hits

kirken og meg

Pie Jesu og 1900 papirbåter i Sagene kirke, Nordkantkatedralen.

  • 10.11.2018 - 17:12

Telefonen min masa standhaftig. Muhammed og whatsapp. Kirker tar faktisk veldig lang tid, og akkurat idag hadde han ikke tid. Var vi ikke snart ferdig? Og jeg visste at jeg måtte gå. Skyndte meg ut. Men egentlig så ville jeg bare sitte der. Hele resten av dagen ville jeg sitte der og kikke ned på 1900 papirbåter og lytte til pie jesu bli sunget rett inn i sjela. Berre sang. Berre til meg. Berre til sjela mi. 


Sagene kirke

Det er allehelgensdag i kirka denne uka. Det er alltid det den første helgen i november. Allehelgensdag er som navnet tilsier en minnedag for helgener. I vår kirke så feirer man kun 3 egne helgendager, Steffanius, St. Olav og Peter og Paulus som feires sammen. Allehelgensdag er en minnemarkering for alle de helgene som ikke har sin egen dag, men allehelgensdag har også en annen funksjon. En funksjon som kanskje ligger de fleste av oss nærmere. Vi statskirke- nordmenn har ofte ikke det store, nære forholdet til helgener, men alle mennesker har et forhold til døden. Og til savnet og sorgen den vekker i oss. Og først og fremst så er allehelgensdag i vår kirke en minnedag. En dag hvor man minnes de som har gått bort. Knut Rygh, sogneprest i Sagene og Iladalen menighet, sier at dette er en dag hvor vi vender blikket tilbake. En dag hvor vi tenner lys og minnes de som har gått bort. En dag hvor vi kjenner etter og går inn i sorgens kapell der hvor vi bærer med oss de vi har mista. Vi takker og tar opp det som er vanskelig. Det er en dag hvor de døde blir levende for oss igjen. En dag hvor vi kan gråte og kjenne på savn. Men det er også en dag for å vende blikket fremover. Man har sett livet gå bort og man undres, hvor gikk det? Hvor ble det av? 


Sogneprest Knut Rygh holdt preken stående mellom 1900 papirbåtkister. Rørende. 

Vi er i Gud, sier han så, sognepresten. Og så fortsetter han med ord jeg kan forstå meg på. Ord om ånd og pust som ble blåst inn i oss og gjorde oss levende. Gud er nær oss, fortsetter han, og vi er alltid i Guds hender. Vi lever i Gud og vi dør i Gud. Så forklarer han hvordan salt forhindrer kjøtt i å råte. "Vi er jordens salt" sier bibeltekstene og vi er jordens lys. Og han forklarer hvordan vi alltid er i Gud og alltid er kobla sammen i Gud. Alterringen er halv, sier han så og forklarer meg noe jeg ikke visste. Alterrringen er halv fordi den symboliserer hvordan vi er kobla sammen med de som har gått bort. Helgener og andre. De sitter der ved den andre halvdelen av alterringen og er sammen med oss. Koblet sammen med oss. 



Jessica Ullevålssæter forklarer bakgrunnen for kunstprosjektet sitt.

Og så glir prekenen hans over på temaet som lyser mot oss fra kirkens midtgang denne dagen. 1900 håndbretta papirbåter.  En for hvert av de menneskene som har druknet på flukt over middelhavet i år. Jessica Ullevålssæter har hatt med seg en kunstskole, elever fra Bjølsen skole og mennesker hun traff på Festival for alle på brettingen av papirbåter. Og de har ikke bare brettet dem. De har lært om migrasjon også. Snakket om det. Lært om gamle migrasjonsruter som viser at vi alle i bunn og grunn er et resultat av migrasjon. At migrasjon er naturlig. Mennesker har alltid vært på vandring. Alltid. De som drukner på flukt idag har ikke alle en grav, eller et navn. Men i denne kirken, i dette prosjektet som har navnet "hvem kan seile foruten vind", så skal de alle få et eget nummer. Et som bare er deres. Det skal være en minnestund i denne kirken når prosjektet avsluttes om 3 dager. Da skal hver båt og hvert menneskeliv som den representerer få et eget nummer som skal leses opp høyt i kirken, mens man tenner et lys for dem. En minnestund for alle 1900. Vakkert. Under lystenningen så tråkkes det i et ubemerksomt øyeblikk på en av båtene, i et annet øyeblikk sendes det barn over dem og voksne hopper over og jeg ser symbolikken i det. Det er akkurat sånn det er, tenker jeg for meg selv. Vi ser dem ikke. Vi bare fortsetter med våre egne gjøremål, uoppmerksomme og i vår egen virkelighet. En virkelighet som ikke har plass til dem. Vi ser dem ikke selv når vi tråkker på dem. Symbolsk. Og trist. Uendelig trist. De er våre medmennesker. 

 


Jeg bærer med meg så mange historier om de som har reist. Historier fortalt av reisende mennesker jeg har møtt, men også historier fortalt om de som ikke kom frem. De som forsvant der på veien. I ørkenen. På havet.  Navnene deres. Smilet deres. Historien deres. Historiene til de som ikke stoppet dem i å reise. De var mennesker. De flyktet i et forsøk på å finne en fremtid, men de hadde alle en fortid. De hadde mennesker som brydde seg om dem. De var viktige. En historie har brent seg fast i meg. Fortellingen fra en liten landsby i Gambia som for noen år siden mistet så veldig mange og fortellingen om en bestemor som hadde gitt dem alt hun hadde, en ung mann og hans søster, hennes kjæreste øyenstener, ikke fordi hun ville ha noe tilbake. Hun håpte kun å kunne gi dem en fremtid. Håp. Jeg bærer henne med meg, denne bestemoren. Sorgen hennes. Angeren hennes. Bildene av de to, liggende side ved side. Druknet, ved Libyas strender og sorgen til hun som muliggjorde reisen. 

Migrasjon er naturlig for mennesker, sier Knut Rygh. Det er så vanskelig å forstå privilegie i verden. Hvorfor er det så stor ubalanse? Vi er ett økosystem, verdens enhet, på ekte. Flyktninger er ikke et problem. De er mennesker. En del av oss. Vi vil hedre deres liv som mennesker. Det er ikke greit at de drukner. Og de står her fordi vi skal huske dem, minnes dem. Gi dem et nummer fordi vi mangler deres navn. Jessica hjelper oss med å se, avslutter han med. Og jeg er enig. Jessica Ullevålssæter hjelper oss med å se. I denne kirken idag kan man ikke unngå å se. 1900 små kister, noen voksne, noen barn alle formet som store og små papirbåter. Det er et sterkt virkemiddel. Sterkt, vondt og godt på samme tid. Vondt å vite at dette er virkeligheten, sterkt å se det visualisert og godt å vite at de blir hedret og vi minnes dem. Menneskeliggjør dem, selv om det kun er med nummer, ikke med navn. Fredrik Hassmans dikt Halvt mann, halvt bølge som han leser etter at Jessica Ullevålsæter har fortalt oss om sine tanker med prosjektet "hvem kan selga forutan vind" bidrar også til å skape en nærmest magisk stemning der inne i kirken. 
 


Fredrik Hassmann las sitt eget dikt "halvt mann, halvt bølge"

De sider at de er et hverdagskor, Sagenekoret. Men jeg vet ikke om jeg skal tro på dem der de samme med solistene Karine Grønli Kvalvaag og Heidi Haugstad samt dirigent for Berre Sang, Åslaug Berre synger til oss fra der oppe i oven, eller altså fra galeriet, som det heter seg i kirken. Det er så vakkert. Det er høytid når de synger. Ikke hverdag. Og hva passer vel bedre i en katedral enn litt høytid? For Sagene kirke er en katedral. En stor og stolt katedral som kan ta pusten fra deg. Den er bygget i 1891 i den da yrende arbeiderbydelen som fantes her og er tegnet av arkitekt Christian Fürst i nygotisk stil. Og arkitektonisk så må den da være en av våre mest spennende kirker. Den har mange flotte glassmalerier og altertavlen er en kopi av altertavlen i katedralen i Antverpen: Nedtagelsen av korset av Rubens. 



Det låt så inderlig vakkert fra galleriet denne søndagen. Jeg kosa meg med å lytte til sangen.

Men i tillegg til å være slående i kraft av sin arkitektur, så er det mye annet ved denne kirken og denne menigheten som imponerer meg. Når jeg leser programmet deres så er det som å lese en sånn liten delikatesse meny. Hvor man kan velge mellom alt fra regelmessige orgelkonserter på Hollenbach orgelet som tydelig er deres stolthet, til fristende meditasjonskvelder og spennende diskusjonstemaer på deres samtalekvelder. Sagene kirke er en kirke jeg vil tilbake til.

 

Blues og bønnedag i Hauketo og Prinsdal kirke

  • 03.11.2018 - 10:10

Etter min lille tirade mot Jesus sist uke, så føltes det bare rett og rimelig å møte opp i god tid før klokka klang denne søndagen.Særlig siden jeg har en liten mistanke om at mitt sinne mot Jesus nok kanskje mer er retta mot noen av de som hevder å være hans talspersoner her på jorden enn mot Jesus selv. Bots og bønnedag er en dag for selvransakelse, oppgjør og bønn. En dag hvor man ser innover i seg selv. Og det var nok akkurat det jeg trengte. Bots og bønnedag er en dag det er lange tradisjoner for å markere i kirken, men dagen har ikke alltid blitt markert siste søndag i oktober slik det nå er vanlig å gjøre. Lenge var tradisjonen at man holdt bots og bønnedag på ulike tider av året, for eksempel i etterkant av ulykker. I en forordning i Danmark - Norge fra 1686 ble det bestemt at bots og bønnedag skulle markeres hver 4. søndag etter påske. Og ikke før i 1915 ble dagen flyttet til søndagen før allehelgensdag. Å holde bots og bønnedag sist i oktober er noe vi nordmenn er nokså alene om. 


Prinsdal og Hauketo kirke.

Det var mange kirker som kunne ha oppfylt mine bots og bønne behov denne Oslo-søndagen, men kun en tilbød meg blues og bønnedag. Hauketo og Prinsdal menighet. Og jeg er en slik person som er mye bedre på blues enn på bot. Sånn er det bare. Så jeg bestemte meg for å møte opp. Selv om få ting er lengre enn en reise fra Grorruddalen til Prinsdal en søndag formiddag i oktober. Når jeg kom frem ble det raskt klart at dette var vel verdt reisetiden. Kollektivtrafikken hadde helt på egenhånd bestemt at jeg enten kunne komme alt for tidlig til kirken denne dagen eller akkurat litt for sent. Ivrig etter å gjøre bot for tidligere synder på forsentkommingsfronten så valgte jeg det første. Det angrer jeg ikke på. Jeg kom akkurat tidsnok til å få med meg en nydelig liten sangøvelse før det skulle brake løs med blues og bønner. 

Maria Liholdt sang så sjela mi rista.

Og der var hun. Maria Liholt. OMG! Maria Liholt. Jeg har aldri hørt noen synge som Maria Liholt, ikke slik som dette. Stående rett foran meg alene og nakent med sangen sin. Kun akkompagnert av et enkelt klaver. Stemmen hennes slår som bølger dypt inn i mellomgulvet mitt. Hun synger Nina Simone. Nobodys fault but mine. Tenk om jeg bare hadde kunnet synge som henne. Treffe hver eneste tone helt riktig og legge en hel verden av følelser inn i det man synger. I had a mother who could pray. If I die and my soul be lost. Nobodys fault but mine." Når jeg synger så piper det. På alle de feil stedene. Men jeg lar ikke det stoppe meg. Ikke denne dagen. På stolene bak meg sitter det et kor. De går ikke frem og avslører at de er et kor før Gudstjenesten går mot slutten, men under dekke av deres klare stemmer, så tør jeg. Jeg piper med. Piper meg engasjert gjennom salme nr 342 Amazing grace. Vi velger den engelske versjonen i salmeboken. Selvfølgelig. Såpass internasjonal er man faktisk på Hauketo. Og salme 470 Nobody knows... the trouble I have seen. Nobody knows but Jesus. Jeg piper som en av de beste. En verdensstjerne. Slik Maria Liholt burde ha vært det. Hvorfor er det alltid de med det lange blonde håret og ikke de med dem mest fantastiske stemmene som blir stjerner her i landet? Mens vi går opp til brødet og vinen synger hun med sjelen liggende i tykke folder utenpå seg "Lord, I surrender. Og jeg overgir meg også. Jeg blir bare sittende og lytte. Nyte.

Bak meg satt det et undercover-kor.

Prinsdal og Hauketo kirke ble bygget i 1995. Før det stod det en flyttbar kirke der. I 1992 ble den påtent og brant ned. Det som er beskrevet som en ungdom ble dømt både for denne brannpåsetningen og for forsøk på brannstifting i Ormøy kirke og et kapell på Kolbotn. Alt dette skjer samme året som den mer omtalte Varg Vikernes brenner ned Holmenkollen kapell. Etter det gikk det heldigvis av moten å tenne på kirker. Nye Prinsdal og Hauketo kirke er tegnet av arkitekt Arne Sæter. Hauketo og Prinsdal kirke ligger i en åskam mellom Hauketo og Prinsdal i Lerdalsfaret 7. Omringet av eneboliger, lavhus og høye furutrær. Kirken er bygd i tegl og den har 210 sitteplasser og huser i tillegg, bønnerom, barnehage og kontorer. Menighetsrådet arbeider under fanen "et inkluderende fellesskap" og det er et slagord de ser ut til å ta på alvor. Senere på kvelden skal det serveres mat fra flere ulike land og verdensdeler i menighetshuset. Dessuten så har de pastamesser. Ja, du leste riktig. Pastamesser. Jeg har ikke deltatt i en, men om reklameplakaten er noe å gå etter så er det altså en messe hvor man lager og spiser pasta. Kirken driver virkelig med svært mye jeg før dette året begynner aldri hadde mistenkt dem for å drive med. 

Plakaten viser at jeg nok har møtt opp på feil dag. Pastamesse. Jeg burde helt klart ha gått på pastamessedagen.

Men denne søndagen er det altså ikke pasta men blues, bot og bønner som står i sentrum. Og Sogneprest Kjerstin Jensen leser fra evangeliet etter Lucas om fariseeren og tolleren som begge skulle gjøre bot for sine synder. Fariseeren takker for at han i det minste ikke er som de andre. Som tolleren og de andre synderne. At han betaler sin tiende og følger skriften. Mens tolleren kun ser i bakken og sier at han ikke er verdig til å være der. Jesus fremhever tolleren som mer rettferdig, fordi han i det minste var klar over at han var en synder. Men sognepresten trekker frem at ingen av dem var noen gode forbilder. Ikke han som kun kikket i bakken og ikke han som trodde at han gjorde alt rett og så seg selv adskilt fra de andre, synderne. Hun trekker videre frem at også prester kan stjele. Kanskje er det slik at ingen egentlig bare er det ene eller det andre. Fri for synd eller syndig? Hun trekker også frem at bots og bønne dagen er et kollektivt prosjekt, noe vi må gjøre sammen. Se i nåde til oss og frels oss alle. 


Sogneprest Kjerstin Jensen holdt dagen preken.

Og hva så meg meg der i kirken, på bots og bønne dagen? Jeg som er veldig langt under middels opptatt av synd? Riktignok er jeg illsint på mennesker som med vilje skader andre mennesker og synes jeg at " det du gjør mot den minste av oss, gjør du også mot meg", er et viktig bibelvers man slettes ikke bør bryte. Om det da er et bibelvers. Jeg er egentlig under middels opptatt av bibelvers også. Jeg har forsøkt å lese bibelen, men jeg datt av lasset allerede i Mosebøkenes slekstanalogier. Heldigvis finnes det mye god visdom printa på postkort med blomster på. De har lært meg mye. Forståelsen av nytteverdien til bots og bønnedagen derimot den kom til meg flytende på en teposelapp. Tøm deg selv, og la universet fylle deg opp igjen, stod det på den. Innpust og utpust. Om du ikke puster ut, så vil du ikke ha rom i deg til en ny innpust. Om du bærer med deg gamle skyldfølelser og ting du ikke får gjort noe med, så har du ikke rom for nye opplevelser. For endring. For å gjøre ting bedre. Neste gang. Å tømme sitt beger. All den vinen alle disse gamle sufipoetene snakket om. Det handler ikke egentlig om å drikke seg snydens full. Selv om de nok heller ikke var ukjent med det, enkelte av dem. Det handler om å tømme ut alt det gamle. Alt det man ikke lenger har bruk for. Rydde sitt hus. Vaske sitt hjem. Renselse. For å gi plass til nytt liv. Til vekst og til endring. En sufi forstår seg kanskje ikke så mye på synd, men nytteverdien av bots og bønnedag derimot. Den kan hun egentlig godt forstå.

