Gloria in Excelsis Deo - Evensong i Domkirka vår

Oslo domkirke ligger der omsluttet av kirkeristens murbuer og Bacchaus gulrotkake og kaffeservering. Bildet er hentet fra Kirkebilder, Kirkesøk.

Ved kirkeristen ligger Bacchus. De har verdens beste gulrotkake og en spennende vindeltrapp jeg en gang snubla litt i. Eller i alle fall, de hadde en gang verdens beste gulrotkake. Jeg vet ikke om de har den lengre. Det er en stund siden jeg spiste slikt. Men det er det som er Domkirka for meg. Bacchus, gulrotkake og et stort rødt hjerte som det står størst av alt er kjærligheten på, et minne jeg forbinder mest med ham av oss som kjente den minst.

Jeg er nok en sånn en som sniker meg rundt på utsiden av Domkirken, akkurat slik kirkeristen gjør, mer enn en slik som går inn. Det er noe ærbødig der inne. Noe høytidelig og viktig. Selv om den prøver så veldig hardt å bare være en av oss, hverdagsfolket, og har åpent hver eneste dag... og natt om det er fredag... for turister og for oss alle. Og jeg greier ikke å bestemme meg for om det er arrogant av den å åpne seg opp slik for oss, eller om det er vakkert. Er det å åpne sitt vakreste rom på en slik måte å skape avstand og å vise seg frem, eller er det det motsatte? Selve essensen av kristendommen? Å ønske alle velkommen, på likefot, inn til guds herligheter?

Domkirken er et åpent hus, for alle.

Åpningssalmen på denne fredagens Evensong forsterka disse tankene i meg. "at du som lågast budde, sat høgt i herligdom", sang man i salme 77, og der satt jeg, omringet av den fineste glansen kirken kan by på, rett under Hans Majestes egen forgylte losje, og følte meg utslitt, underpynta og noe malplassert. En gang var kirken også et middel for å holde den vanlige arbeider på sin plass.Det er ikke den delen av historien vi liker å fortelle, men det er likefullt en del av historien. Gull, glans og øvrigheta... makten over folk flest. De som skulle lide og slite i dette livet og bli belønnet høgt i det neste. Når du en gang kom til himmelriket. Mens de øvre klasser, de satt på første rad i finstasen allerede nå. Det er kirkens historie. Det er mye godt i kirkens historie, men den har også vært et middel for å holde status que i urettferdig samfunn. En institusjon bygget på gjerningene til en helbreder og en rettferdighetsmaker og som selv bidro til å skape urettferdighet og opprettholde lidelse. I møte med den utsmykka domkirka så vekkes disse tankene i meg. Men la deg ikke lure. Jeg er ikke et bedre menneske enn at jeg nyter skjønnheten også. Jeg overveldes av takmalerier, av utskjærte engler og figurer, av vakre, vakre glassmalerier. Jeg kommer til å dra tilbake til domkirka. Den fortjener det. Men for denne gang vil jeg ikke snakke mer om bygget. Jeg vil snakke om Evensong på en fredags ettermiddag. Det var tross alt det jeg kom dit for.

Domkoret i prosesjon på vei ut av kirken etter Gudstjenesten.

Evensong er vakkert. Domkirka er vakker. Og domkoret, det er noe med det, hvor mye øver egentlig de folka for å kunne synge slik de gjør? Vakkert er ikke engang dekkende. De synger følelser inn i forkynnelse. De gjør aldri en feil. Og man kan bare sette seg ned og la dem føre deg inn i deres verden. En verden som ikke er som min. En verden av røde kjortler og hvite blonder. Av høytidelighet. Gloria in Excelsis Deo. Ære være Gud i det høyeste. Det er evensong. Høytidelig sang som ærbødig møter det hverdagsslitne folket på vei inn i helgen. 

Detalj fra takmaleriet i Domkirken. Gloria in Excelsis Deo betyr Ære være Gud i det høyeste. Et uttrykk passende til å beskrive Evensong.

 

I heftet du får utdelt når du går inn så står det at Evensong er en engelsk skikk. Og at Evensong er noe som synges hver dag i de engelske katedralene. Ordningen stammer fra "the book of common prayer" og oppstod etter reformasjonen i England. Evensong er en meditativ bønnegudstjeneste hvor koret har en bærende rolle og synger de faste leddene som vekselssang, psaltersalme, Magnificat og Nune dimittis. Og om du lurte på om jeg virkelig vet hva jeg nettopp nå skrev, så er svaret nei, jeg aner ikke. Men det var det det stod, om Evensong, i heftet, så da er det sikkert slik.


En liten audiosmakebit fra Evensong i Domkirka

Fra mitt ståsted var det også noe vekselsvis. Meditasjon og sang er det jeg kjenner i åndelig sammenheng. Der er jeg på hjemmebane. Og tidvis så kjente jeg hvordan sangen både løftet meg og traff meg. Til andre tider så mistet den meg, ble høytidelig og fremmed, urelevant og jeg var alt for klar over at jeg satt på en hard, trang benk med en vond rygg som nettopp hadde gått langt på blankis til å kjenne noen effekt av det meditative elementet i sangen. Den som bare hadde hatt en yogaball, tenkte jeg flere ganger. En yogaball som jeg kunne ligge på knærne over og slappe av på mens jeg lyttet. Men jeg tror ikke Domkirken kommer til å bytte ut benkene sine med yogaballer, så meditasjon gjennom Evensong i Domkirken forutsetter at du er komfortabel på en helt vanlig kirkebenk. Og om du er det, så tror jeg nok du vil komme til å like det. Det er en vakker opplevelse. En slags høytidelig og toneren syngende dialog mellom koret og liturgen. Ulikt alt jeg har sett før i kirken. Jeg likte det, jeg gjorde det. Men jeg kom tidlig til kirken denne dagen. Jeg kom mens koret fremdeles øvde og var iført hverdagsklær. Jeg tror den snakket mer til meg da, Evensangen, enn når den kom tilbake med de høytidelige festklærne på. Det var tross alt bare fredag ettermiddag. Det var fremdeles hverdag.

Koret snakket mer til meg da de øvde i hverdagsklær.

Det vil bli Evensong i Domkirka hver siste fredag i måneden hele våren. Vi var nokså mange som delte denne opplevelsen denne fredagen, men Domkirka er stor og har plass til mange. Dette er det definitivt verdt å få med seg. Selv skal jeg i kirka igjen allerede denne søndagen her. Jeg skal på Klimamesse i Kampen kirke, men det får ikke du lese om før neste uke.

 

 





 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar