I Tonsen Kirke fant jeg verdens hviteste Jesus og et hyggelig og interessant fellesskap som jeg gjerne besøker igjen

Atlertavlen I Tonsen Kirke er malt av den lokale kunstneren Kåre Jonsborg og viser Jesus som foreleser for sine disipler.

 

Tonsen kirke har verdens hviteste Jesus på veggen og ikke en eneste læresven var hverken skalla eller hadde kulemage. De hadde ikke engang fått matflekker eller grønske på kjortlene sine, selv om de bar kritthvite klær og satt på bakken. De var alle sammen, hvite, rene og plettfrie. Til og med Judas. Og det skremte meg. Altertavlen i Tonsen kirke er vakker, men den gav meg også noen ikke så gode assosiasjoner. Kirkens budskap er et budskap til alle mennesker, men når historien hvitvaskes helt, så kjennes den både skremmende og ekskluderende. Men det var også alt som skremte meg i Tonsen Kirke idag. Tonsen Kirke er en kirke jeg vil tilbake til.

sommer idyll ved Tonsen Kirke. Bilde fra wikipedia.

 

Er det noe forvirrende navn og lokalisasjonssystmet på kirkebygg i Oslo et resultat av en gammel hestehandel mellom nabobygder?

Tonsen kirke er oppført i 1961 og er i likhet med Rødtvet Kirke en arbeidskirke. Den ligger på Årvoll, ikke så langt fra Bjerke travbane og Trondheimsveien. Sammenlignet med Rødtvet arbeidskirke så har Tonsen flere likhetstrekk med våre mer tradisjonelle kirkebygg. Blant annet kan man over lavblokkbebyggelsen som omgir den godt skimte korset på toppen av kirkespiret som klart forteller oss om byggets funksjon og beliggenhet. Jeg begynner også å ane at det ikke nødvendigvis er en sammenheng mellom navn og beliggenhet på kirkene her i Oslo. Kanskje som et resultat av en gammel byttehandel mellom nabolag? Dere får kirken, om vi får navnet? Noe forvirrende for en nybegynner i kirkegåingsgamet, men det er kanskje en av disse tingene man begynner å forstå seg på når man blir eldre og klokere enn det man er nå? 

Jeg drakk kirkekaffe sammen med Victor Andersson og Miraf Andemicael

 

Gamlepresten sa at det beste med kirken var at man alltid kunne finne noen å være uenig med.

På kirkekaffen så traff jeg forresten en som både var mye eldre og mye klokere enn meg selv. Jeg ble sittende å snakke med selveste gamlepresten, Victor Andersson, som i tillegg til å ha skrevet et informativt hefte om Tonsens Kirkes symboler også har hatt et rikt og spennende liv hvor han blant annet jobbet lenge med audiovisuell pedagogikk og metodikk som konsulent for de svenske kirkelige institusjoner og i mange år var leder for de religiøse programmer i radioen. Victor Andersson er født i 1925 og var også prest i den norske kirken i Sverige etter krigen. I tillegg til å fortelle meg mye om ulike kirkerbygg i Oslo og ønske meg lykke til med mitt prosjekt så fortalte han meg at det han syntes var det beste med den norske folkekirken var at den rommet så mange mennesker med ulike syn på ting at man alltid ville møte noen som man var uenig med og at det både var viktig og utviklende. En klok mann som jeg gjerne skulle ha snakket mye mer med. Snakket mer skulle jeg også gjerne ha gjort med Miraf Andemicael. Hun kom til Norge fra Eritrea på 1980 tallet og sier at ettersom hun er feminist og aktiv politisk så foretrekker hun ofte Den Norske Kirke fremfor den Koptiske.

 

Det var en folkelig meny på kirkekaffe i Tonsen kirke. I tillegg til kaffen kunne man både finne rød saft, småkaker og potetgull. 

 

Prekenen gav slik gjenklang at jeg reiste meg opp og tok en kjeks

Kapellan Øystein Mathisen holdt en preken som var som skrevet for sånne som meg. Folkelig for folket. Til og med for oss stae, radikale aktevister som ikke greier å la være å kjempe for at fanger skal ha sin frihet og flyktninger et hjem. Han gikk til og med så langt at han også snakket om det aller vanskeligste av alt. Å måtte leve med de man er uenig med. Og ettersom vi idag har fått en regjering som jeg virkelig er fryktelig uenig med, så kan akkurat det være viktige ord å ta med seg, selv om han ikke nevnte akkurat det eksemplet spesifikt.

Kapellan Øystein Mathisen holdt en litt for inspirerende preken.

Kirken får faktisk godkjent kryss i boksen for relevans for meg, Kjersti 44 idag. Og det altså allerede på dag 2. Inspirert av det og av en tale om viktigheten av å vektlegge å tenne lys og ikke bare sitte der og forbanne mørket lot jeg med rive med og gjorde det jeg ikke skulle gjøre. Jeg deltok i nattverden. Men der ble det bråstopp. Da jeg stod der så føltes det veldig feil, selv om jeg hadde vært enig i nesten alle ordene i hele prekenen og man brukte lysgloben til å tenne lys akkurat for alle de jeg også ville tenne lys for. Jeg skulle ikke ha stått i den køen. Jeg skulle ikke ha tatt den kjeksen. Jeg skulle ikke ha dyppet den i den vinen. Jeg skulle ikke ha puttet den i munnen. Jeg er ikke der. Ikke nå. Kanskje aldri. Selv ikke når man synger salmer om de hverdagskristne i hverdagsbunad. De som gjør så mye for andre ofte uten å vise frem alt det de gjør. De som jeg kan kjenne meg igjen i. Mange av dem er nok også litt som meg, og de er heller ikke ofte i kirken. Men ofte bærer de de tunge børene til andre likefullt, og de er også gode lys her i verden. Hverdagslysene her i verden. Heltene mine.

Heldigvis er kirka stedet hvor det må være lov å trå litt feil. Såpass med tilgivelse må det være også i praksis. Det får bare gå seg til det med den kjeksen. 

Veggdekorasjon i Tonsen kirke som symboliserer viktigheten av å bære livets byrder sammen. Skipet du ser bakerst henger i realiteten ned fra kirketaket midt i kirken. Ulike skipsmodeller finnes i mange norske kirker. De kalles "votivskip" og symboliserer kirkelydens ferd mot evigheten.

 

Kirken.no skal blogge om at jeg blogger om kirken

Mitt bloggprosjekt har fått god mottakelse i mange leire, noe jeg er svært glad og takknemlig for. Jeg vil jo gjøre dette ordentlig når jeg først bestemte meg for å gjøre det og det er morsomt at prosjektet blir lagt merke til. Idag hadde jeg derfor selskap av Siv Thompson fra kirkerådets kommunikasjonsavdeling under både gudstjenesten og kirkekaffen. Om hun ikke har nok å gjøre ellers så må hun gjerne få en ekstrajobb med å følge oss noviser rundtomkring på gudstjenester. Det er nemlig veldig betryggende å ha med seg noen som vet akkurat når man skal reise seg og når man bare kan bli sittende. Ingen feil idag. Det kan man være stolt av. Det er tross alt bare dag 2 av 52.

Mange har forresten spurt meg om hva jeg vil oppnå og hvorfor jeg gjør dette, og jeg vet ikke om jeg egentlig har noe godt svar. Ideen kom til meg fordi jeg bor sammen med en muslimsk liten gutt på 11 år som spør meg om alt mulig rart. Han kom flyttende fra Gambia i sommer og der han kommer fra er det egentlig ikke så nøye om du er kristen eller muslim, men han hadde aldri møtt noen som ikke egentlig var noe som helst. Om du er kristen, hvorfor er du ikke da i kirka, spurte han, akkurat så nysgjerrig som barn er når de spør om ting de lurer på. Han kjente nemlig mange kristne, men han kjente ingen kristne som aldri var i kirka. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare ham. Hvorfor var jeg aldri i kirka? Det eneste svaret jeg hadde var at jeg følte at jeg ikke hørte til der. Deretter måtte jeg erkjenne at jeg egentlig i bunn og grunn visste svært lite om denne kirka. Annet enn at jeg altså var medlem der. Og derfor oppstod altså dette prosjektet. Det er som det meste annet hjemme hos oss i øyeblikket Muhammeds skyld hele greia.

Det meste som oppstår hjemme hos oss i øyeblikket er Muhammeds skyld. Her er han fotografert kun minutter før han forsøkte å stjele grøten fra nissen under en skoleforestilling rett før jul.
 

 

 

 

 

 

Én kommentar

Hei.

Takk for det du skriver, og den åpne måten du skriver på.

Veldig bra!

Det første du skrev om at det var for hvitt, er noe å tenke på, - og konklusjonen din: Til alle :-)

Lykke til de neste kirkebesøkene!

Hvis du vil kan du lese om en gang det var som om jeg fikk hjelp - "ovenfra".

Jeg skrev: Jeg møtte veggen, - men hvor ble den av

Her: http://hjemveien.blogspot.no/2016/03

Skriv en ny kommentar