 

 

 

 

 

Mandag kveld gikk jeg i Paulus kirke for å puste.

  • 27.10.2018 - 15:43

På mandager er det rom for å puste i Paulus kirke midt på Grünerløkka. Det er en god opplevelse å få ta del i. 

Mystikken. Ordet høres så veldig mystisk og fremmed ut, gjør det ikke? Men egentlig så handler mystikken mest om pust. Om å puste. Noe så kjedelig og alminnelig som å puste. Og om du i løpet av disse 43 gangene jeg har vært i kirka i år og blogget om det har fått en liten følelse av at jeg av og til kan ha en smule indre motstand og trass mot kirkegang, så kan du glede deg over at den motstanden ikke er noe sammenlignet med motstanden jeg hadde mot meditasjon og PUST! Ikke det, jeg innser jo at pusting faktisk er noe jeg gjør hele tida. Det gjør vi alle. Pusten vår er faktisk vårt eneste skille mellom liv og død. Så viktig er pusten. Og da skulle man tro at man ville være nokså god på det, ikke sant? Men så skjer det noe likevel. I det du begynner å la bevisstheten din være med pusten din inn i kroppen. I det du våger å gjøre mer enn å bare la pusten være automatikk. Og tro meg. Jeg virkelig hata det. Intenst! For meg var ikke mystikken et møte med noe ukjent der ute, noe magisk, vakkert, Gud. Den var et møte med meg selv. Med kroppen min, med opplevelser, smerter, gleder. Alt det jeg gjennom et liv hadde opplevd og likevel ikke helt vært med på da det skjedde. Og først og fremst så tok det tid og tålmodighet det å lære at stillhet er vakkert og at pusten er en slags bro... inn i meg selv... og at jeg er et sted det er godt å være i.

Paulus kirke ved Birkelunden på Grünerløkka.

Alle mystikertradisjoner, om du er sufi, yogi, kristenmystiker, kabbalist, eller tilhører en annen retning har pusten som en viktig bærebjelke for det de driver på med. Det hender forøvrig at jeg, når jeg får spørsmål om hva en sufi tror på, svarer at vi stort sett tror på alle de fine visdomssitatene du finner på facebook. Du vet de som er printa på et bilde av en blomst, en katt eller en solnedgang og som deles flittig. Og her føler jeg at jeg skylder verden en liten forklaring. Sufisme er ikke en religiøs retning. Det er ikke engang noe du er. Det er mer en vei du kan velge å gå på. En vei som handler om å lære om og erfare verden, Gud og deg selv. Det handler om kunnskap, visdom og erfaring. Noen av de som går en sufivei er dypt religiøse, konservative muslimer. Andre har en svært liberal fortolkning av en religion de kulturelt sett tilhører. Og så har du den retningen jeg tilhører, universell sufisme, som ingen av de andre gruppene av både muslimske, kristne og andre mystikere helt vet hva de skal gjøre med fordi vi på sett og vis krever å få tilhøre alle religioner og tradisjoner... samtidig. Og like uforståelig som det er for andre, så er det for oss uforståelig at det hevdes at man må velge. For meg ville det å sette kun ett navn og en tradisjon på Gud være å gjøre henne liten. Jeg orker ikke å gjøre min Gud liten. Jeg trenger en diger Gud. Vi er en slags troens Ole Brumm. Ja-takk, alle deler. Honning liker vi også, stort sett.

I min fars hus er det mange rom, sier Jesus. Og alle religioner rommer det vakreste i oss mennesker og det absolutt styggeste. Religion legitimerer idag og har opp igjennom tidene legitimert de verste overgrep begått av menneskeheten. Men religionene har også inspirert og styrket våre vakreste sider. De sidene som inkluderer, ivaretar og bygger gode samfunn å leve i. For alle. Religion er ikke godt eller ondt. Mennesker er. Alle mennesker. Mystikere også. Hele tiden. Vi har alle gode og onde kvaliteter. Og mystikk er ikke så veldig mystisk. Ikke egentlig. Det handler om å foredle personligheten din. Om å gjennom bla pusten bli kjent med hvem du er. På ekte. Som om hvert eneste innpust sliper et bitte lite lag av hjertesteinen din og gjør den mykere og hvert eneste utpust lar deg gi slipp på all smerte og alt du ikke lenger trenger å bære på. Rumi sier på ett av disse vakre facebookpostkortene du helt sikkert har sett at "din oppgave ikke er å lete etter kjærlighet. Din oppgave er å lete etter alle de barrierene du har bygget inne i deg selv og som hindrer deg i å kjenne den."  


Paulus kirke er nyoppussa og slående vakker. 

Ett av de aller vakreste rommene jeg har besøkt på denne kirkereisen min er Paulus kirke på Grünerløkka. Den er nyoppussa og den skinner. Virkelig, den skinner! I 1889 vant arkitekstudenten Henrik Bull, som da var 25 år gammel, konkurransen om å få tegne denne kirken og i 1892 stod Paulus kirke i Birkelunden ferdig oppført. I motsetning til de fleste andre kirker har denne kirken inngang mot øst og den er en høyreist langkirke i nygotisk stil. Og den er fin. Bare fin.  Høy, smal og med utsmykning i brunt tre og maling i gult og gull. Den har veggmalerier også. 4 av dem fra 1992, malt av kunstneren Veslemøy Nystedt Stoltenberg.


Sissel Bakken leder meditasjonen.

Og den har rom til å puste i. Det er nemlig det jeg har møtt opp til denne mandagen. Pust i Paulus. Der inne har de pustet i 26 år. Og under pusteroms jubileumsgudstjeneste i Sofienberg kirke i 2017 så sa Tor Even Fougner, som jeg tidligere har møtt i Trefoldighet og i Lovisenberg kirke, etter at han hadde snakket om sinnet og utenforskapet han hadde sett de kristne og det kristne språket hadde skapt i mange følgende:

" Jeg tror stillhet slik pusterommet er kan være med på å utfordre også dette utenforskapet. Som jeg sa så opplevde vi tidlig at stillheten kan gi opplevelse av at noen grenser blir borte. Meditasjon er egentlig å fokusere på mennesket. På samme måte som bønnen handler om å insistere på sin menneskelighet, så gjør også meditasjonen det. Det handler om å slippe til følelser, tanker, forestillinger som begrenser. Slippe dem inn i lyset. Undersøke dem, se på dem, og kanskje forstå dem på en ny og dypere måte. Når dette gjøres, kan grenser endres."

 

Rom for pust i Paulus.

Gud skal bli alt i alle, avslutter han med. Og vi er helt enige. I pusterommet kan kirken og meg møtes helt uten barrierer. Vi er ett og det er godt. Pusterommet er også religionsnøytralt, forteller Sissel Bakken, som denne kvelden leder oss gjennom meditasjonen. Hver første mandag i måneden avsluttes Pusterommet med nattverd, men i dette rommet er det pust og tilstedeværelse i ditt eget pusterom, kroppen din, som er i fokus. Ikke religiøse ord og handlinger. Pust, strekk og stillhet. Nøye gjennomtenkte og utprøvde teknikker. Åpent og velkomment. Inn i kroppen. Raushet. Mot seg selv og mot andre. Det motsatte av "tenk positivt" bølgen som er så populær der ute. Pusterom gir rom for den man er og de følelsene man bærer på. Uten å dømme dem. Aksept er den eneste mirakelmedisinen vi har. Aksept og rom for oss selv. Tenk at kirken kan møte meg slik. At jeg kan få møte kirken slik. At vi bare kan få sitte der sammen og puste. Kirken og meg. 

Jeg liker denne siden av kirken, men hva så når den viser sin andre side? Den er jo der også. Forventningen om at jeg skal følge Jesus, slik de gjør det kutter av denne enheten jeg kjenner i slike nydelige møter med kirken. Forventningen om at jeg, som dem, må kjenne alt dette vidunderlige gjennom Jesus og kun gjennom Jesus. Og det kan jeg ikke. Fordi Jesus er et begrep lada med pietistisk vestlandsk utestegning og dobbeltmoral.Jesus støtta apartheidregimet i Sør Afrika. Jesus diskriminerer. Jesus er prester som stjeler drikkebeger fra loftet vårt. Jesus er klasseskiller.  Jesus er prester som lærer meg at små udøpte barn kommer til helvete om de dør. Jesus er helvetesild, maktmisbruk og prippen dobbeltmoral. Jesus er horribel misjon som selv idag på verst mulig måte tråkker på folk jeg bryr meg om. Jeg liker Jesus. Jeg liker frihetsopprøreren, radikaleren, han som kjempa mot alt dette vonde. Han som rev ned det etablerte hykleriet og kjempet for ethvert lite menneske han traff. Den Jesus digger jeg. Men kirken har 2 Jesuser og jeg er illsint på og livredd for den ene av dem. Det gjør slike gode møter med kirken vanskelige. Hvordan kan jeg stole på en kirke som er delt? Stole på den med den delen av meg som er viktigst og hellig? Pust og stillhet utvikler og gir innsikt, sier de. Betyr det at om jeg våger å fortsette å møte opp, vil så Pust i Paulus gi  meg innsikt i disse vanskelige følelsene i meg rundt kirkens 2 ansikter? Er det slik vi kan finne fred med hverandre, kirken og meg?

 

 

Mindre alene sammen. Hverdagsmesse hos Kirkens Bymisjon i Tøyen Kirke.

  • 20.10.2018 - 12:09

Først kikka jeg i parken. Det er liksom der kirker bruker å ligge. Men så måtte jeg gi opp mitt forsøk på å bruke instinkt og fornuft og heller ty til medbragte skjulte våpen: Google maps. De bragte meg raskt, trygt og godt til Herslebsgate 43. Tøyen kirke er et gult murbygg og består av to tårn og en gavl innebygd i og sammenhengende med de andre byggene i gaten. Den ligger ikke der du tror den skal ligge og ikke ser den ut slik du tror kirker skal se ut heller. Ikke før du kommer nær nok og oppdager at den kroen der, den hadde noen fantastiske glassmalerier og du da i tillegg legger merke til skiltet med Bymisjonssenteret på så skjønner du at du har kommet rett. Tøyen Kirke har bare gjemt seg litt og fremstår ved første øyekast undercover som et helt vanlig hus i en gate. 


Tøyen Kirke er forkledd som et vanlig hus i en gate.

Tøyen kirke ble oppført i 1907. Tegnet av arkitekt Halfdan Berle. Og en måned etter at kirken stod klar så ble Tøyen småkirkemenighet opprettet. Tøyen kirke er en småkirke, en forløper til dagens arbeidskirker. Her var det som i arbeidskirkene flere funksjoner i samme bygg. I tillegg til kirkerommet, som har plass til ca 700 mennesker, fant man en menighetssal, en prestebolig, menighetssøsterbolig, kontorer og daghjem. Den hadde mange funksjoner også da denne kirken. Kirkens bymisjon overtok bygget i 1984 etter at kirken ble innlemmet i Grønland menighet. Bygget ble rehabilitert og gjenåpnet i 1990 som bymisjonssenter. Et hus med rom for mange både aktiviteter og mennesker. 

Jeg gikk veien via bakgården inn. Det føltes liksom mer naturlig å gå inn i en mørk bakgård enn inn i en kro på leting etter en kirkeinngang. Begge deler var feil. Og riktig.Og det finnes ikke noen direkte inngang til kirkerommet fra gateplan. Kirkerommet ligger nemlig i andreetasje. Og kroen, den er en viktig del av Bymisjonssenteret. Da kirken ble bygget så lå meninghetssalen her nede, men nå er dette hjemstedet til Hertzberg Kro hvor du flere dager i uken kan kjøpe norsk husmannskost til en rimelig penge. Fra bakgården ble jeg geleidet inn i kroen, fikk en kopp kaffe, og ble fortalt at kirken lå oppe i andre etasje. Godt gjemt der også. Bak en lukket dør. Midt i en trappegang. 


Kun dette maleriet vitner om at det bak den anonyme døra i trappen finnet et vakkert kirkerom.

Inne i kirkerommet er det brostein. Brostein, sterinlys og en altertavle malt av Emanuel Vigeland. De har ikke høymesser i Tøyen kirke. De har hverdagsmesser og barbeinte gateprester. Og folk. Og vakker, vakker musikk. For det er noe med den saksofonen til Carl Petter Opsahl. Jeg har hørt den før. I Trefoldighetskirken som en avslutning på Langfredagens korsvandring gjennom byen. Og nå er den her igjen. Så inderlig vakker at den kan få meg til å tilgi alt. Når du først finner kirkerommet i Tøyenkirken så forstår du at den var vel verdt å lete etter. Det er kanskje ikke byens vakreste kirkerom sånn rent utenpå, men jeg er helt sikker på at det er det varmeste. At det er dette kirkerommet som gir de varmeste klemmene. 

Altertavlen av Emanuel Vigeland hang tidligere i Vålerenga kirke.

"Mindre alene sammen" er slagordet til årets TV-aksjon som går av stabelen denne uken. Pengene går i år til nettopp Kirkens Bymisjon. En organisasjon som sier om seg selv at de er "en åpen og inkluderende ideell organisasjon som arbeider i byer over hele Norge, blant mennesker som strever med hverdagen på ulike måter. Vår visjon er at mennesker i byen skal erfare respekt, rettferdighet og omsorg."

Jeg har et vanskelig forhold til misjon, men det gjelder ikke Kirkens Bymisjon. De er ikke en organisasjon viss formål er å få muslimer til å skifte navn på Gud. De er en organisasjon som hjelper mennesker. På ekte. De møter de av oss som trenger det mest og forsøker å møte dem, i deres liv, der de er. Der jeg tidligere i år ble illsint over å møte misjonens manglende respekt for mennesker så er jeg i forhold til Bymisjonen ydmyk og full av beundring ovenfor den verdigheten de møter mennesker med. Kirkens bymisjon er ikke en bedrevitende organisasjon som trer sine egne forestillinger og sitt verdensbilde ned over mennesker. De er en organisasjon av medmennesker som møter medmennesker... akkurat der de er... og som løfter dem opp og tar dem med tilbake inn i samfunnet. Mindre alene sammen er et slagord de lenge har levd etter i praksis. 

Lys og brostein. 

Det er mye sorg i dette kirkerommet. Mye smerte. Og når hverdagsmessen begynner og prosesjonen har kommet inn så åpner de med kanskje den fineste tradisjonen jeg har møtt til nå på min kirkereise. De tenner lys. Alle som vil kan komme frem og tenne lys, ta mikrofonen og fortelle hva de tenner lys for. Et lys for takk. Et lys for sorg. Et lys for inderlig uhåndterlig smerte. Dette kirkerommet, denne messen har rom ikke bare for hverdagsmennesker. Den har rom for alt det de bærer med seg. For livet selv. Selv når det er så tungt å bære som det er for enkelte i denne kirken idag. 

Men det er ikke bare sorg og nød og smerte det er rom til i denne messen. Musikken er nydelig vakker og nattverdsbrødet og vinen blir bragt inn med en dansende prosesjon og glede. Gjennom Carl Petter Opsahls preken så får jeg også endelig lære at det ikke er et skjerf prestene har rundt halsen. Det er en stola. Det får jeg lære fordi stolaen denne dagen er et skjerf. Et orange et. Som noen har strikket og gitt til bymisjonen slik at det kunne bringe glede til et medmenneske. Det finnes mange slike orange skjerf som har blitt gitt av medmennesker til medmennesker. Varmende gaver. 

Dansende prosesjon kommer inn med brødet og vinen til nattverden. Her skal det feires nattverd. 

Teksten de leser fra er den barmhjertige samaritanen. Den lovkyndige tror han vet alt, sier Carl Petter Opsahl der han står barføtt på kirkegulvet. Den lovkyndige tror han vet alt og så vet han ingenting. Det er en privilligert måte å være utenfor på. Å tro at du kan alt og vet alt. Og så forstår du likevel ikke noen ting. Det er det verste. Gud har skapt oss i sitt bilde. I kjærlighet. Gud vil oss vel. Han vil at vi skal ha det godt. Gud har skapt oss til fellesskap. Og vi trenger å skape flere møteplasser, slik at mennesker kan være litt mindre alene, sammen. 


Nydelig musikk.

Bymisjonssenteret og Tøyen kirke er nettopp en slik møteplass mellom mennesker og i tillegg til hverdagsmesser og Hertzbergkro så har de et mangfold av tilbud. De serverer byfrokost. Driver tilbud for fattige tilreisende hvor sårbare fattige migranter kan få vaske klær, leie en oppbevaringsboks, feire høytider og få nødvendig veiledning, delta på filmkveld, politisk verksted og samtalegrupper på norsk. Bymisjonssenteret har også en trimgruppe for flerkulturelle kvinner. Her tilbyr de også barnepass mens kvinnene trener. De driver oppsøkende arbeid og har også et eget kor. Kirkens bymisjon er itillegg aktiv med en rekke andre aktiviteter rundt omkring i hovedstaden og i landet vårt. Kirkens bymisjon er ikke bare i kirkerommet og tenner metaforiske lys. De jobber også kontinuerlig for å tenne praktiske lys i menneskers vanskelige hverdag. Han er barføtt gatepresten. Han kjenner brosteinen gatefolkene går på.

 

Rammet av kjærlighet og Jakobsmesse

  • 13.10.2018 - 15:42

En gang var Jakob kirke en helt vanlig sognekirke i Oslo. Faktisk var Jakob kirke ved Ankerbrua og Hausmannsgate en helt vanlig sognekirke i 115 år. Helt til det i 1985 ble klart at sognet den tjente mer eller mindre var borte, erstattet av kontorbygninger og at de få som fremdeles bodde i området ikke gikk i kirka. 


Kulturkirken Jakob lyser opp i Hausmannsgate.

Daværende biskop i Oslo, biskop Andreas Aarflot, ønsket å rive kirken slik at den ikke unødig ble stående å belaste vedlikeholdsbudjettet, men riksantikvaren ønsket det annerledes. Og ikke lenge etter var kirken fredet. Allerede året etter, i 1986, begynte man som et samarbeid mellom kirkelig fellesråd og kirkelig kulturverksted å planlegge Jakob kirke som kulturkirke. Det skulle ta 14 år før prosjektet ble realisert. 18. februar i år 2000 ble den gamle kirken tegnet av arkitekt Georg Andreas Bull i 1880, gjenåpnet. Nå som byens første og eneste kulturkirke. Faktisk er Jakob kirke den eneste rene kulturkirken vi har i Norge. 

De siste 18 årene har man hver søndag, fra september til mai, feiret Jakobsmesse i kulturkirken Jakob. Jakobsmesse er et samarbeid mellom studentprestene, som jeg også traff i Slottskapellet, og Kirkelig kulturverksted. Etter tur fremfører man gjennom året 5 gjennomkomponerte messer for band, sangere, tekstlesere og liturger. Messe for mennesker i bevegelse. Messe i hjemløshetens tid. Messe rundt et dekket bord. Messe under regnbuen og Rammet av kjærlighet. Jeg besøker Kulturkirken Jakob på en søndag hvor man fremfører messen "Rammet av kjærlighet", en messe som er komponert av Karoline Krüger og har tekster av Erik Hillestad. Den fremføres av profesjonelle musikere og sangere.

Store deler av Jakobsmessen var kirken svøpt inn i et vakkert, kunstnerisk, lilla lys som dannet bakteppet for en fin kulturopplevelse.

Dette var fint, tenkte jeg for meg selv, for det var nettopp det denne opplevelsen var. Fin. Kulturfin. En forestilling hvor alt flyter som det skal og ikke et eneste ord eller en eneste bevegelse ikke er innøvd. Vakkert. Perfekt. Helt frem til det hele kræsjlander et lite øyeblikk da jeg, kirke-Kjersti bestemmer meg for å gå for vinen og brødet de tilbyr. De har ekte brød denne gangen. Ikke glutenfrie oblater bakt ved Lovisenberg kirke og Stiftelsen Diakonhjemmet. Ekte brød som de tok, brøt det og sa... akkurat slik Jesus sa det. Gjør dette til minne om meg. Og det gikk bra med brødet. For bra. Jeg spiste det. Uten å dyppe det i vinen. Generaltabbe. Jeg burde ha kommet lengre enn å fremdeles gjøre slike nybegynner feil nå. Det er tross alt Oktober. Jeg har gått i kirka siden januar. Hver eneste uke. I hele år. 

Utdeling av nattverd. Jeg bomma og spiste brødet uten å ha dyppa det i vinen. Nybegynnertabbe. Selv etter 10 måneder med ivrig kirkegang. 

Likevel skjer det. Foran prest, band, lyskastere og en fullsatt kirke putter jeg tankeløst brødet i munnen uten å ha dyppet det i vinen. I det jeg innser feilen er det allerede forsent. Jeg er brødspisende og vinløs. Men presten lar seg ikke affisere. Raskt, før noen har merket seg feilen får jeg et nytt brød. Og blir med sterke blikk dirigert bort mot vinen. Dypp. Spis. Takk. Sett deg ned igjen. Jeg ler for meg selv av tabben mens jeg ser resten av forsamlingen gå opp, få sitt brød, dryppe det i vin, spise og sette seg. "Hovmod står for fall", sies det enten i en bibeltekst eller i et ordtak. Jeg vet ikke hvor det står. Jeg kan ikke dette her. Men jeg innser at jeg var hovmodig. Min strategi ellers i kirken har vært å se på naboen og forsøke å gjøre som ham. Idag var jeg uoppmerksom. Uforberedt. Og før jeg visste ordet av det så stod jeg der... i kirka... og spiste vinløst brød.

Fra prekestolen ble historien om Ruth og Naomi fortalt.

Oppe fra prekestolen leser en kvinne jeg føler at jeg burde vite hvem er fra bibelen. Historien om Naomi og Ruth. En historie om sorg, lojalitet og om kjærlighet. Ruths lojalitet og kjærlighet til sin svigermor Naomi reddet dem begge fra fattigdom og nød. Kvinnen jeg føler jeg burde vite hvem er leser mer også. Hun bringer den dype sorgen og smerten inn i kjærligheten de synger om denne kvelden. Gjennom dikt og vers tar hun oss med inn i den menneskelige smerte. Hun avslutter med et sterkt dikt om å ikke forsøke å løfte oss opp, men å møte oss der vi er. I smerten. Bare ligge der ved siden av oss. der vi er. Det er for slitsomt å skulle bli løftet opp hele tiden, når man er nede. 

Dagens liturger var Camilla O. Eskildsen og  Inger Anne Naterstad. Her står det foran altertavlen "Hydernes tilbedelse" malt av Eilif Perdersen i 1880.

Rammet av kjærlighet er en vakker forestilling. Den gir meg noe. Vakre sanger jeg ikke før har hørt. Bønn om å gi oss kjærlighet i våre liv. Påfyll. En vakker pause i en travel hverdag. Messen er fullsatt og jeg forstår godt hvorfor. Dette er en gave å få lov til å delta på. Helt gratis. Hver eneste uke. Ulike tema, ulike forestillinger. Profesjonelle og gjennomarbeidede versjoner av gudstjenestens kjente elementer. Jakobsmesse er en gave til byens befolkning. En vakker og givende gave.

Det er meget vakker lyssetting i Kulturkirken Jakob.

Kulturkirken Jakob byr på et variert program utenom messene også. Akkurat nå huser Kulturkirken Jakob den årlige Globaliseringskonferansen. Onsdag vil man kunne delta på en Svovelpreken holdt av Kai Eide etterfulgt av Sh!t Happens i kirkens krypte, Jakobs brønn. Sh!t Happens er et foredrag med livsgnist og humor hvor bla Ronnie M.A.G Larsen forteller om valget han og konen Jill måtte ta da de fikk vite at sønnen de ventet hadde downs syndrom. I tillegg til Ronnie medvirker Ruben som har blitt diagnoisert med uhelbredelig kreft og Niklas. Alle 3 er profesjonelle musikere.  18. oktober åpner utstillingen Kaleidoskop som har som formål å syneliggjøre våre medmennesker og søndag kan man igjen dleta på Jakobsmesse. Kulturkirken Jakob er en viktig, variert og aktiv kulturarena og et godt eksempel på hvordan gjenbruk av kirkebygg kan være en berikelse for alle. 

 

Lilleborg kirke

  • 06.10.2018 - 19:04

Den ligger liksom ikke helt der kirker skal ligge, Lilleborg kirke. Den ser ikke flott og majestetisk ut på toppen av en bakke. Ikke er den bygget i gotisk stil eller er kul nok og gammel nok til at vikinger har sett den heller. Lilleborg kirke er en arbeidskirke i rød tegl. Bygget i 1966.  Den er ikke spektakulær. Den bare ligger der. I bunnen av bakken. Så langt ned fra Torshovparken som du bare kan komme uten å krysse ring 2. Og likevel, så er den i all sin ordinæritet, en perle. Et godt sted å være. For meg. 

Lilleborg kirke.

Du skjønner, det er ikke egentlig kirkebygget som er viktig. Ikke bakketoppen det ligger på heller.  Det er det som er inni, på innsida, som teller. Egentlig. Selv om det er lett å bli blenda av alt det andre.Det som glimrer. Ikke det. Lilleborg kirke kan også by på vakre glassmalerier og kirken er pent utsmykka med en altertavle som mer enn noen annen altertavle nettopp glimrer av gull og edelstener. "Kristus og verden" heter den og er et messingrelief med fargede glassbiter og deler av speil. Den er utformet av kunstneren Olav Strømme. Over tavlen står det en kristusfigur. 


Altertavlen glimter av gull og diamanter.

Kirken har friser også. Langs vinduene på begge langveggene og over alteret så henger "forbarmelsen" av Kjell Pahr Iversen. Den kom opp i 1989 og utgjør en flott og fargerik del av kirkens interiør. Kunstneren brukte ett og et halvt år på å ferdiggjøre dette maleriet. Denne dagen skinner solen og avgir et blendende sterkt lys gjennom dette maleriet. Menigheten har tydeligvis erfaring med dette og finner lett sine plasser i skyggen. Jeg derimot, som fremdeles er som kirkenovise å regne selv etter 41 kirkebesøk i år, bommer. Bilder tenker jeg. Endelig kan jeg ta bilder uten at noens bakhode kommer med, smiler jeg for meg selv før jeg hiver meg ned på fremste rad. Og slik lærer jeg at ekte fotografer tenker mye på lyssetning og mindre på bakhoder når de skal finne gode plasseringer. Jeg har mye igjen å lære. Om det også.

Inngangsprosesjon. 

De som forteller om tomme kirkebenker har tydeligvis ikke vært i Lilleborg kirke. Selv uten dåpsfølger eller andre trekkfaktorer så er kirken godt besøkt denne søndagen. Salen er ikke fullsatt, men om dette var gjenomsnittsoppmøtet i kirkeNorge så ville ingen ha våget å snakke om tomme kirkebenker. De besøkende kommer fra alle aldersgrupper også. Det er ikke bare pensjonistene som besøker denne kirken. Noe av forklaringen er kanskje at Torshov kirke, den andre kirken i denne menigheten, er under oppussing og menigheten slik nå er samlet i Lilleborg. Om den nye kirkebruksplanen blir en realitet vil det også være fremtiden for denne menigheten. På den skumle listen over kirker som foreslås fristilt så finner man nemlig Lilleborg kirke. Den skal dog beholdes frem til Torshov kirke er ferdig oppusset. Begrunnelsen for denne avgjørelsen er at disse 2 kirkene er meget like. Begge er arbeidskirker fra omtrent samme tidsepoke. Og de ligger i samme område. Torshov kirke ligger mer sentralt i sognet og er derfor den kirken som blir foreslått beholdt. Men akkurat slik som det har vært tilfellene med de andre kirkene på fristillingslista så ønsker også de som har Lilleborg kirke som sin kirke å kjempe for å beholde den. 

Det er ikke folketomt i Lilleborg kirke.

Men om det ikke er kirken i seg selv som treffer meg denne dagen, hva er det da? Har jeg i lyset av Knut Arild Hareides lenge etterlengtede politiske valg og integritet selv sett lyset og latt all halleluja-syngingen jeg tross alt har vært med på dette året slå rot slik at jeg nå er et slags lam som passer inn i flokken? Eller er det noe annet som treffer meg. Noe subtilt? Kanskje er de bare heldige med dagens bibelord? De leser bla fra et brev til romerne og i det brevet så står det skrevet noe slikt som at det ikke er de som hører og snakker Guds ord, men de som gjør som er de rettferdige. Gud bor i oss. Ordene er nær oss. 

Jeg har møtt dagens prest, Gaute Granlund, tidligere. Han medvirket også under denne menighetens utegudstjeneste i klosterruinene på Hovedøya på Kristi himmelfartsdag. Da sammen med sogneprest Signe Fyhn. Denne dagen er han alene. Og det er noe i det han sier. Noe i det at han en sjelden gang snubler litt og mister tråden. Noe i det han preker om. Noe vakkert og naturlig. Noe jeg liker.  Noen få ganger på denne lange kirkereisen har jeg hatt lyst til å dra presten til side og spørre hva han mener med det de sier.  Hellig pust? Hva vet kirka egentlig om pust? Hva vet de om mysterier og hemmeligheter og levende dype hjertekammer? Egentlig? Noen ganger bruker kirken mine ord. Som om de virkelig kjenner til dem. Og jeg blir stående igjen på utsiden i undring. Sa de akkurat det det var de sa nå? Og vet de om at de sa det de sa?

Gaute Granlund holdt en lærerik preken denne søndagen. Han minte meg blant annet om at kristendommen en lang stund faktisk var som en jødisk sekt å regne. De hadde rett til å tale i synagogen.

Mens jeg funderer over disse ordene som igjen treffer meg og over denne kirkereisen jeg har begitt meg ut på så er det en ting som slår meg. Det er som det finnes to uforenelige kristendommer i en og samme kirke. Den ene er den jeg trampende forlot allerede som barn fordi de forsøkte å ta Gud og bikkja mi ifra meg og den andre er den som får meg til å tro at jeg nesten til og med kan høre til og være hjemme. Som hele meg. Til og med når jeg vil virvle rundt og bare være glad. Kirken er opptatt av de samme spørsmålene som jeg er opptatt av. Vi deler mange av de samme verdiene. Solidaritet med de svakeste. Hjelp til flyktninger. Fattigdomsbekjempelse. De nære menneskelige verdiene, mangfoldet og fellesskapet. Denne reisen inn i kirken har vist meg at kirken er en solid og viktig alliert. I min kamp, for den verdenen jeg vil leve i. 

Også i Lilleborg kirke finner man gamle vakre skatter, slik som disse stolene.


Det er 100 år siden nå, kanskje mer. Men en dag etter prekenen kom presten på hjemmebesøk til mine forfedre som bodde på en gård ytterst i Romsdalsfjorden. Han gikk opp på loftet, sogneprest Saxlund, uten å spørre om lov.  Han brukte det, sies det. Han gikk rundt på gårdene etter tur og fikk servert middagsmat etter prekenen og når han var innom et hus så gikk han inn i alle rom. Lette i alle skap og på alle loft for å se hva han kunne finne og ta med seg. Og en søndag da han var her hjemme, så fant han den gamle sølvbelagte drikkebollen de hadde forsøkt å gjemme bort. Han slengte noen småpenger på bordet og sa "det skal dere ha for bollen" og det nyttet ikke å nekte. Å si at den ikke var til salgs eller at prisen ikke var høy nok. Å nekte, eller si imot selveste sognepresten var ikke noe vanlige folk kunne gjøre. Selv ikke dypt troende og dedikerte sognebarn slik de var på den tiden på denne gården, kunne nekte. De var maktesløse og sognepresten var makten. Ham var det gitt all makt på himmelen og på jorden og ingen kom til himmelen utenom ham. Men sinnet han etterlot seg på sin ferd. På kirken, på uretten som ble begått, var så kraftig at etterdønningene av det runger godt i veggene selv over hundre år og mange generasjoner senere. Det var ikke sogneprestens bolle. Det var vår. 

 

I Lilleborg kirke er det ikke makten som taler til folket. Det er et menneske, en prest, som møter oss og som ydmykt sier takk, til og med for høstmørket.

Jeg tror på den kirken jeg møter i Lilleborg kirke. Jeg tror på den og jeg tror på at den er akkurat så god, vakker, åpen og trygg som den sier at den er. En folkekirke. For oss, folket. Hjertekirken, som kanskje til og med vet noe om å puste. Men jeg ser også den andre kirken. Den som var. Den er jo der den også, også i vår tid. Jeg har jo også truffet den igjen, om enn ikke i Lilleborg kirke. Den er ikke borte kirken som stjal bollen vår og som fortalte oss at vi var syndige og uverdige selv når vi gjorde så godt vi kunne, både forfedrene mine og meg. Den lever fremdeles den kirken også. Men den lever ikke lenger alene.

Sufismen lærer meg at godt og ondt ikke egentlig er motsetninger av hverandre. Mørke er ikke en motsetning til lys. Lys er en kvalitet og mørke er fraværet av den kvaliteten. Om lys slipper inn der det før var mørke så er det ikke lenger mørkt, men lyst. Ondt er ikke noe som lurker seg rundt på egenhånd og ligger klar og venter på å angripe oss. Ondskap er bare det som finnes der godhet ikke får flyte fritt og slippe til. Ondskap er bare en skygge. Fraværet av godhet. 

Jesus lærte oss at å kjempe mot ondskap var nytteløst, sier Hazrat Inayat Khan, sufimesteren som i 1924 holdt en forelesning om sufisme ved Universitetet i Oslo og slik bragte sufismen til Norge. Det er bare lyset og kjærligheten som kan fjerne den skyggen ondskap er. Ikke kampen mot det vonde.

Jeg har lenge slitt med salmer og med salmeboka. Lilleborg kirke var gode også der. Til og med jeg må si at de hadde funnet frem vakre salmer denne dagen. 

Jeg vet at de har rett også denne gangen Jesus og sufimesteren min. Jeg bør legge sinnet mot og frykten for "den andre kirken" og stjålne familieklenodier bort og heller bruke tiden på å glede meg over å finne slike hjertekirker. Akkurat slike som jeg fant da jeg besøkte Lilleborg kirke denne søndagen.

 

 

 

 

I Uranienborg kirke snakket vi om religion og politikk og etikk og moral og slikt

  • 29.09.2018 - 10:13

Vet du at det finnes en bitte liten del av en bydel i Oslo som er oppkalt etter en slottet en dansk alkymist fikk bygget en gang på 1500 tallet? Det visste ikke jeg heller før jeg begynte å lese om Uranienborg kirke. Uranienborg var navnet på slottet på øya Ven i Øresund hvor Tycho Brahe hadde sitt observatorium. Og Tycho Brahe drev altså med alkymi og med astronomi og astrologi. Da hans velgjører kong Frederik døde så måtte Brahe etterhvert forlate Danmark etter å ha fått yrkesforbud der. Han endte da opp i Praha etter først ha oppholdt seg en tid i Rostock hvor han faktisk mista en del av nesen sin i en duell. Uranienborg slott ble etter at Brahe forlot det i 1597 stående og forfalle og allerede i 1652 var det revet og borte. 

I Uranienborgparken vis avis kirken står det en statue av Hans Nilsen Hauge.

Oslos Uraninenborg derimot. Det er ikke det minste forfallent. Det er en av våre fineste bydeler preget av vakre murgårder i tillegg til Uranienborg kirke og den lille parken som ligger vis a vis kirken. Hvorfor Oslos Uranienborg bærer navnet til denne dansken alkymistens slott får sammen med spørsmålet om hvorfor det står en statue av Hans Nilsen Hauge, indremisjonens far,  i parken utenfor kirken stå ubesvart. Men jeg fikk god tid både til å fundere over Uranienborg navnet og til å studere Hans Nilsen Hauge der han stod ensom og forlatt på sokkelen sin i parken. Jeg hadde nemlig sett feil på klokka og var godt over en time for tidlig ute til tirsdagskveldens Aftensang med påfølgende diskusjon om etikk og kristen tro. 

Uraninenborg kirke er oppført i nygotisk stil og i et hefte kalt Uranienborg . kirken og kunsten, som jeg blir gitt i kirken så lærer jeg at årsaken til at denne og svært mange andre kirker fra samme tidsepoke er oppført i denne stilen handler om en overenskomst mellom teologer og arkitekter i Tyskland i 1862. Der bestemte de at kirker helst skulle bygges slik som dette. Med spisse buer, høye og smale vinduer og høye hvelv. Nygotikken stod i kraftig opposisjon til modernismen og man ønsket å vise den kontinuiteten og tradisjonen som kirken representerte. 

Uranienborg kirke er bygd i typisk nygotisk stil med spisse buer og smale, høye vinduer.

Uranienborg kirke ble vigslet 2. desember 1886. Den er tegnet av Balthazar Lange og utsmykket av Emanuel Vigeland. Rundt 1930 ble interiøret omgjort og kirken ble slik den fremstår innvendig idag formet av arkitekt Arnstein Arneberg. Familien Vigeland har fulgt meg på denne kirkereisen jeg er på. Jeg har møtt sønnen Per med hans slående vakre freskomalerier og datteren Marias glassmesterkunst vant hjertet mitt i Lovisenberg kirke. Og her inne i Uranienborg så møter jeg altså far selv. Emanuel. Broren til han med de mange nakne statuene i parken.Og han kan sine saker, han far selv. Glassmaleriene, som sammen med hans glassmalerier fra Oscarskyrkan i Stockholm fremstår som hans hovedverk, minner mye om Marias i fargevalg og bruk av skriftstykker, men de er mer dramatiske i farge og uttrykk enn hennes. Kanskje mer maskuline. 

Glassmalerier og altertavle i mosaikk. Emanuel Vigeland.

Også altertavlen er tegnet av Emanuel Vigeland. Den er laget i Italia av mosaikk og fremstiller Jesus som troner over regnbuen. Han har utstrakte hender som hans blod drypper av. Blodet faller ned i livets vann som han ber folk drikke av. En tolkning av nattverden. I bakgrunnen kan man skimte omrisset av byen som skal stå i Guds fullendte rike.

Det er et gitter satt opp foran alteret i Uranienborg kirke. Dette er uvanlig i en protestantisk kirke, men samtidig så er ikke dette et gitter som er ment å stenges. Det er et gitter med en åpen port som er ment å lede mennesker til den sanne kristne tro. Over gitteret henger det trefigurer av Jesus mor, Maria, Jesus selv på korset og disippelen Johannes. Øverst ser vi engler som kneler foren en praktfull tom stol. Den er tom fordi gud selv er usynelig og slik ikke kan bli avbildet som menneske på en trone. Også lampettene i koret er formet som knelende engler. Etter en oppussing så ble det 2 knelende engler til overs også. De står nå som lysbærere ved inngangen og ønsker oss velkomne.

 

Knelende engel av Emanuel Vigeland.

Jeg besøker Uranienborg en tirsdag kveld. De har lovt meg Aftensang med påfølgende diskusjon om etikk og kristen tro. Dette er ikke ett arrangement, men 2 ulike. Meningen er nemlig at man skal føle seg velkommen til å delta i diskusjonen uten å føle seg forpliktet til å delta i kirkelige handlinger. Derfor er det oppdelt. Man kan delta i det ene eller i det andre, eller om man ønsker, i begge 2. 

Først er det aftensangen. Vi samles i koret. Der er det noen få oppsatte stoler hvor det er lagt ut ett eksemplar av salmeboken jeg nå har lært meg godt å kjenne og ett eksemplar av en bok jeg ikke tidligere har sett. Den er grønn og bærer tittelen "tidebønn". Ingenting i kirken er tilfeldig. Det finnes et system, rutiner og en bok for det meste. Også for tidebønner. Ikke det at det hjelper meg særlig. Jeg er ikke så flink til å finne frem i disse bøkene. Iallefall ikke til riktig sang til riktig tid... og med riktig tone. Denne gangen leser de fra tidebønnsboken, synger en salme, ber fadervår;  som jeg ennå ikke har lært meg på hverken bokmål eller nynorsk (de har nemlig fornya fadervår siden jeg måtte pugge det på barneskolen). Men min halting til tross. Vi kommer oss igjennom. 

Kirka har en bok og et system for alt. Også for tidebønner.

Mennesket er en ulv mot mennesket, åpner Arne Fauske. som er teolog fra universitetet i Oslo og prest i Den Norske Kirke, diskusjonen med. Han sa selvfølgelig også hvem dette er et sitat av, men da jeg forsøker å finne ut hvem det var som sa disse vise ordene, så sender google meg rett inn i den evig pågående diskusjonen om mennesker og ulv. De diskusjonene går svært langt i å dokumentere påstanden om at mennesket er en ulv mot mennesket, men de bringer meg ikke nærmere en opphavsmann til sitatet. Isteden for å bruke uker og dager på å bla gjennom side på side med hysterisk skrift om ulv og mennesker så tar jeg derfor frem den andre siden av menneskenaturen. Godheten mennesket også kan vise til mennesket og bestemmer meg for å være snill mot meg selv. Jeg trenger ikke å vite hvem som sa at mennesket er en ulv mot mennesket. Jeg kan la det ligge. Og om du absolutt trenger å vite det så kan du møte opp i Uranienborg kirke tirsdag 9.10 kl. 19.30 og spørre Arne Fauske selv. Han vet det. Og når du først er der så kan du like godt velge å sette deg ned å delta i diskusjonen. Det er nokså lærerikt igrunn. Dette med etikk og kristen tro.

 

Gruppediskusjon om etikk og kristen tro.

Godt og ondt er ikke målebare ytterpunkter som står mot hverandre på en lineær skala. Godt og ondt er naboer. Godt og ondt bor i oss alle og er rundt oss alle. Alltid. Etikk handler om å bli kjent med oss selv og vår egen natur slik at vi ikke går i fellen og blir en vi ikke har lyst til å bli. Det er et intenst og livsvarig arbeid. Noe vi aldri blir ferdig med. Men det er også et arbeid vi alltid kan ta opp og begynne på. Noe det aldri er for sent å ta tak i. Sier vår innleder og forsøker med eksempler å vise hvordan dette er sant. Deretter tar han frem dagens bibeltekst. Teksten om den barmhjertige samaritan og utfordrer oss til å virkelig gå inn i teksten og lese, forstå og så reflektere. Hva betyr denne teksten i vårt eget liv? Hvem er vår neste? Hvem er vi ment til å skulle hjelpe på veien? 

"Hvem av disse synes du viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?" spurte Jesus den lovkyndige etter å ha først fått opplest loven som sa "du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv." og fortalt at de man skulle tro var ens neste, en prest og en levitt, begge hadde sett den nødlidne mannen, men gått forbi. Kun samaritanen, en mann fra et sted og av en klasse som selv var sett ned på og hånet i samfunnet stoppet opp og hjalp mannen. For å besvare Jesus spørsmål så holdt det ikke med å se på hvordan ting burde være etter loven, eller hvordan man tror ting er eller hvordan de en gang var. Man må se hvem som i realiteten viser seg å være en neste. Ikke hvem som snakker om at man burde være det. Akkurat slik Knut Arild Hareide må ha gjort det før han holdt sin tale og bestemte seg for å gi et råd om å gå til venstre. Han har gjort opp status akkurat slik Jesus bad ham gjøre det, og sett på hvem som egentlig er hans neste. Hvem jobber egentlig for å skape det verdibaserte samfunnet han vil ha, og hvem gjør ikke det? Det er nesten så man skulle tro at Hareide har vært i kirka og lært om etikk og kristen tro og å virkelig se hvem som egentlig er en neste tidligere. 



Tiden vi har til rådighet går fort. Det er spennende å sitte slik i fellesskap og reflektere over viktige spørsmål. Jeg tror det er noe i vårt samfunn som vi gjør alt for lite av. Jeg tror vårt samfunn hadde vært et bedre samfunn om flere av oss våget å stille spørsmål i blant. Reflektere og se på ting med nye øyne. Ikke bare alltid tro at vi selv vet alt. Alltid. Det tar jeg med meg ut fra mitt besøk i Uranienborg kirke. 

 

I Østre Aker kirke brukte jeg søndagskvelden til å finne Gud i stillheten.

  • 22.09.2018 - 21:34

Østre Aker Kirke har ikke egentlig en egen arkitekt. Man bare tok tegningene fra den andre kirken de nettopp hadde bygd i Aker noen få år tidligere, Vestre Aker Kirke, og sa lag den sånn som dette her. Og så gjorde man det. Østre Aker kirke er en kopi. En tvilling. Født i 1860, 5 år etter sin vestkant bror. 

Høyt der oppe på høyden ligger den. Østre Aker kirke.

Frem til 1852 så hadde Gamle Aker kirke vært sognekirke i Aker, men den ble solgt til Oslo og det oppstod et behov for nye kirker i Aker. Først bygde man Vestre Aker kirke, men man så raskt at den ikke ville dekke behovet og derfor ble byggingen av Østre Aker kirke satt igang ikke lenge etter. Da den ble bygget hadde den plass til 800 mennesker og dekket et stort geografisk område som bla rakk helt opp til Grorud og som opplevde en stor befolkningsøkning. Idag har kirken plass til ca 500 mennesker.

Østre Aker Kirke er en vakker kirke i rød tegl innviet i 1860. 

Kirken er bygget i rød tegl. Og oppdraget med å bygge kirken ble gitt til murmesterbrødrene Carl, Albert og Ferdinand Unger. De bygde etter arkitekt Henrich Ernst Schirmers tegninger for Vestre Aker kirke, men må ha mottatt en del spesifiseringer og små endringer underveis. Det sies forresten at kirken var så iskald om vinteren at folk vegret seg for å besøke den. Den ble da oppvarmet kun av 2 vedovner som begge var plassert helt foran i kirken. Men alt det er lenge siden. Historie, ikke nåtid. 

Det er ingen kald kirke som møter meg denne søndagen. Tvert imot. Den er varm og ønsker meg velkommen. Den ligger øverst på en bakke, Østre Aker Kirke, og kikker ned på byen omkring den. Den ligger på Ulven. Et område omringet av veier helt nederst i Groruddalen. Et steinkast fra Vålerengas nye flotte arena og et område som er i en stor og spennende utvikling.

Pilegrimsleden mellom Oslo og Trondheim gikk i gamle dager gjennom Groruddalen.

Det første som slår meg mens jeg går gjennom kirkegården på vei opp mot kirken er at dette er en av de vakreste kirkene jeg har vært i, iallefall hva beliggenhet angår. Kirkegården også. Det er første gangen at jeg har gått gjennom en kirkegård og tenkt wow. Her var det virkelig idyllisk. Om det bare ikke hadde vært for det evige suset fra bilveiene rundt. 

Det er stillheten jeg har kommet til denne kirken for idag. Jeg liker kirken aller best når den er stille. Rumi sa at man må lukke døra til ordene og åpne vinduet til hjertet og at om man vil se det som ikke kan ses så må man vri øynene innover og lytte til stillheten. 

Østre Aker kirke pynta til Taizebønn

Når jeg kommer inn i kirken er hovedlysene slått av og det er tent millioner av levende lys, eller iallfall svært mange levende lys. Millioner er kanskje en aldri så liten overdrivelse lell.  Lysene gir en vakker og nedtonet stemning. Jeg skal på Taizebønn. En praksis jeg først møtte i Sofienberg kirke i vinter og som jeg siden har lagt merke til at finnes i flere av kirkene rundt omkring i Oslo. I Østre Aker kirke vil det være Taizebønn  søndagene 21. oktober og 18. november.

Selve bønnen begynner kl. 18.00, men om du ønsker kan du være med fra kl 16.30 og øve på sangene som skal synges. Under bønnetiden synges sangene uten salmebok, noe som var en liten utfordring for utsende kirkebloggere som hverken møtte opp 16.30 eller som kunne sangene fra før. Men altså, det er ikke et stort problem. Kirkekoret Alna Vocalis deltar nemlig på bønnen og støtter opp under sangen og ettersom sangene er meditative repetisjoner som gjentas flere ganger, så lærer man mye og greier å følge med underveis.

Kirkekoret Alna Vocalis støttet godt opp under sangen.

 

I tillegg til eget kor så var det også flere musikere både på gitar og på orgel tilstede noe som bidro sterkt til at dette var en svært vakker opplevelse.  

I tillegg til den meditative musikken og sangen så ble evangeliet også lest. Men denne gangen var det ikke dommer og lidelse som var tema. Taizebønn handler om å huske kjærligheten. Derfor handlet også evangeliets budskap om kjærlighet. Jeg husker henne fra Grorud kirke, hvor hun var vikar da jeg besøkte dem tidligere i år, men hun virker mer hjemme i dette lavmelte fellesskapet, Sara Moss-Fongen. Hun leder oss gjennom bønnen og leser fra evangeliet på en vakker og lavmelt måte. Ofte sittende, som en av oss, på kirkebenken. 

Taizebønnen ble ledet av Sara Moss-Fongen som i sommer ble innsatt som kapallan i menigheten.

 

Østre Aker og Haugerud menighet er en av de menighetene hvor det skjer mye spennende. Haugerud og Østre Aker menighet ble slått sammen så sent som i 2013. Det er en menighet som dekker et stort geografisk område og hvor de har en stor spennvidde i aktiviteter. Området de dekker strekker seg fra Ulven i sør og helt opp til Trosterud i nord. De sier at så mye som 12500 mennesker, halvparten av de som bor i området, fremdeles står som medlemmer i kirken. Det merker vi dessverre lite til denne søndagskvelden. Det er få som har møtt opp og får med seg denne vakre opplevelsen. Jeg håper det blir bedre oppmøte neste gang. Dette er en god opplevelse å få delta på.

Østre Aker kirke er en katedralkirke som er kjent for sin gode akustikk og den er derfor mye brukt til ulike musikkarrangementer. Den er også en av de kirkene som står på den skumle listen over kirker som foreslås fristilt for utleie. 

 

 

Jeg har vært i Slottskapellet. Du vet, hjemme i kapellet til selveste kongen vår.

  • 15.09.2018 - 16:57

Denne uken har jeg tatt frem en av disse godbitene jeg lenge har visst at har ligget der og ventet på meg. Jeg har vært i Slottskapellet. På Slottet. Hjemme hos kongen. Hver søndag gjennom hele semesteret holder studentprestene gudstjenester der og det er faktisk åpent for alle som ønsker å delta. For kirkebloggere derimot så dukket det umiddelbart opp et problem. Det er ikke lov å ta bilder inne på Slottet. Kongen vil ha sin sikkerhet og sikkert også sitt privatliv i fred.

 

Det Kongelige norske slott.

Det regnet i Oslo denne søndagen, men selv et regnværsbilde av slottet levner ingen tvil. Han var hjemme, kongen, denne dagen. På kong Olavs tid så hendte det faktisk ofte at kongen deltok på disse søndagsgudstjenestene i Slottskapellet. Ryktene sier at han hadde sin egen stol oppe på galleriet. Om dagens konge også bruker stolen av og til vites ikke, men kongefamilien benytter kapellet bla til dåp og konfirmasjon.

Når jeg skal skrive dette så må jeg forresten ta frem det ypperste av diplomatiske evner begravd i de dypeste grunner av min sjel. Min datter har nemlig to helter. Sin egen bestefar og kongen hennes, han Harald. Og hun nærer en tilsynelatende like dyp beundring for dem begge. Mange av mine venner derimot, de er nok litt mer kongeskeptiske. Ja, kanskje ikke til selve kongen vår, han virker nokså genuint som en hyggelig og fint fyr, de er nok mer skeptisk til at vi skal bli styrt av et kongehus. At ledelse av en nasjon er noe som skal gå i arv mellom generasjoner. Flere ganger på min rundtur i Oslos kirker har jeg møtt forbønner og til og med kongesangsynging i kirka. Og jeg har venner som er mer enn skeptiske til dette. Kristne venner. For skal ikke alle mennesker være like foran Gud? Hvordan har det seg da at kirka forhøyer en enkelt mann, en konge? Hvordan kan kirka både være et hus hvor alle er like og samtidig være et hus som opphøyer og gir spesielle privilegier til en familie. 
 

Men alt dette kan jeg ikke si eller tenke. Det er ikke ytringsfrihet hva kongen vår angår i et hjem hvor min datter bor. I hennes hjem er vi VELDIG kongetro. Kanskje aller mest fordi kongen vår en gang kalte Sonja for troll på TV og en annen gang holdt en veldig fin tale om hvor han snakket om mangfoldet det er i å være nordmann. Et befriende perspektiv i en tid hvor det å kunne få lov til å definere seg som norsk ser ut til å være et nåløye høylytte stemmer forsøker å gjøre stadig trangere. Faktisk så trangt at ikke engang jeg vet om det er plass til meg i norskheten deres. Og så kom han der da, kongen vår, og sa at" Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glade i hverandre." og at "Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og ingenting." Om han hadde sagt at vi liker Karpe Diem og Eminem isteden for Hellbillies og Kari Bremnes så antar jeg hun hadde gått inn for dødstraff om man ikke hyllet kongen høyt og tydelig minst 3 ganger om dagen, men ettersom det ble droppet fra talen så nøyer hun seg med å være innmari forferdet om man ikke unisont hyller ideen om å ha et kongehus og kongen vår. For, altså, bedre konge det har altså ingen noen sinne hatt, noen gang. Han kalte faktisk Sonja troll på TV. Det hadde aldri den engelske dronninga gjort. Selv om det trolig ville ha vært nærmere en sannhet, å kalle noen troll, i det kongehuset der, sier min datter mens hun løfter hodet høyt og er mer norsk og kongetro alene enn det nasjonen forøvrig greier i fellesskap.

Halvor Berg Hovind og Comilla Oulie. 

Men jeg finner ikke hverken kongen eller dronningen eller troll i Slottskapellet denne søndags formiddagen. Det jeg finner er Halvor Berg Hovind og Camilla Oulie Eskildsen som er dagens liturger. Og jeg finner  Live B. Brekke og Ingeborg U. Sommer som lærer meg at kirkemusikk godt kan være trekkspill og fele, også i et kapell inne i et vaskekte slott, eller forresten kanskje særlig der. Trekkspill og fele er en viktig del av vår kulturarv og ingen er mer ivrige ambassadører for den arven enn nettopp kongefamilien. Så selvfølgelig er kirkemusikken på slottet et trekkspill og en fele. Dessuten så er de flinke. Musikken klinger godt, men fotoforbudet gjør at jeg ikke turte å ta bilder av dem der de spilte for oss.

Halvor Berg Hovind er studentprest ved OsloMet, hovedstadens nye universitet. Det vet jeg fordi jeg under hans preken ble nysgjerrig på hvem han var. En underviser kanskje? For jeg tror hans preken er den første jeg har hørt i kirka som virkelig inviterer meg til refleksjon, som problematiserer. Temaet for dagen er det samme brevet til de tidlige kristne i det nåværende Tyrkia som jeg først ble introdusert for i Fossum kirke. De levde under svært vanskelige forhold, de kristne i Tyrkia på den tida, og han forteller at dette brevet er ment som en trøst. Det er mye trøst i å vite at rettferdigheten en dag vil komme. Ikke idag, men en gang. Livet er kanskje en lidelse her på jorden nå, men etter dommens dag, da vil du få frelse og din overgriper sin straff. Min lidelse er midlertidig, den urettferdiges lidelse er evig. Alt dette jeg en gang trodde at var alt kirka var. Helvete, dommer og frelse til noen ytterst få som satt lydig der fremme på kirkebenkenes fremste rad og aldri vågde å stille spørsmål. 

Det er mye trøst for de som lider i denne teksten, sier Berg Hovind, men dette er også en farlig tekst. Kanskje en av de farligste. En av de tekstene som mest har blitt misbrukt av ekstremister for å skape lidelse og angst både historisk og idag. Gud ønsker ikke at mennesker skal lide, sier han så. Jesus kom til verden for å ta et oppgjør med all lidelse. Det finnes mye urett i verden. Uretten tar ulike former, men de lidende skal vite at de er sett og hørt av Gud. Guds ånd hviler over de som har falt utenfor i samfunnet, fortsetter han. Og frelse ligger i det å være ved hverandres side. I å ha medlidenhet med de lidende. Og så hører jeg ikke mer, fordi jeg blir distrahert av at det er malte små kjeruber i hvert et bur i takhimlingen over alteret. Og dessuten. Det må være marmor det som dekker veggen rundt alteret, er det ikke? Rosa marmor. Tenk å være liten prinsesse og få leke rundt i slottet til bestefar og finne et rom med rosa marmor i og grønne duse Pippifargede vegger og gullengler over alt. Dette rommet må være en drøm for hordene av Disneyprinsesser i det ganske land. Men jeg vet ikke helt hvordan det er med vaskekte prinsesser. Leker de også prinsesser? I såfall burde en bestefarkonge vite sin plikt og la dem få leke prinsesser i slottskapellet hans, for et bedre egnet rom å være lekeprinsesse i finnes ikke. Det er faktisk perfekt! Helt perfekt. Det er det mest prinsessete rommet i hele verden. Jeg er sikker. Rosa marmor. Det blir ikke mer prinsesse enn rosa marmor på veggen. Iallefall ikke når inngangen er bevoktet av ekte gardister.

 

Den er bortgjemt inngangen til Slottskapellet og om du leter etter det så er det lurt å se etter gardisten som vokter mot nord.

Det Norske Slott stod ferdig i 1849 og er tegnet av arkitekt Linstow. I løpet av 2000 tallet har det gjennomgått en omfattende rehabilitering, så også med Slottskapellet. Idag fremstår det plettfritt og nyoppusset. Rommet er svært vakkert og er endel av omvisningene man om sommeren kan delta i på Slottet. Ettersom det er fotoforbud så kan jeg ikke, slik jeg har gjort med de andre kirkebyggene jeg har besøkt, vise frem bilder av stedet. Men om du vil se det med dine egne øyne, så er studentprestenes høymesser hver søndag klokken 11 åpne for alle. Og selv om de spesielt retter seg mot Oslos mange studenter, så er det bare å møte opp, med og uten medbragt Disney-prins eller prinsesse.

Hos studentprestene i Slottskapellet foregår alt på nynorsk. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I Fossum kirke på Stovner er det onsdager kl. 12 det skjer.

  • 08.09.2018 - 12:11

Gudene ler når vi legger planer har det blitt sagt og denne uken så fikk jeg oppleve det. Ja, kanskje ikke så mye latteren egentlig, men så fikk jeg heller ikke oppleve så mye av den egentlige planen. Planen sa nemlig at jeg skulle ta på meg finklær (for det tror jeg er påkrevd der) og gå til Slottskirken på Akershus og høre på Bach. I realiteten fikk jeg oppleve en skikkelig høstforkjølelse og slik havna jeg isteden litt snufsende og småskjelvende I Fossum kirke på slaget 12, på en onsdag.

Fossum Kirke ligger rett over gata fra en av inngangene til det nyoppussa Stovner Senter.

De har nemlig hverdagsgudstjenester i Fossum kirke på onsdager og jeg kunne jo ikke gå en hel uke uten å gå i kirka. Det går jo ikke nå som jeg har blitt kirke-Kjersti. Og Fossum kirke var akkurat innen rekkevidde. Det var liksom bare dit jeg kom meg. Det er ofte slik med Groruddalen. Det er et sted man bare havner, når man våkner opp en morgen og forstår at det med slott og vakre borger er litt utenfor rekkevidde. Det er først når vi er her at vi forstår at det er gull vi har funnet, midt mellom gråsteinsbygningene. 

Idag skjer det. Familiekafe.

Fossum kirke ligger mindre enn et steinkast fra Stovner senter. I Stovner sentersvei 12 for å være eksakt. Eller rett over gata fra blomsterbutikken på det store nyoppussende kjøpesenteret som ligger der. Og kanskje er lokaliseringen en av årsakene. Det er umulig å ikke bli en del av lokalmiljøet når du holder til så innmari midt i smørøyet av det. 

Fossum kirke har bestemt seg for å bli en positiv drivkraft i lokalsamfunnet sitt. Og etter denne gudstjenesten så inviterte de folk i nærmiljøet på gratis familiekafe og tilbød samtidig leksehjelp til stedets barn og ungdommer. Ordentlig leksehjelp. Til alle. Ikke bare søndagsskoleleksehjelp med gullfiskklistremerker til. Men først skulle det altså være hverdagsgudstjeneste og jeg og en håndfull representanter, stort sett fra stedets eldre garde, hadde møtt opp.

Det inviteres for første gang til familiekafe, med leksehjelp, språkkafe og middagsservering.

Og det er noe med disse hverdagene. Jeg trivest best i de. Også i kirka. Det finnes en del av meg som fasineres av alt dette vakre, uvirkelige eventyret i gullfarget bling, men det er i det enkle jeg føler meg hjemme. Det er der jeg slapper av og virkelig lytter. Slik som jeg lytta til stemmen som  så inderlig vakkert sang Bibelsk salme fra galleriet bak meg denne dagen. 

Menighetsprest Svein Simonsen var ansvarlig for dagens gudstjeneste.

Jeg lytta til liturgen også, menighetsprest Svein Simonsen, som bad for Groruddalen og snakket om ildprøver og hvordan man er salig når man blir spottet, ja ikke om man blir spottet for å ha ranet, eller myrdet, og vært kriminell, nei, man er kun salig om man blir hånet for sin tro, ikke om man er en helt vanlig forbryter. 

Dagens tekst er hentet fra Peters brev til de første kristne i det som nå er Tyrkia og presten forteller om hvordan disse kristne var omringet av all verdens religioner og mennesker. Og jeg tenker at slik kjennes det nok litt ut på Stovner også. At man er en liten og standhaftig kristen menighet som er omringet av all verdens religioner og mennesker. Å være kristen gir ingen garanti for et lidelsesløst liv, fortsetter presten. Kristne blir ikke spart for lidelsen, men vi får hjelp på veien. Det rare er at akkurat det tror jeg alle de andre religionene også føler at de får. At de er noe alle religiøse faktisk har tilfelles. Troen på at de fordi de tror ikke er alene i sine prøvelser, men får hjelp. Allah akbar. Gud er stor. I alle religioner.

I sideskipet fant jeg et slagverk og dette ikonbildet av Jesus på korset.

Fossum kirke er en arbeidskirke som ble bygget i 1976. den er bygget i rød tegl og har 600 sitteplasser. 200 i hovedskipet og 400 i sideskipene. Arkitektene på dette prosjektet var Anker og Hølaas. Kirken har også et frittstående kirketårn med 12 kirkeklokker i og det er med dem min kirketur begynner denne gangen. Med kirkeklokkene. For om man kanskje tror at en kirke som ligger midt i smørøyet på Stovner kanskje ville gå litt stille i dørene, så tar man feil. Det kimer i kirkeklokker på Stovner. Høyt og lenge. Klokkespill. Med sanger jeg nesten kjenner. Det er ingenting stille ved denne kirken på Stovner. Den roper det ut. Jeg er her og jeg skal ingensteder. Kom heller du inn til meg. 

Kirketårnet på Fossum kirke: en høylytt kristen bastion.

Denne onsdagen er det første dagen i deres nye prosjekt Familiekafe. Hver onsdag fremover  kan du fra 13 - 19.00, etter at hverdagsgudstjenesten som begynner kl 12 er ferdig, møte opp i Fossum kirke. Her vil du kunne treffe nye mennesker, slå av en prat over en kaffekopp og så kan barna få hjelp med lekser.

Fra 13.00 er det leksehjelp for barn over 4. klasse nivå. Fra 15.00 arrangeres det språkkafe med musikk for hele familien og fra 17.00 kan man spise middag i kirken. Alt sammen helt gratis. 

Selv fant jeg ut at det var best å komme meg hjem til sofaen igjen før jeg smitta hele Stovner med denne forkjølelsen min, så jeg vet ikke hvordan det gikk med familiekafeen. Men jeg håper det ble vellykket. Slike initiativ fortjener å lykkes. Særlig på Stovner. Jeg synes egentlig hele Stovner fortjener å lykkes. Jeg liker Stovner, jeg. Jeg liker egentlig Stovner veldig godt.

Kirkeskipet i Fossum kirke.

 

 

 

 

Tidebønn i Bøler Kirke

  • 01.09.2018 - 10:23

La meg si det først som sist. 52 kirkebesøk på ett år er nokså mange, særlig når man skal ta bilder og skrive noe vettugt om dem hver eneste uke i tillegg. Gjennom denne reisen har jeg til tider vært fra meg av begeistring, jeg har vært sinna, glad, forundret og akkurat i øyeblikket er jeg litt lei. Kirkebesøk har på tross av vifting med heilagarmer og vakre glassmalerier blitt rutine. For selv om ordene gir gjenklang og rommene er fine, så er det ikke alltid disse kirkebesøkene gir meg så veldig mye. Jeg savner den svake summingen av zikr, latteren når vi går feil vei i en dans, den rene kjærligheten i blikkene. Sufiene mine. De som snakker til hjertet mitt og som ikke bryr seg om synder og skrifter og misjon.


Det finnes veldig mange ord i verden og jeg er en av dem som er glad i å bruke dem. Jeg krangler på nettet og kaster meg ut i de villeste debatter. Hør på meg! Lær av meg! Lær til meg! Utfordr meg!  Og jeg er veldig heldig. Jeg er omringet av mennesker som både hører på meg og som utfordrer meg og som lærer meg veldig, veldig mye. Akkurat slik denne reisen inn i kirken har lært meg veldig mye. Hodet mitt har blitt større. Kunnskapen utvidet. Det er bare det at ordene ikke  alltid når helt inn. De vekker ikke hjertet mitt opp. Og jeg savner den sangen som gjør det. Jeg er heldig som vet hvor det finnes. Skattekammeret mitt. 

Men akkurat da når jeg er litt lei. Når rutinen har innhentet meg, så møter jeg daffende opp i kirka en helt vanlig torsdag klokka 13. Og der inne i en halvsirkel rundt et lite alter, omringet av områdets eldre garde, så finner jeg den igjen i et lite øyeblikk. I kirken også. Den stillheten inni meg selv som er så innmari god og vakker. Jeg har vært på tidebønn i det jeg tror er Oslos nyeste kirkebygg, Bøler kirke.

Tidebønn er en gammel tradisjon i kirken. Og den er viktig særlig i den katolske kirken, men også i den norske kirken praktiseres det tidebønner. Og når jeg har leita etter steder jeg kunne besøke så har jeg lagt merke til at at tidebønner er et tilbud mange kirker i Oslo har. Bøler er en av disse. 

Bøler kirke ble bygget i 2011. Og den ble da bygget akkurat på samme plassen der det i 50 år hadde stått et midlertidig kirkebygg. Dagens Bøler kirke er et resultat av en arkitekt konkurranse hvor wikipedia oppgir at et prosjekt med tittelen "punctus contra punctum" vant. Bak det prosjektet stod Hansen/Bjørndal arkitekter AS og Trifolia Landskapsarkitekter DA. 

 

Når jeg nærmer meg kirkebygget så ser det først nokså kjedelig ut. Akkurat slik de fleste nyere bygg gjør. De ligner liksom på hverandre og overgår hverandre i å se grå og boksete ut. Men så kommer jeg nærmere. De har glassmalerier i porten og når jeg går under dem så er det som om jeg går inn i en egen katedral. En ute katedral hvor veggene er skapt av kirkebygget og av naturen selv. Et aldri så lite wow unnslipper mine lepper. Når man bare går nær nok så kan moderne bygg være både spennende og eventyrlige. De også. 

Innenfor dørene til kirkesalen møter man skriften på veggen.

Jeg vet ikke hva som venter meg. Hva er tidebønn? Igjen tyr jeg til wikipedia. Av og til skryter jeg til min datter om at jeg gikk på universitet før man hadde wikipedia å tyvtitte på. "i knew shit", for å si det på et språk ungdommen forstår. Men det var den gang. Nå er jeg hjelpeløs uten google og idag forteller de meg  heldigvis at tidebønn er de offisielle tidspunktene for bønn utenom tidene for messe og den guddommelige liturgi. I den katolske og den ortodokse kirken finnes det oppsatte tidspunkter hvor disse skal finne sted. Det er opprinnelig åtte kanoniske tider, som går tilbake til før St. Benedikts retningslinjer, som i sin tur er basert på en romersk måte å dele inn dagen på.I den Romerskatolske ble fastslått av kirken ved konsilet i Trent. Etter andre Vatikankonsil ble tidebønnene endret en del, slik at det ikke lenger er obligatorisk å be ved alle åtte tider. Det samme gjelder klostre og kommuniteter i andre trossamfunn. Alt dette forteller wikipedia, men den sier ingenting om hvordan vår Luterske kirke gjør dette her med tidebønner. Men jeg tror jeg har vært på en middagsbønn. 

Vi får utdelt et lite hefte og en salmebok og setter oss i en ring i et lite sidekapell. Da jeg kom inn i kirken så jeg at de som nå kommer inn og sitter sammen med meg hygget seg sammen i kafeteriaen som ligger rett ved kirkesalen. Gjennomsnittsalderen er høy, svært høy. og jeg skiller meg ut på flere måter. Ikke minst fordi jeg før vi begynner vandrer rundt i det vakre kirkerommet og tar bilder av det jeg ser. I gulvet finner jeg tre glassfliser med inskripsjoner i som må foreviges. Jeg er ingen fotograf og må ha flere forsøk før jeg får et bilde av alteret som ikke er skeivt. Jeg finner et kors som står ensomt og forlatt ved siden av alteret og hvordan får man egentlig til å ta bilder av et galleri? Jeg må se ut som en forvillet turist som har kommet bort fra mitt følge og som nå går rundt på måfå og knipser bilder i Bøler kirke. 

Slik ser et moderne kirkerom ut.

Men så kommer de inn, en etter en, kafeteriafolkene. Vi er mange. Så mange at det flere ganger hentes frem flere stoler og salmebøker til det lille sidekapellet og når alle har kommet seg på plass så begynner vi. En fastlagt åpningsbønn og en salme. Ord som sies og svares og så stillhet. Lystenning. bønn. Kontemplasjon. Enkelhet. Tid til å oppleve det man opplever. En mangelvare i vårt stressende samfunn. Og jeg kjenner at det gjør godt. At det er dette jeg har savnet i de siste kirkebesøkene mine. Stillheten. Tiden til å vende blikket innover. 

Vi er ikke der lenge. 15 minutter maks, men vi er der lenge nok. Lenge nok til at stillheten får gripe tak i meg. Lenge nok til å komme hjem igjen. På plass. Inne i meg selv. For det er i de små enkle opplevelsene jeg finner tilbake, ikke i de store spektakulære. Ikke det, de gir meg mye de også. Vifting med heilagarmer og vakre seremonier har helt klart sin sjarm. Det er gøy å få overvære og få oppleve, men når de gir meg enkeltheten og stillheten så gir de meg meg selv. Og det er en større gave. 

 

 

 

Fredelig søndag på Furuset.

  • 25.08.2018 - 09:40

Ny søndag, ny kirke. Det er spennende dette her. Å gå rundt og lete etter kirker, etter opplevelser. Hvem vet hva jeg finner? Hvem jeg finner? På mange måter er de nok like hverandre, menighetene rundt omkring i Oslo, men de er også ulike. Akkurat som kirkene de går i er det. Noen kirker er fantastiske bygg, med tårn og krinkler og kroker og de vakreste utsmykninger. Noen er eldgamle. Så gamle at vikingene så dem. En kirke hadde til og med leggbeinet til en vikingekonge og vifta med det. Andre kirker er nyere. Arbeidskirker. Bygd på 70 og 80 tallet. Jeg ser fornuften i disse byggene. Ser det praktiske. Mulighetene. Men de får ikke hjertet til å rope i begeistring og øynene til å gå på skattejakt når jeg kommer på besøk. Men, midt inne i all praktikaliteten så har de fått sine vakre utsmykninger også disse røde teglverkskirkene våre og noen ganger treffer de meg midt i hjertet. Akkurat slik altertavlen i Furuset kirke gjorde denne søndagen.

Altertavlen i Furuset kirke er utformet av telemarkskunstneren Gunnar Torvund.

Den er skjært ut av tre, altertavlen. Og den har en naken Jesus med ekstra lange armer hengende på en krok. Denne altertavlen skapte tydeligvis litt oppstandelse da en lignende figur fikk utsmykke en kirke på Vestlandet, men ikke på Furuset. Der ble den øyeblikkelig omfavnet. De lar seg ikke ryste av en naken Jesus, på Furuset. De er en tolerant gjeng.

Det er forresten ikke Jesusfiguren som drar meg til denne tavlen. Nei, naken eller påkledd så må jeg dessverre si at jeg enda ikke helt forstår meg på dette med Jesus. Samtidig som jeg altså også forstår meg på ham og jeg liker ham bedre hengende slik han gjør her, med armene rett ned som et sårbart menneske. Tretavlen er myk, ikke hard og utilgjengelig slik glasskunsten i mange av de nyere kirkene kan fremstå, og det er noe i den som trekker meg til seg. Jeg gjenkjenner mange symboler. Steintavlene Moses fikk overrakt på fjellet, kalken Jesus drakk av, en due og en fisk. korset, en mørk flekk som kjennes ut som sorgen selv og så regnbuen. Jeg har lært nå at en regnbue i en kirke ikke alltid betyr at skeive er velkomne. Deres regnbue betyr noe annet. De sier at regnbuen er broen mellom himmelen og jorden. Og enkelte av dem sier fremdeles at skeive ikke får gå over den. 

 

Furuset kirke ligger vakkert til i en park.


Den norske kirke har til nå vært et blendahvitt sted, til tider i stor kontrast til nabolagene de ligger i. Så også på Furuset. Selv om jeg passerer 2 moskeer på vei ned til kirken denne dagen og nabolaget er en herlig blanding av verdens etnisiteter, så gjenspeiler ikke det seg alltid i kirkerommets forsamling. De er der, innvandrerne, men de er dessverre ikke alltid så mange. Og til nå har all prester, diakoner, kapellaner og biskoper jeg har møtt også vært hvite, men ikke her på Furuset. Det gjør meg glad. Det er godt å se at de som av ulike grunner kommer flyttende hit også kan finne seg til rette og bli prester i folkekirken vår. Men hvor var det han sa han hadde misjonert på i gata? Sa han Etiopia? Jeg håper google kan hjelpe meg, noe det gjør. Google forteller meg om en prest som har teologisk utdanning både fra Norge og fra Etiopia, og det forteller meg også at han en gang var en av de prestene som ble med på et opprop mot å likestille likekjønnet ekteskapsliturgi med flerkjønnede i kirken. En av mange. Denne saken var kontroversiell i kirken. Flere prester valgte å gå ut, men han her ble. Kanskje endret han mening underveis?

 

På vei ned til kirken passerte jeg 2 ulike moskeer. Her Furuset moske.

Denne uken står det klarere for meg enn noen gang hvor splittet kirken og kristenfolket er i. Nyhetssendingene forteller om et KRF som revner i kantene fordi en av dem har viet et likekjønnet par. Og det akkurat nå som jeg trodde vi hadde kommet oss opp igjen på tørr grunn, kirken og meg. Hvordan skal jeg kunne stole på at kirken vil verne menneskeverdet og de som trenger det mest, når dette fremdeles er et tema? Når mennesker og menneskelighet fremdeles må vike for meninger om teologi? Jeg forstår at kristennorge og KRF er større enn kirken vår. At det også rommer de menneskene som så lenge forsøkte å ta Gud og kirken fra meg. Og jeg ser at folkekirken vår faktisk er en kirke som har valgt å gi rom til oss alle. Enn så lenge. For om kirken er et demokrati og om dette er det kristennorge som er der ute, hvordan kan vi da stole på at kirkens rom og kirkens vern av mennesker er noe som vil vare? At homofile vil kunne finne seg et hjem de kan høre til i i kirken uten at den andre kristenheten snart vil vinne kirken tilbake og kaste dem ut? Trampe på dem igjen og skyve dem ut? Slik man gjorde det før? Når kirken lurer på hvorfor så mange av medlemmene aldri går i kirken, så er det mulig mye av svaret ligger der. I kristennorges trange fordømmelse. Det var den som skubbet oss ut og vekk og fortalte oss høyt og klart at vi ikke var bra nok folk til å være velkommen. Derfor vet vi ikke at kirkebygget også er et romslig bygg hvor både vi og livene vi lever hadde fått god plass til å være. At det er trygt og stort nok. Om vi våget å møte opp.

Kirkebyggene er romslige bygg hvor det er høyt under taket, men kristenNorge oppleves til tider likevel trangt.

Men ingenting av dette handler om dagen idag og om mitt besøk i Furuset kirke, eller? Denne søndagen handler om kallet vårt og om etterfølgelse. Om å bruke de gavene vi får av Gud til å bygge hans kropp. Menighetene. Dagens bibellesning forteller oss om Kong Salomon som ikke bad om rikdom eller makt til seg selv, men om visdom til å lede sitt folk riktig i forhold til Gud. Og som derfor fikk både rikdom, makt og visdom. Og det handler om kamelen og nåløyet. Om en rikmann som hadde gjort alt riktig og levd etter guds ord og som gikk da han spurte om hva mer han skulle gjøre og fikk beskjed om å gi bort hele sin formue til de fattige. Det er lettere for en kamel å gå gjennom nåløyet enn for en rik mann å komme til himmelen, skal Jesus ha svart. Noe som fikk Peter i desperasjon til å spørre "men hva med oss da"? Når nåløyet skulle være så smalt. 

Desalegn Mengesha Ayana holder dagens preken i Furuset kirke.

Hva med oss spør også liturg Desalegn Mengesha Ayana og fortsetter med at det er noe vi spør oss selv om hver eneste dag. Hva er formålet med troen og med å leve som kristi disippel? Hva betyr det når å leve etter budene, slik den rike mannen gjorde, ikke er nok? Hva betyr dette for oss i vår hverdag? Må vi fornekte all eiedom, alt ansvar for vår familie, for de som er avhengig av oss?  Vi kan ikke tjene gud ved gode handlinger alene. Det handler om å overgi oss, om å ha tillit til Gud, sier han. " For så høyt elska Gud verda at han gav sin son, den einborne, slik at kvar ein som trur på han ikkje skal gå fortapt, men ha evig liv." Et sitat som, selv om presten snakker på klingende bokmål når han uttaler ordene, kun eksisterer på nynorsk for meg, akkurat slik fadervår gjør det. Ulempen med å være gammel nok til å ha opplevd pugging i skolen. Det sitter som spikra. På nynorsk. 

Jesus krever ikke at vi skal være fattige, sier presten. Vi trenger jo penger for å leve. Men vi må se at eiendom er guds gave og bruke den til hans ære. Rikdommen må ikke ta Guds plass i våre liv. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal du få rike gaver i gjengjeld. Akkurat som kong Salomon. Dette er en test av vår tillit. "GOD WILL MAKE A WAY". Jeg smiler. Furuset er Furuset og om man ikke bragte litt internasjonal halelujastemning inn i kirken, så ville ikke Furuset ha vært Furuset. Sånn er det. 

"God will make a way", sier Desalegn Mengesha Ayana.

Furuset kirke ble bygget i 1980 og ligger midt i pilegrimsleden mellom Oslo og Nidaros. Arkitekten var Harald Hille. Kirken tilhører Ellingsrud og Furuset sogn og er en aktiv menighet med bla speidergruppe og barnekor. Kirken ligger vakkert til i Furuset kulturpark. Her lå det tidligere en gammel kirke som man finner beskrevet i første gang i skrifter fra 1393 og som gikk ut av bruk i forbindelse med reformasjonen. Nøklene til denne kirken er idag oppbevart i en monter i Furuset kirke og på vei ut av kirken så blir jeg vist monteren og forklart at de hadde gravet ut hele parken her borte og lett etter tomten og rester som kunne vise oss hvordan kirken en gang så ut, men at de ikke hadde funnet noe. Det eneste som står igjen er disse nøklene, og de tar man godt vare på, så om kirken plutselig skulle gjenoppstå, så skal man iallefall ikke ha problemer med å få låst opp døra. 

Nøklene til middelalderkirken som lå på Furuset tidligere er idag oppbevart i den nye Furuset kirke.

Jeg velger meg Lovisenberg kirke.

  • 18.08.2018 - 09:09

Mens jeg satt der inne i kirken, omsluttet av de vakreste glassmalerier, så tenkte jeg på historien om Gullhår og de tre bjørnene. For jeg har vært i kirker som har vært for store og i kirker som har vært for små og for trange, for myke og for harde, for pynta og for enkle, men denne kirken, den er faktisk akkurat passe.

Du ser det ikke før du kommer inn. Der utenfra så ser den ut akkurat slik som alle de andre kirkene fra begynnelsen av 1900 tallet gjør. Men når du kommer inn, så klemmer den deg. Akkurat passe mykt. Og inviterer deg til å bli sittende der inne i varmen sin. Omsluttet av de vakreste glassmalerier og omsorg. Det er noe med den, Lovisenberg kirke. Det er som om kirkerommet legger sine myke vinder rundt deg og gir deg omsorg. Jeg har vært i flere kirker som har vært vakrere, men spennende, kulere, nyere, tøffere og enklere, men lell. Jeg velger meg april, sa Bjørnstjerne Bjørnson. Jeg velger meg Lovisenberg, sa Kirke-Kjersti.



Jeg velger meg Lovisenberg.

Lovisenberg kirke ble oppført i 1912. Arkitekten var Harald Aars og kirken er tegnet i nyromantisk stil med gotiske innslag og er en treskipet basilik. Kirken har 350 sitteplasser og jeg har oppdaget en ny favoritt Vigeland. Denne gangen Maria. Datter av Emanuel og Valborg Kristine Madsen. Niesen til Gustav og søster til Per som jeg har møtt freskene til flere ganger tidligere. Hun lager nydelige glassmalerier Maria Vigeland. Vakre. I denne kirken har hun laget glassmaleriene: Jesu fødsel, korsfestelsen og engelen, som utgjør altertavlen. I tillegg står hun også bak 13 glassmalerier som er plassert i sidenvinduene på skipet.



Lovisenberg kirke.

Lovisenberg kirke tilhører etter en sammenslåing i 2013 Sentrum og St.Hanshaugen sogn. Her har man slått sammen de tidligere sognene Domkirken, Gamle Aker, Trefoldighet, Lovisenberg og deler av Markus. Sognet har fire kirker til disposisjon, Lovisenberg, Gamle Aker, Trefoldighet og Domkirken. Tidligere var Lovisenberg kirke sognekirke i Lovisenberg menighet. Men selv om Lovisenberg kirke er en ordinær del av DNK og det holdes ordinære gudstjenester der, så har denne kirken også en annen del. Den er bygget av og for Diakonissehuset som også idag eier kirken. En stiftelse som ble opprettet i 1868 og som hadde som formål å nå nødlidende mennesker med kvalifisert hjelp og omsorg. Stiftelsen ble opprettet etter initiativ av Christiania indremisjon og det blir sagt at den egentlige drivkraften bak det hele var stedets første forstanderinne. Prestedatteren Cathinka Guldberg. Diakonissehuset på Lovisenberg ble det første stedet som utdannet diakonisser (sykepleiere) i Norge og Diakonissehusets sykehus, som idag heter Lovisenberg diakonale sykehus, ble opprettet i 1895.

Når jeg leser om denne stiftelsen så får jeg også svar på noe jeg lurte på i et tidligere blogginnlegg. Hvor kommer oblatene til nattverden fra om de ikke blir laga av Hermoine Granger på bakrommet før hver gudstjeneste? Svaret er at de kommer fra stiftelsen diakonissehuset. Helt siden 1888 har diakonissehusets oblatbakeri hatt ansvaret for å forsyne den norske kirken med oblater til nattverden. 1,3 millioner håndlagde oblater forlater faktisk deres bakeri hvert år. Og de har oblater både med og uten gluten og hvetestivelse. Den moderne kirken er tilpasser de nye diet-tidene. Itillegg til Oblatbakeri, sykehus og kirke, så driver også stiftelsen både gjestehus, sykehjem, apotek og eiendomsutleie. Den driver barnehage og sykehjem og selv om Lovisenberg diakonale høgskole, som også idag utdanner sykepleiere, er et eget aksjeselskap, så er også den eid av stiftelsen. Om man bare kunne ha levd av oblater alene så ville altså stiftelsen kunne ha tatt vare på deg stort sett gjennom alle livets faser, iallefall om du følte et visst kall mot sykepleieyrket.

Sogneprest Tor Even Fougner holder dagens preken.

Men jeg er ikke her for å bli sykepleier eller for å lage oblater. Jeg har møtt opp til Høymesse med nattverd. Sogneprest Tor Even Fougner, som jeg tidligere har møtt i Trefoldighetskirken, holder dagens preken. Temaet er hentet fra evangeliet etter Lukas. Kvinner som støttet Jesus økonomisk. Maria Magdalena, Susanna, Johanna og en rekke andre kvinner. Med alt det de eide hjalp de Jesus og de andre 12. sies det i evangeliet. Lukas synliggjør kvinnene og den rollen de spilte. Og det har vært viktig opp igjennom historien. For kirken har ikke alltid vært gode på likestilling. Tvert imot. Og disse versene har ofte blitt brukt til å snakke om viktigheten av kvinnenes rolle i kirken, sier Fougner. Og så legger han til noe som kanskje ville ha fått den gamle meg som ikke gikk i kirken til å stusse litt. Kirken er god på likestilling, sier han. Gjennom de siste tiårene har Den Norske Kirken blitt kjempeflinke på likestilling og også i Oslo har vi nå fått vår første kvinnelige biskop.

Jeg tenker over det han sier og innser at han har rett. Den kirken som har møtt meg er en likestilt kirke og ikke bare på de lavere nivåene, slik man ofte ser i forretningslivet, nei, i kirken går dette hele veien oppover til biskopene. Det er ikke flere glasstak igjen å knuse for kvinner i kirken. Iallefall ikke et som jeg kan se. Det er en enorm kontrast til den kirken som en gang krevde at kvinner skulle tie i forsamlinger og den vi idag ser. Og det er rart å tenke på at det likevel er den samme kirken, i de samme byggene, med den samme organiseringen og de samme tekstene å tolke religion ut ifra. Hvordan kan noe være den samme og samtidig så fullstendig forskjellig, samtidig?

 

Vakre glassmalerier av Maria Vigeland.

Maria Vigeland, datter av Emanuel fikk lære glassfaget både i sin fars atlier, men også i det store utland. På en tid der kvinner ikke var forventet å ha en karriere så skapte hun seg en. Hun giftet seg aldri og fikk ingen barn, men da hun døde i 1983 hadde hun en lang og innholdsrik kunstnerkarriere bak seg.  Og når jeg sier at jeg velger meg Lovisenberg, så er det i stor grad hennes glassmalerier som gjør utslaget. De skaper en helt spesiell vakker stemning i kirkerommet.

Vakre glassmalerier av Maria Vigeland

 

Kirken er i omstilling, fortsetter Sogneprest Fougner fra prekestolen. Denne kirken her stod opprinnelig på listen over kirker som ble vurdert fristilt, men nå ser det kanksje ut som om dette ikke vil skje.  

Jeg vil bruke anledningen til å snakke om den andre siden ved disse versene fra evangeliet, fortsetter Fougner.Gudstjenestelivet i det første århundret. Lukas snakker om organiseringen av det kirkelige liv. For kirken har alltid også hatt en verdslig side. Og vi må ta vare på kirkens materielle side. Den må være rettferdig, ryddig og oversiktlig. Lukas forteller om evangeliets åpenbare økonomiske sider og dette er viktig. Jesus utfordret de gamle etablerte strukturene. Den økonomiske makten var konsentrert rundt små gårder og dets eiere, men Jesus utfordret dette. Han tjenere og gårdseiere til å følge ham. Dette førte også til en omfordeling av økonomisk makt. Ble Jesus henrettet fordi han utfordret Roma økonomisk?


Kirken forvalter en stor arv, også gjennom musikken.

Noen mennesker kjenner et sterkere kall til å være med å bære kirken enn andre. Akkurat slik disse kvinnene som støttes Jesus økonomisk gjorde det. Det kallet de kjenner på kan være økonomisk eller det kan være på andre måter. Noen mennesker kalles til tjeneste. Idag sliter den norske kirken med rekrutteringen. Til frivillig arbeid, til sangen, til alt. Noen kalles likevel til å være med å bære kirken. Diakonissefellesskapet har bygget denne kirken. Noen kalles på en særlig måte og kirken trenger mennesker som er med og bærer.

At noen er med og bærer kirken er fint, men alle trenger ikke å være med på samme måte. Kirken og Gudsriket er alltid større enn det vi kan ta og peke på. De store massene har forsvunnet fra kirkene. Det er viktig for oss som bærer å vite at vi bærer for de som kommer etter. Vi er middelet i gudsrikets store plan. Vi holder dette stedet levende gjennom vår vakt.  Vi er middelet, ikke målet. Og vi gjør dette på vegne av mange fler. Vi tjener flere enn de som er her. Vi holder dette stedet levende for kommende generasjoner.

Og der jeg sitter i en kirke som bare kjennes akkurat passe enkel, akkurat passe pynta, akkurat passe stor, akkurat passe varm så er jeg glad for at noen bærer denne arven og bevarer den. Det kjennes spesielt viktig i denne kirken. For vi trenger ikke bare de slående vakre store katedralene og viktige merkestedene, vi trenger de kirkene som bare er akkurat passe også. Nedtonet, varme og slående vakre på en og samme tid. Kirkerom som gir deg en klem. Akkurat slik som Lovisenberg kirke gjør.

 

 

 

 

 

 

 

Søndagstur til Nordstrand

  • 11.08.2018 - 10:02

Nordstrand, tenkte jeg. Nordstrand er sikkert et bra sted å besøke sånn nå på tampen av Norwaycup og all tingen. Og som sagt så gjort. Jeg satte meg på trikken og dro, igjen litt i seneste laget, opp til Nordstrand. Det er som å komme til en annen by, tenkte jeg for meg selv da jeg tumlet meg av trikken på Sæter stasjon. Det er jo rene sørlandsidyllen her oppe, med hvite trehus og solskinn og ... mer hadde jeg ikke tid til å tenke. Jeg måtte løpe. Og heseblesende ramlet jeg inn i kirka akkurat før inngangsprosesjonen skulle til å starte. Og der inne ble jeg enda mer fortumlet. Det var ikke slik jeg hadde forestilt meg at dette gamle murbygget ville se ut innvendig. Dette er jo et moderne bygg. En slags gotisk-modernistisk fusjon. Full av vinduer og lys, men samtidig uten helt å miste følelsen av det gamle. Jeg setter meg ned på en av de komfortable og flyttbare stolene som fyller kirkerommet og blir sittende å se meg rundt. 

Dette er sikkert ombygd på 60 tallet, tenker jeg for meg selv. Det er liksom noe Sean Connery James Bond over dette stedet, er det ikke? Jeg nikker fornøyd med meg selv og mener at nå, nå begynner jeg å få dreisen på dette arkitekturgreiene. Helt klart 60 tallet. Helt til jeg kommer hjem og leser at denne ombygningen er helt ny. Slik den står nå ble Nordstrand kirke vigslet av biskop Kvarme i 2015. Jeg er virkelig ikke så god på dette her som jeg trodde.

Denne siste, og største, ombyggingen er forresten en av en lang rekke av om og utbygginger av bygget som ble vigslet og døpt til Østre Aker kapell i 1866. Den første ombyggingen skjedde allerede 20 år senere. I 1886 fikk bygget sakristi og orgeltilbygg. Kirken ble oså omdøpt til Sæter kapell før Nordstrand menighet ble stiftet i 1905 og året etter skiftet også kirken navn til Nordstrand kirke, som den heter også idag. 

Kirken er opprinnelig oppført som en langkirke i nygotisk stil og er dekket av rød tegl. Arkitekten het Jacob Willhelm Nordan. I 1935 ble kirken forlenga og fikk nytt tårn mot vest. Den gang het arkitekten Georg Greve.Den siste ombyggingen i 2014-2015 var det arkitektene Are Meinich og Trine-Lise Sonne som hadde ansvaret for. Og nå fikk bygget økt sine sitteplasser fra 300 til 480. Kirken ble forlenget med 26 meter mot øst og 5,5 meter på hver side. Tilbygget fikk høyere tak og det gamle og det nye taket ble spleiset sammen. Dessuten ble det i kjelleren på tilbygget bygget en forsamlingssal, gruppe- og undervisningsrom, kjøkken, toaletter og garderobe. Dette var en ombygging man hadde ønsket seg siden 1970 tallet. Endelig fikk kirken plass, ikke bare til å invitere menigheten til gudstjenester, men også til å samle alle menighetens aktiviteter under ett tak, om enn et tak i ulike høyder. 

 

Fra utsiden synes kirkebygget å være noe forvirrende, men når man kommer inn så er det bare ett ord som er dekkende: smakfult. Kirken er smakfult redesignet. Og om man planlegger å bygge om en kirke fra 1800 tallet så bør man ta seg en tur innom Nordstrand kirke for å se hvordan det kan gjør først. Jeg tror de der har gjort det riktig. Særlig liker jeg at de gamle glassmaleriene er bevart bak alteret. Det gir en vakker stemning. 

Dagens prest, Espen Andreas Hasle, er vikar. Han er sogneprest i ett av nabosognene, Manglerud, men han bor på Nordstrand sier han og derfor føler han seg hjemme. Idag skal han få feire dåp sammen med hele tre dåpsbarn. Nora, Frøya Victoria og Alexander Henry. Alle tre er omringet av festkledde barn og voksne. Jeg begynner å kjenne dåpsritualet nå. Kjenner ordene og sangene som brukes. Vet at det tennes et dåpslys for hvert av barna som foreldre og faddere kan ta med seg hjem etterpå og som kan lyse over dåpsfesten de skal ha hjemme. Vet at dåpsluer tas av og på. At vannet bæres inn i prosesjonen og står klar ved døpefonten. Vet at små søsken ofte blir gitt en rolle og får tørke av vannet med en klut etter dåpen. Vet når vi skal sitte og når vi skal stå. Iallefall sånn ca. Jeg er ikke lenger ny i kirka. Jeg har vært i mange kirker før.

 

Jeg er ikke redd for brødet og vinen lenger heller. Av og til går jeg opp og tar en bit. Av og til lar jeg det være. Men idag føles ingenting rett. Jeg reiser meg feil. Jeg setter meg skeivt. Jeg aner ikke hvilke salmer vi skal synge når og bak meg sitter et par som ikke bare har greid å finne riktig salme, de kan dem også, og de synger dem både høyt og vakkert. Jeg snur meg bak for å forsøke å smugtitte på nummeret i salmeboken, men kjenner i ryggmargen at det nok er best at jeg lar det være. Når jeg ikke greier å holde styr på salmene selv så er det juks å titte på de som har dette under full kontroll. Det kjennes ut som om de har mer lyst til å slå salmeboka igjen og synge etter hukommelsen enn å la meg smugtitte... Fremdeles er det sommer. Sløv og varm sommer og alt jeg vil er å komme ut i dagen og få drikke kaffe igjen. "Å gud, du som kjenner og elsker oss alle. Vi har gjort deg imot. Vi har glemt deg og det du vil vi skal gjøre. Vi har tenkt mer på oss selv enn på andre. Tilgi oss for Jesu skyld.", sier menneskemengden rundt meg. Kraften som legges bak ordene er ikke like stor som hos katolikkene sist helg, men ordene er der likefullt. Syndsbekjennelse. 

Rumi, min Rumi, tømte sitt beger. Utpust og innpust. Enkel magi. Om man ikke tømmer sitt beger så er det fult, og ingenting nytt kan trenge inn. Kyrie Eleison. Christe eleison. Gi slipp på alt det gamle. Alt jeg har påført verden av smerte og alt det verden har påført meg. Bevisst og ubevisst. Gi rom for lyset. Å la seg bli løftet opp. Syndenes forlatelse... Jeg tror ikke på synd. Ikke egentlig. Jeg tror ikke Gud bryr seg særlig om de tingene som regnes som synder. Men jeg tror på utpust. På å tømme ut alt det som er ferdig og oppbrukt. Sette meg fri fra alt det jeg ikke lenger behøver å bære med meg. Ingen inpust uten utpust. Syndsbekjennelse i form av å "tømme sitt beger", er essensielt for å kunne overleve. Syndsbekjennesle slik vi er vant til å tenke på synd, som livsbegrensende sosial kontroll, det motsatte. 

Det leses fra bibelen. Fortellingen om Jesus som brøt Guds lov og helbredet under sabbaten. Loven og tro må være virksomme i kjærlighet, sier presten og forteller om hvordan frihet også kan være tyranni. Han forteller at 13% av ungdommene på Nordstrand opplever å ha krav de ikke klarer å leve opp til og at hele 19 % viser tegn på depressive symptomer. Krav om selvrealisering og frihet har blitt den samme tvangstrøyen vi før så i plikten til å oppfylle dine foreldres krav til deg. Nå er ikke lenger plikten at du skal overta din fars firma, eller bli som ham, og for mange betydde akkurat det frihet, men nå er plikt det å bli den aller beste utgaven av deg selv, absolutt hele tiden som er en tvangstrøye. Som skader oss. I våre dager skal alle være alt, alltid og i tillegg så skal vi midt i all vellykketheten også være i harmoni. Krav som gjør oss syke. Sabbaten ble til for mennesket, sier han, presten, mennesket ble ikke til for sabbaten. 

Videre bruker han det gamle forbudet mot kortspill til å vise at en god ramme kan bli misbrukt og bli ødeleggende. Før forbudet spilte flere seg fra gård og grunn og pengespill skapte enorm lidelse for folk. Men et forbud mot kortspill fremstår idag likevel som latterlig fordi det også var et forbud mot den kosen som ligger i det å spille kort med familien. Mot latter og familiehygge. 

Jesus opphevet ikke loven, men han opphøyet den. Han lærte oss å bruke den i kjærlighet. De 10 bud er en fin ramme. Nåde kommer i tillegg. Ungdommer, sier han: slapp av. Lev ditt liv i frihet. I jesu nåde.

Og med det slipper jeg ut i frihet også. Ut til nydelig kaffe og solskinn på selveste Nordstrand. Det er noe med dem, disse aller siste høysommersøndagene. De nytes best der ute i solen. Ikke engang det fineste ombygde kirkerommet kan konkurrere mot selveste naturen der ute. Og det er det jeg tar med meg fra mitt møte med Nordstrand denne dagen. Loven er kanskje ikke opphevet, men jeg, jeg har lov å gå ut og nyte solskinnet.

 

 

 

Ikke følg mitt eksempel. Ikke gå til St. Olavs Domkirke for å feire Olsok og se "heilagdomsarmen". Der trenger de plassen selv.

  • 04.08.2018 - 09:25

Denne uken har jeg feiret Olsok i den katolske domkirken i Oslo. Og slik møtte jeg hele kirkehistorien vår på en gang. Vikingekonger, reformasjon, helligdomsarmer, helgentyverier, svenskekongens bestefars farmor og synging av kongesangen. Men mest av alt møtte jeg mennesker. Mange mennesker. Den katolske kirken er ikke full. Den er overfull!

Ikke for å skryte altså, men denne søndagen har jeg vært med på noe helt spesielt. Jeg har vært i den andre Domkirken i Oslo og sett leggbeinet til Harald Hårfagres tippoldebarn bli båret rundt og ærbødig vifta med og kalt "heilagarmen". Det siste fordi man lenge trodde at det var et armbein og ikke et leggbein man hadde sikret seg etter denne rikskongehelgenen. At de fremdeles kaller relikvien for "heilagarmen" lenge etter at det er bevist at det dreier seg om et leggbein, handler forresten om innpakningen. Den er nemlig formet som en arm. Og originaletuiet her er faktisk utformet i Køln en gang på 1200 tallet. At innpakningen er så gammel gjør at det selv om det ikke er mulig å følge kildene til "heilagarmen" langt nok tilbake til å være sikker, så er det slettes ikke umulig at det likevel kan være selveste Olav den Hellige sitt leggbein som ligger der inne i pakken.

Vi ble alle velsignet av "heilagdomsarmen" denne dagen. Jeg også. Selv om jeg synes det er litt rart.

Jeg vet at jeg lovte å holde meg innafor Den Norske Kirke i dette prosjektet, men jeg har aldri vært spesielt god på å følge regler og til mitt forsvar: den gangen da Olav den hellige sprada rundt på beinet sitt selv og het Olav Haraldsson, så fantes det bare en kirke her i landet. Og den var faktisk katolsk. Derfor føles det helt naturlig å feire Olsok med et besøk i den katolske Domkirken i Oslo. St. Olavs Domkirke på St.Hanshaugen. Kirka som faktisk bærer HeilagOlav, vår rikshelgens, navn.

St Olavs domkirke i Oslo.

Olav den hellige var slett ikke spesielt hellig fra begynnelsen av. Han ble født i 995 som sønn av Harald Grenske og allerede som 12 åring ble han sendt ut på vikingferd av sin mor, Åsta. Han var bla i London hvor han inspirerte den kjente barnesagen "London bridge is falling down" da han rent faktisk rev ned gamle London bru slik at han splitta styrkene til danskekongen Svein Tjugeskjegg og den engelske kongen Ethered II dermed kunne gjenerobre London og ta tilbake makten over England i 1014. En handling han selvfølgelig ble rikt belønnet for. Som en digresjon så kan jeg nevne at også en annen av Harald Hårfagres etterkommere, hans oldebarn Olav Trygvasson, som også ble konge over Norge og forsøkte å kristne oss, også har ødelagt London brigde. Han i år 980 og da ved hjelp av flammer. Begge Olavene har også lenge vært å se i Trondheims gater. Olav den hellige som en statue på Nidarosdomens vestfront og Olav Trygvasson som høytstående trafikkdirigent i en rundkjøring like ved.

Historikerne strides om det meste. De strides om Olavene virkelig var Haraldhårfagres henholdsvis tippoldebarn og oldebarn, eller om ættehistorien deres ble redigert i ettertid for å gjøre deres krav på Norges trone mer legitime. De strides om en av dem eller begge 2 ødelagte London bridge. De strides om barnereglen virkelig stammer fra Olav Haraldssons nedriving av London bridge. De strides om Olav Haraldsson ble døpt som barn av en av Olav Trygvassons menn, eller om han ble døpt i Normandie i 1014 eller om det kanskje skjedde i Normandie i 1013. Det eneste de ikke ser ut til å strides om er at det ikke er dokumentert at det er Olav den helliges leggbein som er inni "heilagarmen". De strides heller ikke om at det ikke er dokumentert at det ikke er det. Om det er, eller ikke er, Olav den helliges leggbein som ved hjelp av den svenskekongens bestefars farmor, Josefine, ble gitt i gave av det danske nasjonalmuseum og den danske monark til St. Olavs Domkirke i 1862 er derfor som så mye annet i kirken et spørsmål om tro. 

Koret i kirken er dekket av det som kanskje er de aller vakreste glassmaleriene jeg har møtt til nå på min reise. 

Det som derimot ikke er et spørsmål om tro, men et faktum er hvor steile skillene mellom den reformerte kirken, protestantismen, og det katolske ble. Det er reformasjonen og en brann i Nidarosdomens skyld at vi idag ikke helt vet hvor Olav den hellige er begravet. Vi vet det ikke fordi det etter reformasjonen etterhvert ble viktig at vi ikke visste det. Før reformasjonen var nemlig Nidarosdomen et velkjent og mye besøkt pilegrimsmål. Og Olav den hellige var velkjent langt utenfor vårt eget lands grenser. Man kom både fra inn og fra utland og gikk til Nidaros og knelte ved Olav den hellige og bad om et mirakel. Etter reformasjonen var det slutt på både pilegrimsreisene og mirakelbedingen. Iallefall ble det jobbet hardt for at det skulle ta slutt. Og da passet det seg ikke å ha en helgenkonge stående til skue i selveste Nidarosdomen. St. Olav var viktig, så viktig at Olsok selv idag er offisiell flaggdag i Norge og han var til besvær. Ikke det, da reformasjonen kom i 1537 så stod faktisk ikke kisten med St. Olav på sin plass i Nidarosdomens oktogon. En brann i 1531 og stridigheter mellom erkebiskop Engelbrektson og danskekongen gjorde at han ble flyttet til et tårn i Engelbrektsons festning på Steinvikholmen litt lenger ut i Trondheimsfjorden. Og der ble han stående. Hans posisjon i folket gjorde at de ikke turte å røre ham, men i 1540 så våget de seg i det minste til å ta fra ham alt av gull og verdi som lå i kisten sammen med ham, men selve helligkongen fikk også da ligge i fred. Og han lå der ute på holmen frem til svenskene forsøkte å knabbe ham en gang mellom 1563 og 1570. Men de ble heldigvis avskåret og vår evige konge lå en liten periode begravet under tømmerkirken på Fløan for sin egen sikkerhets skyld. Etterhvert ble han gravd opp og murt inne på ukjent sted i Nidarosdomen. Og siden har faktisk ingen sett ham, med altså et mulig unntak av leggbeinet hans som kan være på avveie forkledd som en arm i St. Olavs domkirke.

Her er den, Heilagarmen. Viktigheten av slike relikvier og betydningen av helgener er noe av det som for meg fremstår som den største forskjellen mellom den katolske og den protestantiske tro. 

Pilegrimstradisjonen er forresten i ferd med å ta seg opp igjen, også i Norge, og gudstjenestene under Olavsfestdagene i Trondheim har fokus på å ta imot pilegrimer. Men lenge var skillet etter reformasjonen dramatisk og ugjennomtrengelig og det vi idag kjenner som "jødeparagrafen" i vår grunnlov hadde også formuleringer som omhandlet katolske munkeordener. De var forbudt i riket. Og det var ikke før denne paragrafen ble fjernet fra lovgivningen i 1951 at den katolske kirken gjenoppstod i Norge. St. Olavs katedralen som jeg besøkte ble påbegynt i 1852 og ble høytidelig innviet i 1856. Og under Olsokfeiringen i 1861 så var altså dronning Josefine, eller altså farmoren til svenskekongens bestefar tilstede i St. Olavs kirke, akkurat slik jeg nøyaktig 157 år senere også er det. Dronning Josefine var nemlig katolikk, noe som førte til at hennes mann Kong Oskar I ikke ble signet i Nidarosdomen slik han etter planen skulle bli. Biskopen der oppe nektet nemlig å signe en katolikk til Norges dronning, men det er en helt annen historie. Det som er relevant for vår historie er kun det at Josefine etter dette besøket, og en liten oppmuntring fra biskop Studach, sendte en forespørsel til den danske kongen om ikke dette raritetsrelikviet ved det danske museet kunne få flytte hjem til Norge og til St. Olavs domkirke. Noe det fikk. 

Olav den hellige var konge i Norge fra 1015 - 1028 og han var den første kongen som var valgt i alle fylker i et samlet Norge og hans målsetning var å kunne regjere over et samlet rike med en kristen lovgivning. Det sies at han var svært hardhendt i møte med de som ikke ville godta kristendommen og dette gav ham etterhvert mange fiender. I 1028 ble han avsatt som konge og måtte flykte til Russland. Der tilbragte han et par år hos sin svoger prins Joroslav som også var fosterfar til hans sønn Magnus den Gode. I 1030 returnerte han til Norge og ved slaget på Stiklestad 29.07.1030 ble han drept. Helgenstatus fikk han året etter sin død etter at folket hevdet at det skjedde mirakler på hans dødsted på Stiklestad og overbeviste biskopen om å åpne graven. Der fant de en konge som ettersigende duftet som roser og som så ut som om han nettopp hadde sovnet. 

Olav den hellige som glassmaleri i St. Olavs Domkirke.

Hellig Olav ble plassert i kirken umiddelbart og det gikk ikke lang tid før pilegrimsreisene var et faktum. Folk ville se denne mirakelkongen med egne øyne og ikke minst så ville de be om egne mirakel. Slik gikk det til at Olav den hellige ble mer betydningsfull for kristningen av landet etter sin død enn han noen gang kunne drømme om i livet. Det han ikke oppnådde med brutalitet og tvang oppnådde han tilfulle ved rykter om mirakler og roseduft. I 1153 etablerte paven Nidaros erkebispedømme, en stilling de nok bare kunne ha drømt om å inneha om det ikke var for Olav den hellige og alle de pilegrimsreisende som kom for å se ham. 

Prosesjon til ære for "heilagarmen".

Å gå inn i en katolsk kirke på messe er en litt annerledes opplevelse og det første man legger merke til er respekten de viser i det de går inn i kirken. Flere drypper fingrene i vann, gjør korsets tegn over brystet og neier. Dette er en form for formell respekt som gjentar seg flere ganger gjennom messen. Det neste man legger merke til er bruken av røkelse, altergutter (og jente), kraften i svaret menigheten gir prestene på syndebekjennelsen og at kirken ikke bare er fullsatt, den er overfylt og flere må tilbringe messen stående i døråpningen eller lent mot en vegg. Og ikke bare er kirken fullsatt. Da jeg møter til messe kl. 11 søndag formiddag er det dagens tredje messe. Denne messen foregår på norsk, men de har allerede hatt en messe på engelsk og en på polsk denne dagen. Fullsatte, de også. Den katolske kirke har hatt en enorm vekst i Norge de siste årene, ikke minst grunnet arbeidsinnvandrere fra eøs området. Gudstjenesten i seg selv er ikke ulik gudstjenestene man ser i DNK. Man synger, det leses fra bibelen, preken, nattverd og ett eller annet sted bak meg synges det kraftig og flott fra et kor. 

Dagens preken ble holdt av Msgr Fredrik Hansen helt til venste på bildet.

Dagens preken blir holdt av Msgr Fredrik Hansen som til daglig er sekretær ved Den hellige Stols permanente misjon ved de internasjonale organisasjonene i Wien. En vidløftig tittel som står i motsetning til den lystige tonen som holdes når man forteller at det etter messen og prosesjonen med helligarmen vil bli servert polske pølser kjøpt i Sverige. Msgr. Fredrik Hansen åpner sin preken ved å si at Pave Frans har sagt at man skal preke i 7 minutter, ikke lengre, men at han har tenkt til å bryte dette påbudet. Deretter så forteller han om Olav den hellige og plassen han var tiltenkt i en nisje i Nidarosdomen. Der skulle han stå, vår evige konge, og kikke mot øst til evig tid slik at han ville være den første av oss som ble vitne til Jesu gjenkomst. Jesus skulle komme fra øst og Olav skulle stå der år etter år, århundre etter århundre og speide etter ham. Det er det Olav den hellige er, sier Msgr Hansen. Olav den hellige var ikke en konge med stor verdslig makt, men han var en som gikk foran og speidet mot herren. En som viste oss vei. På olsok ser vi mot Olavs eksempel. Vi må som Olav gi avkall på oss selv og følge Gud. Å feire Olsok er å være beredt til å la Olav gjøre noe med oss. Tar vi opp våre kors? Hva må vi rense? Hva må vi gjøre bot for? Olav formet et samfunn i guds bilde. Han gav kristen rett og ville at hele samfunnet skulle formes av Kristus. Derfor møtte han motstand. Og hva med oss? bygger vi et kristent samfunn? Beskytter vi menneskeverdet? Eller er vi på vei tilbake til et samfunn som vi kjente før Olav viste oss Jesus? Et kaldt samfunn. Et samfunn hvor de ytre verdier betyr mer enn de indre? 

Vi må stille disse spørsmålene fordi pave Frans krever det av oss. Vi har en stor oppgave foran oss. 

Her inne står "heilagarmen" utstilt til daglig.

Noe av det han sier får meg til å steile i stolen. Det var ikke sånn at kristendommen kom og skapte et varmt samfunn i denne historien vår her. Tvert imot. Kristendommen ble innført med ekstrem brutalitet og listen over synder begått av kirken opp igjennom årene er svært lang. Jeg reagerer på mangelen på det perspektivet og også på bruken av ordet kvitekrist, som gjentas mye. Som om Jesus var en hvit mann. Men samtidig er det også mye som gir resonans. Jeg har sansen for pave Frans og jeg tror ham når han sier at han vil at vi alle skal skape et varmere samfunn. Det trenger vi og jeg hjelper gjerne pave Frans med bygginga.

Jeg går gjerne tilbake til den katolske kirken også, selv om noe er ukjent og jeg slettes ikke er enig i alt jeg hører. De har en sang der, om heilag Olav, og koret som synger den er flinke. Den sangen sang de også tidligere i år da jeg så vidt var innom denne kirken på økumenisk vandringsgudstjeneste. Jeg liker den sangen. Sangen om Heilag Olav. Jeg liker å feire olsok også. Det har jeg ikke gjort siden jeg sammen med min bestemor ble gjort til levende rekvisitt på museum og fikk spinne garn og spise rømmegrøt på skikkelig gammalt vis. Jeg føler meg faktisk litt nærmere denne kulturarven vår nå som kirken har tatt meg med på både olsok og jonsok feiring.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kirken og Meg

Velkommen



Jeg skal i løpet av ett år oppsøke kirkelige arrangementer 52 ganger og blogge om det.

Blogg.no reklame

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign