist seg som et imøtekommende og vennlig sted, men denne uken. Uken da blogginnlegget om dagen da jeg og kirken kræsjlanda ble offentlig har vært fylt med så ymse. Så jeg fant den mest skjeggete muslimen jeg kunne finne der i kirka og krevde å få en klem. 

 

Til nå i dette prosjektet har jeg vært heldig å fått kjenne på det gode, det fantastiske, det inkluderende. Det som ønsker deg velkommen. Det har vært godt og jeg tror på dem. Jeg tror de mener det. På ordentlig. Jeg tror de har plass til meg. Til oss. Men den siste uken har jeg blitt påminnet om hva som også er der ute. Jeg har en innboks, et kommentarfelt, fulle av påminnelser. Stråmenn høyere enn Ammerudblokkene og pekefingre så kalde som is. Påminnelser om hvem jeg er. Om at jeg er en av de andre. En av de på utsiden. Langt der borte på den breie veien... Jeg har vært uetisk, uærlig, jeg har ikke forstått og jeg har ikke gjort rett, mot en av deres egne, selv om alt jeg egentlig gjorde var å sitere ham. Ordrett.

Men det er greit. De er  gode folk. Ekte, gode og fine folk. De på den breie veien. Min Gud skinner like sterkt gjennom deres øyne. Ofte sterkere. Og min Gud har alltid vært for romslig til å passe inn på den smale sti. Det fantes alltid så mange fine folk det ikke var plass til, når stien smalnet seg til og ble trang.

Velkommen til Regnbuemesse i Domkirka.

Denne dagen sitter jeg i en smekkfull domkirke omringet av den gruppen kirkens folk virkelig fordømte og ikke ville vite av. Homofile. Skeive. Jeg er på Regnbuemesse, fredag ettermiddag under PRIDE. Kirken er stappfull. Det har vært en lang kamp de har kjempet, de som har fått dette til. En beundringsverdig kamp. Kun for å få lov til å være den de er født til å være. For kun få år siden ville dette ha vært en umulighet. Fullstendig utenkelig. Mange steder er det det enda. I enkelte land er homofili forbudt ved lov, akkurat slik det en gang var det her. Forbudet mot homofili ble faktisk ikke opphevet før året før jeg ble født. 1972. Tenk det. Ekteskapsloven som likestilte homofile kom ikke før i 2009. Og vigselsliturgien som lar likekjønnede par gifte seg på lik linje med flerkjønnedepar ble ikke vedtatt før i januar i 2017. Den er ikke engang 2 år gammel. Det har vært en lang kamp, men nå er vi her. Nå er vi på plass i Domkirka. Nå feirer kirka Regnbuemesse. Nå har kirka stand... på PRIDE. For en vei de har gått. For en enorm vei de har gått og så godt det er at de har gått den. Det setter så mange fri fra så mye sorg og så mye smerte. 

Kirkerommet laget også sine egne regnbuer denne ettermiddagen. 

Jeg ble aldri utstøtt fra kirken. Jeg gikk trampende ut selv, på trass, da de tråkket mine verdier litt for nær. Og jeg lærte tidlig at min Gud er der jeg er. Alltid. Kirken eide ikke min Gud. Og den vissheten gjorde meg arrløs. Men i denne kirka, idag, der sitter sårene dypt og arrene er vonde å bære. For mange. Og jeg har ikke sittet lenge der inne før jeg helt glemmer mitt eget lille drama og begynner å lytte og føle på det som skjer rundt meg  isteden. Tenk at de holdt gudstjeneste i skjul gjennom alle disse årene.  Menneskene i Åpen kirkegruppe. Det er tro. Det er styrke. Det er hengivenhet. Når du i alle disse årene holder Gudstjeneste i skjul fordi kirken ikke aksepterer den du er. Den du er født som. Når du blir fortalt om og om igjen at du ikke er god nok. At den du er er feil. At Gud mener at du er feil. Da er det styrke i å komme tilbake. I å tilgi. Da er det en gave og en fest å få lov til å være tilstede når de kommer tilbake. " Vi måtte holde gudstjenester i skjul i alle disse årene, sier representanten for Åpen Kirkegruppe, og nå står jeg her i Domkirka og jeg kjenner ikke skam engang" , og så bryter han ut i et digert smil mens salen klapper. I Åpen kirkegruppe finner du helt vanlige, helt normale mennesker, sier han, slike som meg. Og vi trengs også idag. Og så forteller han om et eldre lesbisk par som går i gruppen, men som ikke har turt å fortelle til menneskene i frikirken de går i at de endelig har gifta seg. Det som skulle ha vært en festdag. Det forblir skjult. Også i 2018. 

 

Åpen Kirkegruppe holdt i mange år gudstjenester i skjul og nå står jeg her i Domkirka og jeg føler ikke skam engang.

Temaet for årets PRIDE er familie sier Prest Petter Normann Dille og minner oss om de mange som ved å komme ut av skapet, ved å fortelle hvem de er har mista sin familie. Å bli støtt ut er noe av det vondeste et menneske kan oppleve og i dette rommet er det mange som har opplevd å bli utstøtt både fra kirke familien og fra sin biologiske familie, sier han. Og så siterer han Jarl Wåge som i en kronikk i forbindelse med PRIDE i år skriver at "hver eneste en som våger seg ut i gatene har vært igjennom en lang og ofte smertefull prosess". For mange går det bra å komme ut, men for mange går det også ikke bra. Med skam, avvisning og ensomhet som følge. Dille viser til den amerikanske borgerretts aktivisten og teologen James Cone som sa at man måtte forstå korset i lyset av det som skjedde i lynsjetrærne. Ser du noen som lider så er det din plikt å gå og bære korset sammen med dem. La de ikke bære alene! 

 

Petter Normann Dille og Valborg Orset Stene sender oss ut i den nydelige sommerkvelden. 

Det er godt å kjenne på at kirken nå har tatt et klart og tydelig standpunkt om at det ikke lenger skal skje. At man ikke lenger skal støtes ut og være annenrangs fordi man er født med en annen seksuell legning enn hetorfile har. Jeg har tidligere denne uka sett bilder av biskopen min, Kari Veiteberg, stå på stand inne i PRIDEPARK på Spikersuppa. Det varmer meg. For en oppreisning, for et signal det sender til de mange som har blitt skøvet til side og kastet ut. Det har skjedd en revolusjon i kirka. En regnbue revolusjon, men den har kosta og den har splitta. Flere prester sa opp i protest da de nå måtte vie likekjønnede par på lik linje med hetrofile.

Det har blitt holdt regnbuemesse i Domkirken under PRIDE festivalen i mange år allerede. Men det har vært en lang vei dit. Petter Norman Dille ber oss identifisere de som lider i dag. Hvem bærer korset idag?  

Bertine Zetlitz sang vakkert og sårt i Domkirken denne dagen.

Og da, etter at Bertine Zetlitz har sunget om å være på kanten, så kommer han omsider opp, den skjeggete muslimen. Thee Yezen Al-Obaide fra organisasjonen Salam. Og mens han snakker så gjør jeg noe jeg aldri før har gjort i kirka. Jeg griner. Jeg griner, Yezen snakker og når det er over bryter den lengste og kraftigste applausen jeg har hørt i en kirke ut. Han sier noe viktig som det er verdt å høre på, denne skjeggete muslimen fra Salam. Jeg har sagt det lenge. Jeg har ropt det lenge. At flere burde lytte til ham og hans perspektiv og ikke minst burde flere tre støttende til og gi midler til Salam. De trenger dem, sårt. Det er en veldig viktig jobb de holder på med. 

Yezen snakker om de ulike miljøene han har vært i og som alle skjøv ham som homofil og muslim ut. Først hans egen familie som var arabiske nasjonalister, men ikke spesielt religiøse og som i likhet med nasjonalister flest hadde et meget anstrengt forhold til homofile. Han måtte vokse opp med mye homohets, Yezen, og han bestemte seg tidlig for at homofil, det ville han iallefall ikke være. Deretter søkte han ut i det religiøse miljøet, men også her møtte han homohatet, selv om han når han leste de religiøse tekstene fant en Gud som kunne elske også ham, akkurat slik han var, så var det ikke den tolkningen, den Guden, de snakket om rundt ham. Hva så med det homofile miljøet? Der måtte han da kunne høre hjemme? Men også der møtte han hatet. Denne gangen fordi han var muslim. 

Yezen og regnbuen

Han fortalte så levende, Yezen, om sitt liv og om den veien han har gått for å finne frem til seg selv. Han er bærer av en slik sterk historie. En historie som får de som hører den til å lytte og kjenne og forstå. Hans stemme er så ufattelig sjelden og viktig. Ham er det vår felles jobb å ta vare på. Tidligere i år stod han endelig frem og ble åpen, også offentlig, om sin legning og her om dagen viste han jaggu frem kjæresten sin også. Og jeg ser det gjør ham godt. Å ikke må bære på hemmeligheter, å ikke måtte leve i skjul er gjør mennesker godt. Det er viktig. Slik det også er viktig å kunne være seg selv i sin tro og i sin religion. Man skal ikke behøve å gi opp troen for å kunne leve som den man er innerst inne. Derfor er Regnbuemesse fremdeles viktig, og vil være det lenge, og derfor må vi alle også bidra til å løfte frem Yezen og Salam. Vi må finne de som bærer korset og vi må bære med dem. Det er ikke for mennesker å dømme over hvem det er rom til på troens vei. Ikke i kristendommen og heller ikke i islam. Vår jobb er å bære korset sammen med dem som lider. Det er alt. Vår jobb er å gjøre andres lidelse mindre. 

- First you cause no harm- 

 

 


 

Jonsokfeiring i Vålerenga kirke

  • 07.07.2018 - 09:47

Jeg synes det er godt å gå i kirka. Det er godt å endelig etter så mange år rundt kirkeveggene endelig ha tatt turen inn i Vålerenga Kirke, men om jeg skal ha en plass i kirka vår på ordentlig så trenger jeg at den har rom for en skikkelig diger og romslig Gud. En alle skal med Gud. En ikke no' knussel Gud. En som har plass til oss alle.

Så mange minner og tanker
lever i en menneskekropp
Knytter oss til stedet
der vi vokste opp
Kjærlighet til ei gate
til et hus og til en gård
Der vi brukte
våre aller beste år
Mange som sto der i parken
var døpt i kjerka en gang
Og hadde spasert nedover gulvet
til bryllupsklokkas sang.
Flammene dansa i kvelden
Lyste mot åsen bak
Da Vålerenga kjerke
fikk himmel'n sjøl til tak
fikk himmel'n sjøl til tak

Tekstutdrag fra Vålerenga Kjerke av Trond Ingebretsen

Idylliske Vålerenga kirke.

Det er ikke sant det der med at jeg ikke hører til i noen kirker i Oslo. Jeg gjør det. Eller rettere sagt, jeg hører til uttafor en kirke. På skolegården like ved. Der ungene står oppstilt og synger "Vålerenga kirke" for full hals og med en innlevelse som gjør at selv innbitte Moldefans blir litt grøtete i halsen og stolte i hjertene sine og kommer litt fra Vålerenga de også, selv lenge etter at gentrifiseringen forlengst har sendt dem avgårde oppover Groruddalen for å kunne bo. For barna som vokser opp på Vålerenga, de er ikke fra Oslo, ikke egentlig. De er fra Vålerenga. Og da blir mammaene det også. Iallefall litt. Og slik hører man altså til i Vålerenga kirke, selv om man aldri egentlig gikk inn. Iallefall ikke på gudstjeneste. Før nå. Lenge, lenge etterpå. Årevis etter at rakkerungene som sprang rundt kirkeveggene og sang for full hals har blitt store. 

Det var i 1979 at den brant, kirka på Vålerenga. En taktekker hadde glemt igjen en loddebolt og så tok det fyr i noe høstløv som lå i en takrenne. Arbeideren slukka det han så og brannvesenet antok at brannen var over og så... plutselig utpå ettermiddagen så stod altså taket i full fyr. Etterpå, da brannen var slukket så var det bare ytterveggene som stod igjen av Vålerenga kirke ellers var alt tapt. 

Danmarksgate på Vålerenga. Kirka ligger i parken rett over gata.

Vålerenga er en bydel som begynte å bli utbygd i siste halvdel av 1800 tallet. Det lå da utenfor selve bygrensa og var derfor ikke begrenset av loven om murtvang fra 1624. En lov som tvang alle som ville bygge innenfor bygrensen til å bygge i mur. På Vålerenga kunne de som bosatte seg der bygge små trehus slik man kunne finne dem på bygda der mange av de som bosatte seg der opprinnelig kom ifra. De fleste som bosatte seg på Vålerenga i denne perioden var vognmenn, håndtverkere, dreiv småindustri eller med dyrehold. Etter 1878 og byutvidelsen ble det bygget flere bygårder med utleieboliger og det var nå flere industriarbeidere som bosatte seg i bydelen.

Vålerenga kirke som stod ferdig i 1902 er en langkirke og ble opprinnelig tegnet av arkitektene Heinrich Jürgensen og Holger Sindig-Larsen. Etter brannen ble den imidlertid så ombygd at man nå nesten må nevne arkitekten som bygde den opp igjen før den kunne åpnes på ny i 1984, Asbjørn Stein, også. Bla ble kirken delt slik at alteret nå kom midt i bygget og man fikk en menighetssal foran. Men en ting har ikke endret seg. Kirkens idylliske plassering i Vålerenga park. Det er denne beliggenheten som gjør kirken til et så sentralt bygg på Vålerenga. Den står ikke alene Vålerenga kirke. Den er en levende del av bymiljøet med unger som daglig løper lekende rundt kirkeveggene.

Etter brannen ble alteret flytta og ligger nå midt i kirken. Den fremste delen er nå menighetssal.

Jeg besøker Vålerenga kirke 24 juni. På Jonsok gudstjeneste med dåp og nattverd. Og endelig lærer jeg at Sankt Hans og Jonsok egentlig er 2 ord for akkurat det samme. Jeg har nok hatt en mistanke, jeg har bare ikke vært sikker. Sankt Hans er det danske helgennavnet for døperen Johannes, mens Jonsok stammer fra det norrøne Jonsvake eller altså våkenatt for Jon, en forkortelse for Johannes. Frem til 1770 og "helligdagsreduksjonen" var denne dagen en helligdag i kirken og selv om det var en kristen høytid så var det i feiringen også et nokså stort element av det førkristelige blotet som ble feiret ved sommersolverv. I Danmark-Norge og Storbritania ble denne skikken svekket, mens i Sverige og Finland hold den stand. Litt drukkenskap og bålbrenning på kvelden 23. juni har dog overlevd her også, selv om kirken nok ikke alltid har vært så glad for det. Men jeg skal ikke i fjæra for å brenne bål og holde blot. Jeg skal til Vålerenga kirke for å gå i gudstjeneste, og jeg er såpass sent ute at jeg nok aldri får vite om de gikk i prosesjon inn i kirka denne dagen, eller om de lot det være. Kirkeklokkene slutter å ringe lenge før jeg, i fullt firsprang, passerer Danmarksgate og da jeg sniker meg inn i kirka så er de allerede godt igang med å ønske velkommen. 

Det fineste jeg vet med profeten Johannes er navnet hans, sier sogneprest Ingunn Rinde. Johannes betyr Gud er nådig. Og så forteller hun om hvordan gud er nådig og at vi ikke trenger å være perfekte for Gud. Nåden er gratis, sier hun og vi kan komme til Gud akkurat slik vi bærer små barn til dåpen. Vi er i guds favn. Gud gir. Og jonsok, det betyr at Gud er nådig. I nåden går vi sammen med den som er sterkere enn døden. Ta i bruk livet. Bli båret av guds nåde. Det er Johannes. Det er jonsok.



Dåp på døperen Johannes dag.

Men Johannes selv, han var faktisk både streng og nokså pedantisk. En fundamentalist i rare klær der ute i ørkenen. Han bar på det tunge profetoppdraget. Han hadde et oppdrag om å peke på Guds vilje. Han sa i mot kong Herodes og havna etterhvert med hodet på et fat. Johannes eget liv var ikke nådig. Hans oppdrag var å peke på det som skulle komme etter ham. Han var profeten som skulle rydde veien. I fengselet så sendte han bud etter Jesus med ordene: "er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen"? Og Jesus bad disiplene gå tilbake til Johannes og fortelle dem hva de så skje. Om at de som satt nederst ved bordet ble flytta øverst, om at blinde fikk se. Jesus brukte ikke ord for å overbevise Johannes om svaret. Han bad dem bare om å fortelle om det de så skje.

Religionene etter Abraham, kristendom, jødedom og islam bygger mye på hverandre og det har vært en rekke profeter som har vist vei. De har mye til felles. De bygger på mye av det samme. Likevel krangler de. Dreper hverandre til og med. Kaller hverandre for uvitende og unådde. Sier at de er den eneste veien. Det er en tro jeg aldri kan bli med på. Jeg forstår den ikke. Jeg synes den er grusom og forferdelig. Det er ikke min religion. Jeg vet ikke om den fremdeles står eller om den er skada i krigen moskeen Sognepresten forteller om i Damaskus. Den er regna som islams 4 helligste sted, Umayyademosken, men før den ble moske så var den en kristen baselik viet til nettopp døperen Johannes på dette stedet. I Cordoba i Spania finnes det tilsvarende en kjent katedral som tidligere var moske, La Mesquita. Hva om bønnen var like hellig, kjærligheten like stor i dem begge. Både før og etter?


Vi fikk vakker musikk fra organisten som for anledningen var på besøk fra nabokirka på Kampen.

For meg har også denne uken vært fylt av Vest Afrikansk kultur og historie. Folk krangler om det som for meg virker så selvfølgelig og enkelt. "some call him Allah, some call him Adonai, some  call him Jehova, Jesus, Hiave, Buddah, Krishna. But he is one. Yes he is one. Like a tree with many branches. Many in one.", synger Alpha Blondy og nekter å la seg definere mer enn det. Det er en religion jeg kan dele og forstå meg på. Lenger enn det strekker ikke min forstand seg. For meg er dette enkelt. Ikke noe å krangle mer om.

Jeg synes det er godt å gå i kirka. Det er godt å endelig etter så mange år rundt kirkeveggene endelig ha tatt turen inn i kjerka på Vålerenga, men har jeg en plass der? Om jeg ikke makter å forstå Gud på en annen måte enn hva Alpha Blondy gjør i sin sang? Om jeg ikke greier å ønske at andre må være som meg, tro som meg? Om jeg ikke kan forstå at det er noe min Gud kan kreve? Og er ikke det også troen på og tilliten til nettopp nåden? Til at Gud er stor nok og god nok til å romme oss alle. Johannes fundamentalisme og dette er min vei, min måte å tro på, det kan jeg leve godt med. Og jeg bryr meg lite om hvilken religion du tilhører og mener er rett. Men om du krever at din vei, din fundamentalisme også skal være min og andres, at vi skal måtte leve etter dine regler og din forståelse, da steiler jeg.

Jeg er bare ikke laga sånn. Jeg har prøvd, men jeg får det ikke til. Jeg kan ikke ha en Gud som er for liten til å romme oss alle, en Gud som krever at alle skal være like, tro på likt. ja til og med kanskje bare tro. Det er for meg en Gud som gjør vondt. En gud som klør og er for liten og for trang. En Gud med liten nåde. Nei, jeg trenger en skikkelig romslig og diger Gud. En som har plass til oss alle. En alle skal med Gud. En ikke no' knussel Gud! En Gud som virkelig er både diger og nådig. Mens jeg sitter der på kirkebenken er jeg nesten helt sikker. Jeg tror det er plass til en slik diger Gud i Vålerenga kirke. Jeg tror det er plass til en slik en i mange kirker. Egentlig liker jeg denne kirka vår nokså godt. Jeg tror den er stor nok.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I Holmlia kirke feira de skaperverkets dag og spilte "folketonemesse" som liturgisk musikk.

  • 30.06.2018 - 09:43

Felles eies 79 bussen og et dårlig rykte. Jeg tok turen fra Groruddalen til Holmlia og fikk delta på gudstjeneste til ære for skaperverket.

Det er langt fra Groruddalen til Holmlia, særlig om man tar 79 bussen. Den sniker seg sakte avgårde mellom mørke drabantbyer og hvitmalte eneboliger og den stopper i hvert et lite nabolag. Pappaer med sykkelvogn på vei til det forgjette land, skogen, bestemødre, en sliten sjel som har vært utenfor lenge, en tenåringsjente med rosa skjørt og rosa telefon og fnisende smil på vei til en venninne. Rastafarien som bærer på en pose pinne-is fra Joker, og den blonde sekretæren i sjøstøvler. Den kjenner oss. 79 bussen. Den kjenner oss slik vi egentlig er. Usminka og på ekte. Den kjenner de overfylte og nistrigla blomsterkassene som pryder Nordstrands balkonger og de selvplanta stråene som vokser på Furuset. Og den er glad i oss alle. Den er bussen vår og vi er folkene dens. Symbiose. En lokalbuss som kjører en skikkelig, skikkelig lang lokalrute. Og som på sin reise binder sør og øst sammen. Vi lever i et skjebnefellesskap vi her borte i Dalen vår og de langt der borte i Søndre Nordstrand. Foraktet, undervurdert og svartmalt. Vi er feil folk med feil farge. Gangbangers og problembarn. De verste av det verste. I alle fall i media. I virkeligheten er vi litt mer som folk. Bare som helt vanlige folk. Iallefall de aller fleste av oss. Til tider ganske kjedelige når sant skal sies. Det er mange grå og kjedelige hverdager. På Holmlia også. 

Sammen for Holmlia står det skrevet på et stort banner som henger på kirkeveggen. Holmlia kirke er en aktiv og viktig deltaker i sitt lokalsamfunn.

Men ikke denne helgen. Denne helgen er det fest. I kirken er det feiring av skaperverkets dag og sommerfest og litt lenger bort, i Lusetjerndalen, er det "vær stolt festival". Holmlia og Søndre Nordstrands egen festival som i år arrangeres for 11. gang. Mat, musikk og dans fra alle verdenshjørner, hele helgen. Først og fremst er Holmlia et sted hvor vanlige folk bor. Et hyggelig sted hvor helt vanlige folk bare lever og bor. Unger som går i barnehagen og på skolen, voksne som går til helt vanlige jobber. De har til og med en bondegård som alle kan besøke og en av byens fineste badestrender. Slikt blir det lite sensasjonsjournalistikk av, så derfor er det den andre delen som får oppmerksomhet i media. Den delen har tross alt gjenger og er litt slik som på amerikansk film. Det gir bedre TV enn dagligdagse bilder av fedre som henter unger på sykkel og bestemødre som kjøper kaviar på KIWI. Men de er der likefullt, de helt vanlige folka. Det er de som er det egentlige Holmlia. Og de er, med rette, stolte av sitt nabolag.

Lederen av den skumleste gjengen jeg traff på Holmlia denne søndagen.

Det første som slår meg med Holmlia kirke er at den ser ut som en slags krossover / fusjon. Den runde kuppelen på taket minner litt om en moske, mens kirketårnet som er reist ved siden av ikke levner noe tvil om at dette er en kirke. Bygget, som er en arbeidskirke, er fra 1993 og er oppført i rød-gul tegl. Kirken er tegnet av arkitekt Harald Hille og den rommer itillegg til kirkerommet en menighetssal, kontorer og barne og ungdomsrom. Og enda viktigere. Den rommer mennesker, mange mennesker, og denne søndagen har de møtt opp. I Holmlia kirke står ikke kirkebenkene tomme og forlatt. De er fullsatte, av mennesker i alle aldre. Det gjør Holmlia kirke til et hyggelig sted å besøke.

 

De feirer skaperverkets dag idag. Det er ikke en fast dag som markerer skaperverkets dag i kirken, men mange kirker velger å markere dagen rundt verdens miljødag 5. juni, høsttakkefest eller den økumeniske skaperverkets måned 1. september til 4 oktober, skriver de på kirken.no. Markeringen av skaperverkets dag er en del av kirkens klimaengasjement og det er også ulike måter å feire skaperverkets dag på i en gudstjeneste. I Holmlia kirke leser de fra skapelsesberetningen i bibelen og så har de tatt frem Iota korset de har laga tidligere i år. 

 

Holmlia kirkes iota kors minner menigheten om at de er kristne sammen med mennesker fra hele verden. Det er bla pyntet med søppel som en viktig påminnelse om å ikke kaste plastsøppel i naturen.

Iotakors har sin opprinnelse i den koptiske kirken i Egypt og det handler om meditasjon og om farger. Mens man maler korset så bruker man tid til å tenke over hva de enkelte fargene betyr og gjør for en. Det flotte barnekoret HoBaKluzz leder oss gjennom "fargesangen" og forteller oss om de ulike fargenes betydning. 

Grønn for alt som vokser og gror. Hvit fordi det er viktig å si unnskyld. Rød for kjærlighet og blod. Gul fordi Jesus er verdens lys og viser vei og blå for alt du kan takke for i himmelen og på jorda. Himmelen kommer ned til oss. Iotakorset, fargene og betydningen av disse er med oss gjennom hele gudstjenesten. Og det er barna fra HoBaKluss som forteller oss om de ulike betydningene.

I tillegg til barna fra HoBaKluzz så får vi også høre vakre toner både fra kor og fra musikerne som er med oss. Den liturgiske musikken de spiller for oss i dag henter de frem kun en dag i året forteller de. Og tonene er hentet fra vår rike folkemusikktradisjon.

Gul er for solen, lyset og Jesus.

For en uke siden våknet jeg opp og gleda meg til å gå i kirken. Etterpå hadde jeg mest lyst til å kaste hele prosjektet bort og gi opp. Denne søndagen våknet jeg opp full av tristhet og trass og den indre motstanden mot å gå tilbake til kirken var stor. Etter gudstjenesten derimot, smilte jeg. Det var mye på grunn av Sogneprest Silje Kivle Andreassen og hennes preken. Hun fortalte ikke historien om Jesus og 5 brød og 2 fisker. Hun tok meg med dit slik at jeg fikk oppleve den. Sitte der på bakken sammen med gutten som hadde fått med seg matpakke fra moren sin da han sammen med resten av landsbyen dro ut for å lete etter Jesus og som kanskje litt motvillig delte den med de andre da Jesus bad ham om det. Han gutten som eide de 2 fiskene og 5 brødene som metta alle de 5000 sultne menneskene på marken. Hun forteller så levende og enkelt, sognepresten, akkurat så levende at vi drar dit, alle sammen av oss. Vi blir til og med med gutten hjemover igjen. Etter at mirakelet har skjedd og Jesus har metta 5000 mennesker med matpakken hans mor hadde laga. Vi blir faktisk med ham helt inn i stoltheten hans mor følte da hun fikk vite om det. At det var hennes brød Jesus hadde brukt da han metta femtusen.

Hun forteller om den enorme grå boksen midt ute på et jorde som hun en gang var på ferie i også. Den som hadde italienske landsbyer i seg og badestrender og slalombakke og som var helt perfekt. Perfekt klima, perfekt temperatur, rene gater. Alt man kunne ønske seg. Alt var helt perfekt. Bortsett fra det at den ikke hadde noen mangler. Det var ingen maneter i vannet, men heller ingen krabber man kan plukke på stranden. Den italienske landsbyen var ikke full av støv slik de vanligvis er, men den hadde heller ingen sjel. Ingenting er perfekt. Eller ingenting ekte er perfekt. Det som er ekte, det har feil og mangler og... Jeg veit det. Om du vil leve i den ekte verdenen, forholde deg til ekte mennesker, så vil de ha feil. Akkurat slik du selv har mangler og feil. Og om jeg og kirken skal lære å leve med hverandre, så må vi lære å godta hverandres feil. Jeg veit det, selv om jeg egentlig ikke vil vite det. Egentlig vil jeg bare at kirken skal være akkurat slik jeg vil den skal være. Helt feilfri og perfekt. Og sjelløs,stagnert og utdatert. Nei, perfekt er vi ikke, hverken kirken eller meg, men mens sognepresten preiker så forstår jeg at vi bare må fortsette å utforske hverandre. Se hverandres gode sider og våre mangler. Vi er ikke perfekte noen av oss. Men sjelfulle, det er vi begge. Det skjønner jeg på Holmlia. På selveste skaperverkets dag. Og derfor kan jeg gå videre, om enn litt forsiktig og nølende i begynnelsen, selv etter at vi har kræsjlanda Kirken og Meg.

 

Også i Holmlia kirke fikk vi servert brød, eller i det minste et glutenfritt oblat. Vi var mange der inne i kirken, men heldigvis var vi ikke 5000, så de slapp å gjenta mirakelet. De hadde med nok brød til oss alle.

Og mens jeg gikk tilbake til 79 bussen og dro tilbake til Oslo Øst, så kosa de på Holmlia seg med sommerfest. Denne gangen så var det ikke sinne og skuffelse som holdt meg unna å feire med dem, kun tanken på reiseveien hjem. Om det ikke var for den så skulle jeg jammen ha meldt meg frivillig da kunngjøringen om at dette er det naturlige tidspunktet å begynne å tenke på julemarked på, kom. Selvfølgelig er sommerfest det helt naturlige tidspunktet å begynne å planlegge julemarked på. Så hyggelig er det faktisk på Holmlia. Man får faktisk lyst til å bli med mer. Det var godt jeg fikk lov til å komme. Det var godt at det var dit jeg fikk lov til å komme denne første søndagen i det nye halve året.

 

Idag er det sommerfest, og derfor er det helt naturlig å begynne å snakke om julemarked. Vi har bare tiden og veien. Snart er det jul... igjen!

 

 

Grefsen kirke en søndag i juni

  • 22.06.2018 - 08:54

Besøk 26, halvveis, og jeg har lyst til å løpe ut av kirken i sinne og protest og kaste hele prosjektet bort. Misjon er vanskelig. Misjon har makten til å gjøre meg illsint. Heldigvis er muslimen der. Han minner meg på alt det fine jeg har opplevd i kirken og overbeviser meg om å forsette. Om å gå tilbake til kirken med et åpent hjerte.

Så skjedde det. Det jeg var redd for. Det som har holdt meg borte fra kirken i alle disse årene. Blogg 26. Halvveis. Guarden er nede og jeg har blitt trygg i og glad for folkekirken vår. Jeg har vært rørt, begeistrert, forundret og stolt gjennom disse månedene. Jeg har til og med følt meg hjemme. Og så skjer det. Alt det jeg har fryktet. Alt det jeg var redd. Alt det som har holdt meg borte. Det står der foran meg. Hvert et lite bein i meg har lyst til å reise meg opp og løpe ut. Skrikende forbanna. Illsint og skuffa. Denne gangen slo de meg der det gjorde vondest. Jeg hadde planer om å delta på sommerfest etter gudstjenesten. Smile, snakke med folk. Spørre dem om deres syn og forsøke å forstå, men det går ikke. Jeg makter det ikke. Jeg drar rett hjem isteden.

Det er ramadan. De siste 10 aller helligste dagene av ramadan. Hjemmet er fult av lyden av koranlesning. Jeg elsker den lyden. instinktivt, rett i sjela. Det er vakkert. Og det er trygt. Jeg avslutter, sier jeg. Jeg kan ikke gjøre dette her. Og så forklarer jeg hva som har skjedd. Han lytter. Mandinkaen. Muslimen. Og så sier han at jeg må tilgi den uvitende misjonæren. Jesus er nesten oftere nevnt i koranen enn Muhammed selv, sier han. Og det er ikke misjonærens skyld at ingen har fortalt ham om det. Og på sitt rolige og stillfarne vis så overbeviser muslimen meg nok en gang om å gå tilbake til kirka. Til å fortsette den reisen jeg har begynt på.

Siterte de ikke Olav H. Hauge her om dagen, sa han? Rørte deg med det diktet? Med gregoriansk sang og vill lykkelig jazzmusikk? Har de ikke i alle disse ukene forundret og imponert deg? Vil du virkelig gi opp alt det over dette?

Grefsen Kirke.

Sannheten er at jeg hadde gledet meg til denne dagen. Det er noe med denne kirken, Grefsen kirke. Den er vakker. På et slags middelalder møter funkis vis. Jeg har kikket på den siden i vinter en gang. Da snøen lå skitten og oppbrukt rundt alle hushjørner og jeg tenkte nei, jeg vil se den slik den er på bilder. Med strålende grønt gress og trær omkring. Så jeg utsatte det til juni. Midtsommer må være det perfekte tidspunkt å se den på, tenkte jeg. Og utseendemessig slo den til. Den er massiv og den imponerer Grefsen kirke. 

Grefsen kirke ble innviet i 1940 av biskop Berggrav. Oslobiskopen som sammen med 11 andre prester er malt inn i altertavlen i Ila kirke. Historien om Grefsen kirke begynner allerede i 1898. Det var da man begynte å planlegge kirkebygging der. Kirkegården kom først. Grunnen ble kjøpt i 1899 og i 1904 begynte opparbeidingen av kirkegården som også har et vakkert kapell bygd av kommunearkitekt Bødtker, mannen som også har tegna Ullern og Grorud kirke. Men så ble det stopp. Ikke før i 1922 kjøpte man grunnen som kirken idag står på. Kommunearkitekt i Aker, Georg Greve, tegnet kirken. Og i 1940 stod den altså ferdig. Og lenge før jeg satt der og kjente på lysten til å springe ut og vekk, så fikk kirken meg til å si et stort wow. Glassveggen mellom våpenhuset og kirkerommet er fantastisk. Det er også det dekorative og fargerike glassmaleriet på alterveggen. Vakkert. 

Jeg er på familiegudstjeneste. En gudstjeneste hvor barna har rom og plass til å være. De har til og med lagt ut matter fremst i midtgangen slik at barna kan ligge-turne-sove-kose seg gjennom gudstjenesten. Genialt. Det er en svært barnevennlig og hyggelig gudstjeneste de har laget. Og jeg ser at både prest og unger koser seg med bevegelsessanger og liv og røre. Det er også hele 3 barn som bæres til dåp denne dagen. Hyggelig. Det er bare det at denne dagen også hadde et annet tema. Misjon. Jeg har problemer med misjon. Hardbarka dype issues. "Det finnes like mange veier til Gud som det finnes mennesker", sa Hazrat Inayat Khan. Frykten for å lede mennesker bort fra sin egen vei er stor. Respekten for andres valg likeså. Så stor at den nesten til tider kan betraktes som fobisk. Så det er ikke bare misjonens skyld at vi kræsjer. Det er også meg. Det er mye meg. 

Likevel tror jeg at jeg hadde et slags håp om at denne dagen kunne hjelpe. At nærhet og kunnskap kunne få meg og misjonen nærmere hverandre. At jeg og misjonen ville vandre ut fra Grefsen kirke hånd i hånd, liksom, vinkende til verden fra sommerfest. Slik gikk det ikke. Det ble kræsjlanding. Igjen.

De hadde sommerbesøk av misjonærer som holder til i Senegal. De var sendt ut fra denne kirken og har vært der nede i ett år. Og fortellingen begynner bra. Med fotball VM. Senegal er kvalifisert til VM og samtlige i både Senegal og i nabolandene vil den kommende måneden sitte klistret til TV skjermene. Fotball er viktig. En gang gikk Senegal skikkelig langt. Til kvartfinalene. Det kan skje igjen. Spenningen er elektrisk.

Senegal ligger i Vest-Afrika og landet bygger nå en moderne ekspresstoglinje som får både NSB og flytoget til å se litt pjuskete ut, har et spennende storbyliv, flere vakre naturreservat, mange vakre sandstrender, men også ulidelig fattigdom. Reisen mellom by og land kan utviklingsmessig ses på som en reise mellom århundrer. Men Senegal er også et relativt stabilt land, med en voksende økonomi og en relativt høy trygghet for befolkningen. I byene finnes det et moderne og godt helsevesen, som langt fra alle har tilgang til, og i utkanten er tilgangen til helsetjenester flere steder så og si  ikke eksisterende.

Landet har en i hovedsak muslimsk befolkning, men det finnes en kristen minoritet, spesielt hos Seher gruppen, hvor også landets første president kom fra. De har også et vakkert og godt besøkt pilegrimsmål, Popengunie, hvor biskop Marthuin Picarda i 1887 gikk en tur på den vakre stranden og bestemte at dette ville være det perfekte stedet for å opprette et kapell til ære for Gud og den sorte madonna. 

Hvor ligger Senegal, Grefsen Kirke.

Men vår misjonær er ikke hos Seherne. Han er hos mandinkaene, eller malieekene som han kaller dem. Og da han går opp på talerstolen og betegner mandinakene som "upløyd mark", så er det som om han gir meg en knyttneve i magen. Hvor godt kjenner han dette folket? Når han kan bruke slike ord? Kjenner han til Sundiata Keita? Til Kangaba og de store gamle kongedømmene i Mali og Ghana? Den ubrutte kongerekka. Før katastrofen. Før det store tapet mot Fulaninene, De "fleipende søskenbarna", "joking cousins". Det er det de kaller hverandre fulaniene og mandinkaene. De har vært i store kriger mot hverandre, tatt hverandre som slaver og solgt hverandres barn, men de er også venner. Nabofolk. Slik er det nå og slik var det før den store slavehandelen som over hundrevis av år frarøvet dette stolte riket store deler av befolkningen sin. Nøyaktig hvor stor andelen var er vanskelig å si. Men den var svært, svært høy. Slavehandelen var en katastrofe som rammet mange folk hardt, mandinkaene ble spesielt hardt rammet fordi portugiserne i de tidlige fasene av slavehandelen ønsket slaver som var gode på jordbruk, som mandinkaer som kunne dyrke ris. Og senere tenkte man at det var enklere med slaver som kunne kommunisere med de slavene man allerede hadde hentet. Men selv ikke at hele generasjoner av unge mennesker ble stjålet knuste historien, kulturen, religionen og vissheten om hvem de var.


Mansa Musa avbildet i det Catalanske Atlas fra 1375, bilde hentet fra wikicommons

De trekker sine aner tilbake til Bilal, en av profeten Muhammeds mest trofaste følgesvenner, kongsrekka han kom ifra, kongen som samla Mali til ett enormt rike. Manding Empire. Større, mektigere og bedre organisert enn noe samtidig europeisk rike. Riket som på 1300 tallet til og med havna på europeiske kart etter at Mansa Musa, historiens rikeste mann, dro på pilegrimsreise til Mekka og hadde med seg så mye gull på reisen at gullprisen falt i Egypt i 12 år etterpå. De var handelsmenn, mandinkaene, den gangen. De kontrollerte de store, rike handelsveiene. Gull, slaver og salt.

Mansa Abubakari II, han som kom før Mansa Musa nådde trolig også Amerikas kyst. 180 år før Chrisopher Columbus. Med 2200 skip. Fullasta og rigga for handel. Og så var det Timbuktu. Et islamsk læresenter fult på høyden med det man fant i Cordoba, i Fez og i Cairo. Vitenskapsentrene du fant i denne delen av verden da lå langt foran det du da kunne finne i Europa. De hadde et styresett som gav innbyggerne noe innflytelse også. De var ikke bare eneveldige, slik de europeiske kongene på den tiden var, Mansaene. De hadde til og med kvinnelige ministere, i alle de 12 provinsene. 


Barth, Timbuktu 1858 from terrace. wikimedia

Om det er sant, eller om det er en historie oppfunnet for å legitimere sin trone og sin makt, historien om Bilal, vet jeg ikke. Men historien sier noe om tilknytningen mandinkaene har til islam. De er ikke norske misjonærers upløyde mark. Opp mot 99% er muslimer, ofte med høy kunnskap om og sterk tilknytning til sin religion. De har vært muslimer i mange hundre år, iallefall siden 1200 tallet, selv om enkelte trekker historien mye lenger bak enn som så. Det finnes også mandinkaer som ikke er muslimer, men de er ikke mange og de er ikke i Senegal.  Det var en stor grad av religionsfrihet i det gamle Mali. På det største var det bare det mongolske riket som kunne måle seg med mansaenes imperie i omkrets, og det rommet mange etnisiteter og språk. Islam var først elitens tro. Og også senere er respekten for andres rett til å tro fritt en svært viktig del av kulturen. Grensene mellom islam, kristendom og tradisjonell afrikansk religion er ofte diffuse, også idag. Riktig nok forsøkte en av mansaene seg på å  innføre islam ved tvang, men da ble det streik i gruvene, så det ble med det ene lille forsøket. Men selv om grensene mellom religionen og tradisjonelle tro tiltider kan være diffuse, så betyr ikke det at de ikke har en tro og en religion. De er noen allerede. De er ikke norsk misjons "upløyde mark". 


Tradisjonell koraspiller i Dakar, Senegal. Mye av kulturen er bevart gjennom fortellingene og sangene til "griots". Tradisjonsbærerne. Koramusikken har hatt og spiller fremdeles en sentral rolle i bevaring av kultur og identitet. Foto wikipedia

Noen av dem bruker sufi-ordet, andre sier de er maliki, slik Timbuktus lære var det. Men influensen er aldri langt unna. Da den ivorianske musikeren Alpha Blondy på tidlig 90 tall kom tilbake til hjemlandet og begynte å spille reaggaemusikk, så var det de eldre som først trykket ham og hans budskap til sitt bryst. "han er ikke gal, sa de. Han snakker bare om den visdommen våre forfedre alltid har visst om." Den vestafrikanske fredsarven. Den dype filosofien som man fremdeles finner spor av i griotenes musikk, myter og sagn.  En arv som har forundret og fasinert meg i mange år og som etterhvert leda meg til Timbuktu og den gamle mandinka arven. En arv som gjenfinnes på de merkeligste steder i Karibien og i Sør Amerika. Den har alltid vokst med endringene i tiden, denne visdommen. Den vil overleve møtet med norske misjonærer også, men å kalle dette folket upløyd mark? Et folk som ble stjålet, voldtatt, myrdet og tvangskristnet over hundrevis av år... fratatt sitt liv, sitt land, sin familie og sitt navn med kirkens velsignelse. Uten kirkens velsignelse er det vanskelig å se at den transatlantiske slavehandelen kunne skje. Tror han virkelig at de ikke har hørt om Jesus? 

Den er ikke historie, den transatlantiske slavehandelen. Ikke for dette folket. Den er et levende, verkende sår. Blødende merker etter en forsoning som aldri kom, en oppreisning som de aldri fikk. Nedarva irrvonde traumer med direkte konsekvenser for livet idag. Dette stolte, mektige riket. Folket. Fratatt all sin rikdom, all sin historie, all sin verdighet. Av oss. Av de som fulgte Jesus. 

Da nabolandet Gambia skulle døpe en ny, viktig ferge i fjor ble den gitt navnet "Kunta Kinteh". Akkurat slik en rekke barer og restauranter har blitt gitt det navnet før den. Kunta Kinteh, mandinkamannen som ble kidnappet og solgt som slave i USA og som vi ble kjent med i TV serien Roots. Det er nåtid det som skjedde. Frem til sårene er helet så er dette nåtid, ikke historie. Noe som er, ikke noe som var.

Slavene ble ikke bare stjålet fra sitt land, tvunget til tvangsarbeid og sett på som eiendom. De ble fratatt sin religion og sin identitet og de ble delt inn i de som deltok i handelen og i de som ble handelsvaren. Ingen av dem hadde noe valg. Ingen av dem tjente på det. Ikke egentlig. Den hvite mann eide ikke sivilisasjonen, ikke i det minste, men de eide brutaliteten. De eide våpnene og kruttet. Og de eide teoriene som fratok dem menneskeverdet. De var halvaper, dyr, disse menneskene. De som i århundrene før hadde bygd opp og levd i en virkelig sivilisasjon. Og nettopp derfor er dette så viktig. Det er så innmari, innmari viktig, også idag: De har en identitet og en religion, mandinkaene. Selv etter alt som har blitt gjort for å ta alt det fra dem, så har de en identitet og en religion. Å igjen kalle dem "upløyd mark", å igjen feilfremstille deres tradisjoner... Det gjør meg illsint! Fordi jeg vet at for dem er historien også et nå.

Den kirka som langfredag bad om tilgivelse for sine ugjerninger kan ikke være en kirke som i juni kaller mandinkaene for upløyd mark og som feilfremstiller deres kultur og deres religion. I så fall er kirkens ord verdiløse. Da er det ikke kjærlighet de preker. Da strør de salt i smertefulle sår. Dette er ikke en upløyd misjonsmark. Marken her er allerede fullmettet av blodet og tårene vi etterlot oss da vi med korset høyt hevet ranet dette landet og denne kulturen sist. Og ja, vi var også en del av dette. Nordmenn var involvert på alle plan i denne trafikken - som slavehandlere, skippere, sjøfolk, plantasjeeiere og administratorer - og som forsvarere av menneskehandelen.


Her på James Island ble svært mange slaver, både fra mandinka folket og fra nabofolkene oppbevart og lastet inn på slaveskip. Øya er idag museum. Foto wikicommons

Jeg har så lyst til å fortelle ham om Jesus, fortsetter misjonæren. Jesus ville ha trøstet ham gjennom sorgen ved å ha mistet sin kone og sitt eneste barn. Alt han kan gjøre nå er å si "det er Guds vilje". Han får ikke sørget. Og jeg kjenner at jeg også har lyst til å fortelle. Jeg vil fortelle om friheten som det for ham ligger i det at det er Guds vilje og ergo ikke hans feil. Alt det misjonæren ikke har forstått, om hvordan Guds vilje setter denne mannen fri. Så lenge dødsfallene er Guds vilje, så er det ikke hans skyld. Det er ikke han som ikke har jobbet hardt nok. Det er ikke han som ikke er rik nok, det er ikke han som har sviktet familien sin. Guds vilje rammer rike og fattige på likt og det fritar ham for ansvaret slik at han lettere kan leve videre. Jesus vil ikke lette denne mannens byrde. Om misjonæren forteller om Jesus så vil ikke det bringe familien hans tilbake.  Og tror han virkelig at muslimer ikke kjenner til Jesus? Det er ikke muslimer som ikke kjenner Jesus. Det er han som ikke kjenner Isa.

Videre forteller han delvis om begravelseritualer. Men enten så har han ikke forstått dem, eller så velger han å gjengi dem feilaktig for dramaturologiens skyld. De ofrer sauer, sier han. om de bare hadde hatt Jesus, så hadde de ikke trengt å ofre sauer til Allah. Han nærmest spytter ordet Allah ut. Som om det gjør vondt å si det. Vet han ikke at arabiske kristne også bruker ordet Allah? At det betyr Gud? Den første pust og den siste pust? Alfa og omega. Alt? Jeg vil springe vekk. Ut og vekk. Langt bort fra det som nå skjer. Det gjør vondt! Jeg vil kaste hele kirkeprosjektet på båten. Dette greier jeg ikke å være med på. Ikke dette.

Når våre kjære dør så kjøper vi blomster i dyre dommer og legger på graven. Vi gir minnegaver, oppretter fond og stiftelser for å minnes. De ofrer sauer. Eller, om man har penger til det så slakter man en sau. Kjøttet gis til fattige. Å gjøre gode gjerninger, å ta vare på de fattige er viktig i islam. Om de som mottar kjøttet ber en bønn for den avdøde, sier takk, eller føler glede, så er dette viktig. De ofrer ikke sauer til Allah. Allah er ikke interessert i sauer. De gjør "charity", en god gjerning, i den avdødes navn. De sitter ved graven også. Hver dag i 7 dager. Og kommer tilbake etter 40. Feirer vedkommendes liv. Ber over ham eller henne. Neste steg i sorgprosessen. Hvordan er dette å ikke gi rom for å sørge? Hvordan er dette ikke sorg?

Om han bare hadde kunnet fortelle dem om Jesus... om Jesus... Hvor mange korasanger er ikke sunget om Jesus av mandinkaer, av muslimer? For å skape samhold, enhet, fred, toleranse mellom religioner? Det er jo det de tror på, disse menneskene han bor hos. Det er jo det visdomsarven de lever med handler om.  Det er det griotene synger om.Hvorfor i all verden trenger han å endre på dem, kalle dem upløyd mark og frelse dem? Når sang kristne musikere sist en sang om å leve fredelig sammen på tvers av religioner, sa høyt at andre er god nok som de er? Med det de tror på? Godtok dem, uten et ønske om å endre dem? Lot dem få lov til å kjenne stolthet av sin egen kultur og religion, selv om de ikke er kristne? De har  faktisk mye de kan lære oss, vest afrikanerne, senegaleserne, mandinkaene. Og ikke bare om fotball.

Reaggemusikeren Alpha Blondy synger på flere språk. Bla mandinka. Han synger om felleskap, respekt og fred mellom mennesker og religioner og han gjør det ut i fra "den gamle kulturen" han vokste opp i. 

 

Det er mange historier man kan fortelle om Senegal og om mandinka. Jeg valgte å fortelle denne. Jeg håper at min fortelling kan bidra til å skape en nysgjerrighet rundt Afrikas egen historie og kultur. Den er fantastisk og rik, men også langt fra perfekt. Mandinkaene er ikke de eneste. Det finnes flere. Mange flere. Lær om dem! Og ikke minst så håper jeg å kunne bidra bidra til at vi stiller høyere krav til oss selv om å respektere kulturer vi besøker. For helt ærlig, hva ville vi ha sagt og tenkt og følt, om Saudi Arabia sendte misjonærer ut for å gi drive bistandsarbeid mot våre fattige, kristne barn, gi dem materielle goder, fordeler, muligheter og slik i det stille forsøke å gjøre dem til muslimer? Om de kalte oss for sin "upløyde mark" og feilfremstilte vår tro i sitt hjemland, hvordan ville vi ha reagert? Og hvordan ville vi ha reagert om vi i tillegg var bærere av historien de bærer, av sårene de bærer, hver eneste dag. i nåtid, ikke i fortid. Ville det ha kjentes riktig? Selv om de selv mente at de gjorde godt? Fordi de hjalp oss og fortalte oss om det vakreste budskapet de visste om, islam?
 

Det er mange som opp igjennom historien har hatt behov for å skape et feilaktig bilde av det afrikanske kontinentet og folkene som bor der, om ikke ville det ha vært umulig å kunne gjøre de gjerningene våre forfedre gjorde. Om afrikanere ble sett på som likeverdige mennesker med bakgrunn i stolte, mektige sivilisasjoner, så ville det ha vært umulig å lenke dem sammen og pakke dem inn i slaveskip og utnytte dem slik vi gjorde. Derfor ble historien gjemt og glemt. Derfor gjemte de sine egne bøker, sin egen historie, sin egen storhet. Fordi vi ville ha stjelt den, ødelagt den for all fremtid. Særlig den delen av historien som også omhandler islams rolle. Og akkurat her spilte islam en stor og viktig rolle. Kirken hadde ingen interesse av at islam ble fremstilt slik det på den tiden var, med store læresentre hvor også vitenskap stod sentralt. Kirken var ikke interessert i å fortelle en historie hvor hedningene, muhammedanerne, hadde et rike større og mektigere enn alle de europeiske. En by større, renere og mektigere enn selv London var. Jeg håper vi idag har kommet lenger. At dette ikke idag representerer kirkens holdning. Og at tiden hvor vi betegner muslimer på det afrikanske kontinentet for "upløyd mark" og feilfremstiller deres ritualer er over for godt. 

Manuskriptene fra Timbuktu gir oss mer innsikt i denne delen av historien.

 

I Grefsen kirke møtte jeg selveste Bøygen. Noe ble knust i tilliten mellom meg og kirken denne dagen. De traff meg akkurat der det gjorde vondest. Og den velkjente lysten til å stikke av fra kirken... på trass... kom tilbake. Vi kom lenger enn jeg trodde, Kirken og meg, før vi kræsjet. Dette halve året i kirken har lært meg mye, gitt meg mye og ikke minst har kirken kommet meg i møte og latt meg føle meg velkommen. Det har vært godt.

Vil jeg fremdeles være velkommen også når alt ikke er rosenrødt og vil jeg fremdeles ønske å være det? Jeg har 26 kirker igjen. Denne gangen stikker jeg ikke av. Jeg blir.

 

 

 

 

 

 

 

 

På gregoriansk høymesse var døperen Johannes barføtta. Jeg har vært i Grønland kirke.

  • 16.06.2018 - 09:38

I Grønland kirke får jeg møte Døperen Johannes. Han som bana veien og som gav seg over og trakk seg tilbake slik at andre skulle få vokse. Jeg er på Kunstnergudstjeneste. Et prosjekt hvor man i 5 ulike Oslo kirker denne våren overlater prekestolen til forfattere og scenekunstnere.

Søndag formiddag ligger Grønland stille og forlatt. En ungdommelig, men sliten etnisk norsk mann noen har glemt igjen under gårsdagen festligheter går rundt og sjekker lykken hos forbipasserende kvinner, men det ser ikke ut til at han har hellet med seg... idag heller. Jeg vet ikke hvorfor det synes relevant å opplyse om hans etnisitet, kanskje er det så lenge siden jeg sist så en fortelling fra Grønland som ikke omhandlet etnisitet at det synes viktig uansett, selv når det ikke er det. Det er somaliere der også. Selvfølgelig. Hele 3 stykker. De sitter og sløver i skyggen på benkene foran Grønland torg. Men de gjør ikke mye ut av seg. Ingen tendenser til å leke moralpoliti, selv om vi med tanke på nordmannen som ikke gir opp så lett kanskje kunne ha behøvd det akkurat idag. Temperaturen viser godt over 25 grader i skyggen allerede. I sola er det en million. Minst. Ramadan er det også. Man må ikke så mye på Grønland under ramadan... når det er varmerekorder... og søndag. Men jeg må. Jeg må løpe faktisk. Det var litt flere meter bort til kirka enn jeg husket det som.

 

For de har kirke på Grønland, altså. Ikke bare moskeer. Østkantkatedralen kalles den ofte, Grønland Kirke og den ble innviet i 1869 og den har stått der helt trygt siden. I motsetning til hva samfunnsdiskursen så løgnaktig ofte forsøker å fortelle deg så blir den hverken spytta på eller forsøkt brent. Den står der helt trygt og ubevoktet og våker over Grønland. Tidligere kunne den titte ut mot fjorden også, men så kom fremskrittet der borte i Bjørvika og murte den inne.

Grønland kirke er en langkirke og den er en av Oslos største. Tegnet og bygd av to tyske arkitekter som emigrerte til Norge på 1800 tallet. Og det rare er at om Andreas Friedrich Wilhelm von Hanno og  Heinrich Ernst Schirmer ikke hadde blitt uvenner under byggingen av Grønland Kirke, så er det mulig at selveste Stortinget vårt hadde sett annerledes ut idag. De 2 vant nemlig opprinnelig anbudskonkurransen med et bygg i tysk-gotisk stil. 

Slik kunne altså stortinget vårt ha sett ut om de to tyske herrer ikke hadde blitt uenige under byggingen av Grønland kirke. Maleri: William Von Hanno, 1857. Nasjonalgalleriet.

Grønland kirke er forresten ikke det eneste stedet Von Hanno har satt sitt preg på bybildet. Han overtok fullføringen av Trefoldighetskirken da Chateau Neuf som han på den tiden var assistent til døde og han har også tegnet Grønland kirkes to naboer. Den karakteristiske brannstasjonen på Grønland og Grønland folkeskole som sammen utgjør et helhetlig arkitektonisk miljø. 

Noe av det mest spennende med denne kirken på Grønland er at den har en tilnærmet perfekt akustikk. Bygget er av den grunn ofte utleid til konserter. Men jeg skal ikke på konsert. Jeg skal på kunstnergudstjeneste. Gregoriansk Høymesse med preken holdt av kunstneren Gunnar Wærness, faktisk. 

Grønland kirke er mektig. Langgangen ender i et vakkert apsis med 5 vakre glassmalerier.

Det skal holdes 5 slike kunstnergudstjenester i ulike Oslo kirker denne våren. Dette er den nest siste av dem. I disse kunstnergudstjenestene vil man se hva som skjer når forfattere og preformancekunstnere overtar prekestolen. I beskrivelsen av det hele snakkes det med vidløftige ord om mål og mening og prosess, alle disse kunstnerordene som lenge har gjort sitt ypperste for å holde meg borte fra selve kunsten. Heldigvis leser jeg dem ikke før lenge etterpå. Først går jeg i kirken og opplever. 

Gunnar Wærness holder preken barføtt i Grønland kirke.

Og det er jeg glad for, at jeg bare går og opplever altså. I kirken denne dagen får jeg møte en barføtta "døperen Johannes". Han som forberedte veien for de som skulle komme etterpå og som ikke selv ville spille hovedrollen. Det er en vakker og kraftfull preken han holder, forfatteren og scenekunstneren Gunnar Wærness."Jeg møter uten manus", sa han der oppe fra midtgangen og jeg vet ikke om han snakket sant eller ikke. " Jeg møter uten manus fordi da er jeg tvunget til å gi meg over og stole på at det blir en preken ut av det. Fordi det er det Johannes Døperen er for meg. Han er den som gav seg over. Som gikk i tillit. 

Døperen Johannes sitt hode på et fat i Granadas katedral i Spania. Foto: Øivind Holmstad, wikimedia Commons. 

Jeg gjorde som de fleste i vår tid gjør når de skal finne ut av noe. Jeg googla. Og da dukka bidlet av Johannes døperens hode på et fat opp, og da forstod jeg at om jeg skulle gjøre dette så måtte jeg bli hodet på fatet. Jeg måtte åpne opp og bli Johannes døperen, sier Gunnar Wærness. Johannes døperen er den personen som gir seg over. Slik at Jesus kan få vokse må han tre tilbake.Det er et eksempel til etterfølgelse. Det å rydde veien for andre. For håpet og for kjærligheten. 

Johannes og Jesus er tvillingbilder, sier han, forfatteren og scenekunstneren. Jesus på Korset og Johannes på fatet. Begge ble kastet inn i verden og ofret sine liv. Vi gjør alle en liten innsats i forhold til hva de gjorde. Og det er bare ved å se dem som virkelige og sårbare mennesker jeg kan forstå hvor vondt det må ha vært å gi seg selv opp på en slik måte. Fra en utsatt kropp til en annen, det må ha vært forferdelig. Å rulle seg selv ut som en matte for sin neste og våge å stå i smerten. De skal vokse og vi skal avta. 

Prosesjon ved Høymessens begynnelse. 

Og manus eller ikke manus. Han gjør inntrykk denne barfota kunstner Johannesen. Jeg er glad jeg dro for å høre ham. I en levende, nær og ekte fortelling gir han meg et innblikk i en skikkelse fra bibelen som jeg ikke kjenner godt fra før. I Gunnar Wærness skikkelse trår Johannes frem fra skyggene og setter ord på noe viktig.Om et orkester skal spille vakkert så kan ikke alle spille førstefiolin. Noen må ta andre roller. Noen må rydde veien. Jesus lar seg døpe av Johannes. Han viser ham respekt. Selv om Johannes sier at han ikke er verdig. Tenk om førstefiolinene i vårt eget samfunn også kunne ha vist litt ydmykhet, litt solidaritet med de som ryddet veien. De som hjalp dem frem? I vårt samfunn av den sterkestes rett og sylskarpe albuer så har vi mye å lære av Jesus og Johannes. Tvillingskjebnene. Han som gikk foran og rydda veien. Og han som kom etter og viste takknemlighet og ydmyk respekt til den første.

Jeg lærer om Johannes. Min reise inn i kirken har vært en lærerik reise. Men av og til vil ikke jeg lære. Jeg vil være. Og gregoriansk sang er ett av disse rommene i verden som jeg får lyst til å bli værende i. Schola St. Hallvard som synger for oss idag er et gregoriansk kor som ble dannet i mars i år. Og de synger himmelsk vakkert. Det er noe med denne gamle sangformen som trekker dypt inn i hjertet på meg og lar det hvile.

"Koret skal spesialisere seg på gregoriansik sang og tidlig musikk og vil være tilknyttet Grønland kirke, som med sin katedralakustikk og sine romlige dimensjoner er spesielt egnet for denne sangformen.Kunstnerisk leder er sanger og sangpedagog Cathrine Bothner-Bye. Hun er utdannet innen gregoriansk sang ved konservatoriet i Paris.", skriver de om seg selv på sin facebookside. I 2018 er til og med gregorianske kor på Facebook. 

Kyrie Eleyson, synger de. Akkurat slik jeg kjenner ordene best, selv om jeg aldri har hørt dem i kirka før. Ikke sunget som dette. Med denne melodien. Innerst inne så vet jeg nok at akkurat her er det vi som er tyven. sufiene altså. Vi har knabba en gregoriansk sang og gjort den til vår egen. Jeg smiler. Lar sangen trekke dypt inn i hjerterota og slapper av. Den er vakker sangen. De er flinke Schola St. Hallvard. Vel verdt turen helt alene. Jeg håper jeg kan treffe dem igjen. Da lover jeg å finne ut av hva gregoriansk sang egentlig er for noe rart og hvor de kommer fra. Denne gangen nøyde jeg meg med å lytte.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2 kirker og noen snublesteiner på Løkka

  • 09.06.2018 - 09:58

Jeg er på høymesse i Sofienberg kirke, treenighetsmesse. Første søndagen i juni. Men det er ikke den som har lokka meg hit, ikke grønnsaksuppa de har kokt fra bunnen og serverer på kirketrappa i etterkant av høymessen heller. Jeg er her for det som skal skje når suppa er fortært og jeg gleder meg. Kirken har invitert oss til å gå på vandring gjennom Grünerløkka. Guidet av Sidsel Levin fra Jødisk Museum. Vi skal få lære om snublesteinene som er lagt ned.

Når alt kjem til stykket?

År ut og år inn har du site bøygd yver bøker
du har samla deg meir kunnskap
enn du treng i ni liv.
Når det kjem til stykket, er det
so lite som skal til, og det vesle
har hjarta alltid visst.
I Egypt hadde guden for lærdom
hovud som ei ape.

Olav H. Hauge

Menighetsprest Jan Helge Josefsen siterer Olav H. Hauge fra prekestolen. 

Jeg vet ikke om norske prester har som vane å sitere Olav H. Hauge fra prekestolen, men jeg er veldig glad for at jeg fikk være der og se det skje. Særlig på en dag som denne. Det passer seg. Jeg er i Sofienberg kirke. Jeg har vært her før. På taizebønn i vinter en gang. Men da var rommet mørklagt. Denne gangen strømmer lyset inn gjennom de mange vakre farga vinduene og jeg får se det vakre kirkerommet mørket skjulte sist. Tenk at dette er en av kirkene de vil "fristille", hva nå enn det betyr. Hvem vil de sitere og hva vil det brukes til da dette vakre kirkerommet, om det ikke lenger er kirken som skal være i det? Ikke det at jeg er bekymret for kirken, eller for kirkerommene. Uansett hvordan dette vil ende. Ikke egentlig. Jeg har ikke rom for bekymring. Jeg er helt fylt opp av fascinasjon isteden. For når begynte kirken å snakke mitt språk? Olav H. Hauge, kjærlighet og mystiske hjerterom, ja til og med henvisninger til Guds egen katedral, naturen, kommer de med der oppe ifra. Kirken er så annerledes enn jeg trodde. Jeg tror den annerledesheten gjør den robust nok til å både tåle endring og til å ri av en storm.

Min fascinasjon for vakre glassmalerier stopper aldri og Sofienberg kirke kan skilte med noen prakteksemplarer. Disse er utført av kunstneren Enevold Thømt rundt 1920 og ble finansiert gjennom gaver fra menigheten. Freia sjokoladefabrikk finansierte dessuten 2 bilder mens Cloetta sjokolade stod for finansieringen av ett. Sjokolade er faktisk en stor del av Grünerløkkas historie det også. Spennende.

 

Jeg er på høymesse, treenighetsmesse. Første søndagen i juni. Men det er ikke den som har lokka meg hit, ikke grønnsaksuppa de har kokt fra bunnen og serverer på kirketrappa i etterkant av høymessen heller. Jeg er her for det som skal skje når suppa er fortært og jeg gleder meg. Kirken har invitert oss til å gå på vandring gjennom Grünerløkka. Guidet av Sidsel Levin fra Jødisk Museum. Vi skal få lære om snublesteinene som er lagt ned der og få høre historiene om menneskene de er plassert der for å minnes. Vår norsk-jødiske historie og vårt samfunns kanskje aller mørkeste timer. Bisetninger i mitt liv. Mennesker jeg tror jeg vet noe om uten å aldri egentlig ha satt meg inn i deres historie. Jeg gleder meg til å få lære mer. Det er på tide, selv om det er vondt. Om jeg nå ikke allerede hadde vært en hardcore kirkegjenger og begynt å forstå at de gjør mye i kirka som jeg aldri hadde mistenkt dem for å drive på med, så hadde jeg blitt overrasket over at det er kirken som inviterer meg til omvisning og som lærer meg om denne viktige delen av vår historie.

Sogneprest Arne Jor og tidligere leder og nå konsulent ved Jødisk Museum Sidsel Levin ved den gamle jødiske gravlunden ved Sofienberg kirke. 

Sofienberg kirke ble bygget og innviet i 1877. Men allerede i 1869 så kjøpte et fremsynt medlem av det lille jødiske samfunnet som da hadde etablert seg i området 670 kvadratmeter land "Til evig eie for isrealittiske trosbekjennende", som det het.  Om man skal ha et jødisk liv så er det essensielt å ha et eget jødisk gravsted, forteller Sidsel Levin. For Jøder er det en viktig skikk at graver ikke skal forstyrres, men få stå i fred "til evig tid. Det er en av grunnene til at etablering av denne gravlunden var svært viktig for det jødiske samfunnet i Norge. Gravlunden var i bruk frem til 1935. Den ble erstattet av et eget område ved Østre Aker Gravlund som fremdeles er i bruk.

Da Norge fikk sin egen grunnlov i 1814 så inneholdt det en paragraf med følgende ordlyd:

" Den evangelisk- lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget."

Jødeparagrafen. Den mest kjente forkjemperen for å få den tatt ut av grunnloven var Henrik Wergeland. Dessverre døde han i 1845, 6 år før paragrafen endelig ble fjernet fra norsk lov i 1851. I debatten i forkant av lovendringen advarte flere om at dersom paragrafen ble fjernet så ville man se horder av jøder strømme over grensene og ta for seg av godene våre. Det er vanskelig å ikke se linjene til vår egen tid når man hører om dette.

Det kom forøvrig ikke horder av jøder til Norge etter 1851. Det kom ca 25 stykker. De fleste av disse var høyt utdannede kjøpmenn fra bla Tyskland som trolig ville se om dette nye markedet som nå åpnet seg i Norge var noe å satse på. Senere, mot begynnelsen av nittenhundre tallet, da situasjonen i tsarens Russland spisset seg til og vi fikk "Pogromer" som søkte å ødelegge alt jødisk liv og eiendom at den jødiske innvandringen til Norge skjøt fart. På sitt største før 1940 så utgjorde dog ikke den jødiske befolkningen i Norge mer enn 2100 mennesker, så de store hordene var det aldri snakk om.

Den siste immigrasjons "bølgen" kom både fra og til litt vanskeligere kår enn det som var tilfellet for de første. Dette var mennesker som hadde måttet flykte, ikke som frivillig valgte å bosette seg i et nytt land for å bygge videre opp sine forretninger. Svært mange av dem valgte å bosette seg i nærheten av Grünerløkka. Og med parken der som samlingssted så var det faktisk et levende jødisk samfunn som holdt til i arbeiderklassebydelen. 

Vår guide inn i denne historien forteller om at de hadde spesielle benker i parken som var "reserverte" for det jødiske samfunnet. Der ble problemer løst og sladder delt og de fikk vite nytt fra både inn og utland. Særlig viktig var nok nyhetene som kom fra "gamlelandet" og grusomhetene den jødiske befolkningen ble utsatt for der. Hun presiserer også at jødene som flyttet til Norge ble norske. De snakket ikke om "hjemlandet", men om "gamlelandet". Svært mange av dem fikk etterhvert norsk statsborgerskap og de oppdro sine barn som nordmenn, med vekt på utdannelse og deltagelse i idrett. Hun forteller at sportsaktivitetene nå er samlet i en utstilling. Det var også dette lille, men levende samfunnet som tok seg av nyankomne, gav dem mat, et sted å sove og hjalp dem i forhold til arbeid. Mange forbinder jøder i Europa med kunst og forretningsdrift, noe som er naturlig ettersom listen av jobber de fikk lov til å inneha ofte var begrenset. Mange steder fikk de bla ikke lov til å eie land, og da er f.eks et virke som bonde nokså utelukket. Og også i Oslo var det mange steder hvor den jødiske befolkningen ikke fikk arbeid. Løsningen for mange ble derfor å leve et temmelig hardt liv som omreisende salgsmenn, mange gående på sine føtter rundt omkring i norske bygder. Det er spennende å lære om dette levende lille samfunnet. Og det er sterkt. Fordi en novemberdag i 1942 så ble det utryddet. Kun et fåtall overlevde og enda færre returnerte til Norge og til Grünerløkka etter krigen. Faktisk ble nesten hele dette lille samfunnet utryddet i gasskammerene samme dag som Donau la til kai i Tyskland.

Vi stopper ved flere snublesteiner på vår ferd, både hos de som er lagt og de som skal legges. Her får vi høre historiene til menneskene viss navn steinene i gaten bærer. Vi får høre om hvor de en gang kom ifra, om yrket de hadde, om familien deres, hvem som giftet seg med hvem, om søsken, mødre og fedre. Besteforeldre. Gjennom fortellingene blir dette lille jødiske samfunnet enda mer levende for oss. Sidsel Levin forteller også om de viss navn ikke står på snublesteiner, om de som kom seg unna. Til Sverige og til Danmark. De danske jødene ble ikke, som de norske, sendt i utrydningsleire. Svært mange av dem overlevde, selv om de ble internert. Fortellingen hennes er levende. Det er som jeg kan se klesvasken som blir hengt ut mellom husene. Stillheten på sabbaten. De hvite dukene fra sabbatsmåltidet som henger til tørk. Og jeg kan se taxiene som kjører opp til husene og henter dem ut. Jeg kan se de norske politimennene beordre dem inn i bilene. Helt uten bagasje. Jeg kan se gamle og unge bli stablet sammen og ført opp rekken til Donau. Hele familier. Menn som kom fra interneringsleiren på Berg. Kvinner, barn og gamle hentet på adresser i Oslo. Fikk de i det minste være sammen, denne aller siste delen av reisen? Fikk barna trøst? Fikk alle være sammen med noen de elsket? Noen de kjente. Disse siste dagene, timene? Eller var de alene?

 

Ved Paulus Plass ligger det 2 snublesteiner til minne om Dina og Isak Leimann. Vi kan lese om deres og andre norske jøders historie på snublestein.no

De fikk ikke egne gravsteiner eller graver ofrene for holocaust, og kanskje nettopp derfor er disse snublesteinene ekstra viktige. Disse steinene gjør at disse navnene, disse menneskene, disse historiene lever videre. De gjør at vi husker. At vi aldri glemmer.

Dina Leimann ble født 19. november 1903 som datter av Anna (f. Meszansky 1862 i Russland) og Isak Leimann (f. 1869 i Vilnius). Hun hadde fire brødre; Elias (f. 1893/94), Charles Hermann (f. 1895), Bernhard (f. 1897) og Leon (f. 1913). Moren døde av naturlige årsaker i oktober 1941. Dina arbeidet som ekspeditrise i farens forretning.

Dina Leimann ble arrestert den 26. november 1942 og deportert med D/S Donau til Stettin og derfra til utryddelsesleiren Auschwitz. Ved ankomst ble Dina sendt direkte i gasskammer og drept.  

Isak Leimann ble født den 12. desember 1869 i Vilnius, Litauen. Han kom til Norge i 1890 og giftet seg året etter med Anna f. Meszansky, f. 1862 i Litauen. De fikk fem barn, Elias (f. 1893/94), Charles Hermann (f. 1895), Bernhard (f. 1897), Dina (f. 1903) og Leon (f. 1913). Anna døde av sykdom i  oktober 1941. Isak var kjøpmann og drev egen forretning, der datteren Dina arbeidet sammen med ham som ekspeditrise.

Isak ble arrestert den 26. november 1942 og ble samme dag deportert med D/S Donau sammen med to av sine barn, Bernhard og Dina. Ved ankomsten til Auschwitz ble han umiddelbart sendt  til gasskammeret og drept den 1. desember 1942.

Dina døde samme dag, mens Bernhard ble tatt ut til tvangsarbeid og ble drept en gang i januar 1943. Isaks eldste sønn Elias flyttet tidlig til København der han bodde med kone og to barn. Hele familien ble deportert til Therezienstadt, men overlevde som de fleste danske jødene.   Charles Hermann (og hans kone og 21-årige datter) og Leon klarte å flykte til Sverige i forskjellige transporter i slutten av november 1942. (Teksten er hentet fra snublestein.no hvor vi også får se bilde av de 2. Målet er å få samlet historiene til alle jødiske holocaust ofre der inne.)

Vandringen avsluttes i nyrenoverte og vakre Paulus kirke hvor man har en liten samling og spør: "Er snublesteiner et harmløst minne om noe som skjedde for lenge siden, eller en advarsel om noe som kunne skje igjen? Hvordan behandler vi minoriteter i dagens samfunn?" Minotenks Daniel Abdimael Skjerve Wensell, Iselin Jørgensen fra Kirkelig dialogsenter og Sogneprest Arne Jor leder oss gjennom en samtalen. Jeg kjenner at det har vært en lang dag med mange sterke inntrykk. Det er både godt og vondt å bli kjent med den norske jødiske historien på denne måten. Jeg vet at det er en historie som det er viktig at vi husker, særlig i vår tid. Og jeg er glad for at det er nettopp den Luterske norske kirke som viser den frem og reflekterer over både sin fortidige og sin nåtidige rolle i dette. Luther var svært antisemittisk og kirken har opp igjennom vært ansvarlig for mye av den antisemittismen vi har sett. 

Men når alt kjem til stykket så er det ikke bøker eller skolegang som vil redde oss fra å gjenta historien, selv om kunnskap er viktig. Det var ikke det at de ikke var belest, nazistene. Det var ikke der problemet lå. Jeg stoler ikke på bøkene alene. Redningen vår er det den lille knoppen i hjertene våre. Den Olav H. Hauge snakker om. Kjærligheten, når den kommer sammen med kunnskapen. Det er da mennesket viser sin storhet.

Kjærligheten, den som er i mennesker av alle kulturer, av alle religioner og som gir oss empati med hverandre og lar oss se hverandre som medmennesker som vandrer sammen her på jorda. En menneskehet. Sammen i samme båt. I vår tid, i vår hatefulle tid, hvor gjerder bygges og politisk retorikk hard som is brukes som våpen mot myke mennesker så er det viktigere å huske dette, enn noen gang før. Denne uken la den jødiske foreningen i Umeå, Sverige ned sin virksomhet. Trusselnivået fra nynazister har blitt for stort. Det er ikke lenger trygt å drive en jødisk forening.

Og jeg vil takke kirken for å endelig ha gitt meg et spark til å gå inn i denne delen av vår historie. Til å lære om menneskene dette forferdelige ble gjort mot. Tenk at det var kirken som tok meg med også hit. Den er ikke slik jeg trodde, denne kirken vår. Den våger å ta tak i også dette viktige mørke, vonde.

Byvandring, orgelbrus og kveldsgudstjeneste i Ila kirke.

  • 02.06.2018 - 10:18

Først må vi bare slå fast en ting. Jeg har fått meg noe jeg aldri trodde jeg skulle få. Jeg har fått meg en favoritt altertavlemaler. Per Vigeland heter han og jeg har nå møtt på ham i flere kirker. Jeg ble forelsket i ham i Capella Johannea på Majorstuen og satt henført og kikket lenge på ham i Grorud kirke og nå traff jeg plutselig på ham igjen. Han hang foran øynene mine og inviterte meg inn i Ila kirke. Og lenge før prest og google fortalte meg hvem som hadde malt altertavlen i denne kirken så var jeg sikker i min sak. Der er han igjen, tenkte jeg for meg selv. Der er favoritt altertavlemaleren min. Der er Per Vigeland. 

Denne altertavlen skiller seg forresten ut fra de foregående maleriene ikke i stil, men i innhold. Dette bildet har også en politisk dimensjon. Maleriet viser Jesus og disiplene hans. Men det er noe mer her. Disiplene har fått ansiktet til 11 levende og en avdød prest. Den avdøde presten er far til en av Quslings ministre og han skammer seg i møte med den oppstandne Jesus. Biskopen i Oslo, mannen som i 1941 innvia Iladalen kirke, Eivind Berggrav, er også malt inn som en av disiplene på bildet. Han var en av lederne i kirkens motstand mot nazismen under krigen og ble både fengslet og var i flere år satt i husarrest på sin hytte i Asker. Samme år som han innviet denne kirken var han svært delaktig i utsendelsen av det mest kjente hyrdebrevet i kirkens historie. I dette brevet tok kirken avstand fra hirdens oppførsel, høyesteretts nedleggelse og forsøkene på å begrense prestenes taushetsplikt. Fordi hyrdebrevet stilte spørsmål ved om Norge var en rettsstat under de rådende forhold, åpna det også for at medlemmenes plikt til å vise lydighet mot staten kunne sees bort fra. Biskop Berggrav likte forresten godt å vise frem Iladalen kirke i mange sammenhenger og tok gjennom årene etter krigen med seg mange prominente gjester til denne lille funkis kikra i Iladalen. Kanskje for å vise dem maleriet han selv var malt inn i?


Vår lille byvandringsforsamling utenfor Ila kirke.

Jeg er på byvandring med orgelbrus i Sagene og Iladalen kirke en søndag ettermiddag tidlig i mai. Vi starter vandringen i den imponerende Nordkant katedralen midt på Sagene. Med oss har vi byhistoriker Gro Røde, organist Espen Takle og sogneprest Knut Rygh. Kirken er en kulturbærer har jeg ofte hørt som argument og jeg trakk litt på skuldrene og trodde de snakket om vår kristne kulturarv, hva nå enn det egentlig er. Men etter noen måneder med kirkebesøk så begynner jeg å forstå at kirkens rolle som kulturbærer er mye videre og viktigere enn som så. Men akkurat idag skal historien få stå i fokus. Sagene og Iladalens historie. Fra 1800 tallet og til idag. Sagene var en arbeiderbydel. Og navnet bedrar ikke. Sagene fikk nettopp navnet sitt etter sagene som var plassert langs elva her. Folkene som bodde her var stort sett de som jobbet i den industrien sagene gav. Det og noen forviste sjeler fra Grønland. Men rundt 1840 så endret Sagene seg, kan byhistoriker Gro Røde fortelle meg og så tar hun oss med ned til Jula veveri og forteller historien om hvordan et arbeidersamfunn vokste frem. Hun forteller om ressursknapphet på bygda og om det å ha 2 valg. Å reise til Amerika eller å dra inn til byer og tettsteder og få seg jobb i industrien. Her var det til og med håp om avansement, om å kunne stige i gradene. Bedriften tilbød utdanning til de som viste talenter, både blant kvinner og menn, og de kunne, om de jobbet hardt, stige i gradene. 

Sagene Kirke er et imponerende byggverk.

Her vokste også arbeiderbevegelsen frem. Arbeiderkampen. Men først kom kirken. I 1891 fikk arbeiderbydelen Sagene en katedral som ikke stod det minste tilbake for den man kunne finne på Stortorvet. For barna som vokste opp her må det vært et litt av et skue. Inne i katedralen, før byvandringen begynner, så tar forresten organist Espen Takle med oss på en unik opplevelse. Vi får høre lyden av 1891. Akkurat slik det må ha fortonet seg for disse arbeiderbarna. Idag brukes nemlig kun de originale pipene som ble installert i 1891. Denne uken er det Hollenbach festival i Sagene kirke. En hel festival dedikert til orgelet han spiller på. Men selv om lyden er nøyaktig den samme så er kanskje effekten annerledes? I 1891 var dette orgelbruset røffere enn den røffeste rockekonsert idag. Denne type lyd var noe uvanlig da. Noe man aldri før hadde hørt .Idag er mektige lyder en stor del av vår hverdagsopplevelse. Og ofte kan stillheten være mer spektakulær enn den villeste rockekonsert. Mens jeg sitter der og lytter til lyden av 1891 så kan jeg ikke annet enn å tenke på hvorfor kirken valgte å bygge et så mektig bygg her på Sagene. Imponerende som det var som byggverk så må det også ha vært med på å virkelig markere avstanden mellom kirken og folka den skulle tjene. Var Nordkant katedralens mektighet også et forsøk på å sette opprørske arbeidere litt på plass, vise folket hvem som var mektigst, hvem de burde sette sin lit til?

Organist Espen Tackle lot oss få høre noe så uvanlig som lyden av 1891.

Ett av våre første stopp på vei nedover mot Iladalen er en liten klynge snublesteiner. De siste årene har disse blitt satt inn i gatene utenfor hus hvor jødiske familier ble hentet ut og bragt til Donau for å bli ført til konsentrasjonsleirer i Tyskland. Leire de fleste aldri kom ut fra. Om vi snubler over historien, så glemmer vi den ikke. Vi glemmer ikke at ingen savnet disse menneskene. Vi glemmer ikke at det var norske politibetjenter, norske drosjesjåfører som begikk denne udåden mot våre naboer. Vi glemmer ikke at dette er vår historie og at vi alltid må være på vakt så den ikke gjentar seg. Akkurat her, utenfor denne bygningen minnes vi en familie som opplever å bli forsøkt utryddet for andre gang. De er overlevende som klarte å flykte fra Russland og pogromene og som hadde bosatt seg her på Sagene. Denne gangen greier de ikke å flykte og dagen etter Donau legger til kai i Tyskland er oppført som deres dødsdag. En mor og en far, Jette og Salomon, og deres 3 barn. Alle drept. Fordi norske taxisjåfører kjørte dem til båten, fordi norske politifolk hentet dem ut av hjemmene sine. Ingen av dem var skyldig i noe som helst annet enn i å være jødiske. I disse tider, hvor skumle krefter igjen rører på seg i Europa, så er dette en del av vår historie som det er spesielt viktig å huske på. I sommer vil det bli lagt ned flere snublesteiner både rundt omkring i landet og i Oslo. I Oslo er mandag 4. juni en viktig dag å huske på. Da vil det bli avholdt et omfattende program og flere snublesteiner vil bli lagt ned i Oslos gater. Du kan lese mer om dette på snublestein.no

Snublesteiner banket inn i gaten for å minnes historien om jøder som ble deportert og drept i utryddningsleire under 2. verdenskrig.

Videre får vi høre om isdammen som ligger der Iladalparken ligger nå. Dammen som skapte en formue til sin eier og nabo Martin Edvard Nord i siste halvdel av 1800 tallet. Tenk at man fra lille Ila eksporterte is til Europa og Sør Amerika. Vi lærer at Rivertzkvartalet er vår aller første blokkbebyggelse. Flott og lysfylt fra utsiden, en klar forbedring fra de skyggelagte bygårdene, men fremdeles en bygård hvor det ikke er uvanlig at en familie på 11 deler ett rom og kjøkken. Hun forteller også om Vøyenvollen rett over gata fra Rivertzkvartalet. I det bygget var det både fødestue og eldrehjem. Tenk det. De bygde ganske enkelt inn en fødestue i boligblokka. Praktisk.

Rivertzkvartalet. Norges første blokkbebyggelse. Flott på utsiden, men på innsiden av bygget var levekårene fremdeles ikke all verden. Likevel utgjorde det en klar forbedring. Viktig for folkehelsen.

Ved Julafossen får vi lære historien om Jula veveri. Energien fra Julafossen dannet grunnlaget for et digert industrianlegg. Og da Julaveveri kommer opp og går fra 1840 tallet og fremover. Forandres Sagene. Befolkningen fordobles. Samfunnet endres. Og den gang som nå så var det høy partyfaktor når unge mennesker slapp fri fra bygdens strenge sosiale kontroll, slik man nå så det med generasjonen som flyttet inn til industrien på Sagene. Raskt ble det bygget både politstasjon og brannstasjon. Byhistoriker Gro viser også frem eksempler på stoffet de produserte på Jula. Før den amerikanske borgerkrigen importerte de billig bommull plukket av afrikanske slaver i USA. Disse bommullspaddene ble bearbeidet og bidro til en klesrevulusjon i Norge. Tungt vadmel var ikke lenger det eneste tilgjengelige stoffet for folk flest. Nå ble også bomullsklær en mulighet. Da den amerikanske borgerkrigen kom og tilgangen på billig bomullspadder ble borte gikk man over til å produsere ullklær, og slik greide man seg gjennom en tid hvor mange tilsvarende bedrifter i Europa slet. Jeg er selvfølgelig glad for å høre at industrieventyret Jula veveri greier seg gjennom borgerkrigstiden, men blir likevel stående et øyeblikk og ta inn over meg det vi har fått fortalt. Jeg har aldri før tenkt over hvor nær vår egen historie er knyttet til USAs slavehistorikk. Men uten billig bomullspadder plukket av slaver i sørstatene ville vi da ha fått sett fremveksten av bedrifter som Jula Veveri? En bedrift, en utvikling som igjen betydde så mye for utviklingen av vår egen velstand.  

 

Vi får historien om Jula Veveri.

Visste du forresten at blokkene som omringer Iladalen park ble bygget for å huse utøvere under OL i Oslo i 1952? Det visste ikke jeg. Disse kirketurene mine lærer meg mye. Svært mye. Om alt fra Hollenbach orgel til fyllefester på 1800 tallet. Men det som nok satte seg mest fast i meg denne kvelden stod ikke på programmet. Under kirkekaffen etter avslutningsgudstjenesten i Iladalen kirke så stakk sognepresten i meg en bok han trodde jeg ville like. Den handler om å se kristendommen i et nytt lys, litt mer slik den en gang var. Utenfor rammen av "himmel og helvete". "Gjenoppdag kristendommen" heter den, og er skrevet av Marcus Borg. Og han hadde helt rett, sognepresten. Det var en bok jeg ville sette pris på. Jeg leser den med glede. Iladalen kirke er en av Oslo kirkene som vurderes fristilt for utleie. Kan man virkelig vurdere å leie ut kirker med altertavler malt av selveste Per Vigeland? Er det rett ting å gjøre? Nå som jeg har forelska meg i ham?

Denne søndagen er det forresten Festidal for alle ved Ila kirke. I programmet står det skrevet at det vil bli grilling. Ettersom vi er i en periode med ekstrem brannfare i øyeblikket så tror jeg nok at muligens at grilldelen av programmet kanskje utgår?, men du får likevel både høre musikk, spise kaker og ha aktiviteter for barna om du tar turen innom Iladalen søndag mellom 15 og 17. 

 

 

Pinsefestival på St.Hanshaugen

  • 26.05.2018 - 10:23

Jeg har blitt modig nå. Jeg har dette med kirkegåing på plass. Jeg har vært der ofte i det siste. Veldig ofte. Jeg kan dette her. Så selvfølgelig dro jeg på pinsefestival. Etter 5 måneder med intens kirkegang følte jeg med klar til neste steg. Festival. Jeg tok helt klart feil.

Ved den økumeniske friluftsgudstjenesten deltok Erik Andreassen (Oslo misjonskirke Betlehem), David Andre Østby (Filadelfiakirken), Advent Ambassadors (Adventkirken), domprost Anne-May Grasaas (Den norske kirke), Sprell levende (Søndagsskolen), JIL korgruppe (Jesus is Lord Church), Anvar Yanni, Kiriaki Papadopouloui, m.fl. Jeg deltok også, men det var først på kulturfestivalen etterpå at jeg slappet av og begynte å kjenne meg hjemme.
 

Det gikk galt allerede på første lovsangen. Nope, nei, nope. Jeg ble sittende lettere henslengt på gressplenen, selv om de på scena sa at vi skulle reise oss opp og synge. Det var bare det at jeg hadde fått den derre trange klamme følelsen. Du veit, den derre følelsen av at indremisjonen står deg litt for nærme og at det snart er på tide å snakke om synden og frelse mens tusener på tusener av Øistein Sundes bibelstrippfrøkener roper halleluja og har funnet alle livets svar... samtidig, mens du bare nok en gang står der og... bare har levd et liv. 

Jeg hadde med meg en venninne denne dagen. Dette blir sikkert hyggelig, tenkte hun, men allerede på trappen opp til toppen av parken så kom hun på at hun var lesbisk og hun kjente på seg at det sikkert ville ha sjokkert forsamlingen såpass at hun reiste seg opp, midt i en lovsang, og dro ut til Gressholmen isteden. Der ute hadde hun en fin dag. Selv om hun ble angrepet av maur. Jeg derimot, jeg ble sittende akkurat slik ivrige kirkebloggere skal bli. Ivrige kirkebloggere står løpet, selv når det er trangt, klamt og skummelt sa jeg høyt et par ganger til meg selv og ble sittende. Men jeg kjente at jeg har vært i forsamlinger hvor jeg har følt meg mer hjemme enn dette. Det var ikke egentlig det de sa. Det var mer den intense følelsen av hva de egentlig mente.

 

Ved siden av meg på plenen satt en veldig hyggelig ung mann som viste seg å være ansatt i Normisjon. Jeg forsøkte å ikke gi skylden for at jeg er illsint-allergisk mot konseptet misjon. Det gikk sånn passe bra. Han skåret høyt både på tålmodighet og på forståelse.

Jeg kunne føle på meg at indremisjonen var nær. Og det var den. Rett ved siden av meg på plena satt Stein Olav Kolstad Varegg som er ansatt i Normisjon og egentlig er en svært hyggelig ung mann. Det er ikke hans skyld at jeg har et svært anstrengt forhold til misjon. Han kunne fortelle at både indremisjonen og santalmisjonen nå idag var en del av Normisjon. Og han fortalte at de nå jobbet veldig annerledes enn før og med stor vekt på lokal ledelse og forankring av prosjekter. Gode endringer. Fornuftige endringer. Jeg ser at de kun ønsker å gjøre godt. Han fortalte også at han selv hadde vært i India et halvt år. Hos santalmisjonen. De som en gang sendte meg en sari. 

Den kom på besøk til meg på søndagskolen på Heggheim, sarien altså. Den var orange og den reiste alene. Og vi fikk lov til å ta på den og bli fortalt hvordan man tok den på seg. Selv om det ikke var noen som egentlig visste hvordan den skulle tas på. De hadde tross alt kun sendt oss sarien. Misjonæren som hadde sett den bli brukt hadde ikke tid til å være med. Sarien reiste rundt på besøk helt på egenhånd. ja, sammen med noen gamle lysbidler. Bildeglimt fra en verden langt der ute. En verden jeg var for ung til å forstå. Selv om jeg til og med da forstod at det var uvitenhet som fikk dem til å sende rundt en sari, gi elendighetsbeskrivelser av stedet den kom fra og fortelle hvor viktig det var at disse menneskene tok imot Jesus. Om ikke disse menneskene tok imot Jesus så var de fortapte. Midt i all elendigheten de allerede bodde i, så var de fortapte. Hvilken fantastisk jobb misjonærene gjorde. Som fortalte dem om Jesus. Og slik gjorde dem litt mindre fortapt.

Noen år etter at sarien kom på besøk til meg så leste jeg om norsk bistand og misjonshistorie på universitetet. Jeg leste om all skaden denne naiviteten, disse overgrepene mot "de andre" i den altoverskyggende jakten etter sjeler til Jesus har påført verden der ute og jeg var klar til å kaste hele kirken og alle som oppsøker den på bålet. I magen min bor det et illsinne på den ene setningen "gå ut i verden og gjør alle mennesker til mine læresveinar". Jeg vil reise meg opp og stå der som buffer. Beskytte verden mot misjonen. Men så kommer jeg på at de kan å beskytte seg selv også. Luringene. Jeg smiler alltid av barndomsfortellingene til min mann. Han ble både titt og ofte forsøkt frelst av misjonen. Men han stod imot. De fant ut at det var fullstendig mulig å svindle misjonen for både boller og kakao om de bare knep munnen igjen under sangene og hadde øynene vidåpne når de måtte be. Om de bare tok noen slike enkle forhåndsregler for å unngå denne frelsen så hadde sikret seg et gratis forråd av boller og kakao, hver eneste tirsdag. Og jeg innrømmer det glatt. Jeg gikk også ofte for bollene og kakaoen da jeg var barn. Det er noe vi har til felles.

Normisjon er ett av misjonsselskapene som forsøker å redde mandinkaenes (malinka som de kaller dem) sjel og når jeg leser om deres arbeid i Senegal så får jeg kyldegysninger nedover ryggen på tross av den unge hyggelige mannens forsikringer. Jeg håper de aldri lykkes. Mandinakenes visdom og kulturelle arv er nemlig mye større og mer utbredt enn noe misjonsselskaps visdom og om man hadde lyttet til mandinkaenes arv og deres gamle sagn så kunne man ha lært mye om livet og om det å leve sammen. Det er en visdomsarv som er viktig for menneskeheten de har bært med seg opp igjennom tidene. Dyp, viktig mellommenneskelig filosofi fordekt som barnehistorier, fortalt av besteforeldre. Men misjonærene er ikke der for å lytte. Afrika har ingen historie, iallefall ikke en skriftlig en, ble jeg forsøkt fortalt. Til og med på universitetet. Men så dukker de opp. Tekster som ble gjemt for at misjonærer og andre vestlige reisende ikke skulle få fatt i dem og ødelegge dem. Eldgamle tekster fra gamle ,stolte, mektige kulturer. Skrevet med arabiske bokstaver på afrikanske språk. Mandinka er ett av disse språkene. Hausa et annet. Men det finnes flere tekster på flere språk. Og gradvis kommer de nå til overflaten. På tross av misjonærer. På tross av våre herjinger. Jeg gleder meg til å få lese mer. Lære mer. Jeg er heldig.

Innslag fra den Etiopisk ortodokse kirke. 

Men idag er jeg på Pinsefestival og det skjer mye der. I tillegg til en Gudstjeneste som for meg oppleves fremmed og skummel, så er det også mye som får meg til å smile og kjenne meg hjemme. Den Etiopisk ortodokse kirken for eksempel som gir oss et glimt inn i deres liturgiske verden. Jeg kunne ha sittet der og lyttet til dem resten av dagen. Chanting, meditativ dans og svak, rythmisk tromming. 

Jeg lærer mye også, om pinsen. Pinse er "den hellige ånds" høytid. Kirkens fødselsdag og dagen da språkbarrierene som dukket opp da menneskene bygget Babels tårn og slutta å forstå hverandre  plutselig blir borte. I pinsen feirer vi at en tale som ble holdt på amharisk ble forstått av alle menneskene som var der. Uten tolking. Alle snakket alles språk. Og jeg kjenner ikke godt til den etiopisk ortodokse kirken, men om det denne dagen er amharisk de snakker så forstår jeg også hva de sier og hva de mener og gjør, selv om jeg ikke kan amharisk. Deres hviskende ord, deres sakte dans, deres dempede rythme tar meg hjem. Sufismen snakker ofte om hjertets eget språk og visdom. Den ordløse verden som bare forstås og oppleves. Den som er alles om vi vil lytte til den. Uavhengig av hvilket navn du bruker for Gud, så er hjertets forståelse den samme. Når jeg får sitte slik i stillheten og lytte til deres verden glemmer jeg alt det som før har vært skremmende og skummelt denne dagen. Jeg er hjemme. Jeg er trygg.

Paneldebatt ledet av Lemma Desta. I panelet satt Biskop Kari Veiteberg, Byråd for kultur, idrett og frivillighet Rina Mariann Hansen og forsker ved PRIO Marta Bivand Erdal

Biskopen min er der også. Jeg har aldri hatt en biskop før, men jeg har forstått at jeg nå har fått en. Ei skikkelig tøff ei. Som våger og tør og er på ekte i kampen for mennesker og for menneskeverdet. Idag er hun deltager i en paneldebatt. De snakker om mangfold og byen vi lever og bor i. Biskopen vil ut og gå i gatene i Groruddalen. Ut og være synlige, voksne, trygge. Hun er velkommen opp til oss her i Dalen vår. Men jeg håper hun vet at vi stort sett egentlig har det nokså fredelig og trygt og godt her oppe. Egentlig.
 

Flere organisasjoner hadde stand på festivalen. Her er et lite knippe av dem.

Pinsefestivalen har lært meg mye om kirkens mangfoldsarbeid. Jeg har snakket med Kia som bla driver språkkafe og har åpne møter hvor innvandrere får bli kjent med nordmenn og praktisere norsk. Et godt tiltak. Iallefall om de i møtet med andre mennesker og religioner greier å holde fokuset borte fra at det egentlige målet er at alle skal bli sånn som meg og tro slik som jeg tror.Å holde fokuset borte fra tanken om å skaffe sjeler til Jesus. Kristent interkulturelt arbeid arrangerer blant annet leksehjelp, multikulturelle gospelkor, fellesmiddager, kulturkafeer, kurs og seminarer, fotballtrening, teaparties, kvinnegrupper, fester, gratis norskundervisning, turer og leirer. Samfunnet vårt trenger flere slike arenaer som binder oss sammen og lar oss lære av hverandre. Det er kanskje det viktigste arbeidet vi kan gjøre for landet vårt i vår tid. Det å møtes, snakke sammen og bli kjent med hverandre. Som mennesker.

Jeg treffer også igjen mine kunnskapsrike venner som driver opplysningsarbeid om moderne slaveri. De kan kontaktes og lager opplegg rundt omkring for å skape større bevissthet rundt problemet og på hva vi som enkeltmennesker kan gjøre for å motvirke slaveri. 

Det var godt oppmøte på Pinsefestival.

Ellers byr pinsefestivalen på alt det en festival skal by på. Glade mennesker. God mat. Kule folk. Musikk. Glade unger. Sure unger. Hoppeslott og en rampete fisk som het Gulliver. Og  den bød ikke minst på veldig solbrente kirkebloggere. Jeg er glad jeg ble sittende og gikk løp vekk i skrekk. Jeg lærte mye om kirka vår denne dagen også. Det er et lærerikt og spennende prosjekt jeg har begitt meg ut på.

Kule folk på Pinsefestival. Her representert ved Biniam som under kulturfestivalen inntok scenen og sang og spilte gitar for oss.

En rampete fisk ved navn Gulliver.

God festivalmat

Artisten Myra

Nordic chinese christian church choir.

Mange glade festival folk.

 

Da New Orleans kom til Ljan frykta jeg at taket ville blåse av kirken.

  • 20.05.2018 - 10:40

Så stille og vakkert det var her da tenkte jeg for meg selv der jeg vandret oppover den stille trefylte veien. Denne søndagsmorgenen var jeg på Ljan, en del av Oslo jeg sjeldent besøker. Selveste våren varmet meg i ansiktet og rundt meg kvitret småfuglene. Jeg var tidlig ute og stilte meg opp i skogkanten og kikket ut over fjorden. Fredelig, stille og vakkert. En perfekt siste søndag i april. Snøen som kjempet så hardt for å få bli liggende i år hadde endelig forlatt oss og nå lå verden her, bar og frostfri, badet i solskinn. Snart, tenkte jeg, snart ville fjorden under meg yre av liv og alt det som fremdeles lå og spiret under bakken ville springe ut. Snart kommer sommeren hadde jeg lyst til å rope ut. Snart. Snart. Snart er den her.

Ljan kirke sett forfra.

Bak meg lå Ljan kirke. En vakker liten steinkirke som et sted oppgis til å ha 180 sitteplasser og et annet 250. Kirken ble tegnet av arkitekt Olav Olson og ble innviet i 1932. Kirken er middelalderinspirert og er bygget i nygotisk stil helt uten modernistiske elementer. Den ligger på tomten Furumoen og er som navnet tilsier omringet av furutrær. Jeg hadde fått et tips om at det skulle skje noe helt spesielt i denne kirken idag og jeg kjente at jeg gledet meg til å finne ut hva. Imellomtiden fikk jeg stå her i bakgrunnen og kikke ut over fjorden mens plassen utenfor kirken sakte fyltes opp av både festkledde bunader og mer hverdagsvårkledde mennesker, slik som meg selv.

I skogkanten rett ved kirka kunne jeg stå og titte ut på fjorden som lå der helt stille og ventet på sommeren som snart er i anmarsj.

Inne i kirken ble jeg sittende og nyte synet av de vakre glassmaleriene som fylte rommet med vakkert fargesprakende lys. Glassmaleriene er komponert av Rolf Klemetsrud og utført av glassmester G.A. Larsen. Det er mange av dem i denne kirken og de skaper en fin stemning. Innvendig er kirken ellers utført i hvit mur med flotte synlige bjelker i taket i hovedrommet og et lavere nydelig dekorert tak i rommet før selve apsisen begynner. Jeg har nemlig de siste månedene blitt skikkelig god på kirkearkitektur og mener å ha lært at den store avrundede veggen bak alteret her er det man kaller en apsis. I denne kirken er også apsisen dekorert med vakre glassmaleri. 

Alteret og glassmaleriene i det jeg tror er kirkens apsis. 

I tillegg til de vakre glassmaleriene er kirken også utsmykket med treutskjæringer. Og på veggen over meg henger det store utskjærte trefigurer. Nettstedet norske-kirkebygg krediterer billedkunstneren Trygve Dammen for både prekestolen, døpefonten og de utskjærte trefigurene man finner i kirken.

Prekestolen er vakkert utsmykket med treutskjæringer.

For anledningen var det et jazzorkester plassert under prekestolen. Ljan kirke skulle teste ut et konsept de har kjørt noen ganger i Drøbak kirke. New Orleans messe, så nytt og spennende at de ikke engang hadde hatt tid til å reklamere for det i programmet. 

At New Orleans gudstjeneste hadde noe med musikk å gjøre greide jeg å tenke meg til selv, men det betydde ikke at jeg var forberedt på det jeg snart skulle få oppleve. 3 takter og en trompet inn i gudstjenesten forstod jeg at skogsturfreden jeg hadde gått og kjent på denne morgenen så definitivt var over og at her var det bare å holde på eventuelle parykker og andre løse kroppsgjenstander. Dette ble det trøkk! 

Konseptet "New Orleans messe" har oppstått i Drøbak som et samarbeidsprosjekt mellom kirken der og bandet vi møter her: Drøbak båtforenings Cabin orkester og nå har det altså vandret videre til furuhaugen og lille Ljan kirke. Og helt ærlig; dette konseptet burde fortsette å vandre. Det burde fylle alle kirkerom over vårt langstrakte land og slik gjøre slutt på alle tendenser til glisne kirkebenker. Dette er ganske enkelt en fantastisk fin opplevelse. Dette er ren livsglede. En feiring av alt som lever og smiler og går. Om vi bare ikke hadde vært fult så norske i avtrekkeren så hadde vi klatret opp på kirkebenkene og danset og hoiet og ledd, alle sammen av oss. Men det turte vi ikke. Vi nøyde oss med å smile stadig breiere og vugge bitte litte granne frem og tilbake der vi satt. Men vi kosa oss. Å som vi kosa oss. Om dette hadde vært hverdagen i kirka, om folk hadde visst hvilken lykkepille som lå der og venta på dem hver søndag, da hadde kirkerommet vært stappfullt av smilende leende mennesker... og kirkekaffen hadde vært en fest!

 

Men det var en gudstjeneste jeg var på, ikke en konsert. Denne søndagen inneholdt alle de elementer en gudstjeneste kan inneholde. Vi danset oss til nattverd og gav kollekt med et digert glis. Det var salmer vi sang og midt oppi alt sammen så døpte vi lille smilende Ingerid. Og en ting er sikkert. Det er ikke mange unger som har blitt døpt så behørlig som a Ingerid ble det. Med et så våkent og et så lykkelig publikum tilstede. Livet har både lyse og mørke sider og kirken er om vi ønsker det tilstede i både våre mørkeste og i våre lyseste øyeblikk. De feirer vår glede og trøster vår sorg. Og av og til, av og til så skaper de altså sånne helt fantastiske rom og øyeblikk som får iallefall meg til å smile. Fra innerst til ytterst. Og alt jeg kan si er takk. 

 

Jeg vil takke Eivind Smith og Drøbak Båtforenings Cabinorkester som sammen med kirken i Drøbak har utviklet dette konseptet. Jeg vil takke Ljan menighet og jeg vil takke prost Eigil Morvik. Etter gudstjenesten hørte jeg noen rykter om at dette ville man forsøke å få til i flere av menighetens kirker. Og da er det bare en ting å si: HUSK å tipse meg om hvor og når. Jeg kommer. Jeg nynner nemlig og smiler og danser for meg selv enda. Dette var en fantastisk god opplevelse.


TAKK!

 

 

 

Vi kjemper for menneskeverdet, sa de på kirketrappen og holdt hardt i Palestinaflaggene med sørgebånd på.

  • 15.05.2018 - 19:44

Jeg skal møte opp ved Kampen kirke klokka 12, men jeg skal ikke skrive noe om det, sa jeg til meg selv. Å skrive om Israel og Palestina blir for vanskelig. Det er så betent. Så innmari, innmari betent. Jeg har lenge tenkt at det beste her er å snakke om Kongo. Fordi det siste denne konflikten trenger er ett eneste menneske til som roper med utestemme. Om litt færre ropte om Palestina og om Israel med utestemme og flere begynte å lytte og se hverandres perspektiver, hverandres menneskelighet, så kanskje man kan finne en løsning. Dette trenger en løsning! Det trenger ikke meg som roper. Og hva skal jeg egentlig rope? Hva er det riktige her? Hvor går grensene? Hvordan snakker man om dette uten å gå over i antisemittisme? Uten å gå rett i fella med å ikke snakke om at det faktisk er 2 parter her, eller å gå rett i fella og snakke om at det er 2 parter her. Jeg synes Israel og Palestina er vanskelig. Men idag, utenfor Kampen kirke gjorde kirkens folk det enkelt for meg. Når man snakker om menneskeverdet gjør man det enkelt.

Vi var en stor gjeng som møtte opp for å markere solidaritet med det palestinske folket denne varme mai dagen.

70 år etter at staten Israel ble opprettet på årsdagen for den palestinske fordrivingen fra landet, NAKBA, og dagen etter at USA velger å eskalere konflikten og flytte sin ambassade til Jerusalem, så samles man utenfor Kampen kirke med palestinske flagg med sorte sørgebånd på for å holde ett minutts stillhet og ha en markering i solidaritet med palestinerne og med palestinernes ikkevoldelige kamp mot blokkaden av Gaza og okkupasjonen av Palestina. 

"Vi samles til ett minutts stillhet med palestinske flagg med sørgebånd i våre hender i respektfull deltakelse med palestinske flyktningers lengsel etter å komme hjem, til sine hus, sine marker, sine røtter og tradisjoner. 750 000 ble fordrevet i 1948 og i dag er det omkring fem millioner palestinske flyktinger," skriver de i event beskrivelsen på sin facebookside.

Vi er ikke antisemitter, sa de flere ganger og de hadde helt rett. Det er ikke antisemittisme å protestere mot de overgrepene som begås av nasjonalstaten Israel.  De begås mot mennesker. Mot våre medmennesker. Og det var ikke Hamas som i går drepte 55 mennesker. Det var det israelske soldater som gjorde. De drepte 55 mennesker og skada flere hundre. 6 av de drepte var under 18 år, en var 14, en annen var en mann i rullestol som ble avbildet mens han skøyt steiner med sprettert, ifølge VG. Man møter steinkasting med skarpe våpen som man fyrer av. Mot mennesker. Mot unger! Man skyter unger fordi de kaster steiner!!! Det er ikke en nasjonalstat verdig. Det er ikke selvforsvar. Det er maktovergrep. Det er drap. Og det er ikke antisemittisme å si det. Det er sannhet. Noen i staten Israel har mistet både sitt moralske kompass og menneskeligheten sin, og de har ikke mistet den fordi de er jøder. I jødedommen finnes det nemlig både moralske kompass og menneskelighet i overflod. Staten Israel har ikke mistet sitt menneskelige kompass fordi de er jøder. De har mistet det på tross av det! 

Flere brukte sin lunsjpause denne tirsdagen til å markere solidaritet.

Det blir holdt appeller utenfor Kampen kirke idag. Verdige appeller. Appeller som handler om mennesker og om verdighet, om menneskeverdet. Man snakker om mødrenes sorg, om antivold. Generalsekretær i mellomkirkelig råd: Berit Hagen Agøy forteller at hun nettopp nå kom tilbake fra Palestina og hun bruker 3 øyeblikksbilder for å fortelle om situasjonen slik hun har opplevd den.

Generalsekretær for mellomkirkelig råd, Berit Hagen Agøy hadde nettopp kommet tilbake fra en reise i Palestina.

Det første bildet er på et checkpoint. 10 palestinere blir beordret ut av bussen og må vente utenfor mens man sjekker pass og papirer til de resterende passasjerene. Ting tar tid. Alle papirer må gjennomgås nøye. Deretter blir papirene til de som med maskingeværer rettet mot seg ble beordret ut av bussen også sjekket... og omsider får de også stige ombord igjen og bussen kan kjøre. Bilde 2 foregår også på et checkpoint. Det er mange av dem. Hverdagen til palestinerne består av timeslange ventetider på checkpoint... for å komme til og fra jobb. For alt de vil gjøre. Denne gangen står det en liten familie der. Mor, far og en datter på 7 år. Hun er livredd, jenta. Soldater med ladde maskingevær sikter på foreldrene hennes. Lenge. Mens den lille jenta skjelver av skrekk holder de ladde gevær mot hodene til hennes mamma og hennes pappa. Før de får lov til å gå videre. Som om ingenting har hendt. I bilde 3 er vi på et sykehus. Hos et lite barn som skal dø. Hun skal dø om en uke, maks 2. Hun har vært syk lenge. Men ved sengen hennes sitter det ingen mamma eller pappa og holder henne i hendene og tar farvel. Israelske myndigheter nektet dem utreisetillatelse. Hun må dø alene, lille jenta. Uten de som står henne aller nærmest ved sin side. Disse bildene viser at det ikke handler om sikkerhet, men om å ydmyke, sier hun. Det handler om å ydmyke et folk. Fordi de kan det. En sørgende mor ved sin datters dødsseng er ingen sikkerhetsrisiko. Det handler ikke om sikkerhet. Det er lenge siden dette handlet om sikkerhet.

Hun gir også et svar på hvorfor dette er en viktig kamp for henne og hvorfor hun mener dette også er kirkens kamp. "Her har man mistet gangsynet på andre menneskers verdi", sier hun. Og legger til at den kristne lære her blir brukt som forsvar for å ydmyke palestinerne.

Sogneprest i Asker, Tor Øistein Vaaland, holdt en appell.

Sogneprest i Asker, Tor Øistein Vaaland, snakker om menneskeverdet. Er palestinerne mindre verdt, spør han. Om vi skal snakke sannhet så må vi stå opp mot det som nå skjer. Også Sogneprest Marit Skjeggestad snakker om menneskeverdet. Vi må bry oss om den svake part, sier hun. Vi må ha omsorg for overgriperne. Vise dem den rette vei. Menneskeverdet seirer til slutt. Før hun minner om at det også er en markering utenfor Stortinget senere idag.

Sogneprest i Kampen menighet, Marit Skjeggestad, ønsket oss velkommen og minnet om den større markeringen foran Stortinget senere på dagen.

Og jeg? Jeg kjenner at dette gjør inntrykk. Jeg kjenner at ett minutts stillhet hvor man virkelig tar inn og kjenner på sorgen over at 55 av mine medmennesker helt meningsløst blir drept gjør inntrykk. At det kommer nærmere. Når man står slik rundt kirketrappa og kjenner på stillheten så vokser dette i meg. Det er ikke tall på nyhetene. Det er mennesker. Barn. Ungdommer. Som blir skutt og drept fordi de protesterer mot urett og kaster steiner.

Og jeg kjenner at jeg er mer forvirret enn noen gang over denne kirken vår. Var ikke de på Israels side i dette her da? Det var jeg egentlig nesten helt sikker på at de var. Bortsett fra på Kampen da og i Asker og i Mellomkirkelig råd. Der var de på menneskeverdets side. Også i dette.

Der vil jeg også stå, kjenner jeg. For palestinernes menneskeverd. For jødenes menneskeverd. Og for fred. Jeg vil stå for fred. Og jeg står gjerne sammen med kirken også her. Jeg er glad for at jeg kan stå sammen med kirken også her. Min drøm er å stå sammen både med kirken, med synagogen, med moskeen... også her. I kampen for menneskeverd for alle. Det er vår alles kamp. Det er noe vi har tilfelles.

 

 

 

 

 

 

Maisommerglede og kristihimmelfartsdag i klosterruinene på Hovedøya

  • 12.05.2018 - 10:35

Da de engelske cisterciensermunkene 18. mai 1147 grunnla et kloster på Hovedøya, så stod allerede kirken der. Den var toskipet slik de samtidige kirkene Gamle Aker kirke som jeg besøkte tidligere i år og Clemetskirken, domkirkeruinene i Gamlebyen, også var det. Kirken ble trolig bygget rundt år 1120 og var viet til St.Edmund. Det er kanskje litt ironisk at en kirke i et kloster som etterhvert ble svært rik og mektig på ryggen til vikingenes etterkommere i Oslo er dedikert til helgenen for det Øst anglikanske riket. Den fromme kongen som ble helgen etter å ha gitt sitt liv i kampen mot vikingenes herjinger og skattlegginger i Øst Anglika i år 869. 

Domkirkeruinene på Hovedøya sett fra "tårnets" utkikkhull.

Klosteret ble etablert av abbed Phillipus og 12 munker og på sitt mektigste før det falt for sitt eget politiske spill, støttet feil kongsevne og endte opp plyndret, brent og oppløst i 1532, så rådde klosterets abbed over svært mange eiendommer. På det meste 443 i tallet. Og dette inkluderte store gårder som Bygdøy, Ullern, Bogstad og Frogner. Etter 1532 ble abbeden fengslet og høvedsmann Mogens Gyldenstjerne satte klosteret i brann. Og fra 1540 og fremover ble klosteret brukt som steinbrudd og idag kan du finne steiner fra det både på Akershus festning og på Det Kongelige Slott. 

Modell av klosteret slik det en gang var.

Idag er det også en Phillip på Hovedøya. Men han har ikke kommet for å etablere et kloster. Ikke enda iallefall. Han er derimot sammen med lille Vårin Nema dagens dåpsbarn. Jeg er nemlig på Høymesse med nattverd og barnedåp i Klosterruinene denne dagen. Vi feirer Kristi Himmelfartsdag. En av Kirkens virkelig store merkedager. Dagen da Jesus ifølge Lukas fløy opp over skyene og bosatte seg i himmelen ved høyre handa til Gud. Og fordi facebook nå har vridd algoritmene sine slik at feeden min er full av kristne diskusjoner og kronikker, en liten befriende pause fra alt stoff om nazister og rasister som holdt til i den for kun kort tid siden, så vet jeg at Jesus ikke var en romfarer og jeg har lest tekstene det skal holdes preken over allerede på båten til øya. Jeg kommer forberedt!

Da bjelleklangmannen, kantor Burghard Wellmann, på vakkert vis kaller oss inn til gudstjeneste er jeg forberedt. Jeg har lest dagens bibelord allerede på båten på vei over sundet.

Det er Torshov og Lilleborg menighet som arrangerer denne gudstjenesten. Det er en årlig begivenhet, men det er ikke hvert år begivenheten er badet i solskinn og temperaturen tillater sommerkjoler. Men det gjør den idag. Kalenderen viser kanskje bare 10 mai og det er ikke lenge siden snøen måtte gi opp kampen og vi endelig fikk vår, og så idag har altså allerede sommeren kommet. Det er godt! Men da jeg går av bussen på Rådhuskaia og går mot øyabåtene så møter jeg virkeligheten hardt og brutalt. Jeg hadde jo lovt meg selv å aldri, aldri, aldri, aldri mer dra ut til øyene på disse fridagene i mai. En 3 timers kø tilbake fra Langøyene en fordums himmelfartsdag kurerte meg fra slike sprell. Det kommer flere sommerdager har jeg lovt meg selv å si til meg selv om lysten til øyfaring på maihelligdager skulle melde seg. Køen strekker seg fra bryggekanten og nesten til trikkeskinnene i det jeg ankommer. Det var den gudstjenesten, tenkte jeg, dette rekker jeg aldri! Men så begynte køen å bevege seg og da 2. båten kom så var det jaggu min tur å få komme ombord. De har blitt effektive med årene disse fergene og jeg rakk gudstjenesten med god margin. Min selvpålagte regel om ingen øyfart på himmelfart skrotlegges derfor fra i år av.

Vi var mange som tok turen over til Hovedøya denne dagen. Noen for å delta i gudstjenesten, men de fleste for å nyte det vakre sommerværet ute på disse fantastiske øyperlene våre.

Gudstjenesten ble ledet av Gaute Granlund og Signe Fyhn. Taket er åpent og hele skaperverket jubler, det er Kristihimmelfartsdag, åpner sistnevnte sin preken med og jeg smiler. I dette kirkerommet vi nå sitter i er taket virkelig åpent. Vidåpent. Og mens sola varmer oss opp gjennom det vidåpne taket så er det klart vi jubler. Det er sommer, det er sommer, det er sommer! Menigheten har med seg både tverrfløyte og trompet til denne gudstjenesten, men det er vanskelig å konkurrere med lyden av lykkelige småfugler og lekende barn. Idag er det virkelig en dag da skaperverket jubler, og jeg nyter lyden av jubelen. Lyden av sommer. Som jeg har lengtet etter den. Gjennom hele denne lange fimbulvinteren.

Liturger under denne høymessen var sogneprest Signe Fyhn og Gaute Granlund.

Om ikke Jesus er synlige for oss, så er vi synlige for ham, fortsetter sogneprest Signe Fyhn. Etter himmelfarten er ikke Jesus lenger begrenset til ett sted. Himmelen er ikke et sted. Himmelen er overalt hos oss. Jesus er hos oss. Korset er et symbol på død, men i dåpen blir det til et symbol for liv. Et usynlig merke vi alle bærer med oss. Kirken bruker synlige tegn på det som er usynlig, men vi tror ikke på tegnene. Vi tror på meningen bak. En tro på det bakenfor symbolene er en tro jeg som voksen kan forholde meg til, som jeg kan dele, men et sted inne i meg så bor det også et lite barn og det barnet har med seg barndommens bilde av Jesus med jetmotor som letter og tar av før han forsvinner bak skyene. Om supermann kan fly så bør også Jesus flyge! Jeg er ikke helt klar til å la det bildet falle. JetmotorJesus hadde vært hakket kulere enn all denne kjedelige, men for meg naturlige og forståelige, metafysikken.

Vi fikk også vakker solosang under denne gudstjenesten. Kjell Strømme sang "Med Jesus vil eg fara" .

"Himmelspretten" er en dag det kanskje er lett å latterliggjøre, eller å som barne meg gjorde: drømme om å få bli med Jesus på jetmotorflygetur med innlagte piruetter, skikkelig fort, men jeg tror jeg endelig begynner å forstå hva det er kirken feirer denne dagen. Det finnes et sitat fra Rumi som sier at din oppgave ikke er å finne kjærligheten, men å finne de barrierene inne i deg selv som gjør at du ikke kjenner den. Slik jeg forstår Rumi i dette så mener han at du lever i kjærligheten hele tiden, du bare kjenner den ikke fordi du har bygd opp barrierer som hindrer deg i å føle varmen fra den. Og jeg tror det er dette kirken forsøker å formidle gjennom Kristi himmelfartsdag. Da Jesus "sluttet seg til Gud", så ble han en del av alt det som er rundt oss og i oss. En kjærlighetsstrøm vi kan ta del i om vi er åpne for det. 

Hvordan kommer Jesus tilbake, spør Signe Fyhn. Og besvarer spørsmålet med at det er her vi kommer inn i bildet. Vi må være Jesus hender og føtter på jorden. Vi må fullføre det arbeidet han påbegynte. Vi må kjempe mot fattigdom, mot maktmisbruk. Leve i hans bilde. Og han er med alle i hele verden. Hos hele den sårede menneskeheten. Han velsigner oss og ber oss om å bruke den makten han rår over : Kjærlighetens makt.

Etter gudstjenesten er vi invitert til felles lunsj på gressletta ved ruinene. Det frister, men jeg har en date med en utålmodig Muhammed og må skyndte meg hjem. 

På veien hjem blir jeg sittende å tenke over hvor vakre de er, disse idealene til kirken. Jeg tror på ønsket om å være en god kraft. Jeg ser en enorm endring i kirken, en åpenhet jeg ikke var forberedt på å finne og etterhvert som blogginnleggene kommer, det ene mer hyllende og entusiastiske enn det andre, så har flere spurt meg om jeg har blitt mer kristen nå, blitt frelst og funnet Jesus? Mitt svar på det er at jeg er den jeg alltid har vært. Jeg tror på alt det jeg alltid har trodd på. Men å møte kirken på denne måten er givende, lærerikt og spennende. Jeg koser meg med dette prosjektet og kirken overrasker og imponerer meg. Det er mange fine folk og gode intensjoner i kirken og her vil mange av mine venner trekke frem at veien til helvete er brolagt med nettopp gode intensjoner, og det har de ofte nok hatt rett i, men hvor hadde vi vært uten dem? Uten velvilje og ønsket om og forsøk på å være en god kraft i verden? Det er kanskje en tapt idealistisk utopisk kamp det med å skape en bedre verden for alle, men det hindrer ikke meg i å stille meg opp ved siden av de som forsøker å ta den kampen, hver eneste dag. Kirken er en slik kraft som tar den kampen. Og de har trompeter! Før dette prosjektet begynte ante jeg ikke at jeg likte trompeter.

 

1. mai i Domkirken og nok en gang var kirken mer radikal enn mine radikale venner.

  • 05.05.2018 - 09:42

Det er 1. mai og jeg er tilbake i Domkirka. Denne gangen er det foreningen Kristne Arbeidere som i samarbeid med Domkirken inviterer til 1. mai gudstjeneste. Det er mange som har tatt turen innom Domkirka idag. Det er ofte det i Domkirka har jeg merket meg, iallefall de dagene da jeg er der. 

Det norske flagget svaiet i vinden utenfor Domkirken denne tirsdagen. 

Organisasjonen Kristne Arbeidere stod som arrangør denne dagen. En forening som egentlig skulle ha fylt 80 år i år, men som i 1939 fikk utsatt stiftelsesmøtet fordi Østlandet det året var herja av munn og klovsyke og som derfor ikke får runda 80 før neste år. På sine hjemmesider forteller organisasjonene at det den gang var en stor avstand mellom kirken og arbeiderbevegelsen. Forholdet var preget av mistro og vonde opplevelser. Og det var dette organisasjonen Kristne arbeidere ville forsøke å bygge bro mellom og reparere. De ønsket å forkynne evangeliet til sine kamerater på arbeidsplassen. De forteller i beretningen om sin egen historie at initiativet ble møtt både med forventning og med mistro. Bla stod indremisjonen frem og var skeptisk.

De forteller også en historie om å falle mellom to stoler og om å være hjemløse både i arbeiderbevegelsen og i kirka. Blant sine kristne trosfeller kjente de seg uglesett pga sitt politiske ståsted og i arbeiderbevegelsen følte de seg uglesett pga sin kristne tro. Kirken viste den gang svært liten interesse for samfunnsspørsmål og det store kristne flertallet så nok på arbeiderbevegelsen som en kristendomsfiendtlig bevegelse. Det var den nok til en viss grad også. Selv om arbeiderbevegelsen hevdet nøytralitet i trosspørsmål så var det mange, også i ledelsen, som var kjølige, ja til og med direkte fiendtlige til kirken og kristendommen og som ønsket å påvirke partiet i den lei. 

Bak meg fyltes kirkebenkene raskt opp.

Dagens politiske tale ble holdt av Khamshajiny Gunaratnam som er varaorfører i Oslo og representerer Arbeiderpartiet. Kamzy som hun kaller seg er også en av de overlevende fra Utøya, og det er denne historien hun tar opp i sin tale idag. En sterk historie og for første gang kjenner jeg en tåre presse på... i kirken... Hun forteller at hun den dagen tok et valg om hvordan hun ønsket å dø. Ville hun drukne eller ville hun bli skutt? Når skuddene kom nærmere og kroppene som lå der bak var ekte og hadde vært hennes venner? Hun hadde før aldri svømt mer enn 10 meter sammenhengende og valgte drukning. 400 meter senere ble hun plukka opp av en båt. 

Hun spør hva arbeidernes internasjonale festdag har med Utøya å gjøre, og hun besvarer spørsmålet. Med klar stemme forteller hun om hvordan ordene om at alle skulle stå sammen, at alle var AUFere etter terroren etterhvert ble tomme, meningsløse. Det var ikke sympati hun trengte. Hun forteller videre at vi idag bor i et demokrati som siden de harde 30 årene og i etterkrigstiden har greid å sikre politisk og økonomisk frihet til vanlige mennesker. At vi har et samfunn hvor det er stemmeseddelen og ikke pengeseddelen som bestemmer. Hvor vi alle har noe vi skulle ha sagt, ikke bare eliten. Og at det er vi, borgerne, som gjennom deltagelse i organisasjoner, i den offentlige debatten i sivilsamfunnet som bestemmer hvilket samfunn vi vil ha. Når noen velger å spre hat og frykt, så er ikke det å stå sammen. Og at vi har et valg om hvilket samfunn vi vil leve i. Om vi velger å ikke bli grepet av frykt.

Kamzy talte så jeg gråt

Utøyagenerasjonen er ikke bare AUFere, de overlevende, sier hun. Det er alle oss som ønsker å forandre noe, alle oss som er her i dag og som engasjerer oss.Alle oss som vet at å ignorere det onde er å utsette det onde. Det er alle oss som vet at likegyldighet har en dyr prislapp. Det er alle oss som vet at verden trenger det. Det er alle oss som vet at det nytter. Arbeidernes dag er en påminnelse om akkurat det. 

Med frihet, likhet og brorskap som verdier og demokrati og frihet som redskap - kjemper vi for et fellesskap som flest mulig kan føle seg som et fullverdig medlem av, uavhengig av deres økonomi, etnisitet, legning eller tro.

Christiania damekor gav oss svært så vakker kormusikk. Med et repertoar som både var og alvorlig og som tiltider sprudlet over av ren hyllest til livsgleden.

Men så kløyv biskop emeritus Tor B. Jørgensen opp på preikestolen og gav oss Herrens ord for dagen. Og da buldret det. «Markedsmekanismene», som vi i dag lar styre verdensøkonomien til de rikes fordel, gjør gapet mellom de som har og de som ikke har stadig større. De med pengemakt styrer de som blir stadig mer maktesløse. Både nasjonalt og globalt."  "Gud vil ikke ha det slik! " Tordnet han og viste til profeten Amos. 

Biskop emeritus Tor B. Jørgensen holdt en tordentale jeg kunne like.

Og han er ikke ferdig der. Han fortsetter: 

"Her er det Jakob, mange mener det er broren til Jesus og en av lederne i den første kristne tida, som skriver: «Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk!»

"Jakob hadde observert at de rike blir behandlet bedre enn andre. Samtidig vet han det er de rike som undertrykker fattigfolk.Jakob er krystallklar: «Slik skal det ikke være i kirka». For her gjelder en kongelig lov: Du skal elske din neste som deg selv.» Det er gullstandarden som har skapt våre menneskerettigheter og vårt velferdssamfunn. Vi vet i dag at denne gullstandarden ikke er avhengig av en spesiell gudstro. Den er allmenngyldig. Det kan brukes forskjellige begreper. Arbeiderbevegelsen har skapt et tilsvarende gyllent ord: «solidaritet». Samtidig vet vi at gullstandarden ikke er utmyntet en gang for alle. Den er stadig under press og den må stadig videreutvikles." "Kirkens maktelite var ofte en tung motstander i denne kampen. Til tross for Amos! Til tross for Jakobs «kongelig lov»!" 

Jeg smiler. Dette er ord jeg ikke før har hørt i kirken. Ord jeg liker. Men så skjer det noe. Biskopen rekker pekefingeren tilbake mot arbeiderbevegelsen og de valg de har tatt de siste årene. Han snakker om gjestelista og om at det ikke nytter å snakke om likhet i et samfunn når ikke alle som bor her blir invitert til deltagelse. 


"Jeg kjenner en del som er «utenfor» i dag! De har ikke engang nådd opp i «elendighetshierarkiet» i det norske samfunnet fordi våre utlendighetsmyndigheter ikke tror på dem, eller mener de ikke har behov for beskyttelse. De finnes rett og slett ikke i det norske systemet. Derfor eksisterer de ikke. De er satt fullstendig utenfor." "Jo tettere jeg er kommet inn i deres saker, jo verre blir det. Norge styrer ikke lenger etter «den kongelige lov». Styresmaktene vår har bevisst tatt ut referansene til denne loven." "Her er det mye strenghet. Lite rettferdighet. Og ikke noen medmenneskelighet lenger.", avslutter han, emeritus biskopen og jeg nikker.

Den pekefingeren, det stikket til arbeiderbevegelsen skal kirken jaggu få lov til å ha, tenker jeg. Det fantes en tid da arbeiderbevegelsen med rette kunne stige opp på sin høye hest og holde solidaritetens og menneskeverdets fane høyt i møte med kirkens folk og dens gjøren. Den tiden er over. Kirkens engasjement for de svakeste blant oss, for mennesker på flukt og for de uten papirer er idag sterkere og mye mer troverdig og kraftfullt enn det dagens arbeiderbevegelse kan by på. Jeg tror på kirken i deres kamp. Arbeiderbevegelsen har forlengst sluttet å kjempe for menneskeverdet. Der er man seg selv nok.


Domkirka har et mektig kirkeorgel.

Og så, mens jeg satt der og nikket anerkjennende for meg selv så braket det løs bak meg. Kåre Nordstoga hamret løs på kirkeorgelet med en kraft som ikke stod tilbake for det ypperste av metallband og internasjonalen dundret så høyt gjennom kirkerommet at jeg kunne se det dirre i glassmaleriene. Nei, kirka er ikke slik jeg trodde den skulle være. Egentlig er kirka skikkelig kul, og den er mye mer radikal enn de fleste av mine radikale venner. Det finner man fort ut, om man bare tar seg tid til å lytte til dens budskap.

 

Tro, dåp og kjærlighet i Bygdøy kirke

  • 28.04.2018 - 19:47

Jeg hadde tenkt å dra på trist og traurig rundtur og besøke alle de nedleggingstruede kirkene, sånn før det var for sent. Det virka som det riktige og dagsaktuelle å gjøre når man skriver en kirken og meg blogg, men så fikk jeg øye på det innbydende, lykkelige og morsomme kirketårnet ved Bygdøy kirke, så jeg dro dit isteden. Fordi det var det jeg, Kirke-Kjersti, fikk lyst til å gjøre denne søndagen. Det angrer jeg ikke på. I Bygdøy kirke finner de frem til de vakreste salmene og så snakker de kun om kjærlighet. Slikt kan jeg like. Dessuten så er det vår, og hva er vel bedre enn en tur til Bygdøy i vårsollys en søndags formiddag?

Jeg tok turen til Bygdøy kirke fordi kirketårnet så innbydende, lykkelig og morsomt ut.

Bygdøy kirke ble bygget i 1968. 10 år etter at Bygdøy kapell brant ned. Kirken er tegnet av arkitekt Kjell Bryn, som også har tegnet prekestolen og døpefonten. Kirken ble bygget på tomten av det gamle kapellet. Bygdøy Kongsgård er nærmeste nabo og det gamle kapellet ble i sin tid bygget på kongsgårdens tomt etter initiativ og midler fra konsul Thorleif Schjelderup. Tanken var da at avstanden, med datidens hest og kjerre transport, var for lang mellom Bygdøy og Vestre Aker kirke. Selv om det gamle kapellet ble oppført og innviet allerede i 1876, så ble ikke Bygdøy eget kirkesogn før i 1984. Det ble da utskilt fra Ullern. 

Bygdøy Kirke sett forfra.

Bygdøy kirke har plass til 200 mennesker og ligger på en kolle rett ovenfor Bygdøy skole. Det var forresten den andre årsaken til at jeg valgte Bygdøy kirke denne dagen. Bygdøy skole hadde nemlig loppemarked denne søndagen og hva er vel bedre bruk av en vår-søndag enn å ta en titt innom et av byens mange loppemarkeder? Muhammed, stesønnen min som inspirerte dette prosjektet, ble iallefall svært så fornøyd. Kirkebesøket denne søndagen endte nemlig med at han fikk det han har ønska seg mest av alt, lenge. Han fikk ny-pent brukt-sykkel! Bedre blir ikke en søndag. For noen. God works in mysterious ways. Indeed. Og stort sett alltid i Muhammeds favør. 

Sogneprest Rut Ugland snakket om kjærlighet denne søndagen.

Selve gudstjenesten ble ledet av sogneprest Rut Ugland og den handlet altså mest av alt om kjærlighet. "Kjærligheten er kjennetegnet på kristen tro. Den er målesteinen som alt annet måles opp mot", sa hun. Og la til at Jesu historie er en kjærlighetshistorie. Jesus gav sitt liv for alle mennesker. For sine fiender så vel som for sine venner. Å ofre sitt liv for sine fiender er intet annet enn en grenseløs kjærlighetshandling... For sånn ca 1885 år siden så befalte han sine venner å elske hverandre slik han hadde elsket dem. Men hun snakker også om kjærligheten som omskiftelig. Som noe som i et liv kan komme og gå. Om at vi er mange som gjennom et liv har opplevd at kjærlighet tar slutt. Og så forteller hun om en setning som har brent seg fast i henne. Den er hentet fra en dansk TV serie og er en scene hvor en bror forsøker å sette ord på sin kjærlighet til den andre broren. "Du August, er den jeg ville gå inn i et brennende hus for å redde ut." Det er grenseløs kjærlighet. Slik Guds kjærlighet til oss også er grenseløs. Den vil aldri ta slutt. Den er der alltid.

Bygdøy kirke sett fra inngangspartiet.

Det er ingen hemmelighet at jeg sliter med denne salmeboka. Den er lang og tykk og vanskelig å finne frem i for en uerfaren sjel og jeg sitter dessuten stadig med angst for at den skal falle ned når jeg plasserer den på den lille hyllen som jeg tror er laga for det formålet på kirkebenken foran. Ikke engasjerer salmene meg noe videre heller. De virker ofte fremmede, ukjente. Men så kommer Bygdøy kirke og synger at "guds kjærleik er som stranda og graset, som vind og vidd og jord og allheims rom." Og jeg kjenner at jeg lytter. Det er noe med disse salmene hun har valgt idag, sognepresten. De bare passer inn. I våren der ute og i stemningen her inne. Til og med dåpssalmen, en dåpssalme jeg aldri før har hørt, men som er vakker. Denne søndagen bringer meg et skritt nærmere denne for meg fremmede arven vår, salmene våre.

Det er hyggelig å få overvære barnedåp.

I de månedene som har gått siden jeg begynte dette prosjektet så har jeg sett flere barn bli døpt. Jeg har sett festpynta foreldre og besteforeldre, stolte faddere og søsken. Dåpssalmer har blitt sunget og dåpslys tent. Det er hyggelig å få være tilskuer til denne merkedagen for familiene. Høytidelig, nært og vakkert på en og samme tid. Så også på Bygdøy. Der ute i samfunnet så diskuteres det på ramme alvor om det er riktig å holde barn borte fra religion til de er voksne og selv kan bestemme hva de ønsker. Og jeg kan forstå sinnet over maktovergrepene som har blitt begått i religionens navn. De er mange og de er vonde. Men om man ønsker å holde barn borte fra religion, borte fra tro, borte fra Gud, så er heller ikke det frihet. Det er bare den samme vonde tvangen med ett nytt fortegn. Her heier jeg på kirken, og på Jesus som sa. "La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til". Det er ikke rettere å holde unger borte fra religion med tvang enn det er å tvinge dem inn i den. 

  

Legg merke til hesten som er avbildet på altertavlen. For det er en hest og ikke et esel, er det ikke?

På mine kirkebesøk så har jeg sett mange sauer og hørt mange historier om gjetere, lam og esel, men på altertavlen i Bygdøy kirke så ser jeg det jeg tror må være min første kirkehest. Den passer inn, den også, tenker jeg. Den passer inn i våren, i solen, i kjærligheten og i kirken her på Bygdøy. Vi er tross alt ikke engang et fullt steinkast unna selveste Kongsgården.  De har forresten skinntrekk på benkene, som er komfortable å sitte på, her på Bygdøy.  Og de er gode på å gi instruksjoner på sitte stå leken. Jeg begynner å få dreisen på den nå. Kirkens sitte-stå lek. Det har løsna. Jeg føler meg som en erfaren kirkegjenger. Kvalifisert til å gi instruksjoner til andre. Iallefall om jeg selv bare husker å følge med på prestens instruksjoner.

Det er mulig selve Aragog (Edderkopp fra Harry Potter universet) har tatt bolig i et lyshull akkurat som dette.

I Bygdøy kirke er det forresten noen dekorative trekanta lyshull i veggen og da jeg gikk over kongsgårdsmarkene på vei hjem mens den ene våryre og takløse sportsbilen etter den andre kjørte forbi så greide jeg ikke å bli enig med meg selv, var det bare noen skummelt plasserte kvister som hadde tatt bolig i det ene hullet, eller er er det slik at der Fagerborg kirke har Harry Potter, så er Bygdøy kirke stedet hvor selve Aragog har tatt bolig? Jeg frykter at jeg aldri får svaret. Jeg drar videre til neste kirke. Jeg har 35 Oslo kirker igjen å besøke i år. Jeg har ikke tid til å dvele ved slikt. 

Stovner kirke vurderes utleid. Jeg gikk på gudstjeneste og møtte de som bygde den.

  • 21.04.2018 - 17:05

"Tidene skifter med dager og netter. Soler og stjerner har oppmerket gang.

Syng, all hans skapning, og pris ham som styrer. Lov den allmektige herre med sang"

Dette sitatet er hentet fra en av salmene de sang i Stovner kirke under høymessen denne søndagen, før de gikk inn i menighetssalen bak kirkerommet og diskuterte nyheten om at kirken deres står som en av 9 kirker på en liste over kirker som nå vurderes "for utleie" eller altså nedlagt. 8 av disse kirkene ligger som Stovner kirke i de østlige bydelene i Oslo. Stovner kirke er idag en av 3 kirker i det som utgjør Høybråten, Fossum og Stovner menighet.  I begrunnelsen som gis for at nettopp Stovner kirke vurderes for utleie så oppgis det at Fossum kirke ligger i umiddelbar nærhet og at den har enklere adkomst via kollektivtransport. Viktige og vettuge begrunnelser... på papiret. Men så var det disse følelsene da. Når alt kommer til alt... og det som vurderes bort er det du har bygget opp og der du hører til. Da er ikke alltid vettuge og viktige begrunnelser det viktigste likevel. 

Stovner kirke ble innviet i 1979 og er en arbeidskirke oppført i rød teglstein.

Vikarprest Helge Skraastad, som selv bor på Stovner, snakker om flokker som telles og om gjetere som passer på flokken sin. Hvor er nummer hundre synger han vakkert til menigheten før han forteller at Jesus er den gode gjeter og at Jesus også er porten. Videre forteller han om en tur han en gang var på. Der hadde han møtt en gjeter som var slik en god gjeter. en som kjente hele flokken sin. Visste om hva de likte og ikke likte. Kjente dem alle ved navn og viste dem stor omsorg. Og mens han forteller om hvordan Jesus snakker i metaforer slik at de rundt ham skulle forstå, så tenker jeg på denne salmeteksten, om tidene som skifter, og om hvordan alle flokker vil være redde for å miste det de har bygget opp, det de kjenner og er glad i, når disse endringene kommer for brått. Tenk om endringen gjør at de mister en av sine? At flokken de kjenner og er glad i ikke lenger er den samme flokken? Tenk om de mister noen av sine på veien?

|

Nattverden er et gavebord til alle, sier Helge Prest før han inviterer oss opp til nattverd.. Det er ikke for de som har alt på det tørre og har gjort alt riktig og som føler seg verdige.

Jeg sitter sammen med de som lenge før Stovner kirke så dagens lys samlet inn 1,2 millioner kroner. Fordi tidene den gang også hadde skiftet. Groruddalen og Stovner hadde sett en massiv økning i beboermassen og en rekke nybygg så dagens lys. Og de, de så behovet for å få bygget en kirke på Stovner. De satset på dette området. Deres nærområde. Deres nabolag. Et område som mennesker utenfor også den gang slaktet og dømte nord og ned. Vi så det den gang i Stovnerrapporten fra 1975. En dyster rapport som hevdet at barna som vokste opp på Stovner vokste opp som deprimerte og ensomme og hadde mistet evnen til å lese og skrive og var analfabeter. Og vi ser det nå i utallige kronikker og innlegg som tegner dystre bilder av de samme områdene.

Men det stoppet ikke disse menneskene. De pakket ikke sammen og flyttet ut. De ble og de satset!  De samlet inn midler og de bygde en kirke isteden. Deres kirke. Den stod ferdig og ble innviet i 1979 og i de knapt 40 årene som har gått så har kirken de fikk bygget vært en god kraft i nærmiljøet. Den har vært viktig og selv om tidene igjen har skiftet og tallet på mennesker som sokner til denne kirken nå er halvert, så er den fremdeles viktig. 

Ved dette bordet satt det flere som hadde vært med både på pengeinnsamling før bygging og på selve byggingen av kirken vi var i.

Før jeg kom til denne kirken så tenkte jeg at det kanskje var lettere dette med nedleggelse i disse moderne arbeidskirkene, at det ville være mindre viktig å beholde disse. For det første så vil det trolig være enklere å finne et videre bruksområde for disse mer moderne byggene og for det andre så kan man heller ikke stikke under en stol at de ikke er like majestetiske og mektige som byggverk disse arbeidskirkene våre. Men når jeg sitter der sammen med de som bygde dem så begynner jeg å tenke at jeg kanskje har tatt feil. Kanskje er disse kirkebyggene minst like viktige og kanskje er det disse flerbrukskirkene som burde bli tatt med inn i fremtiden. Det fleksible kirkerommet som ikke er så bundet av den høytidelige rammen i selve byggverket som de eldre kirkene er, kanskje er det et bedre bygg å være en moderne og mangfoldig kirke i enn disse gamle vakre vanskelige byggene som vi har så mange av?

I kjelleren på Stovner kirke drives det barnehage. Kirkerommet leies også ut til en ghanesisk menighet og ikke minst er de ulike salene i rommet fleksible. Skillevegger avgjør om du er i menighetssalen, i dåpsrommet, i kirkerommet eller i kirkestuen. Ved enkle grep kan du omgjøre det til ett stort rom om du ønsker det. Kirkerommet har ikke tunge benker, men stoler som kan stables og som faktisk er behagelige å sitte på. 

Ikke la deg lure av at de fremste kirkebenkene ser folketomme ut. Det var faktisk nokså mange som hadde møtt opp i kirken idag. De satt bare litt lenger bak på benkeradene. Akkurat slik god gammel Stovnerramp skal gjøre.

Ikke er de tomme heller disse kirkene våre, ikke engang på Stovner. Hver søndag møter gjennomsnittlig mellom 45 og 50 mennesker til gudstjeneste og for disse menneskene så er det dette kirkerommet og ikke nabokirken som er stedet de har tilhørighet til og ønsker å møte opp i. Dette er DERES kirke og dette er deres menighet og miljø. De vet ikke om det er noe som kan overføres til en annen kirke eller om dette er noe de vil miste for alltid. Det gjør at de vil kjempe for kirken sin. Selv om de forstår argumenter om dårlig økonomi og om synkende medlemstall. Det er uansett deres kirke dette her. Det var de som bygde den.

Midt i denne kampen og i den sårheten over det de kan miste så finnes det en vilje til å se det større fellesskapet. Leder for menighetsrådet; Kjell Olav Sannes holdt innledningen til diskusjonen de skulle ha under kirkekaffen denne dagen. Han uttrykte helt klart menighetens behov og ønsker i denne sammenhengen, de ønsker å beholde kirka si og fellesskapet sitt, men han løftet det samtidig et hakk opp og uttrykte et ønske om at dette også måtte bli en god prosess og et godt resultat for kirken som helhet, for det større fellesskapet. "Be for alle som skal jobbe med denne prosessen", sa han. "Både oss her lokalt og de i den videre sirkelen. Be for et godt resultat for kirken som helhet."

Tenk om vi alle kunne møte vanskeligheter og konflikter på den måten, tenkte jeg. Så mye enklere alt hadde vært om vi ikke bare låste oss fast i vårt eget synspunkt og våre egne behov, men også maktet å løfte blikket, selv i de stunder der resultatet virkelig betyr noe for oss og det gjør vondt. Tenk om vi også  da maktet å tenke på hva som er det beste for fellesskapet som helhet og ikke bare for oss selv, på våre egne ønsker og på vår smerte. Et godt prespektiv å ta med seg inn i det meste av det vi møter i livet, tenker jeg. Det å kunne tenke både på sine egne behov og ønsker, men også evne å se verdens behov og hva som er til felleskapets beste. Jeg finner faktisk mange kloke mennesker i kirken... og så finner jeg mange trompeter og klaver. Denne søndagen var klaverspillet så vakkert at jeg kunne ha sittet der fortapt i musikken, lenge. 

De har trompet og klaver i Stovner kirke og de spiller vakkert og det er godt å kunne sitte der å lytte til musikken. Den har sitt helt eget språk. Sufier sier ofte at musikken er snarveien til Gud. Det som er bakenfor alle ordene.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Historien om den dagen jeg trosset politisperringer og et folkehav og karret meg frem til kirken og presten likevel ikke kom.

  • 14.04.2018 - 11:25

Det var ikke det at jeg reiste langt for å komme meg til kirke denne dagen, det har jeg gjort mange dager før. Det var mer hvem jeg reiste sammen med. Jeg er et nokså tolerant og romslig menneske, men enkelte grenser må man ha. Og mine grenser går altså milevis før jeg setter meg ned midt i et rødt og blått kubjelleringende folkehav med høy jubelfaktor og ryggsekker med termos og norske flagg i. Det er ikke det at jeg ikke kan leve fredelig sammen med dem, skiheiefolket, vi kan sameksistere som bare det vi. Så lenge de kan være i skauen og skrike og bråke og jeg... kan sitte stille og dingle med beina på kafe... med en diger kopp urtete... langt, langt unna. 

Det er mer som et eventyrslott, Holmenkollen Kapell.

Men denne søndagsmorgenen satt vi altså på samme bane og var på vei til omtrent akkurat samme sted. De skulle på skiskytter verdenscup og jeg mente at jeg hadde lest at det skulle vært sportsgudstjeneste i Holmenkollen kapell, midt i løypa de skulle skyte og skie i. Sportsgudstjeneste, tenkte jeg for meg selv. Det har jeg aldri vært med på før. Tenk om det er skikkelig morro? og så dro jeg. Sammen med absolutt alle andre, dro jeg. Jeg var ikke spesielt flink til å "blende inn".

Pent i kø marsjerte jeg opp på kirkevei. Omringet av norske flagg og akompagnert av klimrende kubjeller.

På veien opp bakkene var det kø. Lang kø. Og etter kaoset som hadde rådet i Kollen uken før var politioppbudet stort. Jeg ble dirigert hit og dit. At jeg ikke ønsket å snike meg inn på stadion, men bare ønsket å komme meg i kirken var ikke noe de var vant til å høre. Det er sikkert like greit, for på vei ned igjen gikk jeg feil og greide ved et uhell å snike meg inn på stadion likevel. Heldigvis for meg så greide jeg å snike meg ut igjen nesten like fort som jeg snek meg inn. Så jeg får være tilgitt. Jeg MENTE det virkelig ikke.

3 funksjonærer, en ukjent publikumer og meg, kirke-Kjersti, møtte til Gudstjeneste denne dagen. Så de som sier at kirkebenkene er tomme må bare spise sine ord. Enkelte av oss er altså så ivrige at vi møter opp oftere enn presten. Etter min litt for skråsikre rolle i å få dem inn dit så vurderte jeg et øyeblikk å stille som vikarprest, men jeg lot det klokelig bli med tanken.

 

Inne i kirken greide jeg å lure med meg 3 funksjonærer. Jeg var sikker. Her skulle det være gudstjeneste idag. Jeg hadde til og med funnet et laminert oppslag inne i kirken som sa at jo, her skulle det være sportsgudstjeneste klokka 11. Så vi satte oss ned og ventet. Funksjonærene på ene siden. Jeg på den andre. De ble lei og gikk før meg. Jeg ventet litt ekstra lenge. Jeg hadde sett folkehav kaoset der nede i bakken med mine egne øyne og om noe kunne gjøre en prest sein, så var det dette. 

Eventyrkapellet i Holmenkollen er vakkert både inne og ute.Jeg falt for dette glassmaleriet laget av Rigmor Bove (1999). 

Opprinnelig ble Holmenkollen Kapell bygd i 1903, i jugenstil, og med en fasade som i all hovedsak ligner på den som møter deg idag. Men den kirken som står der idag ble innviet i 1996. Det gamle kapellet ble påtent av selveste Greven og brant ned til grunnen i 1992. En voldsom historie som var svært smertefull for de mange som var knyttet til kapellet. Julaften samme året som kapellet brant ned samlet over 2000 mennesker seg på branntomten for å feire høytiden. Og 4 år senere så stod altså det nye kapellet der, som fugl Fønix som hadde reist seg opp av branntomten. I kjelleren på kirken finner du forresten et festlokale for 100 personer og restene av kirkeklokkene som ligger akkurat der de falt ned under brannen. Komiteen for gjenreisning av kirken hadde prinsesse Ragnhild som sin høye beskytter og hele kongefamilien har en nær tilknytning til dette kapellet. 

I kirkens inngangparti finner man et portrett av Kong Olav. Kongefamilien har som tradisjon å gå til messe i kapellet på Julaften når de feirer jul på Kongsseteren.

I inngangspartiet finner man også en av kapellets skatter.  Fredriks II's bibel. Dette er den andre av de såkalte tre foliobibler som ble utgitt i Danmark på 15 og 16 hundretallet. Denne utgaven er den første bibelen som er trykket av en danske og det var det største trykkearbeidet i Danmark på 1500 tallet. Selve trykkekunsten var oppfunnet i europeiskversjon kun 100 år tidligere (selv om den altså fantes med andre metoder i Kina og Korea) og bibler og andre bøker var svært kostbare og sjeldne. Mange kirkesamfunn i Norge hadde ikke råd til å kjøpe sin egen bibel. 

Fredrik II's bibel oppbevares trygt i en monterkasse i kapellets inngangsparti.

Vel hjemme mente muslimen at jeg ikke kunne skrive om et kirkebesøk hvor presten ikke kom. Jeg kunne gjøre dem forlegne, mente han og det syntes han ikke jeg burde gjøre. Jeg burde heller skrive om noe annet og dra tilbake en annen dag. Men sannheten er at jeg hadde en fin tur i kirken jeg denne søndagen. Selv uten prest. Holmenkollen kapell var vel verdt et besøk. Det var åpent og ønska meg også velkommen med tente lys og gav meg en god pause fra kaoset utenfor.

Og jeg vet ikke om de burde ha noens om helst grunn til å føle seg forlegne. Jeg er ikke ukjent med å ikke ha styr på alt sammen... for å si det sånn. Jeg har tatt feil av både tider og dager før. Mange ganger før til og med. 

Og selv om jeg fremdeles ikke vet hva en sportsgudstjeneste er, så hadde jeg faktisk et fint kirkebesøk. Dette kapellet har en svært spesiell historie, selv om det altså slik det står nå er en av våre nyeste kirkebygg. Å vandre i stillhet rundt i dette kapellet og titte på det som fantes der inne var en god opplevelse. Mens jeg var der så kom også flere mennesker innom. Noen bad en stille bønn, andre tente et lys i lysgloben.

Å kunne vandre inn i en åpen kirke og være stille og alene et øyeblikk er et privilegium. Stillhet og et øyeblikk alene med oss selv er ofte mangelvare i vårt hektiske moderne samfunn. Kanskje trenger vi ikke alltid en prest og en hel gudstjeneste. Kanskje er det av og til like godt å være alene i et tilrettelagt og pynta høytidsbygg. Jeg satte iallefall pris på denne stille stunden før jeg våget meg ut til de dundrende høytalerne og alle de skiglade menneskene der ute. Det gjorde meg godt, dette lille avbrekket denne dagen.

Når jeg leter etter nye steder å dra til i dette kirkeprosjektet mitt så legger jeg merke til at mange kirker har et tilbud om "åpne kirker" innimellom. Et rom for stillhet, refleksjon, bønn og lystenning. For mange av oss er kanskje terskelen for å gå inn i et kirkerom og være alene lavere enn å møte opp til en hel skummel gudstjeneste. En åpen kirke er et fint tilbud og det var nok det som egentlig var tilbudet vi var ment å få i kapellet denne dagen. Det hadde vært sportsgudstjeneste helgen før.
 

Alteret i Holmenkollen Kapell.

 

 

 

Kirken og Meg

Velkommen



Jeg skal i løpet av ett år oppsøke kirkelige arrangementer 52 ganger og blogge om det.

Blogg.no reklame

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign