hits

kirken og meg

Jeg har vært i Slottskapellet. Du vet, hjemme i kapellet til selveste kongen vår.

  • 15.09.2018 - 16:57

Denne uken har jeg tatt frem en av disse godbitene jeg lenge har visst at har ligget der og ventet på meg. Jeg har vært i Slottskapellet. På Slottet. Hjemme hos kongen. Hver søndag gjennom hele semesteret holder studentprestene gudstjenester der og det er faktisk åpent for alle som ønsker å delta. For kirkebloggere derimot så dukket det umiddelbart opp et problem. Det er ikke lov å ta bilder inne på Slottet. Kongen vil ha sin sikkerhet og sikkert også sitt privatliv i fred.

 

Det Kongelige norske slott.

Det regnet i Oslo denne søndagen, men selv et regnværsbilde av slottet levner ingen tvil. Han var hjemme, kongen, denne dagen. På kong Olavs tid så hendte det faktisk ofte at kongen deltok på disse søndagsgudstjenestene i Slottskapellet. Ryktene sier at han hadde sin egen stol oppe på galleriet. Om dagens konge også bruker stolen av og til vites ikke, men kongefamilien benytter kapellet bla til dåp og konfirmasjon.

Når jeg skal skrive dette så må jeg forresten ta frem det ypperste av diplomatiske evner begravd i de dypeste grunner av min sjel. Min datter har nemlig to helter. Sin egen bestefar og kongen hennes, han Harald. Og hun nærer en tilsynelatende like dyp beundring for dem begge. Mange av mine venner derimot, de er nok litt mer kongeskeptiske. Ja, kanskje ikke til selve kongen vår, han virker nokså genuint som en hyggelig og fint fyr, de er nok mer skeptisk til at vi skal bli styrt av et kongehus. At ledelse av en nasjon er noe som skal gå i arv mellom generasjoner. Flere ganger på min rundtur i Oslos kirker har jeg møtt forbønner og til og med kongesangsynging i kirka. Og jeg har venner som er mer enn skeptiske til dette. Kristne venner. For skal ikke alle mennesker være like foran Gud? Hvordan har det seg da at kirka forhøyer en enkelt mann, en konge? Hvordan kan kirka både være et hus hvor alle er like og samtidig være et hus som opphøyer og gir spesielle privilegier til en familie. 
 

Men alt dette kan jeg ikke si eller tenke. Det er ikke ytringsfrihet hva kongen vår angår i et hjem hvor min datter bor. I hennes hjem er vi VELDIG kongetro. Kanskje aller mest fordi kongen vår en gang kalte Sonja for troll på TV og en annen gang holdt en veldig fin tale om hvor han snakket om mangfoldet det er i å være nordmann. Et befriende perspektiv i en tid hvor det å kunne få lov til å definere seg som norsk ser ut til å være et nåløye høylytte stemmer forsøker å gjøre stadig trangere. Faktisk så trangt at ikke engang jeg vet om det er plass til meg i norskheten deres. Og så kom han der da, kongen vår, og sa at" Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glade i hverandre." og at "Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og ingenting." Om han hadde sagt at vi liker Karpe Diem og Eminem isteden for Hellbillies og Kari Bremnes så antar jeg hun hadde gått inn for dødstraff om man ikke hyllet kongen høyt og tydelig minst 3 ganger om dagen, men ettersom det ble droppet fra talen så nøyer hun seg med å være innmari forferdet om man ikke unisont hyller ideen om å ha et kongehus og kongen vår. For, altså, bedre konge det har altså ingen noen sinne hatt, noen gang. Han kalte faktisk Sonja troll på TV. Det hadde aldri den engelske dronninga gjort. Selv om det trolig ville ha vært nærmere en sannhet, å kalle noen troll, i det kongehuset der, sier min datter mens hun løfter hodet høyt og er mer norsk og kongetro alene enn det nasjonen forøvrig greier i fellesskap.

Halvor Berg Hovind og Comilla Oulie. 

Men jeg finner ikke hverken kongen eller dronningen eller troll i Slottskapellet denne søndags formiddagen. Det jeg finner er Halvor Berg Hovind og Camilla Oulie Eskildsen som er dagens liturger. Og jeg finner  Live B. Brekke og Ingeborg U. Sommer som lærer meg at kirkemusikk godt kan være trekkspill og fele, også i et kapell inne i et vaskekte slott, eller forresten kanskje særlig der. Trekkspill og fele er en viktig del av vår kulturarv og ingen er mer ivrige ambassadører for den arven enn nettopp kongefamilien. Så selvfølgelig er kirkemusikken på slottet et trekkspill og en fele. Dessuten så er de flinke. Musikken klinger godt, men fotoforbudet gjør at jeg ikke turte å ta bilder av dem der de spilte for oss.

Halvor Berg Hovind er studentprest ved OsloMet, hovedstadens nye universitet. Det vet jeg fordi jeg under hans preken ble nysgjerrig på hvem han var. En underviser kanskje? For jeg tror hans preken er den første jeg har hørt i kirka som virkelig inviterer meg til refleksjon, som problematiserer. Temaet for dagen er det samme brevet til de tidlige kristne i det nåværende Tyrkia som jeg først ble introdusert for i Fossum kirke. De levde under svært vanskelige forhold, de kristne i Tyrkia på den tida, og han forteller at dette brevet er ment som en trøst. Det er mye trøst i å vite at rettferdigheten en dag vil komme. Ikke idag, men en gang. Livet er kanskje en lidelse her på jorden nå, men etter dommens dag, da vil du få frelse og din overgriper sin straff. Min lidelse er midlertidig, den urettferdiges lidelse er evig. Alt dette jeg en gang trodde at var alt kirka var. Helvete, dommer og frelse til noen ytterst få som satt lydig der fremme på kirkebenkenes fremste rad og aldri vågde å stille spørsmål. 

Det er mye trøst for de som lider i denne teksten, sier Berg Hovind, men dette er også en farlig tekst. Kanskje en av de farligste. En av de tekstene som mest har blitt misbrukt av ekstremister for å skape lidelse og angst både historisk og idag. Gud ønsker ikke at mennesker skal lide, sier han så. Jesus kom til verden for å ta et oppgjør med all lidelse. Det finnes mye urett i verden. Uretten tar ulike former, men de lidende skal vite at de er sett og hørt av Gud. Guds ånd hviler over de som har falt utenfor i samfunnet, fortsetter han. Og frelse ligger i det å være ved hverandres side. I å ha medlidenhet med de lidende. Og så hører jeg ikke mer, fordi jeg blir distrahert av at det er malte små kjeruber i hvert et bur i takhimlingen over alteret. Og dessuten. Det må være marmor det som dekker veggen rundt alteret, er det ikke? Rosa marmor. Tenk å være liten prinsesse og få leke rundt i slottet til bestefar og finne et rom med rosa marmor i og grønne duse Pippifargede vegger og gullengler over alt. Dette rommet må være en drøm for hordene av Disneyprinsesser i det ganske land. Men jeg vet ikke helt hvordan det er med vaskekte prinsesser. Leker de også prinsesser? I såfall burde en bestefarkonge vite sin plikt og la dem få leke prinsesser i slottskapellet hans, for et bedre egnet rom å være lekeprinsesse i finnes ikke. Det er faktisk perfekt! Helt perfekt. Det er det mest prinsessete rommet i hele verden. Jeg er sikker. Rosa marmor. Det blir ikke mer prinsesse enn rosa marmor på veggen. Iallefall ikke når inngangen er bevoktet av ekte gardister.

 

Den er bortgjemt inngangen til Slottskapellet og om du leter etter det så er det lurt å se etter gardisten som vokter mot nord.

Det Norske Slott stod ferdig i 1849 og er tegnet av arkitekt Linstow. I løpet av 2000 tallet har det gjennomgått en omfattende rehabilitering, så også med Slottskapellet. Idag fremstår det plettfritt og nyoppusset. Rommet er svært vakkert og er endel av omvisningene man om sommeren kan delta i på Slottet. Ettersom det er fotoforbud så kan jeg ikke, slik jeg har gjort med de andre kirkebyggene jeg har besøkt, vise frem bilder av stedet. Men om du vil se det med dine egne øyne, så er studentprestenes høymesser hver søndag klokken 11 åpne for alle. Og selv om de spesielt retter seg mot Oslos mange studenter, så er det bare å møte opp, med og uten medbragt Disney-prins eller prinsesse.

Hos studentprestene i Slottskapellet foregår alt på nynorsk. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I Fossum kirke på Stovner er det onsdager kl. 12 det skjer.

  • 08.09.2018 - 12:11

Gudene ler når vi legger planer har det blitt sagt og denne uken så fikk jeg oppleve det. Ja, kanskje ikke så mye latteren egentlig, men så fikk jeg heller ikke oppleve så mye av den egentlige planen. Planen sa nemlig at jeg skulle ta på meg finklær (for det tror jeg er påkrevd der) og gå til Slottskirken på Akershus og høre på Bach. I realiteten fikk jeg oppleve en skikkelig høstforkjølelse og slik havna jeg isteden litt snufsende og småskjelvende I Fossum kirke på slaget 12, på en onsdag.

Fossum Kirke ligger rett over gata fra en av inngangene til det nyoppussa Stovner Senter.

De har nemlig hverdagsgudstjenester i Fossum kirke på onsdager og jeg kunne jo ikke gå en hel uke uten å gå i kirka. Det går jo ikke nå som jeg har blitt kirke-Kjersti. Og Fossum kirke var akkurat innen rekkevidde. Det var liksom bare dit jeg kom meg. Det er ofte slik med Groruddalen. Det er et sted man bare havner, når man våkner opp en morgen og forstår at det med slott og vakre borger er litt utenfor rekkevidde. Det er først når vi er her at vi forstår at det er gull vi har funnet, midt mellom gråsteinsbygningene. 

Idag skjer det. Familiekafe.

Fossum kirke ligger mindre enn et steinkast fra Stovner senter. I Stovner sentersvei 12 for å være eksakt. Eller rett over gata fra blomsterbutikken på det store nyoppussende kjøpesenteret som ligger der. Og kanskje er lokaliseringen en av årsakene. Det er umulig å ikke bli en del av lokalmiljøet når du holder til så innmari midt i smørøyet av det. 

Fossum kirke har bestemt seg for å bli en positiv drivkraft i lokalsamfunnet sitt. Og etter denne gudstjenesten så inviterte de folk i nærmiljøet på gratis familiekafe og tilbød samtidig leksehjelp til stedets barn og ungdommer. Ordentlig leksehjelp. Til alle. Ikke bare søndagsskoleleksehjelp med gullfiskklistremerker til. Men først skulle det altså være hverdagsgudstjeneste og jeg og en håndfull representanter, stort sett fra stedets eldre garde, hadde møtt opp.

Det inviteres for første gang til familiekafe, med leksehjelp, språkkafe og middagsservering.

Og det er noe med disse hverdagene. Jeg trivest best i de. Også i kirka. Det finnes en del av meg som fasineres av alt dette vakre, uvirkelige eventyret i gullfarget bling, men det er i det enkle jeg føler meg hjemme. Det er der jeg slapper av og virkelig lytter. Slik som jeg lytta til stemmen som  så inderlig vakkert sang Bibelsk salme fra galleriet bak meg denne dagen. 

Menighetsprest Svein Simonsen var ansvarlig for dagens gudstjeneste.

Jeg lytta til liturgen også, menighetsprest Svein Simonsen, som bad for Groruddalen og snakket om ildprøver og hvordan man er salig når man blir spottet, ja ikke om man blir spottet for å ha ranet, eller myrdet, og vært kriminell, nei, man er kun salig om man blir hånet for sin tro, ikke om man er en helt vanlig forbryter. 

Dagens tekst er hentet fra Peters brev til de første kristne i det som nå er Tyrkia og presten forteller om hvordan disse kristne var omringet av all verdens religioner og mennesker. Og jeg tenker at slik kjennes det nok litt ut på Stovner også. At man er en liten og standhaftig kristen menighet som er omringet av all verdens religioner og mennesker. Å være kristen gir ingen garanti for et lidelsesløst liv, fortsetter presten. Kristne blir ikke spart for lidelsen, men vi får hjelp på veien. Det rare er at akkurat det tror jeg alle de andre religionene også føler at de får. At de er noe alle religiøse faktisk har tilfelles. Troen på at de fordi de tror ikke er alene i sine prøvelser, men får hjelp. Allah akbar. Gud er stor. I alle religioner.

I sideskipet fant jeg et slagverk og dette ikonbildet av Jesus på korset.

Fossum kirke er en arbeidskirke som ble bygget i 1976. den er bygget i rød tegl og har 600 sitteplasser. 200 i hovedskipet og 400 i sideskipene. Arkitektene på dette prosjektet var Anker og Hølaas. Kirken har også et frittstående kirketårn med 12 kirkeklokker i og det er med dem min kirketur begynner denne gangen. Med kirkeklokkene. For om man kanskje tror at en kirke som ligger midt i smørøyet på Stovner kanskje ville gå litt stille i dørene, så tar man feil. Det kimer i kirkeklokker på Stovner. Høyt og lenge. Klokkespill. Med sanger jeg nesten kjenner. Det er ingenting stille ved denne kirken på Stovner. Den roper det ut. Jeg er her og jeg skal ingensteder. Kom heller du inn til meg. 

Kirketårnet på Fossum kirke: en høylytt kristen bastion.

Denne onsdagen er det første dagen i deres nye prosjekt Familiekafe. Hver onsdag fremover  kan du fra 13 - 19.00, etter at hverdagsgudstjenesten som begynner kl 12 er ferdig, møte opp i Fossum kirke. Her vil du kunne treffe nye mennesker, slå av en prat over en kaffekopp og så kan barna få hjelp med lekser.

Fra 13.00 er det leksehjelp for barn over 4. klasse nivå. Fra 15.00 arrangeres det språkkafe med musikk for hele familien og fra 17.00 kan man spise middag i kirken. Alt sammen helt gratis. 

Selv fant jeg ut at det var best å komme meg hjem til sofaen igjen før jeg smitta hele Stovner med denne forkjølelsen min, så jeg vet ikke hvordan det gikk med familiekafeen. Men jeg håper det ble vellykket. Slike initiativ fortjener å lykkes. Særlig på Stovner. Jeg synes egentlig hele Stovner fortjener å lykkes. Jeg liker Stovner, jeg. Jeg liker egentlig Stovner veldig godt.

Kirkeskipet i Fossum kirke.

 

 

 

 

Tidebønn i Bøler Kirke

  • 01.09.2018 - 10:23

La meg si det først som sist. 52 kirkebesøk på ett år er nokså mange, særlig når man skal ta bilder og skrive noe vettugt om dem hver eneste uke i tillegg. Gjennom denne reisen har jeg til tider vært fra meg av begeistring, jeg har vært sinna, glad, forundret og akkurat i øyeblikket er jeg litt lei. Kirkebesøk har på tross av vifting med heilagarmer og vakre glassmalerier blitt rutine. For selv om ordene gir gjenklang og rommene er fine, så er det ikke alltid disse kirkebesøkene gir meg så veldig mye. Jeg savner den svake summingen av zikr, latteren når vi går feil vei i en dans, den rene kjærligheten i blikkene. Sufiene mine. De som snakker til hjertet mitt og som ikke bryr seg om synder og skrifter og misjon.


Det finnes veldig mange ord i verden og jeg er en av dem som er glad i å bruke dem. Jeg krangler på nettet og kaster meg ut i de villeste debatter. Hør på meg! Lær av meg! Lær til meg! Utfordr meg!  Og jeg er veldig heldig. Jeg er omringet av mennesker som både hører på meg og som utfordrer meg og som lærer meg veldig, veldig mye. Akkurat slik denne reisen inn i kirken har lært meg veldig mye. Hodet mitt har blitt større. Kunnskapen utvidet. Det er bare det at ordene ikke  alltid når helt inn. De vekker ikke hjertet mitt opp. Og jeg savner den sangen som gjør det. Jeg er heldig som vet hvor det finnes. Skattekammeret mitt. 

Men akkurat da når jeg er litt lei. Når rutinen har innhentet meg, så møter jeg daffende opp i kirka en helt vanlig torsdag klokka 13. Og der inne i en halvsirkel rundt et lite alter, omringet av områdets eldre garde, så finner jeg den igjen i et lite øyeblikk. I kirken også. Den stillheten inni meg selv som er så innmari god og vakker. Jeg har vært på tidebønn i det jeg tror er Oslos nyeste kirkebygg, Bøler kirke.

Tidebønn er en gammel tradisjon i kirken. Og den er viktig særlig i den katolske kirken, men også i den norske kirken praktiseres det tidebønner. Og når jeg har leita etter steder jeg kunne besøke så har jeg lagt merke til at at tidebønner er et tilbud mange kirker i Oslo har. Bøler er en av disse. 

Bøler kirke ble bygget i 2011. Og den ble da bygget akkurat på samme plassen der det i 50 år hadde stått et midlertidig kirkebygg. Dagens Bøler kirke er et resultat av en arkitekt konkurranse hvor wikipedia oppgir at et prosjekt med tittelen "punctus contra punctum" vant. Bak det prosjektet stod Hansen/Bjørndal arkitekter AS og Trifolia Landskapsarkitekter DA. 

 

Når jeg nærmer meg kirkebygget så ser det først nokså kjedelig ut. Akkurat slik de fleste nyere bygg gjør. De ligner liksom på hverandre og overgår hverandre i å se grå og boksete ut. Men så kommer jeg nærmere. De har glassmalerier i porten og når jeg går under dem så er det som om jeg går inn i en egen katedral. En ute katedral hvor veggene er skapt av kirkebygget og av naturen selv. Et aldri så lite wow unnslipper mine lepper. Når man bare går nær nok så kan moderne bygg være både spennende og eventyrlige. De også. 

Innenfor dørene til kirkesalen møter man skriften på veggen.

Jeg vet ikke hva som venter meg. Hva er tidebønn? Igjen tyr jeg til wikipedia. Av og til skryter jeg til min datter om at jeg gikk på universitet før man hadde wikipedia å tyvtitte på. "i knew shit", for å si det på et språk ungdommen forstår. Men det var den gang. Nå er jeg hjelpeløs uten google og idag forteller de meg  heldigvis at tidebønn er de offisielle tidspunktene for bønn utenom tidene for messe og den guddommelige liturgi. I den katolske og den ortodokse kirken finnes det oppsatte tidspunkter hvor disse skal finne sted. Det er opprinnelig åtte kanoniske tider, som går tilbake til før St. Benedikts retningslinjer, som i sin tur er basert på en romersk måte å dele inn dagen på.I den Romerskatolske ble fastslått av kirken ved konsilet i Trent. Etter andre Vatikankonsil ble tidebønnene endret en del, slik at det ikke lenger er obligatorisk å be ved alle åtte tider. Det samme gjelder klostre og kommuniteter i andre trossamfunn. Alt dette forteller wikipedia, men den sier ingenting om hvordan vår Luterske kirke gjør dette her med tidebønner. Men jeg tror jeg har vært på en middagsbønn. 

Vi får utdelt et lite hefte og en salmebok og setter oss i en ring i et lite sidekapell. Da jeg kom inn i kirken så jeg at de som nå kommer inn og sitter sammen med meg hygget seg sammen i kafeteriaen som ligger rett ved kirkesalen. Gjennomsnittsalderen er høy, svært høy. og jeg skiller meg ut på flere måter. Ikke minst fordi jeg før vi begynner vandrer rundt i det vakre kirkerommet og tar bilder av det jeg ser. I gulvet finner jeg tre glassfliser med inskripsjoner i som må foreviges. Jeg er ingen fotograf og må ha flere forsøk før jeg får et bilde av alteret som ikke er skeivt. Jeg finner et kors som står ensomt og forlatt ved siden av alteret og hvordan får man egentlig til å ta bilder av et galleri? Jeg må se ut som en forvillet turist som har kommet bort fra mitt følge og som nå går rundt på måfå og knipser bilder i Bøler kirke. 

Slik ser et moderne kirkerom ut.

Men så kommer de inn, en etter en, kafeteriafolkene. Vi er mange. Så mange at det flere ganger hentes frem flere stoler og salmebøker til det lille sidekapellet og når alle har kommet seg på plass så begynner vi. En fastlagt åpningsbønn og en salme. Ord som sies og svares og så stillhet. Lystenning. bønn. Kontemplasjon. Enkelhet. Tid til å oppleve det man opplever. En mangelvare i vårt stressende samfunn. Og jeg kjenner at det gjør godt. At det er dette jeg har savnet i de siste kirkebesøkene mine. Stillheten. Tiden til å vende blikket innover. 

Vi er ikke der lenge. 15 minutter maks, men vi er der lenge nok. Lenge nok til at stillheten får gripe tak i meg. Lenge nok til å komme hjem igjen. På plass. Inne i meg selv. For det er i de små enkle opplevelsene jeg finner tilbake, ikke i de store spektakulære. Ikke det, de gir meg mye de også. Vifting med heilagarmer og vakre seremonier har helt klart sin sjarm. Det er gøy å få overvære og få oppleve, men når de gir meg enkeltheten og stillheten så gir de meg meg selv. Og det er en større gave. 

 

 

 

Fredelig søndag på Furuset.

  • 25.08.2018 - 09:40

Ny søndag, ny kirke. Det er spennende dette her. Å gå rundt og lete etter kirker, etter opplevelser. Hvem vet hva jeg finner? Hvem jeg finner? På mange måter er de nok like hverandre, menighetene rundt omkring i Oslo, men de er også ulike. Akkurat som kirkene de går i er det. Noen kirker er fantastiske bygg, med tårn og krinkler og kroker og de vakreste utsmykninger. Noen er eldgamle. Så gamle at vikingene så dem. En kirke hadde til og med leggbeinet til en vikingekonge og vifta med det. Andre kirker er nyere. Arbeidskirker. Bygd på 70 og 80 tallet. Jeg ser fornuften i disse byggene. Ser det praktiske. Mulighetene. Men de får ikke hjertet til å rope i begeistring og øynene til å gå på skattejakt når jeg kommer på besøk. Men, midt inne i all praktikaliteten så har de fått sine vakre utsmykninger også disse røde teglverkskirkene våre og noen ganger treffer de meg midt i hjertet. Akkurat slik altertavlen i Furuset kirke gjorde denne søndagen.

Altertavlen i Furuset kirke er utformet av telemarkskunstneren Gunnar Torvund.

Den er skjært ut av tre, altertavlen. Og den har en naken Jesus med ekstra lange armer hengende på en krok. Denne altertavlen skapte tydeligvis litt oppstandelse da en lignende figur fikk utsmykke en kirke på Vestlandet, men ikke på Furuset. Der ble den øyeblikkelig omfavnet. De lar seg ikke ryste av en naken Jesus, på Furuset. De er en tolerant gjeng.

Det er forresten ikke Jesusfiguren som drar meg til denne tavlen. Nei, naken eller påkledd så må jeg dessverre si at jeg enda ikke helt forstår meg på dette med Jesus. Samtidig som jeg altså også forstår meg på ham og jeg liker ham bedre hengende slik han gjør her, med armene rett ned som et sårbart menneske. Tretavlen er myk, ikke hard og utilgjengelig slik glasskunsten i mange av de nyere kirkene kan fremstå, og det er noe i den som trekker meg til seg. Jeg gjenkjenner mange symboler. Steintavlene Moses fikk overrakt på fjellet, kalken Jesus drakk av, en due og en fisk. korset, en mørk flekk som kjennes ut som sorgen selv og så regnbuen. Jeg har lært nå at en regnbue i en kirke ikke alltid betyr at skeive er velkomne. Deres regnbue betyr noe annet. De sier at regnbuen er broen mellom himmelen og jorden. Og enkelte av dem sier fremdeles at skeive ikke får gå over den. 

 

Furuset kirke ligger vakkert til i en park.


Den norske kirke har til nå vært et blendahvitt sted, til tider i stor kontrast til nabolagene de ligger i. Så også på Furuset. Selv om jeg passerer 2 moskeer på vei ned til kirken denne dagen og nabolaget er en herlig blanding av verdens etnisiteter, så gjenspeiler ikke det seg alltid i kirkerommets forsamling. De er der, innvandrerne, men de er dessverre ikke alltid så mange. Og til nå har all prester, diakoner, kapellaner og biskoper jeg har møtt også vært hvite, men ikke her på Furuset. Det gjør meg glad. Det er godt å se at de som av ulike grunner kommer flyttende hit også kan finne seg til rette og bli prester i folkekirken vår. Men hvor var det han sa han hadde misjonert på i gata? Sa han Etiopia? Jeg håper google kan hjelpe meg, noe det gjør. Google forteller meg om en prest som har teologisk utdanning både fra Norge og fra Etiopia, og det forteller meg også at han en gang var en av de prestene som ble med på et opprop mot å likestille likekjønnet ekteskapsliturgi med flerkjønnede i kirken. En av mange. Denne saken var kontroversiell i kirken. Flere prester valgte å gå ut, men han her ble. Kanskje endret han mening underveis?

 

På vei ned til kirken passerte jeg 2 ulike moskeer. Her Furuset moske.

Denne uken står det klarere for meg enn noen gang hvor splittet kirken og kristenfolket er i. Nyhetssendingene forteller om et KRF som revner i kantene fordi en av dem har viet et likekjønnet par. Og det akkurat nå som jeg trodde vi hadde kommet oss opp igjen på tørr grunn, kirken og meg. Hvordan skal jeg kunne stole på at kirken vil verne menneskeverdet og de som trenger det mest, når dette fremdeles er et tema? Når mennesker og menneskelighet fremdeles må vike for meninger om teologi? Jeg forstår at kristennorge og KRF er større enn kirken vår. At det også rommer de menneskene som så lenge forsøkte å ta Gud og kirken fra meg. Og jeg ser at folkekirken vår faktisk er en kirke som har valgt å gi rom til oss alle. Enn så lenge. For om kirken er et demokrati og om dette er det kristennorge som er der ute, hvordan kan vi da stole på at kirkens rom og kirkens vern av mennesker er noe som vil vare? At homofile vil kunne finne seg et hjem de kan høre til i i kirken uten at den andre kristenheten snart vil vinne kirken tilbake og kaste dem ut? Trampe på dem igjen og skyve dem ut? Slik man gjorde det før? Når kirken lurer på hvorfor så mange av medlemmene aldri går i kirken, så er det mulig mye av svaret ligger der. I kristennorges trange fordømmelse. Det var den som skubbet oss ut og vekk og fortalte oss høyt og klart at vi ikke var bra nok folk til å være velkommen. Derfor vet vi ikke at kirkebygget også er et romslig bygg hvor både vi og livene vi lever hadde fått god plass til å være. At det er trygt og stort nok. Om vi våget å møte opp.

Kirkebyggene er romslige bygg hvor det er høyt under taket, men kristenNorge oppleves til tider likevel trangt.

Men ingenting av dette handler om dagen idag og om mitt besøk i Furuset kirke, eller? Denne søndagen handler om kallet vårt og om etterfølgelse. Om å bruke de gavene vi får av Gud til å bygge hans kropp. Menighetene. Dagens bibellesning forteller oss om Kong Salomon som ikke bad om rikdom eller makt til seg selv, men om visdom til å lede sitt folk riktig i forhold til Gud. Og som derfor fikk både rikdom, makt og visdom. Og det handler om kamelen og nåløyet. Om en rikmann som hadde gjort alt riktig og levd etter guds ord og som gikk da han spurte om hva mer han skulle gjøre og fikk beskjed om å gi bort hele sin formue til de fattige. Det er lettere for en kamel å gå gjennom nåløyet enn for en rik mann å komme til himmelen, skal Jesus ha svart. Noe som fikk Peter i desperasjon til å spørre "men hva med oss da"? Når nåløyet skulle være så smalt. 

Desalegn Mengesha Ayana holder dagens preken i Furuset kirke.

Hva med oss spør også liturg Desalegn Mengesha Ayana og fortsetter med at det er noe vi spør oss selv om hver eneste dag. Hva er formålet med troen og med å leve som kristi disippel? Hva betyr det når å leve etter budene, slik den rike mannen gjorde, ikke er nok? Hva betyr dette for oss i vår hverdag? Må vi fornekte all eiedom, alt ansvar for vår familie, for de som er avhengig av oss?  Vi kan ikke tjene gud ved gode handlinger alene. Det handler om å overgi oss, om å ha tillit til Gud, sier han. " For så høyt elska Gud verda at han gav sin son, den einborne, slik at kvar ein som trur på han ikkje skal gå fortapt, men ha evig liv." Et sitat som, selv om presten snakker på klingende bokmål når han uttaler ordene, kun eksisterer på nynorsk for meg, akkurat slik fadervår gjør det. Ulempen med å være gammel nok til å ha opplevd pugging i skolen. Det sitter som spikra. På nynorsk. 

Jesus krever ikke at vi skal være fattige, sier presten. Vi trenger jo penger for å leve. Men vi må se at eiendom er guds gave og bruke den til hans ære. Rikdommen må ikke ta Guds plass i våre liv. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal du få rike gaver i gjengjeld. Akkurat som kong Salomon. Dette er en test av vår tillit. "GOD WILL MAKE A WAY". Jeg smiler. Furuset er Furuset og om man ikke bragte litt internasjonal halelujastemning inn i kirken, så ville ikke Furuset ha vært Furuset. Sånn er det. 

"God will make a way", sier Desalegn Mengesha Ayana.

Furuset kirke ble bygget i 1980 og ligger midt i pilegrimsleden mellom Oslo og Nidaros. Arkitekten var Harald Hille. Kirken tilhører Ellingsrud og Furuset sogn og er en aktiv menighet med bla speidergruppe og barnekor. Kirken ligger vakkert til i Furuset kulturpark. Her lå det tidligere en gammel kirke som man finner beskrevet i første gang i skrifter fra 1393 og som gikk ut av bruk i forbindelse med reformasjonen. Nøklene til denne kirken er idag oppbevart i en monter i Furuset kirke og på vei ut av kirken så blir jeg vist monteren og forklart at de hadde gravet ut hele parken her borte og lett etter tomten og rester som kunne vise oss hvordan kirken en gang så ut, men at de ikke hadde funnet noe. Det eneste som står igjen er disse nøklene, og de tar man godt vare på, så om kirken plutselig skulle gjenoppstå, så skal man iallefall ikke ha problemer med å få låst opp døra. 

Nøklene til middelalderkirken som lå på Furuset tidligere er idag oppbevart i den nye Furuset kirke.

Jeg velger meg Lovisenberg kirke.

  • 18.08.2018 - 09:09

Mens jeg satt der inne i kirken, omsluttet av de vakreste glassmalerier, så tenkte jeg på historien om Gullhår og de tre bjørnene. For jeg har vært i kirker som har vært for store og i kirker som har vært for små og for trange, for myke og for harde, for pynta og for enkle, men denne kirken, den er faktisk akkurat passe.

Du ser det ikke før du kommer inn. Der utenfra så ser den ut akkurat slik som alle de andre kirkene fra begynnelsen av 1900 tallet gjør. Men når du kommer inn, så klemmer den deg. Akkurat passe mykt. Og inviterer deg til å bli sittende der inne i varmen sin. Omsluttet av de vakreste glassmalerier og omsorg. Det er noe med den, Lovisenberg kirke. Det er som om kirkerommet legger sine myke vinder rundt deg og gir deg omsorg. Jeg har vært i flere kirker som har vært vakrere, men spennende, kulere, nyere, tøffere og enklere, men lell. Jeg velger meg april, sa Bjørnstjerne Bjørnson. Jeg velger meg Lovisenberg, sa Kirke-Kjersti.



Jeg velger meg Lovisenberg.

Lovisenberg kirke ble oppført i 1912. Arkitekten var Harald Aars og kirken er tegnet i nyromantisk stil med gotiske innslag og er en treskipet basilik. Kirken har 350 sitteplasser og jeg har oppdaget en ny favoritt Vigeland. Denne gangen Maria. Datter av Emanuel og Valborg Kristine Madsen. Niesen til Gustav og søster til Per som jeg har møtt freskene til flere ganger tidligere. Hun lager nydelige glassmalerier Maria Vigeland. Vakre. I denne kirken har hun laget glassmaleriene: Jesu fødsel, korsfestelsen og engelen, som utgjør altertavlen. I tillegg står hun også bak 13 glassmalerier som er plassert i sidenvinduene på skipet.



Lovisenberg kirke.

Lovisenberg kirke tilhører etter en sammenslåing i 2013 Sentrum og St.Hanshaugen sogn. Her har man slått sammen de tidligere sognene Domkirken, Gamle Aker, Trefoldighet, Lovisenberg og deler av Markus. Sognet har fire kirker til disposisjon, Lovisenberg, Gamle Aker, Trefoldighet og Domkirken. Tidligere var Lovisenberg kirke sognekirke i Lovisenberg menighet. Men selv om Lovisenberg kirke er en ordinær del av DNK og det holdes ordinære gudstjenester der, så har denne kirken også en annen del. Den er bygget av og for Diakonissehuset som også idag eier kirken. En stiftelse som ble opprettet i 1868 og som hadde som formål å nå nødlidende mennesker med kvalifisert hjelp og omsorg. Stiftelsen ble opprettet etter initiativ av Christiania indremisjon og det blir sagt at den egentlige drivkraften bak det hele var stedets første forstanderinne. Prestedatteren Cathinka Guldberg. Diakonissehuset på Lovisenberg ble det første stedet som utdannet diakonisser (sykepleiere) i Norge og Diakonissehusets sykehus, som idag heter Lovisenberg diakonale sykehus, ble opprettet i 1895.

Når jeg leser om denne stiftelsen så får jeg også svar på noe jeg lurte på i et tidligere blogginnlegg. Hvor kommer oblatene til nattverden fra om de ikke blir laga av Hermoine Granger på bakrommet før hver gudstjeneste? Svaret er at de kommer fra stiftelsen diakonissehuset. Helt siden 1888 har diakonissehusets oblatbakeri hatt ansvaret for å forsyne den norske kirken med oblater til nattverden. 1,3 millioner håndlagde oblater forlater faktisk deres bakeri hvert år. Og de har oblater både med og uten gluten og hvetestivelse. Den moderne kirken er tilpasser de nye diet-tidene. Itillegg til Oblatbakeri, sykehus og kirke, så driver også stiftelsen både gjestehus, sykehjem, apotek og eiendomsutleie. Den driver barnehage og sykehjem og selv om Lovisenberg diakonale høgskole, som også idag utdanner sykepleiere, er et eget aksjeselskap, så er også den eid av stiftelsen. Om man bare kunne ha levd av oblater alene så ville altså stiftelsen kunne ha tatt vare på deg stort sett gjennom alle livets faser, iallefall om du følte et visst kall mot sykepleieyrket.

Sogneprest Tor Even Fougner holder dagens preken.

Men jeg er ikke her for å bli sykepleier eller for å lage oblater. Jeg har møtt opp til Høymesse med nattverd. Sogneprest Tor Even Fougner, som jeg tidligere har møtt i Trefoldighetskirken, holder dagens preken. Temaet er hentet fra evangeliet etter Lukas. Kvinner som støttet Jesus økonomisk. Maria Magdalena, Susanna, Johanna og en rekke andre kvinner. Med alt det de eide hjalp de Jesus og de andre 12. sies det i evangeliet. Lukas synliggjør kvinnene og den rollen de spilte. Og det har vært viktig opp igjennom historien. For kirken har ikke alltid vært gode på likestilling. Tvert imot. Og disse versene har ofte blitt brukt til å snakke om viktigheten av kvinnenes rolle i kirken, sier Fougner. Og så legger han til noe som kanskje ville ha fått den gamle meg som ikke gikk i kirken til å stusse litt. Kirken er god på likestilling, sier han. Gjennom de siste tiårene har Den Norske Kirken blitt kjempeflinke på likestilling og også i Oslo har vi nå fått vår første kvinnelige biskop.

Jeg tenker over det han sier og innser at han har rett. Den kirken som har møtt meg er en likestilt kirke og ikke bare på de lavere nivåene, slik man ofte ser i forretningslivet, nei, i kirken går dette hele veien oppover til biskopene. Det er ikke flere glasstak igjen å knuse for kvinner i kirken. Iallefall ikke et som jeg kan se. Det er en enorm kontrast til den kirken som en gang krevde at kvinner skulle tie i forsamlinger og den vi idag ser. Og det er rart å tenke på at det likevel er den samme kirken, i de samme byggene, med den samme organiseringen og de samme tekstene å tolke religion ut ifra. Hvordan kan noe være den samme og samtidig så fullstendig forskjellig, samtidig?

 

Vakre glassmalerier av Maria Vigeland.

Maria Vigeland, datter av Emanuel fikk lære glassfaget både i sin fars atlier, men også i det store utland. På en tid der kvinner ikke var forventet å ha en karriere så skapte hun seg en. Hun giftet seg aldri og fikk ingen barn, men da hun døde i 1983 hadde hun en lang og innholdsrik kunstnerkarriere bak seg.  Og når jeg sier at jeg velger meg Lovisenberg, så er det i stor grad hennes glassmalerier som gjør utslaget. De skaper en helt spesiell vakker stemning i kirkerommet.

Vakre glassmalerier av Maria Vigeland

 

Kirken er i omstilling, fortsetter Sogneprest Fougner fra prekestolen. Denne kirken her stod opprinnelig på listen over kirker som ble vurdert fristilt, men nå ser det kanksje ut som om dette ikke vil skje.  

Jeg vil bruke anledningen til å snakke om den andre siden ved disse versene fra evangeliet, fortsetter Fougner.Gudstjenestelivet i det første århundret. Lukas snakker om organiseringen av det kirkelige liv. For kirken har alltid også hatt en verdslig side. Og vi må ta vare på kirkens materielle side. Den må være rettferdig, ryddig og oversiktlig. Lukas forteller om evangeliets åpenbare økonomiske sider og dette er viktig. Jesus utfordret de gamle etablerte strukturene. Den økonomiske makten var konsentrert rundt små gårder og dets eiere, men Jesus utfordret dette. Han tjenere og gårdseiere til å følge ham. Dette førte også til en omfordeling av økonomisk makt. Ble Jesus henrettet fordi han utfordret Roma økonomisk?


Kirken forvalter en stor arv, også gjennom musikken.

Noen mennesker kjenner et sterkere kall til å være med å bære kirken enn andre. Akkurat slik disse kvinnene som støttes Jesus økonomisk gjorde det. Det kallet de kjenner på kan være økonomisk eller det kan være på andre måter. Noen mennesker kalles til tjeneste. Idag sliter den norske kirken med rekrutteringen. Til frivillig arbeid, til sangen, til alt. Noen kalles likevel til å være med å bære kirken. Diakonissefellesskapet har bygget denne kirken. Noen kalles på en særlig måte og kirken trenger mennesker som er med og bærer.

At noen er med og bærer kirken er fint, men alle trenger ikke å være med på samme måte. Kirken og Gudsriket er alltid større enn det vi kan ta og peke på. De store massene har forsvunnet fra kirkene. Det er viktig for oss som bærer å vite at vi bærer for de som kommer etter. Vi er middelet i gudsrikets store plan. Vi holder dette stedet levende gjennom vår vakt.  Vi er middelet, ikke målet. Og vi gjør dette på vegne av mange fler. Vi tjener flere enn de som er her. Vi holder dette stedet levende for kommende generasjoner.

Og der jeg sitter i en kirke som bare kjennes akkurat passe enkel, akkurat passe pynta, akkurat passe stor, akkurat passe varm så er jeg glad for at noen bærer denne arven og bevarer den. Det kjennes spesielt viktig i denne kirken. For vi trenger ikke bare de slående vakre store katedralene og viktige merkestedene, vi trenger de kirkene som bare er akkurat passe også. Nedtonet, varme og slående vakre på en og samme tid. Kirkerom som gir deg en klem. Akkurat slik som Lovisenberg kirke gjør.

 

 

 

 

 

 

 

Søndagstur til Nordstrand

  • 11.08.2018 - 10:02

Nordstrand, tenkte jeg. Nordstrand er sikkert et bra sted å besøke sånn nå på tampen av Norwaycup og all tingen. Og som sagt så gjort. Jeg satte meg på trikken og dro, igjen litt i seneste laget, opp til Nordstrand. Det er som å komme til en annen by, tenkte jeg for meg selv da jeg tumlet meg av trikken på Sæter stasjon. Det er jo rene sørlandsidyllen her oppe, med hvite trehus og solskinn og ... mer hadde jeg ikke tid til å tenke. Jeg måtte løpe. Og heseblesende ramlet jeg inn i kirka akkurat før inngangsprosesjonen skulle til å starte. Og der inne ble jeg enda mer fortumlet. Det var ikke slik jeg hadde forestilt meg at dette gamle murbygget ville se ut innvendig. Dette er jo et moderne bygg. En slags gotisk-modernistisk fusjon. Full av vinduer og lys, men samtidig uten helt å miste følelsen av det gamle. Jeg setter meg ned på en av de komfortable og flyttbare stolene som fyller kirkerommet og blir sittende å se meg rundt. 

Dette er sikkert ombygd på 60 tallet, tenker jeg for meg selv. Det er liksom noe Sean Connery James Bond over dette stedet, er det ikke? Jeg nikker fornøyd med meg selv og mener at nå, nå begynner jeg å få dreisen på dette arkitekturgreiene. Helt klart 60 tallet. Helt til jeg kommer hjem og leser at denne ombygningen er helt ny. Slik den står nå ble Nordstrand kirke vigslet av biskop Kvarme i 2015. Jeg er virkelig ikke så god på dette her som jeg trodde.

Denne siste, og største, ombyggingen er forresten en av en lang rekke av om og utbygginger av bygget som ble vigslet og døpt til Østre Aker kapell i 1866. Den første ombyggingen skjedde allerede 20 år senere. I 1886 fikk bygget sakristi og orgeltilbygg. Kirken ble oså omdøpt til Sæter kapell før Nordstrand menighet ble stiftet i 1905 og året etter skiftet også kirken navn til Nordstrand kirke, som den heter også idag. 

Kirken er opprinnelig oppført som en langkirke i nygotisk stil og er dekket av rød tegl. Arkitekten het Jacob Willhelm Nordan. I 1935 ble kirken forlenga og fikk nytt tårn mot vest. Den gang het arkitekten Georg Greve.Den siste ombyggingen i 2014-2015 var det arkitektene Are Meinich og Trine-Lise Sonne som hadde ansvaret for. Og nå fikk bygget økt sine sitteplasser fra 300 til 480. Kirken ble forlenget med 26 meter mot øst og 5,5 meter på hver side. Tilbygget fikk høyere tak og det gamle og det nye taket ble spleiset sammen. Dessuten ble det i kjelleren på tilbygget bygget en forsamlingssal, gruppe- og undervisningsrom, kjøkken, toaletter og garderobe. Dette var en ombygging man hadde ønsket seg siden 1970 tallet. Endelig fikk kirken plass, ikke bare til å invitere menigheten til gudstjenester, men også til å samle alle menighetens aktiviteter under ett tak, om enn et tak i ulike høyder. 

 

Fra utsiden synes kirkebygget å være noe forvirrende, men når man kommer inn så er det bare ett ord som er dekkende: smakfult. Kirken er smakfult redesignet. Og om man planlegger å bygge om en kirke fra 1800 tallet så bør man ta seg en tur innom Nordstrand kirke for å se hvordan det kan gjør først. Jeg tror de der har gjort det riktig. Særlig liker jeg at de gamle glassmaleriene er bevart bak alteret. Det gir en vakker stemning. 

Dagens prest, Espen Andreas Hasle, er vikar. Han er sogneprest i ett av nabosognene, Manglerud, men han bor på Nordstrand sier han og derfor føler han seg hjemme. Idag skal han få feire dåp sammen med hele tre dåpsbarn. Nora, Frøya Victoria og Alexander Henry. Alle tre er omringet av festkledde barn og voksne. Jeg begynner å kjenne dåpsritualet nå. Kjenner ordene og sangene som brukes. Vet at det tennes et dåpslys for hvert av barna som foreldre og faddere kan ta med seg hjem etterpå og som kan lyse over dåpsfesten de skal ha hjemme. Vet at dåpsluer tas av og på. At vannet bæres inn i prosesjonen og står klar ved døpefonten. Vet at små søsken ofte blir gitt en rolle og får tørke av vannet med en klut etter dåpen. Vet når vi skal sitte og når vi skal stå. Iallefall sånn ca. Jeg er ikke lenger ny i kirka. Jeg har vært i mange kirker før.

 

Jeg er ikke redd for brødet og vinen lenger heller. Av og til går jeg opp og tar en bit. Av og til lar jeg det være. Men idag føles ingenting rett. Jeg reiser meg feil. Jeg setter meg skeivt. Jeg aner ikke hvilke salmer vi skal synge når og bak meg sitter et par som ikke bare har greid å finne riktig salme, de kan dem også, og de synger dem både høyt og vakkert. Jeg snur meg bak for å forsøke å smugtitte på nummeret i salmeboken, men kjenner i ryggmargen at det nok er best at jeg lar det være. Når jeg ikke greier å holde styr på salmene selv så er det juks å titte på de som har dette under full kontroll. Det kjennes ut som om de har mer lyst til å slå salmeboka igjen og synge etter hukommelsen enn å la meg smugtitte... Fremdeles er det sommer. Sløv og varm sommer og alt jeg vil er å komme ut i dagen og få drikke kaffe igjen. "Å gud, du som kjenner og elsker oss alle. Vi har gjort deg imot. Vi har glemt deg og det du vil vi skal gjøre. Vi har tenkt mer på oss selv enn på andre. Tilgi oss for Jesu skyld.", sier menneskemengden rundt meg. Kraften som legges bak ordene er ikke like stor som hos katolikkene sist helg, men ordene er der likefullt. Syndsbekjennelse. 

Rumi, min Rumi, tømte sitt beger. Utpust og innpust. Enkel magi. Om man ikke tømmer sitt beger så er det fult, og ingenting nytt kan trenge inn. Kyrie Eleison. Christe eleison. Gi slipp på alt det gamle. Alt jeg har påført verden av smerte og alt det verden har påført meg. Bevisst og ubevisst. Gi rom for lyset. Å la seg bli løftet opp. Syndenes forlatelse... Jeg tror ikke på synd. Ikke egentlig. Jeg tror ikke Gud bryr seg særlig om de tingene som regnes som synder. Men jeg tror på utpust. På å tømme ut alt det som er ferdig og oppbrukt. Sette meg fri fra alt det jeg ikke lenger behøver å bære med meg. Ingen inpust uten utpust. Syndsbekjennelse i form av å "tømme sitt beger", er essensielt for å kunne overleve. Syndsbekjennesle slik vi er vant til å tenke på synd, som livsbegrensende sosial kontroll, det motsatte. 

Det leses fra bibelen. Fortellingen om Jesus som brøt Guds lov og helbredet under sabbaten. Loven og tro må være virksomme i kjærlighet, sier presten og forteller om hvordan frihet også kan være tyranni. Han forteller at 13% av ungdommene på Nordstrand opplever å ha krav de ikke klarer å leve opp til og at hele 19 % viser tegn på depressive symptomer. Krav om selvrealisering og frihet har blitt den samme tvangstrøyen vi før så i plikten til å oppfylle dine foreldres krav til deg. Nå er ikke lenger plikten at du skal overta din fars firma, eller bli som ham, og for mange betydde akkurat det frihet, men nå er plikt det å bli den aller beste utgaven av deg selv, absolutt hele tiden som er en tvangstrøye. Som skader oss. I våre dager skal alle være alt, alltid og i tillegg så skal vi midt i all vellykketheten også være i harmoni. Krav som gjør oss syke. Sabbaten ble til for mennesket, sier han, presten, mennesket ble ikke til for sabbaten. 

Videre bruker han det gamle forbudet mot kortspill til å vise at en god ramme kan bli misbrukt og bli ødeleggende. Før forbudet spilte flere seg fra gård og grunn og pengespill skapte enorm lidelse for folk. Men et forbud mot kortspill fremstår idag likevel som latterlig fordi det også var et forbud mot den kosen som ligger i det å spille kort med familien. Mot latter og familiehygge. 

Jesus opphevet ikke loven, men han opphøyet den. Han lærte oss å bruke den i kjærlighet. De 10 bud er en fin ramme. Nåde kommer i tillegg. Ungdommer, sier han: slapp av. Lev ditt liv i frihet. I jesu nåde.

Og med det slipper jeg ut i frihet også. Ut til nydelig kaffe og solskinn på selveste Nordstrand. Det er noe med dem, disse aller siste høysommersøndagene. De nytes best der ute i solen. Ikke engang det fineste ombygde kirkerommet kan konkurrere mot selveste naturen der ute. Og det er det jeg tar med meg fra mitt møte med Nordstrand denne dagen. Loven er kanskje ikke opphevet, men jeg, jeg har lov å gå ut og nyte solskinnet.

 

 

 

Ikke følg mitt eksempel. Ikke gå til St. Olavs Domkirke for å feire Olsok og se "heilagdomsarmen". Der trenger de plassen selv.

  • 04.08.2018 - 09:25

Denne uken har jeg feiret Olsok i den katolske domkirken i Oslo. Og slik møtte jeg hele kirkehistorien vår på en gang. Vikingekonger, reformasjon, helligdomsarmer, helgentyverier, svenskekongens bestefars farmor og synging av kongesangen. Men mest av alt møtte jeg mennesker. Mange mennesker. Den katolske kirken er ikke full. Den er overfull!

Ikke for å skryte altså, men denne søndagen har jeg vært med på noe helt spesielt. Jeg har vært i den andre Domkirken i Oslo og sett leggbeinet til Harald Hårfagres tippoldebarn bli båret rundt og ærbødig vifta med og kalt "heilagarmen". Det siste fordi man lenge trodde at det var et armbein og ikke et leggbein man hadde sikret seg etter denne rikskongehelgenen. At de fremdeles kaller relikvien for "heilagarmen" lenge etter at det er bevist at det dreier seg om et leggbein, handler forresten om innpakningen. Den er nemlig formet som en arm. Og originaletuiet her er faktisk utformet i Køln en gang på 1200 tallet. At innpakningen er så gammel gjør at det selv om det ikke er mulig å følge kildene til "heilagarmen" langt nok tilbake til å være sikker, så er det slettes ikke umulig at det likevel kan være selveste Olav den Hellige sitt leggbein som ligger der inne i pakken.

Vi ble alle velsignet av "heilagdomsarmen" denne dagen. Jeg også. Selv om jeg synes det er litt rart.

Jeg vet at jeg lovte å holde meg innafor Den Norske Kirke i dette prosjektet, men jeg har aldri vært spesielt god på å følge regler og til mitt forsvar: den gangen da Olav den hellige sprada rundt på beinet sitt selv og het Olav Haraldsson, så fantes det bare en kirke her i landet. Og den var faktisk katolsk. Derfor føles det helt naturlig å feire Olsok med et besøk i den katolske Domkirken i Oslo. St. Olavs Domkirke på St.Hanshaugen. Kirka som faktisk bærer HeilagOlav, vår rikshelgens, navn.

St Olavs domkirke i Oslo.

Olav den hellige var slett ikke spesielt hellig fra begynnelsen av. Han ble født i 995 som sønn av Harald Grenske og allerede som 12 åring ble han sendt ut på vikingferd av sin mor, Åsta. Han var bla i London hvor han inspirerte den kjente barnesagen "London bridge is falling down" da han rent faktisk rev ned gamle London bru slik at han splitta styrkene til danskekongen Svein Tjugeskjegg og den engelske kongen Ethered II dermed kunne gjenerobre London og ta tilbake makten over England i 1014. En handling han selvfølgelig ble rikt belønnet for. Som en digresjon så kan jeg nevne at også en annen av Harald Hårfagres etterkommere, hans oldebarn Olav Trygvasson, som også ble konge over Norge og forsøkte å kristne oss, også har ødelagt London brigde. Han i år 980 og da ved hjelp av flammer. Begge Olavene har også lenge vært å se i Trondheims gater. Olav den hellige som en statue på Nidarosdomens vestfront og Olav Trygvasson som høytstående trafikkdirigent i en rundkjøring like ved.

Historikerne strides om det meste. De strides om Olavene virkelig var Haraldhårfagres henholdsvis tippoldebarn og oldebarn, eller om ættehistorien deres ble redigert i ettertid for å gjøre deres krav på Norges trone mer legitime. De strides om en av dem eller begge 2 ødelagte London bridge. De strides om barnereglen virkelig stammer fra Olav Haraldssons nedriving av London bridge. De strides om Olav Haraldsson ble døpt som barn av en av Olav Trygvassons menn, eller om han ble døpt i Normandie i 1014 eller om det kanskje skjedde i Normandie i 1013. Det eneste de ikke ser ut til å strides om er at det ikke er dokumentert at det er Olav den helliges leggbein som er inni "heilagarmen". De strides heller ikke om at det ikke er dokumentert at det ikke er det. Om det er, eller ikke er, Olav den helliges leggbein som ved hjelp av den svenskekongens bestefars farmor, Josefine, ble gitt i gave av det danske nasjonalmuseum og den danske monark til St. Olavs Domkirke i 1862 er derfor som så mye annet i kirken et spørsmål om tro. 

Koret i kirken er dekket av det som kanskje er de aller vakreste glassmaleriene jeg har møtt til nå på min reise. 

Det som derimot ikke er et spørsmål om tro, men et faktum er hvor steile skillene mellom den reformerte kirken, protestantismen, og det katolske ble. Det er reformasjonen og en brann i Nidarosdomens skyld at vi idag ikke helt vet hvor Olav den hellige er begravet. Vi vet det ikke fordi det etter reformasjonen etterhvert ble viktig at vi ikke visste det. Før reformasjonen var nemlig Nidarosdomen et velkjent og mye besøkt pilegrimsmål. Og Olav den hellige var velkjent langt utenfor vårt eget lands grenser. Man kom både fra inn og fra utland og gikk til Nidaros og knelte ved Olav den hellige og bad om et mirakel. Etter reformasjonen var det slutt på både pilegrimsreisene og mirakelbedingen. Iallefall ble det jobbet hardt for at det skulle ta slutt. Og da passet det seg ikke å ha en helgenkonge stående til skue i selveste Nidarosdomen. St. Olav var viktig, så viktig at Olsok selv idag er offisiell flaggdag i Norge og han var til besvær. Ikke det, da reformasjonen kom i 1537 så stod faktisk ikke kisten med St. Olav på sin plass i Nidarosdomens oktogon. En brann i 1531 og stridigheter mellom erkebiskop Engelbrektson og danskekongen gjorde at han ble flyttet til et tårn i Engelbrektsons festning på Steinvikholmen litt lenger ut i Trondheimsfjorden. Og der ble han stående. Hans posisjon i folket gjorde at de ikke turte å røre ham, men i 1540 så våget de seg i det minste til å ta fra ham alt av gull og verdi som lå i kisten sammen med ham, men selve helligkongen fikk også da ligge i fred. Og han lå der ute på holmen frem til svenskene forsøkte å knabbe ham en gang mellom 1563 og 1570. Men de ble heldigvis avskåret og vår evige konge lå en liten periode begravet under tømmerkirken på Fløan for sin egen sikkerhets skyld. Etterhvert ble han gravd opp og murt inne på ukjent sted i Nidarosdomen. Og siden har faktisk ingen sett ham, med altså et mulig unntak av leggbeinet hans som kan være på avveie forkledd som en arm i St. Olavs domkirke.

Her er den, Heilagarmen. Viktigheten av slike relikvier og betydningen av helgener er noe av det som for meg fremstår som den største forskjellen mellom den katolske og den protestantiske tro. 

Pilegrimstradisjonen er forresten i ferd med å ta seg opp igjen, også i Norge, og gudstjenestene under Olavsfestdagene i Trondheim har fokus på å ta imot pilegrimer. Men lenge var skillet etter reformasjonen dramatisk og ugjennomtrengelig og det vi idag kjenner som "jødeparagrafen" i vår grunnlov hadde også formuleringer som omhandlet katolske munkeordener. De var forbudt i riket. Og det var ikke før denne paragrafen ble fjernet fra lovgivningen i 1951 at den katolske kirken gjenoppstod i Norge. St. Olavs katedralen som jeg besøkte ble påbegynt i 1852 og ble høytidelig innviet i 1856. Og under Olsokfeiringen i 1861 så var altså dronning Josefine, eller altså farmoren til svenskekongens bestefar tilstede i St. Olavs kirke, akkurat slik jeg nøyaktig 157 år senere også er det. Dronning Josefine var nemlig katolikk, noe som førte til at hennes mann Kong Oskar I ikke ble signet i Nidarosdomen slik han etter planen skulle bli. Biskopen der oppe nektet nemlig å signe en katolikk til Norges dronning, men det er en helt annen historie. Det som er relevant for vår historie er kun det at Josefine etter dette besøket, og en liten oppmuntring fra biskop Studach, sendte en forespørsel til den danske kongen om ikke dette raritetsrelikviet ved det danske museet kunne få flytte hjem til Norge og til St. Olavs domkirke. Noe det fikk. 

Olav den hellige var konge i Norge fra 1015 - 1028 og han var den første kongen som var valgt i alle fylker i et samlet Norge og hans målsetning var å kunne regjere over et samlet rike med en kristen lovgivning. Det sies at han var svært hardhendt i møte med de som ikke ville godta kristendommen og dette gav ham etterhvert mange fiender. I 1028 ble han avsatt som konge og måtte flykte til Russland. Der tilbragte han et par år hos sin svoger prins Joroslav som også var fosterfar til hans sønn Magnus den Gode. I 1030 returnerte han til Norge og ved slaget på Stiklestad 29.07.1030 ble han drept. Helgenstatus fikk han året etter sin død etter at folket hevdet at det skjedde mirakler på hans dødsted på Stiklestad og overbeviste biskopen om å åpne graven. Der fant de en konge som ettersigende duftet som roser og som så ut som om han nettopp hadde sovnet. 

Olav den hellige som glassmaleri i St. Olavs Domkirke.

Hellig Olav ble plassert i kirken umiddelbart og det gikk ikke lang tid før pilegrimsreisene var et faktum. Folk ville se denne mirakelkongen med egne øyne og ikke minst så ville de be om egne mirakel. Slik gikk det til at Olav den hellige ble mer betydningsfull for kristningen av landet etter sin død enn han noen gang kunne drømme om i livet. Det han ikke oppnådde med brutalitet og tvang oppnådde han tilfulle ved rykter om mirakler og roseduft. I 1153 etablerte paven Nidaros erkebispedømme, en stilling de nok bare kunne ha drømt om å inneha om det ikke var for Olav den hellige og alle de pilegrimsreisende som kom for å se ham. 

Prosesjon til ære for "heilagarmen".

Å gå inn i en katolsk kirke på messe er en litt annerledes opplevelse og det første man legger merke til er respekten de viser i det de går inn i kirken. Flere drypper fingrene i vann, gjør korsets tegn over brystet og neier. Dette er en form for formell respekt som gjentar seg flere ganger gjennom messen. Det neste man legger merke til er bruken av røkelse, altergutter (og jente), kraften i svaret menigheten gir prestene på syndebekjennelsen og at kirken ikke bare er fullsatt, den er overfylt og flere må tilbringe messen stående i døråpningen eller lent mot en vegg. Og ikke bare er kirken fullsatt. Da jeg møter til messe kl. 11 søndag formiddag er det dagens tredje messe. Denne messen foregår på norsk, men de har allerede hatt en messe på engelsk og en på polsk denne dagen. Fullsatte, de også. Den katolske kirke har hatt en enorm vekst i Norge de siste årene, ikke minst grunnet arbeidsinnvandrere fra eøs området. Gudstjenesten i seg selv er ikke ulik gudstjenestene man ser i DNK. Man synger, det leses fra bibelen, preken, nattverd og ett eller annet sted bak meg synges det kraftig og flott fra et kor. 

Dagens preken ble holdt av Msgr Fredrik Hansen helt til venste på bildet.

Dagens preken blir holdt av Msgr Fredrik Hansen som til daglig er sekretær ved Den hellige Stols permanente misjon ved de internasjonale organisasjonene i Wien. En vidløftig tittel som står i motsetning til den lystige tonen som holdes når man forteller at det etter messen og prosesjonen med helligarmen vil bli servert polske pølser kjøpt i Sverige. Msgr. Fredrik Hansen åpner sin preken ved å si at Pave Frans har sagt at man skal preke i 7 minutter, ikke lengre, men at han har tenkt til å bryte dette påbudet. Deretter så forteller han om Olav den hellige og plassen han var tiltenkt i en nisje i Nidarosdomen. Der skulle han stå, vår evige konge, og kikke mot øst til evig tid slik at han ville være den første av oss som ble vitne til Jesu gjenkomst. Jesus skulle komme fra øst og Olav skulle stå der år etter år, århundre etter århundre og speide etter ham. Det er det Olav den hellige er, sier Msgr Hansen. Olav den hellige var ikke en konge med stor verdslig makt, men han var en som gikk foran og speidet mot herren. En som viste oss vei. På olsok ser vi mot Olavs eksempel. Vi må som Olav gi avkall på oss selv og følge Gud. Å feire Olsok er å være beredt til å la Olav gjøre noe med oss. Tar vi opp våre kors? Hva må vi rense? Hva må vi gjøre bot for? Olav formet et samfunn i guds bilde. Han gav kristen rett og ville at hele samfunnet skulle formes av Kristus. Derfor møtte han motstand. Og hva med oss? bygger vi et kristent samfunn? Beskytter vi menneskeverdet? Eller er vi på vei tilbake til et samfunn som vi kjente før Olav viste oss Jesus? Et kaldt samfunn. Et samfunn hvor de ytre verdier betyr mer enn de indre? 

Vi må stille disse spørsmålene fordi pave Frans krever det av oss. Vi har en stor oppgave foran oss. 

Her inne står "heilagarmen" utstilt til daglig.

Noe av det han sier får meg til å steile i stolen. Det var ikke sånn at kristendommen kom og skapte et varmt samfunn i denne historien vår her. Tvert imot. Kristendommen ble innført med ekstrem brutalitet og listen over synder begått av kirken opp igjennom årene er svært lang. Jeg reagerer på mangelen på det perspektivet og også på bruken av ordet kvitekrist, som gjentas mye. Som om Jesus var en hvit mann. Men samtidig er det også mye som gir resonans. Jeg har sansen for pave Frans og jeg tror ham når han sier at han vil at vi alle skal skape et varmere samfunn. Det trenger vi og jeg hjelper gjerne pave Frans med bygginga.

Jeg går gjerne tilbake til den katolske kirken også, selv om noe er ukjent og jeg slettes ikke er enig i alt jeg hører. De har en sang der, om heilag Olav, og koret som synger den er flinke. Den sangen sang de også tidligere i år da jeg så vidt var innom denne kirken på økumenisk vandringsgudstjeneste. Jeg liker den sangen. Sangen om Heilag Olav. Jeg liker å feire olsok også. Det har jeg ikke gjort siden jeg sammen med min bestemor ble gjort til levende rekvisitt på museum og fikk spinne garn og spise rømmegrøt på skikkelig gammalt vis. Jeg føler meg faktisk litt nærmere denne kulturarven vår nå som kirken har tatt meg med på både olsok og jonsok feiring.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Snåsamannen og høymesse

  • 28.07.2018 - 10:42

Jeg tør nesten ikke si hvor jeg har vært. Domkirka er litt som en uimotståelig godtepose av arrangementer. Jeg forsøker etter beste evne å holde meg unna. Dette er ikke en blogg om å gå 52 ganger i Oslo Domkirke, men her om dagen havnet jeg utpå igjen. Et møte med Joralf Gjerstad ble for fristende i en ellers sommersløv juli måned.

De er født samme året "Snåsamannen", Joralf Gjerstad, og min bestemor. Han 11. April 1926. Hun knapt en måned senere. Og det siste jeg gjør før jeg drar "hjem" på ferie er å gå i domkirka og høre på hva "snåsamannen" har og si. Noe sier meg at jeg kanskje ikke får så mange muligheter til å gjøre det igjen.  Og noe av det første jeg gjør når jeg kommer "hjem" er å besøke min bestemor, hun har ikke vært i form de siste dagene og jeg er alltid redd for at det kan være siste gangen jeg får muligheten til å snakke med henne. 92 år er en anseelig alder og jeg har vært heldig som har fått ha henne så lenge.

Joralf Gjerstad og Margaret Olin i Oslo Domkirke.

Alderen har krevd sitt både fra Snåsamannen og fra min bestemor. Snåsamannen er nå en gammel mann som nå triller i rullestol inn i Domkirken og det er lenge siden min bestemor tok noen skritt uten å ha med seg rullatoren sin. Men de er begge klare og tydelige i sitt budskap til verden.  Min bestemor har aldri brukt de store ordene om bønn og om Gud og om kirken. Men jeg tror det er de verdiene hun lærte meg som sitter kraftigst igjen i meg lell.  Alle mennesker er likeverdige. Menneskeverdet. Det er bare folk, sa hun. Hvor enn de kommer fra og hvem de er. De er bare mennesker.  Og så fortalte hun meg historier om sultne krigsfanger og om tyske soldater som bare var mennesker de også og som gråt da de traff hesten på gården fordi de ikke ville være i krigen, men hjemme på sin egen gård. Hos sin egen hest. Den største synden man kunne gjøre i min bestemors øyne var å gjøre forskjell på folk, særlig på unger. Et godt menneske var et menneske som tok vare på sine medmennesker og som ikke gjorde forskjell på folk, iallefall ikke på unger.

Snåsamannen har heller aldri brukt de store ordene. Hans livsverk har som min bestemors, bestått av å gjøre, ikke av å snakke. Det var ikke hans ord om seg selv som gjorde ham berømt. Ei heller var det bøkene om ham, eller tv opptredener og film. Snåsamannens berømmelse ble til ut i fra fortellingene til de som hadde oppsøkt ham. Han har aldri tatt ut en annonse, aldri satt en pris på, aldri bedt folk om å reklamere eller fortelle. Og i de siste årene, etter at han selv begynte å åpne opp og fortelle, så er det ikke om egen fortreffelighet han forteller. Han forteller om det han kaller "kraften". Om bønn og om Gud. Hans fortelling er ikke en fortelling om lysten på rikdom og berømmelse. Hans fortelling er en fortelling om sorgen og smerten som følger med det å være annerledes. Å skille seg ut i et lite samfunn. En fortelling om Gud og om tro. Og om plena di stadig vekk fylles opp av folk som ber deg legge hendene på dem og helbrede dem, da skiller du deg ut. Da er du en raring. Og om du nå er 92 år gammal og dine forsøk på å hjelpe andre på denne måten har vart gjennom et helt liv, så har dette foregått i tider hvor dette var mye mer uglesett enn det er idag. I kirka denne dagen så gjentar Joralf Gjerstad ord jeg også har hørt han si tidligere. Om hvilken ære det er for ham å få komme inn i Domkirka på denne måten. Godtatt og akseptert, med hele seg. Å lengte seg inn i en kirke som tier deg ihel og skyver deg ut er ikke lett. Snåsamannen har levd med dette som han kaller "jesuskraften" som en del av seg selv som det har vært vanskelig å få aksept for, men som han samtidig ikke kunne skille seg ad med. Han var den han var og han opplevde at han måtte gjøre det han gjorde. Selv om det kostet. Selv om det var et vanskelig valg. Han opplevde at det var Guds vei, for ham. Og han valgte å gå den.

Vakker sang fra Anna-Maja Helgesdottie Andersen

Jesus var en helbreder. Det var det han gjorde. Han gikk rundt og helbredet mennesker han møtte. Iallefall er det det fortellingen om ham, den kirken er bygget på, forteller om ham. Jesus var en stor healer. Men i motsetning til Snåsamannen så vekte han døde opp til livet og laga vann om til vin. Snåsamannen  har vært nøye med å alltid henvise mennesker han møter inn i helsevesenet og det har nok funnes en og annen som har gjort både vann til vin og poteter til sprit i traktene rundt Snåsa opp igjennom årene, men Joralf Gjerstad tror jeg har holdt sin sti ren på det punktet. Han er ikke et alternativ til leger. Han er et tillegg til. Han vekker ikke opp de døde, men han ber de syke om å oppsøke helsevesenet og få behandling. Han er ikke et alternativ til, men et tillegg til vårt helsevesen. Og det finnes nok en og annen lege som også har henvist pasienter til snåsamannen også. Det er nok vanskelig også for leger det å møte pasienter man ikke greier å hjelpe, og hva om noen av disse kan få hjelp av en healer? I alle samfunn, til alle tider har de funnes, disse troshelbrederne. Hva om de fremdeles idag kan være et viktig supplement til en helsetjeneste som ennå ikke vet alt, kan alt og forstår alt? 

Alternativindustrien er nettopp det, en industri. En pengemaskin. Akkurat slik "mirakelhealere" du har lest om i avisen i sommer er det. Det finnes de som kynisk og hensynsløst raner syke mennesker for både tid og penger. Det finnes de som lover helbredelse mot penger og som tilsynelatende er villig til å gå over lik for å få desperate mennesker til å kjøpe deres rådyre og udokumenterte tjenester, ofte mot legevitenskapens råd. Og hva er ikke muligheten til liv hos en du elsker verdt? Hvilken pris er du ikke villig til å betale? Det følger mye sorg i kjølevannet på disse mirakeldoktorene... mirakelkurene... og de som kjemper mot dem gjør en viktig jobb. Vi må stoppe disse som utnytter syke mennesker på dette viset. Det er stygt det de gjør. Det er ikke omsorg. Det er utnyttelse.

Men hva da med disse som ikke reklamerer, som ikke krever dyre dommer i bytte mot helbredelser? Hva da med de som bare gjør, gir det de mener de har å gi til sine medmennesker. Hva med de som sier "gå til legen", "hør på legen" og som ikke sier "betal meg og du blir frisk"? Mange putter dem i samme sekken. Deres kamp er ikke mot det uetiske i å holde desperate mennesker for narr og bruke deres desperasjon til å rane dem. Deres kamp er en kamp mot tro, mot healing og troen på helbredelse. Det er også en kamp mot noen av de mest etiske om minst selviske menneskene jeg kjenner. Mennesker som uten tanke for profitt eller karriere bruker sine liv til å forsøke å gjøre verden til et bedre sted, til å lette verdens og den enkeltes smerte. Det er en kamp jeg synes er trist. 

Domkirka var fullsatt denne dagen. Snåsamannen er populær hos folket.

For meg er det helt greit å ikke tro. For mange er det en viktig livsvei. Men ateismens fundamentalisme kan være en like snever og skremmende kraft som troens fundamentalisme. Du trenger ikke å tro at de menneskene som sitter rundt omkring i hele verden akkurat nå og ber for den og sender den healing gjør noe nytte, men hvorfor ønsker du å kjempe mot at de gjør det? I bestefall har det en funksjon både for verden og for menneskene som mottar de gode tankene, den gode kraften, i verste fall virker det ikke. Hvorfor ønsker man da å så innbitt kjempe imot det? Hvilken skade er det du mener at de gjør? Hvilken skade har Snåsamannen påført mennesker? Om "kraften" er reell, eller ikke? 

Det var min bestemor som tok meg med til mitt første møte med en healer. En kvinne med "varme hender". Jeg var i tenårene plaget med mye smerter som ingen helt kunne finne ut av og kombinasjonen tro, håp og desperasjon fikk henne til å ta meg med. Ble jeg bedre? Ja, jeg ble kanskje det. Kanskje som en følge av placeboeffekt, kanskje fordi hva enn det var som gjorde vondt bare gikk over av seg selv og kanskje fordi det faktisk virket. Jeg var en tenåring som helst ikke ville forholde meg til hverken healing eller smerter uansett. Kvinnen jeg gikk til hadde mye tilfelles med snåsamannen. Hun var dypt troende kristen, og hun var ikke en del av en reklamerende industri. Hun ble kun, i likhet med snåsamannen, oppsøkt av mennesker som håpte at hun kunne hjelpe dem med de plagene de slet med, helt uten at hun hadde bedt dem komme. Jeg fikk en dyp respekt for henne, slik jeg på avstand også har hatt en respekt og omsorg for denne mannen fra Snåsa. 

Og mens jeg sitter der i Domkirka  og ser Margaret Olin som tidligere har laget film om ham, trille Joralf Gjerstad inn i Domkirka så kjenner jeg at kanskje det nå er på tide at det virkelig blir vår tur til å gi omsorg til denne mannen, at vi ikke lenger skal håpe på og be om hans hjelp. At rollene nå skal snus. For hva enn man føler og tror om healing og om hans evner så er han nå en gammel mann som har gjort seg fortjent til litt hvile. 50 000 mennesker anslås det at han har gitt av sin tid til de siste 70 årene. Flere forteller i etterkant om mirakellignende helbredelser, mens andre igjen ikke fikk noen effekt. Men han møtte dem, mannen fra Snåsa. Han møtte dem, tok dem i hånden og så dem i øynene og han bad for dem med et inderlig ønske om å hjelpe. Hvor mange av oss kan si det samme? At vi har brukt all vår fritid de siste 70 årene på å forsøke å hjelpe andre mennesker? Uten tanke på egen vinning? 

Og Joralf Gjerstad er ikke i Domkirken for å snakke om sin egen fortreffelighet. Han er her for å forsøke å forklare at han slettes ikke er en mirakelmann. At det ikke er han som helbreder, men det han kaller kraften. Jesuskraften. Gud. Jeg er så liten, sier han, men jeg måtte jo bare forsøke å gjøre noe for disse menneskene. Så jeg bad min bønn. Det er det jeg gjør. Jeg ber min bønn. Og med et åpent sinn og en åpen vilje, så kan mirakler skje. Men det er åndens arbeid, ikke mitt. Det er ikke Joralf. Det er ånden. Den kan få ting til å skje. Det høres utrolig ut, men sånn er det. Det er bønnen. Akkurat slik det står i det nye testamentet. Min gjerning er kanskje stor på sitt vis, men jeg, jeg er liten. Og så oppfordrer han oss alle til å holde Gud i våre hjerter.



Elisabeth Thorsen holder dagens preken.

Elisabeth Thorsen, som holder dagens preken, forteller om sitt møte med Joralf Gjerstad. Om hvordan det å møte ham gjorde bibelhistorien levende for henne igjen. Hvordan møtet hjalp henne å komme videre i livet og i prestegjerningen. Hun forteller videre at hun opplever at Joralf ser mennesker og slik kan hjelpe dem videre. Han opplever det store i at mennesker blir friske foran øynene på ham, men det er bare midlertidig. Døden er uunngåelig. Men Joralf har lagt alt i Guds hender. Blitt liten. Akkurat som Sakkeus, dagens bibeltekst var det.  Vi skal leve til vi dør. Det er kjærlighet. Det er kraften. Det er her Gud er å finnes. Håpet har en stor betydning for menneskelivet. Uløselig knyttet til tro og kjærlighet. 

Og så snakker hun om det som skjer når to ansikter virkelig møtes. Slik Joralf Gjerstad virkelig møter mennesker. Det å se et menneske slik det virkelig er. Det fineste som er skapt er mennesket. Og når noen møter deg, ser på deg, med et blikk som vet at du, du er det fineste som er skapt da kan hva som helst skje. Ømheten for menneskeverdet. Det er det som er det viktigste. Det er det som får mirakler til å skje. 

Folk altså. Å se folk. Å ta vare på folk. Å møte dem med respekt og verdighet. Å gjøre seg liten nok til å kunne løfte dem og menneskeverdet opp. Akkurat slik bestemora mi stadig vekk forsøker å lære meg det. Folk er folk og unger er unger og dem gjør man ikke forskjell på og man løfter dem opp og gir dem omsorg der man kan. Det er hemmeligheten. Tro, håp og en uendelig mengde kjærlighet. 

 

 

 

 

 

På årsmøte i menigheten finner man den innerste av de innerste av kirkefolkets sirkler, og meg. A Kirke-Kjersti.

  • 21.07.2018 - 12:03

Denne uken har jeg vært på årsmøte og forsøker å forstå meg på kirkens organisasjonsmodell. Og akkurat i det jeg er nesten sikker på at jeg muligens har forstått, så er de godt i gang med å endre på hele sulamitten. Igjen!

Hva hadde vel jeg på årsmøte i en menighet å gjøre, tenker du kanskje. Jeg, som selv etter et halvt år som kirkeblogger fremdeles har tastefingre som insisterer på å skrive meniNgsheter... hver eneste gang. Selv om jeg godt vet at det egentlig heter menigheter. Ikke det, de sikkert har meninger om så mangt. Ja, når sant skal sies så er det vel i bunn og grunn derfor de er valgt inn i menighetsrådet, fordi de har meninger om ting og tang som angår kirka.

 

Fagerborg kirke ligner kanskje på Galtvort, men trenger likevel både komiteer og underkomiteer av komiteene for å få ting til å gå rundt.

Det er forresten ikke så rart at du stusser over at jeg har havnet på årsmøte. Jeg stusser litt selv jeg. Mitt naturlige habitat har til nå ikke inkludert årsmøter i menigheter. Når sant skal sies så er det kun kort tid siden det gikk opp for meg at de hadde slikt. Årsmøter altså. Jeg vet ikke helt hva jeg har innbilt meg? At kirker og menigheter driver seg selv helt uten organisasjon og styring? Eller at "det fikser sikkert presten"?

I retroperspektiv synes det logisk at det finnes årsmøter og komiteer og underkomiteer av komiteer. Og dessuten. Kirkekaffen koker nokså sikkert ikke seg selv den heller. Ja, selv ikke i kirka. Og de oblatene man får om man går til nattverd... de må noen sikkert bestille... fra et nattverdoblatlager ett eller annet sted i vårt langstrakte rike. Tenk det. Ikke engang i Fagerborg menighet koker kaffen seg selv, og selv om sognepresten, Sunniva Gyvler, hevder at kirken er en borg som minner litt om Galtvort, så er det lite trolig at Hermoine Granger står på bakrommet med tryllestaven sin og produserer oblater, vin og kaffe hver søndag. Nei, selv ikke der så fikser kirkens indre liv seg selv. Den trenger en organisasjon, en struktur og at noen tar tak og tar ansvar. Noen koker kirkekaffen og noen låser opp døra og skrur på lyset før vi kommer. Noen leder barnekor, skriver regnskap og klipper ut pappengler. Men hvem er disse noen? Hvem er det som styrer kirken?

En sogneprests arbeid er mangfoldig. Alt fra Yogaøvelser til deltakelse i åsrmøter.

En sogneprest er forresten den øverste lederen av et kirkesogn. Akkurat slik en prost er leder for et prosti og en biskop er leder for bispedømmet. Eller ikke helt. Så enkelt er det ikke. For sognepresten er ikke helt sjef over sognet, ikke alene. Hun har også et menighetsråd. Et sogn og en menighet er nemlig nesten akkurat det samme, bortsett fra at det finnes litt flere menigheter enn det finnes kirkesogn. Stillingen er enten 204 vs 214 eller 205 vs 215 litt avhengig av hvor man leser for å finne ut av slikt. Noen vet nok det nøyaktige antallet her, men meg er det ikke. Årsaken til at enkelte menigheter ikke er underlagt et sogn er for eksempel at de dekker en befolkningsgruppe som ikke er avgrenset av et spesifikt geografisk område slik som f.eks 7 døvemenigheter som er underlagt biskopen i Oslo Bispedømme, men som ikke er egne sogn. 

Den norske kirke har en slags dobbel ledelsesstruktur. Den har en rådsstruktur og en embetsstruktur. Rådsmedlemmene er valgt av oss medlemmer og embetsmennene, som ikke lenger er emedsmenn, er ansatt, men de 2 strukturene overlapper hverandre også. Sognepresten, eller en annen av kirkens prester sitter nemlig som oftest i menighetsrådet og menighetsrådet er til gjengjeld de som ansetter prestene. Man blir valgt inn i menighetsrådet for 4 år av gangen og neste gang man velger hvem som skal være med å bestemme over kirken og menigheten du tilhører er i forbindelse med kommunevalget i 2019. Når menighetsrådet skal drøfte viktige saker så kan de kalle inn til et menighetsmøte, og der kan alle som tilhører menigheten møte opp og si sin mening. Årsmøtet jeg har havnet på i Fagerborg menighet er nok et slikt menighetsmøte hvor alle som tilhører menigheten kan komme, og for å få flest mulig til å møte opp så serverer de suppe og har invitert meg, a Kirke-Kjersti, til å komme og holde en liten presentasjon av prosjektet mitt.

Kirken er ikke bare inspirerende prekener og vakker musikk. De er også en organisasjon som bryr seg om tall, statestik og budsjetter. 

Dersom du er døpt og ikke aktivt har meldt deg ut av kirken så er du trolig medlem av den norske kirke og da har du stemmerett ved kirkevaget. Dersom du lurer på hvilken menighet du tilhører så har kirken.no en fin søkeside hvor du kan skrive inn din adresse og så få opp hvilken menighet, prosti og bispedømme du tilhører. Mitt søk tilsier at jeg tilhører Grorud menighet, Østre Aker Prosti og Oslo bispedømme. Og om du er i tvil om du er medlem eller ikke, eller ønsker å melde deg inn eller ut, så kan du sjekke og utføre det også, faktisk, enkelt og greit, på de samme sidene.

Men menighet, prosti og bispedømme er selvfølgelig ikke nok for kirka vår. Den er tross alt mangfoldig. Og derfor står det også at personer som bor på min adresse er underlagt Kirkelig Fellesråd i Oslo. Alle kommuner har et Kirkelig fellesråd, og der sitter representanter for kommunen, fra menighetsrådene og fra presteskapet. Dette rådet har bla ansvar for vedlikehold og drift av kirker og kirkegårder. I Oslo så sitter det en representant for hvert menighetsråd i Kirkelig Fellesråd og det er her man fordeler de midlene kommunen har bevilget til Den Norske Kirkes menigheter og de har arbeidsgiveransvar for mange av kirkens ansatte. Store norske leksikon hevder også at det finnes forsøksordninger hvor kirkelig fellesråd kan omfatte flere kommuner, men det gjelder ikke Oslo. Her har vi mer enn nok av kirker og menigheter å holde styr på helt alene, om vi ikke i tillegg skal begynne å blande inn nabokommunene. Det er kirkelig fellesråd som sammen med Oslo bispedømmeråd har utarbeidet kirkebruksplanen som foreslår å fristille 9 av Oslos kirker.

Så da vet vi altså at du er medlem av en menighet og at den trolig, men ikke helt sikkert ligger i et sogn. Den menigheten har et menighetsråd som du kan bidra til å velge hvem som skal sitte i om du stemmer ved kirkevalget. Sognepresten sitter trolig, men ikke helt sikkert, i menighetsrådet og en person fra menighetsrådet sitter også i kommunens Kirkelige fellesråd. Menigheten er, om den er et sogn, også endel av et prosti og det prostiet er en del av et bispedømme. phuæ! En prost er idag ikke lenger å regne som embetsmann slik han var tidligere. Han er i likhet med prester og sogneprester ansatt i kirken. Men prosten har et ansvar som nærmeste overordnet for sogneprestene i hans prosti i tillegg til en rekke andre oppgaver. I prostier som har en domkirke så kalles prosten domprost og han eller hun er biskopens faste vikar. Man kan opprette et prostiråd slik man har et menighetsråd, men det er ikke pålagt. For biskopen derimot er det pålagt å ha et bisperåd og her er det strenge regler for hvem som kan sitte. Flertallet av medlemmene i bispedømmerådet velges gjennom kirkevalgene hvert fjerde år.

Kirken har ansatte, tillitsvalgte og mange, mange frivillige.

Komplisert? Ja, men også viktig. De fleste av oss vet at vi får den regjeringen vi fortjener. De flertallet av oss stemmer på ved et stortingsvalg bestemmer politikken de neste 4 årene. Slik er det også i kirka. Ved siste kirkevalg så ble det et flertall for den fløyen av kirken som ønsket at likekjønnede par skulle kunne gifte seg i kirken på lik linje med flerkjønnede par. Det var ingen selvfølge. Derfor er det viktig at dersom du ønsker en kirke som du føler at deler dine verdier så må du stemme på de personene som er enig med deg når det er valg. Problemet er bare at kirken ikke har politiske partier og høylytte offentlige valgkamper og derfor er det tilnærmet umulig for oss utside medlemmer å vite hvem vi skal stemme på og hvorfor. 

Og der tror jeg årsmøtene kommer inn. Årsmøtene og alle underkomiteene av komiteenes komiteer. Om du skal få den kirka du ønsker deg, så må du engasjere deg. Du må møte opp på årsmøter og bli med i komiteenes komiteer og bli kjent med folk. Noen vil du, som jeg har oppdaget, være ravende uenig med og andre vil du ikke bare være enig med, du vil også lære ulidelig mye og kanskje også få noen nye venner. Og det er vel aldri å forakte? Kirken er faktisk også et sosialt sted. Og de er ravende gode på dugnad. De bare bruker ikke D-ordet. De bare spør etter frivillige og så dukker dem opp. Slik er det faktisk i kirka. Det lærte jeg på årsmøte i Fagerborg menighet. Vakre blomster fikk jeg også. 

Og nå som jeg forhåpentligvis endelig har lært alt dette så kommer de selvfølgelig til å endre på alt sammen igjen. Det er store omveltninger på gang i kirka. Dette her vil bli både reformert og omorganisert. Ved aller første anledning.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Da den troende, homofile, muslimen holdt appell i kirken ville applausen ingen ende ta. Jeg har vært på regnbuemesse i Domkirka.

  • 14.07.2018 - 09:14

PRIDE og besøk på regnbuemessen stod i fare for, for meg, å komme i skyggen av mitt egen lille kirkedrama. Men så stod han der på Domkirkens talerstol, den skjeggete muslimen og med ett fikk jeg perspektivene satt tilbake på plass igjen. Kirken er idag et romslig rom. Det er høyt opp til taket.

Jeg ble aldri utstøtt fra kirken. Jeg var en av dem de ikke hadde noen store forhåpninger til i utgangspunktet. Og jeg var ikke alene. De fleste var sånne som meg. Åket. De som kirken hadde ansvaret for, men som de fra børjan av visste at nok var mest av det fortapte slaget uansett, selv om de selvfølgelig skulle gjøre et forsøk. Det er jo det gode kristne gjør, tross alt. Men det beste hadde nok vært om de kunne separere oss helt fra den gode flokken, helst allerede ved dåpen, slik at vi ikke lurte noen av dem de hadde forhåpninger til med oss ut på den breie vei. Den var litt vanskelig for dem lell dette her, tanken på at deres kjære barn skulle vokse opp sammen med oss, ungene der ute. Akkurat slik vi nå ser enkelte muslimske foreldre streve og synes at det er vanskelig å skulle la sine barn vokse opp med påvirkning fra de samme, ugudelige, ungene der ute i gata.

Jeg hadde helt glemt den følelsen. Det er så lenge siden sist jeg var den store stygge ulven i en religiøs sammenheng. I noen sammenhenger egentlig. Det er rart å plutselig være tilbake. Men etter at jeg tråkka indremisjonen på tærne så har jeg virkelig fått føle på hvilke krefter som også bor i kirken. Han hadde virkelig rett, gamlepresten som jeg møtte i Tonsen kirke, når han forsøkte å fortelle meg om hvilket enormt spenn som finnes i kirka vår. Han mente spennet var det beste ved kirken. Jeg er mer troende til å si at spennet er det som holder oss borte. Vi, de andre, vi som også hører kirken til, men som holder oss på avstand, på trygg og god avstand. Vi som har blitt brent før.

Kirken har møtt meg på en god måte og vist seg som et imøtekommende og vennlig sted, men denne uken. Uken da blogginnlegget om dagen da jeg og kirken kræsjlanda ble offentlig har vært fylt med så ymse. Så jeg fant den mest skjeggete muslimen jeg kunne finne der i kirka og krevde å få en klem. 

 

Til nå i dette prosjektet har jeg vært heldig å fått kjenne på det gode, det fantastiske, det inkluderende. Det som ønsker deg velkommen. Det har vært godt og jeg tror på dem. Jeg tror de mener det. På ordentlig. Jeg tror de har plass til meg. Til oss. Men den siste uken har jeg blitt påminnet om hva som også er der ute. Jeg har en innboks, et kommentarfelt, fulle av påminnelser. Stråmenn høyere enn Ammerudblokkene og pekefingre så kalde som is. Påminnelser om hvem jeg er. Om at jeg er en av de andre. En av de på utsiden. Langt der borte på den breie veien... Jeg har vært uetisk, uærlig, jeg har ikke forstått og jeg har ikke gjort rett, mot en av deres egne, selv om alt jeg egentlig gjorde var å sitere ham. Ordrett.

Men det er greit. De er  gode folk. Ekte, gode og fine folk. De på den breie veien. Min Gud skinner like sterkt gjennom deres øyne. Ofte sterkere. Og min Gud har alltid vært for romslig til å passe inn på den smale sti. Det fantes alltid så mange fine folk det ikke var plass til, når stien smalnet seg til og ble trang.

Velkommen til Regnbuemesse i Domkirka.

Denne dagen sitter jeg i en smekkfull domkirke omringet av den gruppen kirkens folk virkelig fordømte og ikke ville vite av. Homofile. Skeive. Jeg er på Regnbuemesse, fredag ettermiddag under PRIDE. Kirken er stappfull. Det har vært en lang kamp de har kjempet, de som har fått dette til. En beundringsverdig kamp. Kun for å få lov til å være den de er født til å være. For kun få år siden ville dette ha vært en umulighet. Fullstendig utenkelig. Mange steder er det det enda. I enkelte land er homofili forbudt ved lov, akkurat slik det en gang var det her. Forbudet mot homofili ble faktisk ikke opphevet før året før jeg ble født. 1972. Tenk det. Ekteskapsloven som likestilte homofile kom ikke før i 2009. Og vigselsliturgien som lar likekjønnede par gifte seg på lik linje med flerkjønnedepar ble ikke vedtatt før i januar i 2017. Den er ikke engang 2 år gammel. Det har vært en lang kamp, men nå er vi her. Nå er vi på plass i Domkirka. Nå feirer kirka Regnbuemesse. Nå har kirka stand... på PRIDE. For en vei de har gått. For en enorm vei de har gått og så godt det er at de har gått den. Det setter så mange fri fra så mye sorg og så mye smerte. 

Kirkerommet laget også sine egne regnbuer denne ettermiddagen. 

Jeg ble aldri utstøtt fra kirken. Jeg gikk trampende ut selv, på trass, da de tråkket mine verdier litt for nær. Og jeg lærte tidlig at min Gud er der jeg er. Alltid. Kirken eide ikke min Gud. Og den vissheten gjorde meg arrløs. Men i denne kirka, idag, der sitter sårene dypt og arrene er vonde å bære. For mange. Og jeg har ikke sittet lenge der inne før jeg helt glemmer mitt eget lille drama og begynner å lytte og føle på det som skjer rundt meg  isteden. Tenk at de holdt gudstjeneste i skjul gjennom alle disse årene.  Menneskene i Åpen kirkegruppe. Det er tro. Det er styrke. Det er hengivenhet. Når du i alle disse årene holder Gudstjeneste i skjul fordi kirken ikke aksepterer den du er. Den du er født som. Når du blir fortalt om og om igjen at du ikke er god nok. At den du er er feil. At Gud mener at du er feil. Da er det styrke i å komme tilbake. I å tilgi. Da er det en gave og en fest å få lov til å være tilstede når de kommer tilbake. " Vi måtte holde gudstjenester i skjul i alle disse årene, sier representanten for Åpen Kirkegruppe, og nå står jeg her i Domkirka og jeg kjenner ikke skam engang" , og så bryter han ut i et digert smil mens salen klapper. I Åpen kirkegruppe finner du helt vanlige, helt normale mennesker, sier han, slike som meg. Og vi trengs også idag. Og så forteller han om et eldre lesbisk par som går i gruppen, men som ikke har turt å fortelle til menneskene i frikirken de går i at de endelig har gifta seg. Det som skulle ha vært en festdag. Det forblir skjult. Også i 2018. 

 

Åpen Kirkegruppe holdt i mange år gudstjenester i skjul og nå står jeg her i Domkirka og jeg føler ikke skam engang.

Temaet for årets PRIDE er familie sier Prest Petter Normann Dille og minner oss om de mange som ved å komme ut av skapet, ved å fortelle hvem de er har mista sin familie. Å bli støtt ut er noe av det vondeste et menneske kan oppleve og i dette rommet er det mange som har opplevd å bli utstøtt både fra kirke familien og fra sin biologiske familie, sier han. Og så siterer han Jarl Wåge som i en kronikk i forbindelse med PRIDE i år skriver at "hver eneste en som våger seg ut i gatene har vært igjennom en lang og ofte smertefull prosess". For mange går det bra å komme ut, men for mange går det også ikke bra. Med skam, avvisning og ensomhet som følge. Dille viser til den amerikanske borgerretts aktivisten og teologen James Cone som sa at man måtte forstå korset i lyset av det som skjedde i lynsjetrærne. Ser du noen som lider så er det din plikt å gå og bære korset sammen med dem. La de ikke bære alene! 

 

Petter Normann Dille og Valborg Orset Stene sender oss ut i den nydelige sommerkvelden. 

Det er godt å kjenne på at kirken nå har tatt et klart og tydelig standpunkt om at det ikke lenger skal skje. At man ikke lenger skal støtes ut og være annenrangs fordi man er født med en annen seksuell legning enn hetorfile har. Jeg har tidligere denne uka sett bilder av biskopen min, Kari Veiteberg, stå på stand inne i PRIDEPARK på Spikersuppa. Det varmer meg. For en oppreisning, for et signal det sender til de mange som har blitt skøvet til side og kastet ut. Det har skjedd en revolusjon i kirka. En regnbue revolusjon, men den har kosta og den har splitta. Flere prester sa opp i protest da de nå måtte vie likekjønnede par på lik linje med hetrofile.

Det har blitt holdt regnbuemesse i Domkirken under PRIDE festivalen i mange år allerede. Men det har vært en lang vei dit. Petter Norman Dille ber oss identifisere de som lider i dag. Hvem bærer korset idag?  

Bertine Zetlitz sang vakkert og sårt i Domkirken denne dagen.

Og da, etter at Bertine Zetlitz har sunget om å være på kanten, så kommer han omsider opp, den skjeggete muslimen. Thee Yezen Al-Obaide fra organisasjonen Salam. Og mens han snakker så gjør jeg noe jeg aldri før har gjort i kirka. Jeg griner. Jeg griner, Yezen snakker og når det er over bryter den lengste og kraftigste applausen jeg har hørt i en kirke ut. Han sier noe viktig som det er verdt å høre på, denne skjeggete muslimen fra Salam. Jeg har sagt det lenge. Jeg har ropt det lenge. At flere burde lytte til ham og hans perspektiv og ikke minst burde flere tre støttende til og gi midler til Salam. De trenger dem, sårt. Det er en veldig viktig jobb de holder på med. 

Yezen snakker om de ulike miljøene han har vært i og som alle skjøv ham som homofil og muslim ut. Først hans egen familie som var arabiske nasjonalister, men ikke spesielt religiøse og som i likhet med nasjonalister flest hadde et meget anstrengt forhold til homofile. Han måtte vokse opp med mye homohets, Yezen, og han bestemte seg tidlig for at homofil, det ville han iallefall ikke være. Deretter søkte han ut i det religiøse miljøet, men også her møtte han homohatet, selv om han når han leste de religiøse tekstene fant en Gud som kunne elske også ham, akkurat slik han var, så var det ikke den tolkningen, den Guden, de snakket om rundt ham. Hva så med det homofile miljøet? Der måtte han da kunne høre hjemme? Men også der møtte han hatet. Denne gangen fordi han var muslim. 

Yezen og regnbuen

Han fortalte så levende, Yezen, om sitt liv og om den veien han har gått for å finne frem til seg selv. Han er bærer av en slik sterk historie. En historie som får de som hører den til å lytte og kjenne og forstå. Hans stemme er så ufattelig sjelden og viktig. Ham er det vår felles jobb å ta vare på. Tidligere i år stod han endelig frem og ble åpen, også offentlig, om sin legning og her om dagen viste han jaggu frem kjæresten sin også. Og jeg ser det gjør ham godt. Å ikke må bære på hemmeligheter, å ikke måtte leve i skjul er gjør mennesker godt. Det er viktig. Slik det også er viktig å kunne være seg selv i sin tro og i sin religion. Man skal ikke behøve å gi opp troen for å kunne leve som den man er innerst inne. Derfor er Regnbuemesse fremdeles viktig, og vil være det lenge, og derfor må vi alle også bidra til å løfte frem Yezen og Salam. Vi må finne de som bærer korset og vi må bære med dem. Det er ikke for mennesker å dømme over hvem det er rom til på troens vei. Ikke i kristendommen og heller ikke i islam. Vår jobb er å bære korset sammen med dem som lider. Det er alt. Vår jobb er å gjøre andres lidelse mindre. 

- First you cause no harm- 

 

 


 

Jonsokfeiring i Vålerenga kirke

  • 07.07.2018 - 09:47

Jeg synes det er godt å gå i kirka. Det er godt å endelig etter så mange år rundt kirkeveggene endelig ha tatt turen inn i Vålerenga Kirke, men om jeg skal ha en plass i kirka vår på ordentlig så trenger jeg at den har rom for en skikkelig diger og romslig Gud. En alle skal med Gud. En ikke no' knussel Gud. En som har plass til oss alle.

Så mange minner og tanker
lever i en menneskekropp
Knytter oss til stedet
der vi vokste opp
Kjærlighet til ei gate
til et hus og til en gård
Der vi brukte
våre aller beste år
Mange som sto der i parken
var døpt i kjerka en gang
Og hadde spasert nedover gulvet
til bryllupsklokkas sang.
Flammene dansa i kvelden
Lyste mot åsen bak
Da Vålerenga kjerke
fikk himmel'n sjøl til tak
fikk himmel'n sjøl til tak

Tekstutdrag fra Vålerenga Kjerke av Trond Ingebretsen

Idylliske Vålerenga kirke.

Det er ikke sant det der med at jeg ikke hører til i noen kirker i Oslo. Jeg gjør det. Eller rettere sagt, jeg hører til uttafor en kirke. På skolegården like ved. Der ungene står oppstilt og synger "Vålerenga kirke" for full hals og med en innlevelse som gjør at selv innbitte Moldefans blir litt grøtete i halsen og stolte i hjertene sine og kommer litt fra Vålerenga de også, selv lenge etter at gentrifiseringen forlengst har sendt dem avgårde oppover Groruddalen for å kunne bo. For barna som vokser opp på Vålerenga, de er ikke fra Oslo, ikke egentlig. De er fra Vålerenga. Og da blir mammaene det også. Iallefall litt. Og slik hører man altså til i Vålerenga kirke, selv om man aldri egentlig gikk inn. Iallefall ikke på gudstjeneste. Før nå. Lenge, lenge etterpå. Årevis etter at rakkerungene som sprang rundt kirkeveggene og sang for full hals har blitt store. 

Det var i 1979 at den brant, kirka på Vålerenga. En taktekker hadde glemt igjen en loddebolt og så tok det fyr i noe høstløv som lå i en takrenne. Arbeideren slukka det han så og brannvesenet antok at brannen var over og så... plutselig utpå ettermiddagen så stod altså taket i full fyr. Etterpå, da brannen var slukket så var det bare ytterveggene som stod igjen av Vålerenga kirke ellers var alt tapt. 

Danmarksgate på Vålerenga. Kirka ligger i parken rett over gata.

Vålerenga er en bydel som begynte å bli utbygd i siste halvdel av 1800 tallet. Det lå da utenfor selve bygrensa og var derfor ikke begrenset av loven om murtvang fra 1624. En lov som tvang alle som ville bygge innenfor bygrensen til å bygge i mur. På Vålerenga kunne de som bosatte seg der bygge små trehus slik man kunne finne dem på bygda der mange av de som bosatte seg der opprinnelig kom ifra. De fleste som bosatte seg på Vålerenga i denne perioden var vognmenn, håndtverkere, dreiv småindustri eller med dyrehold. Etter 1878 og byutvidelsen ble det bygget flere bygårder med utleieboliger og det var nå flere industriarbeidere som bosatte seg i bydelen.

Vålerenga kirke som stod ferdig i 1902 er en langkirke og ble opprinnelig tegnet av arkitektene Heinrich Jürgensen og Holger Sindig-Larsen. Etter brannen ble den imidlertid så ombygd at man nå nesten må nevne arkitekten som bygde den opp igjen før den kunne åpnes på ny i 1984, Asbjørn Stein, også. Bla ble kirken delt slik at alteret nå kom midt i bygget og man fikk en menighetssal foran. Men en ting har ikke endret seg. Kirkens idylliske plassering i Vålerenga park. Det er denne beliggenheten som gjør kirken til et så sentralt bygg på Vålerenga. Den står ikke alene Vålerenga kirke. Den er en levende del av bymiljøet med unger som daglig løper lekende rundt kirkeveggene.

Etter brannen ble alteret flytta og ligger nå midt i kirken. Den fremste delen er nå menighetssal.

Jeg besøker Vålerenga kirke 24 juni. På Jonsok gudstjeneste med dåp og nattverd. Og endelig lærer jeg at Sankt Hans og Jonsok egentlig er 2 ord for akkurat det samme. Jeg har nok hatt en mistanke, jeg har bare ikke vært sikker. Sankt Hans er det danske helgennavnet for døperen Johannes, mens Jonsok stammer fra det norrøne Jonsvake eller altså våkenatt for Jon, en forkortelse for Johannes. Frem til 1770 og "helligdagsreduksjonen" var denne dagen en helligdag i kirken og selv om det var en kristen høytid så var det i feiringen også et nokså stort element av det førkristelige blotet som ble feiret ved sommersolverv. I Danmark-Norge og Storbritania ble denne skikken svekket, mens i Sverige og Finland hold den stand. Litt drukkenskap og bålbrenning på kvelden 23. juni har dog overlevd her også, selv om kirken nok ikke alltid har vært så glad for det. Men jeg skal ikke i fjæra for å brenne bål og holde blot. Jeg skal til Vålerenga kirke for å gå i gudstjeneste, og jeg er såpass sent ute at jeg nok aldri får vite om de gikk i prosesjon inn i kirka denne dagen, eller om de lot det være. Kirkeklokkene slutter å ringe lenge før jeg, i fullt firsprang, passerer Danmarksgate og da jeg sniker meg inn i kirka så er de allerede godt igang med å ønske velkommen. 

Det fineste jeg vet med profeten Johannes er navnet hans, sier sogneprest Ingunn Rinde. Johannes betyr Gud er nådig. Og så forteller hun om hvordan gud er nådig og at vi ikke trenger å være perfekte for Gud. Nåden er gratis, sier hun og vi kan komme til Gud akkurat slik vi bærer små barn til dåpen. Vi er i guds favn. Gud gir. Og jonsok, det betyr at Gud er nådig. I nåden går vi sammen med den som er sterkere enn døden. Ta i bruk livet. Bli båret av guds nåde. Det er Johannes. Det er jonsok.



Dåp på døperen Johannes dag.

Men Johannes selv, han var faktisk både streng og nokså pedantisk. En fundamentalist i rare klær der ute i ørkenen. Han bar på det tunge profetoppdraget. Han hadde et oppdrag om å peke på Guds vilje. Han sa i mot kong Herodes og havna etterhvert med hodet på et fat. Johannes eget liv var ikke nådig. Hans oppdrag var å peke på det som skulle komme etter ham. Han var profeten som skulle rydde veien. I fengselet så sendte han bud etter Jesus med ordene: "er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen"? Og Jesus bad disiplene gå tilbake til Johannes og fortelle dem hva de så skje. Om at de som satt nederst ved bordet ble flytta øverst, om at blinde fikk se. Jesus brukte ikke ord for å overbevise Johannes om svaret. Han bad dem bare om å fortelle om det de så skje.

Religionene etter Abraham, kristendom, jødedom og islam bygger mye på hverandre og det har vært en rekke profeter som har vist vei. De har mye til felles. De bygger på mye av det samme. Likevel krangler de. Dreper hverandre til og med. Kaller hverandre for uvitende og unådde. Sier at de er den eneste veien. Det er en tro jeg aldri kan bli med på. Jeg forstår den ikke. Jeg synes den er grusom og forferdelig. Det er ikke min religion. Jeg vet ikke om den fremdeles står eller om den er skada i krigen moskeen Sognepresten forteller om i Damaskus. Den er regna som islams 4 helligste sted, Umayyademosken, men før den ble moske så var den en kristen baselik viet til nettopp døperen Johannes på dette stedet. I Cordoba i Spania finnes det tilsvarende en kjent katedral som tidligere var moske, La Mesquita. Hva om bønnen var like hellig, kjærligheten like stor i dem begge. Både før og etter?


Vi fikk vakker musikk fra organisten som for anledningen var på besøk fra nabokirka på Kampen.

For meg har også denne uken vært fylt av Vest Afrikansk kultur og historie. Folk krangler om det som for meg virker så selvfølgelig og enkelt. "some call him Allah, some call him Adonai, some  call him Jehova, Jesus, Hiave, Buddah, Krishna. But he is one. Yes he is one. Like a tree with many branches. Many in one.", synger Alpha Blondy og nekter å la seg definere mer enn det. Det er en religion jeg kan dele og forstå meg på. Lenger enn det strekker ikke min forstand seg. For meg er dette enkelt. Ikke noe å krangle mer om.

Jeg synes det er godt å gå i kirka. Det er godt å endelig etter så mange år rundt kirkeveggene endelig ha tatt turen inn i kjerka på Vålerenga, men har jeg en plass der? Om jeg ikke makter å forstå Gud på en annen måte enn hva Alpha Blondy gjør i sin sang? Om jeg ikke greier å ønske at andre må være som meg, tro som meg? Om jeg ikke kan forstå at det er noe min Gud kan kreve? Og er ikke det også troen på og tilliten til nettopp nåden? Til at Gud er stor nok og god nok til å romme oss alle. Johannes fundamentalisme og dette er min vei, min måte å tro på, det kan jeg leve godt med. Og jeg bryr meg lite om hvilken religion du tilhører og mener er rett. Men om du krever at din vei, din fundamentalisme også skal være min og andres, at vi skal måtte leve etter dine regler og din forståelse, da steiler jeg.

Jeg er bare ikke laga sånn. Jeg har prøvd, men jeg får det ikke til. Jeg kan ikke ha en Gud som er for liten til å romme oss alle, en Gud som krever at alle skal være like, tro på likt. ja til og med kanskje bare tro. Det er for meg en Gud som gjør vondt. En gud som klør og er for liten og for trang. En Gud med liten nåde. Nei, jeg trenger en skikkelig romslig og diger Gud. En som har plass til oss alle. En alle skal med Gud. En ikke no' knussel Gud! En Gud som virkelig er både diger og nådig. Mens jeg sitter der på kirkebenken er jeg nesten helt sikker. Jeg tror det er plass til en slik diger Gud i Vålerenga kirke. Jeg tror det er plass til en slik en i mange kirker. Egentlig liker jeg denne kirka vår nokså godt. Jeg tror den er stor nok.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I Holmlia kirke feira de skaperverkets dag og spilte "folketonemesse" som liturgisk musikk.

  • 30.06.2018 - 09:43

Felles eies 79 bussen og et dårlig rykte. Jeg tok turen fra Groruddalen til Holmlia og fikk delta på gudstjeneste til ære for skaperverket.

Det er langt fra Groruddalen til Holmlia, særlig om man tar 79 bussen. Den sniker seg sakte avgårde mellom mørke drabantbyer og hvitmalte eneboliger og den stopper i hvert et lite nabolag. Pappaer med sykkelvogn på vei til det forgjette land, skogen, bestemødre, en sliten sjel som har vært utenfor lenge, en tenåringsjente med rosa skjørt og rosa telefon og fnisende smil på vei til en venninne. Rastafarien som bærer på en pose pinne-is fra Joker, og den blonde sekretæren i sjøstøvler. Den kjenner oss. 79 bussen. Den kjenner oss slik vi egentlig er. Usminka og på ekte. Den kjenner de overfylte og nistrigla blomsterkassene som pryder Nordstrands balkonger og de selvplanta stråene som vokser på Furuset. Og den er glad i oss alle. Den er bussen vår og vi er folkene dens. Symbiose. En lokalbuss som kjører en skikkelig, skikkelig lang lokalrute. Og som på sin reise binder sør og øst sammen. Vi lever i et skjebnefellesskap vi her borte i Dalen vår og de langt der borte i Søndre Nordstrand. Foraktet, undervurdert og svartmalt. Vi er feil folk med feil farge. Gangbangers og problembarn. De verste av det verste. I alle fall i media. I virkeligheten er vi litt mer som folk. Bare som helt vanlige folk. Iallefall de aller fleste av oss. Til tider ganske kjedelige når sant skal sies. Det er mange grå og kjedelige hverdager. På Holmlia også. 

Sammen for Holmlia står det skrevet på et stort banner som henger på kirkeveggen. Holmlia kirke er en aktiv og viktig deltaker i sitt lokalsamfunn.

Men ikke denne helgen. Denne helgen er det fest. I kirken er det feiring av skaperverkets dag og sommerfest og litt lenger bort, i Lusetjerndalen, er det "vær stolt festival". Holmlia og Søndre Nordstrands egen festival som i år arrangeres for 11. gang. Mat, musikk og dans fra alle verdenshjørner, hele helgen. Først og fremst er Holmlia et sted hvor vanlige folk bor. Et hyggelig sted hvor helt vanlige folk bare lever og bor. Unger som går i barnehagen og på skolen, voksne som går til helt vanlige jobber. De har til og med en bondegård som alle kan besøke og en av byens fineste badestrender. Slikt blir det lite sensasjonsjournalistikk av, så derfor er det den andre delen som får oppmerksomhet i media. Den delen har tross alt gjenger og er litt slik som på amerikansk film. Det gir bedre TV enn dagligdagse bilder av fedre som henter unger på sykkel og bestemødre som kjøper kaviar på KIWI. Men de er der likefullt, de helt vanlige folka. Det er de som er det egentlige Holmlia. Og de er, med rette, stolte av sitt nabolag.

Lederen av den skumleste gjengen jeg traff på Holmlia denne søndagen.

Det første som slår meg med Holmlia kirke er at den ser ut som en slags krossover / fusjon. Den runde kuppelen på taket minner litt om en moske, mens kirketårnet som er reist ved siden av ikke levner noe tvil om at dette er en kirke. Bygget, som er en arbeidskirke, er fra 1993 og er oppført i rød-gul tegl. Kirken er tegnet av arkitekt Harald Hille og den rommer itillegg til kirkerommet en menighetssal, kontorer og barne og ungdomsrom. Og enda viktigere. Den rommer mennesker, mange mennesker, og denne søndagen har de møtt opp. I Holmlia kirke står ikke kirkebenkene tomme og forlatt. De er fullsatte, av mennesker i alle aldre. Det gjør Holmlia kirke til et hyggelig sted å besøke.

 

De feirer skaperverkets dag idag. Det er ikke en fast dag som markerer skaperverkets dag i kirken, men mange kirker velger å markere dagen rundt verdens miljødag 5. juni, høsttakkefest eller den økumeniske skaperverkets måned 1. september til 4 oktober, skriver de på kirken.no. Markeringen av skaperverkets dag er en del av kirkens klimaengasjement og det er også ulike måter å feire skaperverkets dag på i en gudstjeneste. I Holmlia kirke leser de fra skapelsesberetningen i bibelen og så har de tatt frem Iota korset de har laga tidligere i år. 

 

Holmlia kirkes iota kors minner menigheten om at de er kristne sammen med mennesker fra hele verden. Det er bla pyntet med søppel som en viktig påminnelse om å ikke kaste plastsøppel i naturen.

Iotakors har sin opprinnelse i den koptiske kirken i Egypt og det handler om meditasjon og om farger. Mens man maler korset så bruker man tid til å tenke over hva de enkelte fargene betyr og gjør for en. Det flotte barnekoret HoBaKluzz leder oss gjennom "fargesangen" og forteller oss om de ulike fargenes betydning. 

Grønn for alt som vokser og gror. Hvit fordi det er viktig å si unnskyld. Rød for kjærlighet og blod. Gul fordi Jesus er verdens lys og viser vei og blå for alt du kan takke for i himmelen og på jorda. Himmelen kommer ned til oss. Iotakorset, fargene og betydningen av disse er med oss gjennom hele gudstjenesten. Og det er barna fra HoBaKluss som forteller oss om de ulike betydningene.

I tillegg til barna fra HoBaKluzz så får vi også høre vakre toner både fra kor og fra musikerne som er med oss. Den liturgiske musikken de spiller for oss i dag henter de frem kun en dag i året forteller de. Og tonene er hentet fra vår rike folkemusikktradisjon.

Gul er for solen, lyset og Jesus.

For en uke siden våknet jeg opp og gleda meg til å gå i kirken. Etterpå hadde jeg mest lyst til å kaste hele prosjektet bort og gi opp. Denne søndagen våknet jeg opp full av tristhet og trass og den indre motstanden mot å gå tilbake til kirken var stor. Etter gudstjenesten derimot, smilte jeg. Det var mye på grunn av Sogneprest Silje Kivle Andreassen og hennes preken. Hun fortalte ikke historien om Jesus og 5 brød og 2 fisker. Hun tok meg med dit slik at jeg fikk oppleve den. Sitte der på bakken sammen med gutten som hadde fått med seg matpakke fra moren sin da han sammen med resten av landsbyen dro ut for å lete etter Jesus og som kanskje litt motvillig delte den med de andre da Jesus bad ham om det. Han gutten som eide de 2 fiskene og 5 brødene som metta alle de 5000 sultne menneskene på marken. Hun forteller så levende og enkelt, sognepresten, akkurat så levende at vi drar dit, alle sammen av oss. Vi blir til og med med gutten hjemover igjen. Etter at mirakelet har skjedd og Jesus har metta 5000 mennesker med matpakken hans mor hadde laga. Vi blir faktisk med ham helt inn i stoltheten hans mor følte da hun fikk vite om det. At det var hennes brød Jesus hadde brukt da han metta femtusen.

Hun forteller om den enorme grå boksen midt ute på et jorde som hun en gang var på ferie i også. Den som hadde italienske landsbyer i seg og badestrender og slalombakke og som var helt perfekt. Perfekt klima, perfekt temperatur, rene gater. Alt man kunne ønske seg. Alt var helt perfekt. Bortsett fra det at den ikke hadde noen mangler. Det var ingen maneter i vannet, men heller ingen krabber man kan plukke på stranden. Den italienske landsbyen var ikke full av støv slik de vanligvis er, men den hadde heller ingen sjel. Ingenting er perfekt. Eller ingenting ekte er perfekt. Det som er ekte, det har feil og mangler og... Jeg veit det. Om du vil leve i den ekte verdenen, forholde deg til ekte mennesker, så vil de ha feil. Akkurat slik du selv har mangler og feil. Og om jeg og kirken skal lære å leve med hverandre, så må vi lære å godta hverandres feil. Jeg veit det, selv om jeg egentlig ikke vil vite det. Egentlig vil jeg bare at kirken skal være akkurat slik jeg vil den skal være. Helt feilfri og perfekt. Og sjelløs,stagnert og utdatert. Nei, perfekt er vi ikke, hverken kirken eller meg, men mens sognepresten preiker så forstår jeg at vi bare må fortsette å utforske hverandre. Se hverandres gode sider og våre mangler. Vi er ikke perfekte noen av oss. Men sjelfulle, det er vi begge. Det skjønner jeg på Holmlia. På selveste skaperverkets dag. Og derfor kan jeg gå videre, om enn litt forsiktig og nølende i begynnelsen, selv etter at vi har kræsjlanda Kirken og Meg.

 

Også i Holmlia kirke fikk vi servert brød, eller i det minste et glutenfritt oblat. Vi var mange der inne i kirken, men heldigvis var vi ikke 5000, så de slapp å gjenta mirakelet. De hadde med nok brød til oss alle.

Og mens jeg gikk tilbake til 79 bussen og dro tilbake til Oslo Øst, så kosa de på Holmlia seg med sommerfest. Denne gangen så var det ikke sinne og skuffelse som holdt meg unna å feire med dem, kun tanken på reiseveien hjem. Om det ikke var for den så skulle jeg jammen ha meldt meg frivillig da kunngjøringen om at dette er det naturlige tidspunktet å begynne å tenke på julemarked på, kom. Selvfølgelig er sommerfest det helt naturlige tidspunktet å begynne å planlegge julemarked på. Så hyggelig er det faktisk på Holmlia. Man får faktisk lyst til å bli med mer. Det var godt jeg fikk lov til å komme. Det var godt at det var dit jeg fikk lov til å komme denne første søndagen i det nye halve året.

 

Idag er det sommerfest, og derfor er det helt naturlig å begynne å snakke om julemarked. Vi har bare tiden og veien. Snart er det jul... igjen!

 

 

Grefsen kirke en søndag i juni

  • 22.06.2018 - 08:54

Besøk 26, halvveis, og jeg har lyst til å løpe ut av kirken i sinne og protest og kaste hele prosjektet bort. Misjon er vanskelig. Misjon har makten til å gjøre meg illsint. Heldigvis er muslimen der. Han minner meg på alt det fine jeg har opplevd i kirken og overbeviser meg om å forsette. Om å gå tilbake til kirken med et åpent hjerte.

Så skjedde det. Det jeg var redd for. Det som har holdt meg borte fra kirken i alle disse årene. Blogg 26. Halvveis. Guarden er nede og jeg har blitt trygg i og glad for folkekirken vår. Jeg har vært rørt, begeistrert, forundret og stolt gjennom disse månedene. Jeg har til og med følt meg hjemme. Og så skjer det. Alt det jeg har fryktet. Alt det jeg var redd. Alt det som har holdt meg borte. Det står der foran meg. Hvert et lite bein i meg har lyst til å reise meg opp og løpe ut. Skrikende forbanna. Illsint og skuffa. Denne gangen slo de meg der det gjorde vondest. Jeg hadde planer om å delta på sommerfest etter gudstjenesten. Smile, snakke med folk. Spørre dem om deres syn og forsøke å forstå, men det går ikke. Jeg makter det ikke. Jeg drar rett hjem isteden.

Det er ramadan. De siste 10 aller helligste dagene av ramadan. Hjemmet er fult av lyden av koranlesning. Jeg elsker den lyden. instinktivt, rett i sjela. Det er vakkert. Og det er trygt. Jeg avslutter, sier jeg. Jeg kan ikke gjøre dette her. Og så forklarer jeg hva som har skjedd. Han lytter. Mandinkaen. Muslimen. Og så sier han at jeg må tilgi den uvitende misjonæren. Jesus er nesten oftere nevnt i koranen enn Muhammed selv, sier han. Og det er ikke misjonærens skyld at ingen har fortalt ham om det. Og på sitt rolige og stillfarne vis så overbeviser muslimen meg nok en gang om å gå tilbake til kirka. Til å fortsette den reisen jeg har begynt på.

Siterte de ikke Olav H. Hauge her om dagen, sa han? Rørte deg med det diktet? Med gregoriansk sang og vill lykkelig jazzmusikk? Har de ikke i alle disse ukene forundret og imponert deg? Vil du virkelig gi opp alt det over dette?

Grefsen Kirke.

Sannheten er at jeg hadde gledet meg til denne dagen. Det er noe med denne kirken, Grefsen kirke. Den er vakker. På et slags middelalder møter funkis vis. Jeg har kikket på den siden i vinter en gang. Da snøen lå skitten og oppbrukt rundt alle hushjørner og jeg tenkte nei, jeg vil se den slik den er på bilder. Med strålende grønt gress og trær omkring. Så jeg utsatte det til juni. Midtsommer må være det perfekte tidspunkt å se den på, tenkte jeg. Og utseendemessig slo den til. Den er massiv og den imponerer Grefsen kirke. 

Grefsen kirke ble innviet i 1940 av biskop Berggrav. Oslobiskopen som sammen med 11 andre prester er malt inn i altertavlen i Ila kirke. Historien om Grefsen kirke begynner allerede i 1898. Det var da man begynte å planlegge kirkebygging der. Kirkegården kom først. Grunnen ble kjøpt i 1899 og i 1904 begynte opparbeidingen av kirkegården som også har et vakkert kapell bygd av kommunearkitekt Bødtker, mannen som også har tegna Ullern og Grorud kirke. Men så ble det stopp. Ikke før i 1922 kjøpte man grunnen som kirken idag står på. Kommunearkitekt i Aker, Georg Greve, tegnet kirken. Og i 1940 stod den altså ferdig. Og lenge før jeg satt der og kjente på lysten til å springe ut og vekk, så fikk kirken meg til å si et stort wow. Glassveggen mellom våpenhuset og kirkerommet er fantastisk. Det er også det dekorative og fargerike glassmaleriet på alterveggen. Vakkert. 

Jeg er på familiegudstjeneste. En gudstjeneste hvor barna har rom og plass til å være. De har til og med lagt ut matter fremst i midtgangen slik at barna kan ligge-turne-sove-kose seg gjennom gudstjenesten. Genialt. Det er en svært barnevennlig og hyggelig gudstjeneste de har laget. Og jeg ser at både prest og unger koser seg med bevegelsessanger og liv og røre. Det er også hele 3 barn som bæres til dåp denne dagen. Hyggelig. Det er bare det at denne dagen også hadde et annet tema. Misjon. Jeg har problemer med misjon. Hardbarka dype issues. "Det finnes like mange veier til Gud som det finnes mennesker", sa Hazrat Inayat Khan. Frykten for å lede mennesker bort fra sin egen vei er stor. Respekten for andres valg likeså. Så stor at den nesten til tider kan betraktes som fobisk. Så det er ikke bare misjonens skyld at vi kræsjer. Det er også meg. Det er mye meg. 

Likevel tror jeg at jeg hadde et slags håp om at denne dagen kunne hjelpe. At nærhet og kunnskap kunne få meg og misjonen nærmere hverandre. At jeg og misjonen ville vandre ut fra Grefsen kirke hånd i hånd, liksom, vinkende til verden fra sommerfest. Slik gikk det ikke. Det ble kræsjlanding. Igjen.

De hadde sommerbesøk av misjonærer som holder til i Senegal. De var sendt ut fra denne kirken og har vært der nede i ett år. Og fortellingen begynner bra. Med fotball VM. Senegal er kvalifisert til VM og samtlige i både Senegal og i nabolandene vil den kommende måneden sitte klistret til TV skjermene. Fotball er viktig. En gang gikk Senegal skikkelig langt. Til kvartfinalene. Det kan skje igjen. Spenningen er elektrisk.

Senegal ligger i Vest-Afrika og landet bygger nå en moderne ekspresstoglinje som får både NSB og flytoget til å se litt pjuskete ut, har et spennende storbyliv, flere vakre naturreservat, mange vakre sandstrender, men også ulidelig fattigdom. Reisen mellom by og land kan utviklingsmessig ses på som en reise mellom århundrer. Men Senegal er også et relativt stabilt land, med en voksende økonomi og en relativt høy trygghet for befolkningen. I byene finnes det et moderne og godt helsevesen, som langt fra alle har tilgang til, og i utkanten er tilgangen til helsetjenester flere steder så og si  ikke eksisterende.

Landet har en i hovedsak muslimsk befolkning, men det finnes en kristen minoritet, spesielt hos Seher gruppen, hvor også landets første president kom fra. De har også et vakkert og godt besøkt pilegrimsmål, Popengunie, hvor biskop Marthuin Picarda i 1887 gikk en tur på den vakre stranden og bestemte at dette ville være det perfekte stedet for å opprette et kapell til ære for Gud og den sorte madonna. 

Hvor ligger Senegal, Grefsen Kirke.

Men vår misjonær er ikke hos Seherne. Han er hos mandinkaene, eller malieekene som han kaller dem. Og da han går opp på talerstolen og betegner mandinakene som "upløyd mark", så er det som om han gir meg en knyttneve i magen. Hvor godt kjenner han dette folket? Når han kan bruke slike ord? Kjenner han til Sundiata Keita? Til Kangaba og de store gamle kongedømmene i Mali og Ghana? Den ubrutte kongerekka. Før katastrofen. Før det store tapet mot Fulaninene, De "fleipende søskenbarna", "joking cousins". Det er det de kaller hverandre fulaniene og mandinkaene. De har vært i store kriger mot hverandre, tatt hverandre som slaver og solgt hverandres barn, men de er også venner. Nabofolk. Slik er det nå og slik var det før den store slavehandelen som over hundrevis av år frarøvet dette stolte riket store deler av befolkningen sin. Nøyaktig hvor stor andelen var er vanskelig å si. Men den var svært, svært høy. Slavehandelen var en katastrofe som rammet mange folk hardt, mandinkaene ble spesielt hardt rammet fordi portugiserne i de tidlige fasene av slavehandelen ønsket slaver som var gode på jordbruk, som mandinkaer som kunne dyrke ris. Og senere tenkte man at det var enklere med slaver som kunne kommunisere med de slavene man allerede hadde hentet. Men selv ikke at hele generasjoner av unge mennesker ble stjålet knuste historien, kulturen, religionen og vissheten om hvem de var.


Mansa Musa avbildet i det Catalanske Atlas fra 1375, bilde hentet fra wikicommons

De trekker sine aner tilbake til Bilal, en av profeten Muhammeds mest trofaste følgesvenner, kongsrekka han kom ifra, kongen som samla Mali til ett enormt rike. Manding Empire. Større, mektigere og bedre organisert enn noe samtidig europeisk rike. Riket som på 1300 tallet til og med havna på europeiske kart etter at Mansa Musa, historiens rikeste mann, dro på pilegrimsreise til Mekka og hadde med seg så mye gull på reisen at gullprisen falt i Egypt i 12 år etterpå. De var handelsmenn, mandinkaene, den gangen. De kontrollerte de store, rike handelsveiene. Gull, slaver og salt.

Mansa Abubakari II, han som kom før Mansa Musa nådde trolig også Amerikas kyst. 180 år før Chrisopher Columbus. Med 2200 skip. Fullasta og rigga for handel. Og så var det Timbuktu. Et islamsk læresenter fult på høyden med det man fant i Cordoba, i Fez og i Cairo. Vitenskapsentrene du fant i denne delen av verden da lå langt foran det du da kunne finne i Europa. De hadde et styresett som gav innbyggerne noe innflytelse også. De var ikke bare eneveldige, slik de europeiske kongene på den tiden var, Mansaene. De hadde til og med kvinnelige ministere, i alle de 12 provinsene. 


Barth, Timbuktu 1858 from terrace. wikimedia

Om det er sant, eller om det er en historie oppfunnet for å legitimere sin trone og sin makt, historien om Bilal, vet jeg ikke. Men historien sier noe om tilknytningen mandinkaene har til islam. De er ikke norske misjonærers upløyde mark. Opp mot 99% er muslimer, ofte med høy kunnskap om og sterk tilknytning til sin religion. De har vært muslimer i mange hundre år, iallefall siden 1200 tallet, selv om enkelte trekker historien mye lenger bak enn som så. Det finnes også mandinkaer som ikke er muslimer, men de er ikke mange og de er ikke i Senegal.  Det var en stor grad av religionsfrihet i det gamle Mali. På det største var det bare det mongolske riket som kunne måle seg med mansaenes imperie i omkrets, og det rommet mange etnisiteter og språk. Islam var først elitens tro. Og også senere er respekten for andres rett til å tro fritt en svært viktig del av kulturen. Grensene mellom islam, kristendom og tradisjonell afrikansk religion er ofte diffuse, også idag. Riktig nok forsøkte en av mansaene seg på å  innføre islam ved tvang, men da ble det streik i gruvene, så det ble med det ene lille forsøket. Men selv om grensene mellom religionen og tradisjonelle tro tiltider kan være diffuse, så betyr ikke det at de ikke har en tro og en religion. De er noen allerede. De er ikke norsk misjons "upløyde mark". 


Tradisjonell koraspiller i Dakar, Senegal. Mye av kulturen er bevart gjennom fortellingene og sangene til "griots". Tradisjonsbærerne. Koramusikken har hatt og spiller fremdeles en sentral rolle i bevaring av kultur og identitet. Foto wikipedia

Noen av dem bruker sufi-ordet, andre sier de er maliki, slik Timbuktus lære var det. Men influensen er aldri langt unna. Da den ivorianske musikeren Alpha Blondy på tidlig 90 tall kom tilbake til hjemlandet og begynte å spille reaggaemusikk, så var det de eldre som først trykket ham og hans budskap til sitt bryst. "han er ikke gal, sa de. Han snakker bare om den visdommen våre forfedre alltid har visst om." Den vestafrikanske fredsarven. Den dype filosofien som man fremdeles finner spor av i griotenes musikk, myter og sagn.  En arv som har forundret og fasinert meg i mange år og som etterhvert leda meg til Timbuktu og den gamle mandinka arven. En arv som gjenfinnes på de merkeligste steder i Karibien og i Sør Amerika. Den har alltid vokst med endringene i tiden, denne visdommen. Den vil overleve møtet med norske misjonærer også, men å kalle dette folket upløyd mark? Et folk som ble stjålet, voldtatt, myrdet og tvangskristnet over hundrevis av år... fratatt sitt liv, sitt land, sin familie og sitt navn med kirkens velsignelse. Uten kirkens velsignelse er det vanskelig å se at den transatlantiske slavehandelen kunne skje. Tror han virkelig at de ikke har hørt om Jesus? 

Den er ikke historie, den transatlantiske slavehandelen. Ikke for dette folket. Den er et levende, verkende sår. Blødende merker etter en forsoning som aldri kom, en oppreisning som de aldri fikk. Nedarva irrvonde traumer med direkte konsekvenser for livet idag. Dette stolte, mektige riket. Folket. Fratatt all sin rikdom, all sin historie, all sin verdighet. Av oss. Av de som fulgte Jesus. 

Da nabolandet Gambia skulle døpe en ny, viktig ferge i fjor ble den gitt navnet "Kunta Kinteh". Akkurat slik en rekke barer og restauranter har blitt gitt det navnet før den. Kunta Kinteh, mandinkamannen som ble kidnappet og solgt som slave i USA og som vi ble kjent med i TV serien Roots. Det er nåtid det som skjedde. Frem til sårene er helet så er dette nåtid, ikke historie. Noe som er, ikke noe som var.

Slavene ble ikke bare stjålet fra sitt land, tvunget til tvangsarbeid og sett på som eiendom. De ble fratatt sin religion og sin identitet og de ble delt inn i de som deltok i handelen og i de som ble handelsvaren. Ingen av dem hadde noe valg. Ingen av dem tjente på det. Ikke egentlig. Den hvite mann eide ikke sivilisasjonen, ikke i det minste, men de eide brutaliteten. De eide våpnene og kruttet. Og de eide teoriene som fratok dem menneskeverdet. De var halvaper, dyr, disse menneskene. De som i århundrene før hadde bygd opp og levd i en virkelig sivilisasjon. Og nettopp derfor er dette så viktig. Det er så innmari, innmari viktig, også idag: De har en identitet og en religion, mandinkaene. Selv etter alt som har blitt gjort for å ta alt det fra dem, så har de en identitet og en religion. Å igjen kalle dem "upløyd mark", å igjen feilfremstille deres tradisjoner... Det gjør meg illsint! Fordi jeg vet at for dem er historien også et nå.

Den kirka som langfredag bad om tilgivelse for sine ugjerninger kan ikke være en kirke som i juni kaller mandinkaene for upløyd mark og som feilfremstiller deres kultur og deres religion. I så fall er kirkens ord verdiløse. Da er det ikke kjærlighet de preker. Da strør de salt i smertefulle sår. Dette er ikke en upløyd misjonsmark. Marken her er allerede fullmettet av blodet og tårene vi etterlot oss da vi med korset høyt hevet ranet dette landet og denne kulturen sist. Og ja, vi var også en del av dette. Nordmenn var involvert på alle plan i denne trafikken - som slavehandlere, skippere, sjøfolk, plantasjeeiere og administratorer - og som forsvarere av menneskehandelen.


Her på James Island ble svært mange slaver, både fra mandinka folket og fra nabofolkene oppbevart og lastet inn på slaveskip. Øya er idag museum. Foto wikicommons

Jeg har så lyst til å fortelle ham om Jesus, fortsetter misjonæren. Jesus ville ha trøstet ham gjennom sorgen ved å ha mistet sin kone og sitt eneste barn. Alt han kan gjøre nå er å si "det er Guds vilje". Han får ikke sørget. Og jeg kjenner at jeg også har lyst til å fortelle. Jeg vil fortelle om friheten som det for ham ligger i det at det er Guds vilje og ergo ikke hans feil. Alt det misjonæren ikke har forstått, om hvordan Guds vilje setter denne mannen fri. Så lenge dødsfallene er Guds vilje, så er det ikke hans skyld. Det er ikke han som ikke har jobbet hardt nok. Det er ikke han som ikke er rik nok, det er ikke han som har sviktet familien sin. Guds vilje rammer rike og fattige på likt og det fritar ham for ansvaret slik at han lettere kan leve videre. Jesus vil ikke lette denne mannens byrde. Om misjonæren forteller om Jesus så vil ikke det bringe familien hans tilbake.  Og tror han virkelig at muslimer ikke kjenner til Jesus? Det er ikke muslimer som ikke kjenner Jesus. Det er han som ikke kjenner Isa.

Videre forteller han delvis om begravelseritualer. Men enten så har han ikke forstått dem, eller så velger han å gjengi dem feilaktig for dramaturologiens skyld. De ofrer sauer, sier han. om de bare hadde hatt Jesus, så hadde de ikke trengt å ofre sauer til Allah. Han nærmest spytter ordet Allah ut. Som om det gjør vondt å si det. Vet han ikke at arabiske kristne også bruker ordet Allah? At det betyr Gud? Den første pust og den siste pust? Alfa og omega. Alt? Jeg vil springe vekk. Ut og vekk. Langt bort fra det som nå skjer. Det gjør vondt! Jeg vil kaste hele kirkeprosjektet på båten. Dette greier jeg ikke å være med på. Ikke dette.

Når våre kjære dør så kjøper vi blomster i dyre dommer og legger på graven. Vi gir minnegaver, oppretter fond og stiftelser for å minnes. De ofrer sauer. Eller, om man har penger til det så slakter man en sau. Kjøttet gis til fattige. Å gjøre gode gjerninger, å ta vare på de fattige er viktig i islam. Om de som mottar kjøttet ber en bønn for den avdøde, sier takk, eller føler glede, så er dette viktig. De ofrer ikke sauer til Allah. Allah er ikke interessert i sauer. De gjør "charity", en god gjerning, i den avdødes navn. De sitter ved graven også. Hver dag i 7 dager. Og kommer tilbake etter 40. Feirer vedkommendes liv. Ber over ham eller henne. Neste steg i sorgprosessen. Hvordan er dette å ikke gi rom for å sørge? Hvordan er dette ikke sorg?

Om han bare hadde kunnet fortelle dem om Jesus... om Jesus... Hvor mange korasanger er ikke sunget om Jesus av mandinkaer, av muslimer? For å skape samhold, enhet, fred, toleranse mellom religioner? Det er jo det de tror på, disse menneskene han bor hos. Det er jo det visdomsarven de lever med handler om.  Det er det griotene synger om.Hvorfor i all verden trenger han å endre på dem, kalle dem upløyd mark og frelse dem? Når sang kristne musikere sist en sang om å leve fredelig sammen på tvers av religioner, sa høyt at andre er god nok som de er? Med det de tror på? Godtok dem, uten et ønske om å endre dem? Lot dem få lov til å kjenne stolthet av sin egen kultur og religion, selv om de ikke er kristne? De har  faktisk mye de kan lære oss, vest afrikanerne, senegaleserne, mandinkaene. Og ikke bare om fotball.

Reaggemusikeren Alpha Blondy synger på flere språk. Bla mandinka. Han synger om felleskap, respekt og fred mellom mennesker og religioner og han gjør det ut i fra "den gamle kulturen" han vokste opp i. 

 

Det er mange historier man kan fortelle om Senegal og om mandinka. Jeg valgte å fortelle denne. Jeg håper at min fortelling kan bidra til å skape en nysgjerrighet rundt Afrikas egen historie og kultur. Den er fantastisk og rik, men også langt fra perfekt. Mandinkaene er ikke de eneste. Det finnes flere. Mange flere. Lær om dem! Og ikke minst så håper jeg å kunne bidra bidra til at vi stiller høyere krav til oss selv om å respektere kulturer vi besøker. For helt ærlig, hva ville vi ha sagt og tenkt og følt, om Saudi Arabia sendte misjonærer ut for å gi drive bistandsarbeid mot våre fattige, kristne barn, gi dem materielle goder, fordeler, muligheter og slik i det stille forsøke å gjøre dem til muslimer? Om de kalte oss for sin "upløyde mark" og feilfremstilte vår tro i sitt hjemland, hvordan ville vi ha reagert? Og hvordan ville vi ha reagert om vi i tillegg var bærere av historien de bærer, av sårene de bærer, hver eneste dag. i nåtid, ikke i fortid. Ville det ha kjentes riktig? Selv om de selv mente at de gjorde godt? Fordi de hjalp oss og fortalte oss om det vakreste budskapet de visste om, islam?
 

Det er mange som opp igjennom historien har hatt behov for å skape et feilaktig bilde av det afrikanske kontinentet og folkene som bor der, om ikke ville det ha vært umulig å kunne gjøre de gjerningene våre forfedre gjorde. Om afrikanere ble sett på som likeverdige mennesker med bakgrunn i stolte, mektige sivilisasjoner, så ville det ha vært umulig å lenke dem sammen og pakke dem inn i slaveskip og utnytte dem slik vi gjorde. Derfor ble historien gjemt og glemt. Derfor gjemte de sine egne bøker, sin egen historie, sin egen storhet. Fordi vi ville ha stjelt den, ødelagt den for all fremtid. Særlig den delen av historien som også omhandler islams rolle. Og akkurat her spilte islam en stor og viktig rolle. Kirken hadde ingen interesse av at islam ble fremstilt slik det på den tiden var, med store læresentre hvor også vitenskap stod sentralt. Kirken var ikke interessert i å fortelle en historie hvor hedningene, muhammedanerne, hadde et rike større og mektigere enn alle de europeiske. En by større, renere og mektigere enn selv London var. Jeg håper vi idag har kommet lenger. At dette ikke idag representerer kirkens holdning. Og at tiden hvor vi betegner muslimer på det afrikanske kontinentet for "upløyd mark" og feilfremstiller deres ritualer er over for godt. 

Manuskriptene fra Timbuktu gir oss mer innsikt i denne delen av historien.

 

I Grefsen kirke møtte jeg selveste Bøygen. Noe ble knust i tilliten mellom meg og kirken denne dagen. De traff meg akkurat der det gjorde vondest. Og den velkjente lysten til å stikke av fra kirken... på trass... kom tilbake. Vi kom lenger enn jeg trodde, Kirken og meg, før vi kræsjet. Dette halve året i kirken har lært meg mye, gitt meg mye og ikke minst har kirken kommet meg i møte og latt meg føle meg velkommen. Det har vært godt.

Vil jeg fremdeles være velkommen også når alt ikke er rosenrødt og vil jeg fremdeles ønske å være det? Jeg har 26 kirker igjen. Denne gangen stikker jeg ikke av. Jeg blir.

 

 

 

 

 

 

 

 

På gregoriansk høymesse var døperen Johannes barføtta. Jeg har vært i Grønland kirke.

  • 16.06.2018 - 09:38

I Grønland kirke får jeg møte Døperen Johannes. Han som bana veien og som gav seg over og trakk seg tilbake slik at andre skulle få vokse. Jeg er på Kunstnergudstjeneste. Et prosjekt hvor man i 5 ulike Oslo kirker denne våren overlater prekestolen til forfattere og scenekunstnere.

Søndag formiddag ligger Grønland stille og forlatt. En ungdommelig, men sliten etnisk norsk mann noen har glemt igjen under gårsdagen festligheter går rundt og sjekker lykken hos forbipasserende kvinner, men det ser ikke ut til at han har hellet med seg... idag heller. Jeg vet ikke hvorfor det synes relevant å opplyse om hans etnisitet, kanskje er det så lenge siden jeg sist så en fortelling fra Grønland som ikke omhandlet etnisitet at det synes viktig uansett, selv når det ikke er det. Det er somaliere der også. Selvfølgelig. Hele 3 stykker. De sitter og sløver i skyggen på benkene foran Grønland torg. Men de gjør ikke mye ut av seg. Ingen tendenser til å leke moralpoliti, selv om vi med tanke på nordmannen som ikke gir opp så lett kanskje kunne ha behøvd det akkurat idag. Temperaturen viser godt over 25 grader i skyggen allerede. I sola er det en million. Minst. Ramadan er det også. Man må ikke så mye på Grønland under ramadan... når det er varmerekorder... og søndag. Men jeg må. Jeg må løpe faktisk. Det var litt flere meter bort til kirka enn jeg husket det som.

 

For de har kirke på Grønland, altså. Ikke bare moskeer. Østkantkatedralen kalles den ofte, Grønland Kirke og den ble innviet i 1869 og den har stått der helt trygt siden. I motsetning til hva samfunnsdiskursen så løgnaktig ofte forsøker å fortelle deg så blir den hverken spytta på eller forsøkt brent. Den står der helt trygt og ubevoktet og våker over Grønland. Tidligere kunne den titte ut mot fjorden også, men så kom fremskrittet der borte i Bjørvika og murte den inne.

Grønland kirke er en langkirke og den er en av Oslos største. Tegnet og bygd av to tyske arkitekter som emigrerte til Norge på 1800 tallet. Og det rare er at om Andreas Friedrich Wilhelm von Hanno og  Heinrich Ernst Schirmer ikke hadde blitt uvenner under byggingen av Grønland Kirke, så er det mulig at selveste Stortinget vårt hadde sett annerledes ut idag. De 2 vant nemlig opprinnelig anbudskonkurransen med et bygg i tysk-gotisk stil. 

Slik kunne altså stortinget vårt ha sett ut om de to tyske herrer ikke hadde blitt uenige under byggingen av Grønland kirke. Maleri: William Von Hanno, 1857. Nasjonalgalleriet.

Grønland kirke er forresten ikke det eneste stedet Von Hanno har satt sitt preg på bybildet. Han overtok fullføringen av Trefoldighetskirken da Chateau Neuf som han på den tiden var assistent til døde og han har også tegnet Grønland kirkes to naboer. Den karakteristiske brannstasjonen på Grønland og Grønland folkeskole som sammen utgjør et helhetlig arkitektonisk miljø. 

Noe av det mest spennende med denne kirken på Grønland er at den har en tilnærmet perfekt akustikk. Bygget er av den grunn ofte utleid til konserter. Men jeg skal ikke på konsert. Jeg skal på kunstnergudstjeneste. Gregoriansk Høymesse med preken holdt av kunstneren Gunnar Wærness, faktisk. 

Grønland kirke er mektig. Langgangen ender i et vakkert apsis med 5 vakre glassmalerier.

Det skal holdes 5 slike kunstnergudstjenester i ulike Oslo kirker denne våren. Dette er den nest siste av dem. I disse kunstnergudstjenestene vil man se hva som skjer når forfattere og preformancekunstnere overtar prekestolen. I beskrivelsen av det hele snakkes det med vidløftige ord om mål og mening og prosess, alle disse kunstnerordene som lenge har gjort sitt ypperste for å holde meg borte fra selve kunsten. Heldigvis leser jeg dem ikke før lenge etterpå. Først går jeg i kirken og opplever. 

Gunnar Wærness holder preken barføtt i Grønland kirke.

Og det er jeg glad for, at jeg bare går og opplever altså. I kirken denne dagen får jeg møte en barføtta "døperen Johannes". Han som forberedte veien for de som skulle komme etterpå og som ikke selv ville spille hovedrollen. Det er en vakker og kraftfull preken han holder, forfatteren og scenekunstneren Gunnar Wærness."Jeg møter uten manus", sa han der oppe fra midtgangen og jeg vet ikke om han snakket sant eller ikke. " Jeg møter uten manus fordi da er jeg tvunget til å gi meg over og stole på at det blir en preken ut av det. Fordi det er det Johannes Døperen er for meg. Han er den som gav seg over. Som gikk i tillit. 

Døperen Johannes sitt hode på et fat i Granadas katedral i Spania. Foto: Øivind Holmstad, wikimedia Commons. 

Jeg gjorde som de fleste i vår tid gjør når de skal finne ut av noe. Jeg googla. Og da dukka bidlet av Johannes døperens hode på et fat opp, og da forstod jeg at om jeg skulle gjøre dette så måtte jeg bli hodet på fatet. Jeg måtte åpne opp og bli Johannes døperen, sier Gunnar Wærness. Johannes døperen er den personen som gir seg over. Slik at Jesus kan få vokse må han tre tilbake.Det er et eksempel til etterfølgelse. Det å rydde veien for andre. For håpet og for kjærligheten. 

Johannes og Jesus er tvillingbilder, sier han, forfatteren og scenekunstneren. Jesus på Korset og Johannes på fatet. Begge ble kastet inn i verden og ofret sine liv. Vi gjør alle en liten innsats i forhold til hva de gjorde. Og det er bare ved å se dem som virkelige og sårbare mennesker jeg kan forstå hvor vondt det må ha vært å gi seg selv opp på en slik måte. Fra en utsatt kropp til en annen, det må ha vært forferdelig. Å rulle seg selv ut som en matte for sin neste og våge å stå i smerten. De skal vokse og vi skal avta. 

Prosesjon ved Høymessens begynnelse. 

Og manus eller ikke manus. Han gjør inntrykk denne barfota kunstner Johannesen. Jeg er glad jeg dro for å høre ham. I en levende, nær og ekte fortelling gir han meg et innblikk i en skikkelse fra bibelen som jeg ikke kjenner godt fra før. I Gunnar Wærness skikkelse trår Johannes frem fra skyggene og setter ord på noe viktig.Om et orkester skal spille vakkert så kan ikke alle spille førstefiolin. Noen må ta andre roller. Noen må rydde veien. Jesus lar seg døpe av Johannes. Han viser ham respekt. Selv om Johannes sier at han ikke er verdig. Tenk om førstefiolinene i vårt eget samfunn også kunne ha vist litt ydmykhet, litt solidaritet med de som ryddet veien. De som hjalp dem frem? I vårt samfunn av den sterkestes rett og sylskarpe albuer så har vi mye å lære av Jesus og Johannes. Tvillingskjebnene. Han som gikk foran og rydda veien. Og han som kom etter og viste takknemlighet og ydmyk respekt til den første.

Jeg lærer om Johannes. Min reise inn i kirken har vært en lærerik reise. Men av og til vil ikke jeg lære. Jeg vil være. Og gregoriansk sang er ett av disse rommene i verden som jeg får lyst til å bli værende i. Schola St. Hallvard som synger for oss idag er et gregoriansk kor som ble dannet i mars i år. Og de synger himmelsk vakkert. Det er noe med denne gamle sangformen som trekker dypt inn i hjertet på meg og lar det hvile.

"Koret skal spesialisere seg på gregoriansik sang og tidlig musikk og vil være tilknyttet Grønland kirke, som med sin katedralakustikk og sine romlige dimensjoner er spesielt egnet for denne sangformen.Kunstnerisk leder er sanger og sangpedagog Cathrine Bothner-Bye. Hun er utdannet innen gregoriansk sang ved konservatoriet i Paris.", skriver de om seg selv på sin facebookside. I 2018 er til og med gregorianske kor på Facebook. 

Kyrie Eleyson, synger de. Akkurat slik jeg kjenner ordene best, selv om jeg aldri har hørt dem i kirka før. Ikke sunget som dette. Med denne melodien. Innerst inne så vet jeg nok at akkurat her er det vi som er tyven. sufiene altså. Vi har knabba en gregoriansk sang og gjort den til vår egen. Jeg smiler. Lar sangen trekke dypt inn i hjerterota og slapper av. Den er vakker sangen. De er flinke Schola St. Hallvard. Vel verdt turen helt alene. Jeg håper jeg kan treffe dem igjen. Da lover jeg å finne ut av hva gregoriansk sang egentlig er for noe rart og hvor de kommer fra. Denne gangen nøyde jeg meg med å lytte.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2 kirker og noen snublesteiner på Løkka

  • 09.06.2018 - 09:58

Jeg er på høymesse i Sofienberg kirke, treenighetsmesse. Første søndagen i juni. Men det er ikke den som har lokka meg hit, ikke grønnsaksuppa de har kokt fra bunnen og serverer på kirketrappa i etterkant av høymessen heller. Jeg er her for det som skal skje når suppa er fortært og jeg gleder meg. Kirken har invitert oss til å gå på vandring gjennom Grünerløkka. Guidet av Sidsel Levin fra Jødisk Museum. Vi skal få lære om snublesteinene som er lagt ned.

Når alt kjem til stykket?

År ut og år inn har du site bøygd yver bøker
du har samla deg meir kunnskap
enn du treng i ni liv.
Når det kjem til stykket, er det
so lite som skal til, og det vesle
har hjarta alltid visst.
I Egypt hadde guden for lærdom
hovud som ei ape.

Olav H. Hauge

Menighetsprest Jan Helge Josefsen siterer Olav H. Hauge fra prekestolen. 

Jeg vet ikke om norske prester har som vane å sitere Olav H. Hauge fra prekestolen, men jeg er veldig glad for at jeg fikk være der og se det skje. Særlig på en dag som denne. Det passer seg. Jeg er i Sofienberg kirke. Jeg har vært her før. På taizebønn i vinter en gang. Men da var rommet mørklagt. Denne gangen strømmer lyset inn gjennom de mange vakre farga vinduene og jeg får se det vakre kirkerommet mørket skjulte sist. Tenk at dette er en av kirkene de vil "fristille", hva nå enn det betyr. Hvem vil de sitere og hva vil det brukes til da dette vakre kirkerommet, om det ikke lenger er kirken som skal være i det? Ikke det at jeg er bekymret for kirken, eller for kirkerommene. Uansett hvordan dette vil ende. Ikke egentlig. Jeg har ikke rom for bekymring. Jeg er helt fylt opp av fascinasjon isteden. For når begynte kirken å snakke mitt språk? Olav H. Hauge, kjærlighet og mystiske hjerterom, ja til og med henvisninger til Guds egen katedral, naturen, kommer de med der oppe ifra. Kirken er så annerledes enn jeg trodde. Jeg tror den annerledesheten gjør den robust nok til å både tåle endring og til å ri av en storm.

Min fascinasjon for vakre glassmalerier stopper aldri og Sofienberg kirke kan skilte med noen prakteksemplarer. Disse er utført av kunstneren Enevold Thømt rundt 1920 og ble finansiert gjennom gaver fra menigheten. Freia sjokoladefabrikk finansierte dessuten 2 bilder mens Cloetta sjokolade stod for finansieringen av ett. Sjokolade er faktisk en stor del av Grünerløkkas historie det også. Spennende.

 

Jeg er på høymesse, treenighetsmesse. Første søndagen i juni. Men det er ikke den som har lokka meg hit, ikke grønnsaksuppa de har kokt fra bunnen og serverer på kirketrappa i etterkant av høymessen heller. Jeg er her for det som skal skje når suppa er fortært og jeg gleder meg. Kirken har invitert oss til å gå på vandring gjennom Grünerløkka. Guidet av Sidsel Levin fra Jødisk Museum. Vi skal få lære om snublesteinene som er lagt ned der og få høre historiene om menneskene de er plassert der for å minnes. Vår norsk-jødiske historie og vårt samfunns kanskje aller mørkeste timer. Bisetninger i mitt liv. Mennesker jeg tror jeg vet noe om uten å aldri egentlig ha satt meg inn i deres historie. Jeg gleder meg til å få lære mer. Det er på tide, selv om det er vondt. Om jeg nå ikke allerede hadde vært en hardcore kirkegjenger og begynt å forstå at de gjør mye i kirka som jeg aldri hadde mistenkt dem for å drive på med, så hadde jeg blitt overrasket over at det er kirken som inviterer meg til omvisning og som lærer meg om denne viktige delen av vår historie.

Sogneprest Arne Jor og tidligere leder og nå konsulent ved Jødisk Museum Sidsel Levin ved den gamle jødiske gravlunden ved Sofienberg kirke. 

Sofienberg kirke ble bygget og innviet i 1877. Men allerede i 1869 så kjøpte et fremsynt medlem av det lille jødiske samfunnet som da hadde etablert seg i området 670 kvadratmeter land "Til evig eie for isrealittiske trosbekjennende", som det het.  Om man skal ha et jødisk liv så er det essensielt å ha et eget jødisk gravsted, forteller Sidsel Levin. For Jøder er det en viktig skikk at graver ikke skal forstyrres, men få stå i fred "til evig tid. Det er en av grunnene til at etablering av denne gravlunden var svært viktig for det jødiske samfunnet i Norge. Gravlunden var i bruk frem til 1935. Den ble erstattet av et eget område ved Østre Aker Gravlund som fremdeles er i bruk.

Da Norge fikk sin egen grunnlov i 1814 så inneholdt det en paragraf med følgende ordlyd:

" Den evangelisk- lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget."

Jødeparagrafen. Den mest kjente forkjemperen for å få den tatt ut av grunnloven var Henrik Wergeland. Dessverre døde han i 1845, 6 år før paragrafen endelig ble fjernet fra norsk lov i 1851. I debatten i forkant av lovendringen advarte flere om at dersom paragrafen ble fjernet så ville man se horder av jøder strømme over grensene og ta for seg av godene våre. Det er vanskelig å ikke se linjene til vår egen tid når man hører om dette.

Det kom forøvrig ikke horder av jøder til Norge etter 1851. Det kom ca 25 stykker. De fleste av disse var høyt utdannede kjøpmenn fra bla Tyskland som trolig ville se om dette nye markedet som nå åpnet seg i Norge var noe å satse på. Senere, mot begynnelsen av nittenhundre tallet, da situasjonen i tsarens Russland spisset seg til og vi fikk "Pogromer" som søkte å ødelegge alt jødisk liv og eiendom at den jødiske innvandringen til Norge skjøt fart. På sitt største før 1940 så utgjorde dog ikke den jødiske befolkningen i Norge mer enn 2100 mennesker, så de store hordene var det aldri snakk om.

Den siste immigrasjons "bølgen" kom både fra og til litt vanskeligere kår enn det som var tilfellet for de første. Dette var mennesker som hadde måttet flykte, ikke som frivillig valgte å bosette seg i et nytt land for å bygge videre opp sine forretninger. Svært mange av dem valgte å bosette seg i nærheten av Grünerløkka. Og med parken der som samlingssted så var det faktisk et levende jødisk samfunn som holdt til i arbeiderklassebydelen. 

Vår guide inn i denne historien forteller om at de hadde spesielle benker i parken som var "reserverte" for det jødiske samfunnet. Der ble problemer løst og sladder delt og de fikk vite nytt fra både inn og utland. Særlig viktig var nok nyhetene som kom fra "gamlelandet" og grusomhetene den jødiske befolkningen ble utsatt for der. Hun presiserer også at jødene som flyttet til Norge ble norske. De snakket ikke om "hjemlandet", men om "gamlelandet". Svært mange av dem fikk etterhvert norsk statsborgerskap og de oppdro sine barn som nordmenn, med vekt på utdannelse og deltagelse i idrett. Hun forteller at sportsaktivitetene nå er samlet i en utstilling. Det var også dette lille, men levende samfunnet som tok seg av nyankomne, gav dem mat, et sted å sove og hjalp dem i forhold til arbeid. Mange forbinder jøder i Europa med kunst og forretningsdrift, noe som er naturlig ettersom listen av jobber de fikk lov til å inneha ofte var begrenset. Mange steder fikk de bla ikke lov til å eie land, og da er f.eks et virke som bonde nokså utelukket. Og også i Oslo var det mange steder hvor den jødiske befolkningen ikke fikk arbeid. Løsningen for mange ble derfor å leve et temmelig hardt liv som omreisende salgsmenn, mange gående på sine føtter rundt omkring i norske bygder. Det er spennende å lære om dette levende lille samfunnet. Og det er sterkt. Fordi en novemberdag i 1942 så ble det utryddet. Kun et fåtall overlevde og enda færre returnerte til Norge og til Grünerløkka etter krigen. Faktisk ble nesten hele dette lille samfunnet utryddet i gasskammerene samme dag som Donau la til kai i Tyskland.

Vi stopper ved flere snublesteiner på vår ferd, både hos de som er lagt og de som skal legges. Her får vi høre historiene til menneskene viss navn steinene i gaten bærer. Vi får høre om hvor de en gang kom ifra, om yrket de hadde, om familien deres, hvem som giftet seg med hvem, om søsken, mødre og fedre. Besteforeldre. Gjennom fortellingene blir dette lille jødiske samfunnet enda mer levende for oss. Sidsel Levin forteller også om de viss navn ikke står på snublesteiner, om de som kom seg unna. Til Sverige og til Danmark. De danske jødene ble ikke, som de norske, sendt i utrydningsleire. Svært mange av dem overlevde, selv om de ble internert. Fortellingen hennes er levende. Det er som jeg kan se klesvasken som blir hengt ut mellom husene. Stillheten på sabbaten. De hvite dukene fra sabbatsmåltidet som henger til tørk. Og jeg kan se taxiene som kjører opp til husene og henter dem ut. Jeg kan se de norske politimennene beordre dem inn i bilene. Helt uten bagasje. Jeg kan se gamle og unge bli stablet sammen og ført opp rekken til Donau. Hele familier. Menn som kom fra interneringsleiren på Berg. Kvinner, barn og gamle hentet på adresser i Oslo. Fikk de i det minste være sammen, denne aller siste delen av reisen? Fikk barna trøst? Fikk alle være sammen med noen de elsket? Noen de kjente. Disse siste dagene, timene? Eller var de alene?

 

Ved Paulus Plass ligger det 2 snublesteiner til minne om Dina og Isak Leimann. Vi kan lese om deres og andre norske jøders historie på snublestein.no

De fikk ikke egne gravsteiner eller graver ofrene for holocaust, og kanskje nettopp derfor er disse snublesteinene ekstra viktige. Disse steinene gjør at disse navnene, disse menneskene, disse historiene lever videre. De gjør at vi husker. At vi aldri glemmer.

Dina Leimann ble født 19. november 1903 som datter av Anna (f. Meszansky 1862 i Russland) og Isak Leimann (f. 1869 i Vilnius). Hun hadde fire brødre; Elias (f. 1893/94), Charles Hermann (f. 1895), Bernhard (f. 1897) og Leon (f. 1913). Moren døde av naturlige årsaker i oktober 1941. Dina arbeidet som ekspeditrise i farens forretning.

Dina Leimann ble arrestert den 26. november 1942 og deportert med D/S Donau til Stettin og derfra til utryddelsesleiren Auschwitz. Ved ankomst ble Dina sendt direkte i gasskammer og drept.  

Isak Leimann ble født den 12. desember 1869 i Vilnius, Litauen. Han kom til Norge i 1890 og giftet seg året etter med Anna f. Meszansky, f. 1862 i Litauen. De fikk fem barn, Elias (f. 1893/94), Charles Hermann (f. 1895), Bernhard (f. 1897), Dina (f. 1903) og Leon (f. 1913). Anna døde av sykdom i  oktober 1941. Isak var kjøpmann og drev egen forretning, der datteren Dina arbeidet sammen med ham som ekspeditrise.

Isak ble arrestert den 26. november 1942 og ble samme dag deportert med D/S Donau sammen med to av sine barn, Bernhard og Dina. Ved ankomsten til Auschwitz ble han umiddelbart sendt  til gasskammeret og drept den 1. desember 1942.

Dina døde samme dag, mens Bernhard ble tatt ut til tvangsarbeid og ble drept en gang i januar 1943. Isaks eldste sønn Elias flyttet tidlig til København der han bodde med kone og to barn. Hele familien ble deportert til Therezienstadt, men overlevde som de fleste danske jødene.   Charles Hermann (og hans kone og 21-årige datter) og Leon klarte å flykte til Sverige i forskjellige transporter i slutten av november 1942. (Teksten er hentet fra snublestein.no hvor vi også får se bilde av de 2. Målet er å få samlet historiene til alle jødiske holocaust ofre der inne.)

Vandringen avsluttes i nyrenoverte og vakre Paulus kirke hvor man har en liten samling og spør: "Er snublesteiner et harmløst minne om noe som skjedde for lenge siden, eller en advarsel om noe som kunne skje igjen? Hvordan behandler vi minoriteter i dagens samfunn?" Minotenks Daniel Abdimael Skjerve Wensell, Iselin Jørgensen fra Kirkelig dialogsenter og Sogneprest Arne Jor leder oss gjennom en samtalen. Jeg kjenner at det har vært en lang dag med mange sterke inntrykk. Det er både godt og vondt å bli kjent med den norske jødiske historien på denne måten. Jeg vet at det er en historie som det er viktig at vi husker, særlig i vår tid. Og jeg er glad for at det er nettopp den Luterske norske kirke som viser den frem og reflekterer over både sin fortidige og sin nåtidige rolle i dette. Luther var svært antisemittisk og kirken har opp igjennom vært ansvarlig for mye av den antisemittismen vi har sett. 

Men når alt kjem til stykket så er det ikke bøker eller skolegang som vil redde oss fra å gjenta historien, selv om kunnskap er viktig. Det var ikke det at de ikke var belest, nazistene. Det var ikke der problemet lå. Jeg stoler ikke på bøkene alene. Redningen vår er det den lille knoppen i hjertene våre. Den Olav H. Hauge snakker om. Kjærligheten, når den kommer sammen med kunnskapen. Det er da mennesket viser sin storhet.

Kjærligheten, den som er i mennesker av alle kulturer, av alle religioner og som gir oss empati med hverandre og lar oss se hverandre som medmennesker som vandrer sammen her på jorda. En menneskehet. Sammen i samme båt. I vår tid, i vår hatefulle tid, hvor gjerder bygges og politisk retorikk hard som is brukes som våpen mot myke mennesker så er det viktigere å huske dette, enn noen gang før. Denne uken la den jødiske foreningen i Umeå, Sverige ned sin virksomhet. Trusselnivået fra nynazister har blitt for stort. Det er ikke lenger trygt å drive en jødisk forening.

Og jeg vil takke kirken for å endelig ha gitt meg et spark til å gå inn i denne delen av vår historie. Til å lære om menneskene dette forferdelige ble gjort mot. Tenk at det var kirken som tok meg med også hit. Den er ikke slik jeg trodde, denne kirken vår. Den våger å ta tak i også dette viktige mørke, vonde.

Kirken og Meg

Velkommen



Jeg skal i løpet av ett år oppsøke kirkelige arrangementer 52 ganger og blogge om det.

Blogg.no reklame

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign