hits

kirken og meg

Grefsen kirke en søndag i juni

  • 22.06.2018 - 08:54

Besøk 26, halvveis, og jeg har lyst til å løpe ut av kirken i sinne og protest og kaste hele prosjektet bort. Misjon er vanskelig. Misjon har makten til å gjøre meg illsint. Heldigvis er muslimen der. Han minner meg på alt det fine jeg har opplevd i kirken og overbeviser meg om å forsette. Om å gå tilbake til kirken med et åpent hjerte.

Så skjedde det. Det jeg var redd for. Det som har holdt meg borte fra kirken i alle disse årene. Blogg 26. Halvveis. Guarden er nede og jeg har blitt trygg i og glad for folkekirken vår. Jeg har vært rørt, begeistrert, forundret og stolt gjennom disse månedene. Jeg har til og med følt meg hjemme. Og så skjer det. Alt det jeg har fryktet. Alt det jeg var redd. Alt det som har holdt meg borte. Det står der foran meg. Hvert et lite bein i meg har lyst til å reise meg opp og løpe ut. Skrikende forbanna. Illsint og skuffa. Denne gangen slo de meg der det gjorde vondest. Jeg hadde planer om å delta på sommerfest etter gudstjenesten. Smile, snakke med folk. Spørre dem om deres syn og forsøke å forstå, men det går ikke. Jeg makter det ikke. Jeg drar rett hjem isteden.

Det er ramadan. De siste 10 aller helligste dagene av ramadan. Hjemmet er fult av lyden av koranlesning. Jeg elsker den lyden. instinktivt, rett i sjela. Det er vakkert. Og det er trygt. Jeg avslutter, sier jeg. Jeg kan ikke gjøre dette her. Og så forklarer jeg hva som har skjedd. Han lytter. Mandinkaen. Muslimen. Og så sier han at jeg må tilgi den uvitende misjonæren. Jesus er nesten oftere nevnt i koranen enn Muhammed selv, sier han. Og det er ikke misjonærens skyld at ingen har fortalt ham om det. Og på sitt rolige og stillfarne vis så overbeviser muslimen meg nok en gang om å gå tilbake til kirka. Til å fortsette den reisen jeg har begynt på.

Siterte de ikke Olav H. Hauge her om dagen, sa han? Rørte deg med det diktet? Med gregoriansk sang og vill lykkelig jazzmusikk? Har de ikke i alle disse ukene forundret og imponert deg? Vil du virkelig gi opp alt det over dette?

Grefsen Kirke.

Sannheten er at jeg hadde gledet meg til denne dagen. Det er noe med denne kirken, Grefsen kirke. Den er vakker. På et slags middelalder møter funkis vis. Jeg har kikket på den siden i vinter en gang. Da snøen lå skitten og oppbrukt rundt alle hushjørner og jeg tenkte nei, jeg vil se den slik den er på bilder. Med strålende grønt gress og trær omkring. Så jeg utsatte det til juni. Midtsommer må være det perfekte tidspunkt å se den på, tenkte jeg. Og utseendemessig slo den til. Den er massiv og den imponerer Grefsen kirke. 

Grefsen kirke ble innviet i 1940 av biskop Berggrav. Oslobiskopen som sammen med 11 andre prester er malt inn i altertavlen i Ila kirke. Historien om Grefsen kirke begynner allerede i 1898. Det var da man begynte å planlegge kirkebygging der. Kirkegården kom først. Grunnen ble kjøpt i 1899 og i 1904 begynte opparbeidingen av kirkegården som også har et vakkert kapell bygd av kommunearkitekt Bødtker, mannen som også har tegna Ullern og Grorud kirke. Men så ble det stopp. Ikke før i 1922 kjøpte man grunnen som kirken idag står på. Kommunearkitekt i Aker, Georg Greve, tegnet kirken. Og i 1940 stod den altså ferdig. Og lenge før jeg satt der og kjente på lysten til å springe ut og vekk, så fikk kirken meg til å si et stort wow. Glassveggen mellom våpenhuset og kirkerommet er fantastisk. Det er også det dekorative og fargerike glassmaleriet på alterveggen. Vakkert. 

Jeg er på familiegudstjeneste. En gudstjeneste hvor barna har rom og plass til å være. De har til og med lagt ut matter fremst i midtgangen slik at barna kan ligge-turne-sove-kose seg gjennom gudstjenesten. Genialt. Det er en svært barnevennlig og hyggelig gudstjeneste de har laget. Og jeg ser at både prest og unger koser seg med bevegelsessanger og liv og røre. Det er også hele 3 barn som bæres til dåp denne dagen. Hyggelig. Det er bare det at denne dagen også hadde et annet tema. Misjon. Jeg har problemer med misjon. Hardbarka dype issues. "Det finnes like mange veier til Gud som det finnes mennesker", sa Hazrat Inayat Khan. Frykten for å lede mennesker bort fra sin egen vei er stor. Respekten for andres valg likeså. Så stor at den nesten til tider kan betraktes som fobisk. Så det er ikke bare misjonens skyld at vi kræsjer. Det er også meg. Det er mye meg. 

Likevel tror jeg at jeg hadde et slags håp om at denne dagen kunne hjelpe. At nærhet og kunnskap kunne få meg og misjonen nærmere hverandre. At jeg og misjonen ville vandre ut fra Grefsen kirke hånd i hånd, liksom, vinkende til verden fra sommerfest. Slik gikk det ikke. Det ble kræsjlanding. Igjen.

De hadde sommerbesøk av misjonærer som holder til i Senegal. De var sendt ut fra denne kirken og har vært der nede i ett år. Og fortellingen begynner bra. Med fotball VM. Senegal er kvalifisert til VM og samtlige i både Senegal og i nabolandene vil den kommende måneden sitte klistret til TV skjermene. Fotball er viktig. En gang gikk Senegal skikkelig langt. Til kvartfinalene. Det kan skje igjen. Spenningen er elektrisk.

Senegal ligger i Vest-Afrika og landet bygger nå en moderne ekspresstoglinje som får både NSB og flytoget til å se litt pjuskete ut, har et spennende storbyliv, flere vakre naturreservat, mange vakre sandstrender, men også ulidelig fattigdom. Reisen mellom by og land kan utviklingsmessig ses på som en reise mellom århundrer. Men Senegal er også et relativt stabilt land, med en voksende økonomi og en relativt høy trygghet for befolkningen. I byene finnes det et moderne og godt helsevesen, som langt fra alle har tilgang til, og i utkanten er tilgangen til helsetjenester flere steder så og si  ikke eksisterende.

Landet har en i hovedsak muslimsk befolkning, men det finnes en kristen minoritet, spesielt hos Seher gruppen, hvor også landets første president kom fra. De har også et vakkert og godt besøkt pilegrimsmål, Popengunie, hvor biskop Marthuin Picarda i 1887 gikk en tur på den vakre stranden og bestemte at dette ville være det perfekte stedet for å opprette et kapell til ære for Gud og den sorte madonna. 

Hvor ligger Senegal, Grefsen Kirke.

Men vår misjonær er ikke hos Seherne. Han er hos mandinkaene, eller malieekene som han kaller dem. Og da han går opp på talerstolen og betegner mandinakene som "upløyd mark", så er det som om han gir meg en knyttneve i magen. Hvor godt kjenner han dette folket? Når han kan bruke slike ord? Kjenner han til Sundiata Keita? Til Kangaba og de store gamle kongedømmene i Mali og Ghana? Den ubrutte kongerekka. Før katastrofen. Før det store tapet mot Fulaninene, De "fleipende søskenbarna", "joking cousins". Det er det de kaller hverandre fulaniene og mandinkaene. De har vært i store kriger mot hverandre, tatt hverandre som slaver og solgt hverandres barn, men de er også venner. Nabofolk. Slik er det nå og slik var det før den store slavehandelen som over hundrevis av år frarøvet dette stolte riket store deler av befolkningen sin. Nøyaktig hvor stor andelen var er vanskelig å si. Men den var svært, svært høy. Slavehandelen var en katastrofe som rammet mange folk hardt, mandinkaene ble spesielt hardt rammet fordi portugiserne i de tidlige fasene av slavehandelen ønsket slaver som var gode på jordbruk, som mandinkaer som kunne dyrke ris. Og senere tenkte man at det var enklere med slaver som kunne kommunisere med de slavene man allerede hadde hentet. Men selv ikke at hele generasjoner av unge mennesker ble stjålet knuste historien, kulturen, religionen og vissheten om hvem de var.


Mansa Musa avbildet i det Catalanske Atlas fra 1375, bilde hentet fra wikicommons

De trekker sine aner tilbake til Bilal, en av profeten Muhammeds mest trofaste følgesvenner, kongsrekka han kom ifra, kongen som samla Mali til ett enormt rike. Manding Empire. Større, mektigere og bedre organisert enn noe samtidig europeisk rike. Riket som på 1300 tallet til og med havna på europeiske kart etter at Mansa Musa, historiens rikeste mann, dro på pilegrimsreise til Mekka og hadde med seg så mye gull på reisen at gullprisen falt i Egypt i 12 år etterpå. De var handelsmenn, mandinkaene, den gangen. De kontrollerte de store, rike handelsveiene. Gull, slaver og salt.

Mansa Abubakari II, han som kom før Mansa Musa nådde trolig også Amerikas kyst. 180 år før Chrisopher Columbus. Med 2200 skip. Fullasta og rigga for handel. Og så var det Timbuktu. Et islamsk læresenter fult på høyden med det man fant i Cordoba, i Fez og i Cairo. Vitenskapsentrene du fant i denne delen av verden da lå langt foran det du da kunne finne i Europa. De hadde et styresett som gav innbyggerne noe innflytelse også. De var ikke bare eneveldige, slik de europeiske kongene på den tiden var, Mansaene. De hadde til og med kvinnelige ministere, i alle de 12 provinsene. 


Barth, Timbuktu 1858 from terrace. wikimedia

Om det er sant, eller om det er en historie oppfunnet for å legitimere sin trone og sin makt, historien om Bilal, vet jeg ikke. Men historien sier noe om tilknytningen mandinkaene har til islam. De er ikke norske misjonærers upløyde mark. Opp mot 99% er muslimer, ofte med høy kunnskap om og sterk tilknytning til sin religion. De har vært muslimer i mange hundre år, iallefall siden 1200 tallet, selv om enkelte trekker historien mye lenger bak enn som så. Det finnes også mandinkaer som ikke er muslimer, men de er ikke mange og de er ikke i Senegal.  Det var en stor grad av religionsfrihet i det gamle Mali. På det største var det bare det mongolske riket som kunne måle seg med mansaenes imperie i omkrets, og det rommet mange etnisiteter og språk. Islam var først elitens tro. Og også senere er respekten for andres rett til å tro fritt en svært viktig del av kulturen. Grensene mellom islam, kristendom og tradisjonell afrikansk religion er ofte diffuse, også idag. Riktig nok forsøkte en av mansaene seg på å  innføre islam ved tvang, men da ble det streik i gruvene, så det ble med det ene lille forsøket. Men selv om grensene mellom religionen og tradisjonelle tro tiltider kan være diffuse, så betyr ikke det at de ikke har en tro og en religion. De er noen allerede. De er ikke norsk misjons "upløyde mark". 


Tradisjonell koraspiller i Dakar, Senegal. Mye av kulturen er bevart gjennom fortellingene og sangene til "griots". Tradisjonsbærerne. Koramusikken har hatt og spiller fremdeles en sentral rolle i bevaring av kultur og identitet. Foto wikipedia

Noen av dem bruker sufi-ordet, andre sier de er maliki, slik Timbuktus lære var det. Men influensen er aldri langt unna. Da den ivorianske musikeren Alpha Blondy på tidlig 90 tall kom tilbake til hjemlandet og begynte å spille reaggaemusikk, så var det de eldre som først trykket ham og hans budskap til sitt bryst. "han er ikke gal, sa de. Han snakker bare om den visdommen våre forfedre alltid har visst om." Den vestafrikanske fredsarven. Den dype filosofien som man fremdeles finner spor av i griotenes musikk, myter og sagn.  En arv som har forundret og fasinert meg i mange år og som etterhvert leda meg til Timbuktu og den gamle mandinka arven. En arv som gjenfinnes på de merkeligste steder i Karibien og i Sør Amerika. Den har alltid vokst med endringene i tiden, denne visdommen. Den vil overleve møtet med norske misjonærer også, men å kalle dette folket upløyd mark? Et folk som ble stjålet, voldtatt, myrdet og tvangskristnet over hundrevis av år... fratatt sitt liv, sitt land, sin familie og sitt navn med kirkens velsignelse. Uten kirkens velsignelse er det vanskelig å se at den transatlantiske slavehandelen kunne skje. Tror han virkelig at de ikke har hørt om Jesus? 

Den er ikke historie, den transatlantiske slavehandelen. Ikke for dette folket. Den er et levende, verkende sår. Blødende merker etter en forsoning som aldri kom, en oppreisning som de aldri fikk. Nedarva irrvonde traumer med direkte konsekvenser for livet idag. Dette stolte, mektige riket. Folket. Fratatt all sin rikdom, all sin historie, all sin verdighet. Av oss. Av de som fulgte Jesus. 

Da nabolandet Gambia skulle døpe en ny, viktig ferge i fjor ble den gitt navnet "Kunta Kinteh". Akkurat slik en rekke barer og restauranter har blitt gitt det navnet før den. Kunta Kinteh, mandinkamannen som ble kidnappet og solgt som slave i USA og som vi ble kjent med i TV serien Roots. Det er nåtid det som skjedde. Frem til sårene er helet så er dette nåtid, ikke historie. Noe som er, ikke noe som var.

Slavene ble ikke bare stjålet fra sitt land, tvunget til tvangsarbeid og sett på som eiendom. De ble fratatt sin religion og sin identitet og de ble delt inn i de som deltok i handelen og i de som ble handelsvaren. Ingen av dem hadde noe valg. Ingen av dem tjente på det. Ikke egentlig. Den hvite mann eide ikke sivilisasjonen, ikke i det minste, men de eide brutaliteten. De eide våpnene og kruttet. Og de eide teoriene som fratok dem menneskeverdet. De var halvaper, dyr, disse menneskene. De som i århundrene før hadde bygd opp og levd i en virkelig sivilisasjon. Og nettopp derfor er dette så viktig. Det er så innmari, innmari viktig, også idag: De har en identitet og en religion, mandinkaene. Selv etter alt som har blitt gjort for å ta alt det fra dem, så har de en identitet og en religion. Å igjen kalle dem "upløyd mark", å igjen feilfremstille deres tradisjoner... Det gjør meg illsint! Fordi jeg vet at for dem er historien også et nå.

Den kirka som langfredag bad om tilgivelse for sine ugjerninger kan ikke være en kirke som i juni kaller mandinkaene for upløyd mark og som feilfremstiller deres kultur og deres religion. I så fall er kirkens ord verdiløse. Da er det ikke kjærlighet de preker. Da strør de salt i smertefulle sår. Dette er ikke en upløyd misjonsmark. Marken her er allerede fullmettet av blodet og tårene vi etterlot oss da vi med korset høyt hevet ranet dette landet og denne kulturen sist. Og ja, vi var også en del av dette. Nordmenn var involvert på alle plan i denne trafikken - som slavehandlere, skippere, sjøfolk, plantasjeeiere og administratorer - og som forsvarere av menneskehandelen.


Her på James Island ble svært mange slaver, både fra mandinka folket og fra nabofolkene oppbevart og lastet inn på slaveskip. Øya er idag museum. Foto wikicommons

Jeg har så lyst til å fortelle ham om Jesus, fortsetter misjonæren. Jesus ville ha trøstet ham gjennom sorgen ved å ha mistet sin kone og sitt eneste barn. Alt han kan gjøre nå er å si "det er Guds vilje". Han får ikke sørget. Og jeg kjenner at jeg også har lyst til å fortelle. Jeg vil fortelle om friheten som det for ham ligger i det at det er Guds vilje og ergo ikke hans feil. Alt det misjonæren ikke har forstått, om hvordan Guds vilje setter denne mannen fri. Så lenge dødsfallene er Guds vilje, så er det ikke hans skyld. Det er ikke han som ikke har jobbet hardt nok. Det er ikke han som ikke er rik nok, det er ikke han som har sviktet familien sin. Guds vilje rammer rike og fattige på likt og det fritar ham for ansvaret slik at han lettere kan leve videre. Jesus vil ikke lette denne mannens byrde. Om misjonæren forteller om Jesus så vil ikke det bringe familien hans tilbake.  Og tror han virkelig at muslimer ikke kjenner til Jesus? Det er ikke muslimer som ikke kjenner Jesus. Det er han som ikke kjenner Isa.

Videre forteller han delvis om begravelseritualer. Men enten så har han ikke forstått dem, eller så velger han å gjengi dem feilaktig for dramaturologiens skyld. De ofrer sauer, sier han. om de bare hadde hatt Jesus, så hadde de ikke trengt å ofre sauer til Allah. Han nærmest spytter ordet Allah ut. Som om det gjør vondt å si det. Vet han ikke at arabiske kristne også bruker ordet Allah? At det betyr Gud? Den første pust og den siste pust? Alfa og omega. Alt? Jeg vil springe vekk. Ut og vekk. Langt bort fra det som nå skjer. Det gjør vondt! Jeg vil kaste hele kirkeprosjektet på båten. Dette greier jeg ikke å være med på. Ikke dette.

Når våre kjære dør så kjøper vi blomster i dyre dommer og legger på graven. Vi gir minnegaver, oppretter fond og stiftelser for å minnes. De ofrer sauer. Eller, om man har penger til det så slakter man en sau. Kjøttet gis til fattige. Å gjøre gode gjerninger, å ta vare på de fattige er viktig i islam. Om de som mottar kjøttet ber en bønn for den avdøde, sier takk, eller føler glede, så er dette viktig. De ofrer ikke sauer til Allah. Allah er ikke interessert i sauer. De gjør "charity", en god gjerning, i den avdødes navn. De sitter ved graven også. Hver dag i 7 dager. Og kommer tilbake etter 40. Feirer vedkommendes liv. Ber over ham eller henne. Neste steg i sorgprosessen. Hvordan er dette å ikke gi rom for å sørge? Hvordan er dette ikke sorg?

Om han bare hadde kunnet fortelle dem om Jesus... om Jesus... Hvor mange korasanger er ikke sunget om Jesus av mandinkaer, av muslimer? For å skape samhold, enhet, fred, toleranse mellom religioner? Det er jo det de tror på, disse menneskene han bor hos. Det er jo det visdomsarven de lever med handler om.  Det er det griotene synger om.Hvorfor i all verden trenger han å endre på dem, kalle dem upløyd mark og frelse dem? Når sang kristne musikere sist en sang om å leve fredelig sammen på tvers av religioner, sa høyt at andre er god nok som de er? Med det de tror på? Godtok dem, uten et ønske om å endre dem? Lot dem få lov til å kjenne stolthet av sin egen kultur og religion, selv om de ikke er kristne? De har  faktisk mye de kan lære oss, vest afrikanerne, senegaleserne, mandinkaene. Og ikke bare om fotball.

Reaggemusikeren Alpha Blondy synger på flere språk. Bla mandinka. Han synger om felleskap, respekt og fred mellom mennesker og religioner og han gjør det ut i fra "den gamle kulturen" han vokste opp i. 

 

Det er mange historier man kan fortelle om Senegal og om mandinka. Jeg valgte å fortelle denne. Jeg håper at min fortelling kan bidra til å skape en nysgjerrighet rundt Afrikas egen historie og kultur. Den er fantastisk og rik, men også langt fra perfekt. Mandinkaene er ikke de eneste. Det finnes flere. Mange flere. Lær om dem! Og ikke minst så håper jeg å kunne bidra bidra til at vi stiller høyere krav til oss selv om å respektere kulturer vi besøker. For helt ærlig, hva ville vi ha sagt og tenkt og følt, om Saudi Arabia sendte misjonærer ut for å gi drive bistandsarbeid mot våre fattige, kristne barn, gi dem materielle goder, fordeler, muligheter og slik i det stille forsøke å gjøre dem til muslimer? Om de kalte oss for sin "upløyde mark" og feilfremstilte vår tro i sitt hjemland, hvordan ville vi ha reagert? Og hvordan ville vi ha reagert om vi i tillegg var bærere av historien de bærer, av sårene de bærer, hver eneste dag. i nåtid, ikke i fortid. Ville det ha kjentes riktig? Selv om de selv mente at de gjorde godt? Fordi de hjalp oss og fortalte oss om det vakreste budskapet de visste om, islam?
 

Det er mange som opp igjennom historien har hatt behov for å skape et feilaktig bilde av det afrikanske kontinentet og folkene som bor der, om ikke ville det ha vært umulig å kunne gjøre de gjerningene våre forfedre gjorde. Om afrikanere ble sett på som likeverdige mennesker med bakgrunn i stolte, mektige sivilisasjoner, så ville det ha vært umulig å lenke dem sammen og pakke dem inn i slaveskip og utnytte dem slik vi gjorde. Derfor ble historien gjemt og glemt. Derfor gjemte de sine egne bøker, sin egen historie, sin egen storhet. Fordi vi ville ha stjelt den, ødelagt den for all fremtid. Særlig den delen av historien som også omhandler islams rolle. Og akkurat her spilte islam en stor og viktig rolle. Kirken hadde ingen interesse av at islam ble fremstilt slik det på den tiden var, med store læresentre hvor også vitenskap stod sentralt. Kirken var ikke interessert i å fortelle en historie hvor hedningene, muhammedanerne, hadde et rike større og mektigere enn alle de europeiske. En by større, renere og mektigere enn selv London var. Jeg håper vi idag har kommet lenger. At dette ikke idag representerer kirkens holdning. Og at tiden hvor vi betegner muslimer på det afrikanske kontinentet for "upløyd mark" og feilfremstiller deres ritualer er over for godt. 

Manuskriptene fra Timbuktu gir oss mer innsikt i denne delen av historien.

 

I Grefsen kirke møtte jeg selveste Bøygen. Noe ble knust i tilliten mellom meg og kirken denne dagen. De traff meg akkurat der det gjorde vondest. Og den velkjente lysten til å stikke av fra kirken... på trass... kom tilbake. Vi kom lenger enn jeg trodde, Kirken og meg, før vi kræsjet. Dette halve året i kirken har lært meg mye, gitt meg mye og ikke minst har kirken kommet meg i møte og latt meg føle meg velkommen. Det har vært godt.

Vil jeg fremdeles være velkommen også når alt ikke er rosenrødt og vil jeg fremdeles ønske å være det? Jeg har 26 kirker igjen. Denne gangen stikker jeg ikke av. Jeg blir.

 

 

 

 

 

 

 

 

På gregoriansk høymesse var døperen Johannes barføtta. Jeg har vært i Grønland kirke.

  • 16.06.2018 - 09:38

I Grønland kirke får jeg møte Døperen Johannes. Han som bana veien og som gav seg over og trakk seg tilbake slik at andre skulle få vokse. Jeg er på Kunstnergudstjeneste. Et prosjekt hvor man i 5 ulike Oslo kirker denne våren overlater prekestolen til forfattere og scenekunstnere.

Søndag formiddag ligger Grønland stille og forlatt. En ungdommelig, men sliten etnisk norsk mann noen har glemt igjen under gårsdagen festligheter går rundt og sjekker lykken hos forbipasserende kvinner, men det ser ikke ut til at han har hellet med seg... idag heller. Jeg vet ikke hvorfor det synes relevant å opplyse om hans etnisitet, kanskje er det så lenge siden jeg sist så en fortelling fra Grønland som ikke omhandlet etnisitet at det synes viktig uansett, selv når det ikke er det. Det er somaliere der også. Selvfølgelig. Hele 3 stykker. De sitter og sløver i skyggen på benkene foran Grønland torg. Men de gjør ikke mye ut av seg. Ingen tendenser til å leke moralpoliti, selv om vi med tanke på nordmannen som ikke gir opp så lett kanskje kunne ha behøvd det akkurat idag. Temperaturen viser godt over 25 grader i skyggen allerede. I sola er det en million. Minst. Ramadan er det også. Man må ikke så mye på Grønland under ramadan... når det er varmerekorder... og søndag. Men jeg må. Jeg må løpe faktisk. Det var litt flere meter bort til kirka enn jeg husket det som.

 

For de har kirke på Grønland, altså. Ikke bare moskeer. Østkantkatedralen kalles den ofte, Grønland Kirke og den ble innviet i 1869 og den har stått der helt trygt siden. I motsetning til hva samfunnsdiskursen så løgnaktig ofte forsøker å fortelle deg så blir den hverken spytta på eller forsøkt brent. Den står der helt trygt og ubevoktet og våker over Grønland. Tidligere kunne den titte ut mot fjorden også, men så kom fremskrittet der borte i Bjørvika og murte den inne.

Grønland kirke er en langkirke og den er en av Oslos største. Tegnet og bygd av to tyske arkitekter som emigrerte til Norge på 1800 tallet. Og det rare er at om Andreas Friedrich Wilhelm von Hanno og  Heinrich Ernst Schirmer ikke hadde blitt uvenner under byggingen av Grønland Kirke, så er det mulig at selveste Stortinget vårt hadde sett annerledes ut idag. De 2 vant nemlig opprinnelig anbudskonkurransen med et bygg i tysk-gotisk stil. 

Slik kunne altså stortinget vårt ha sett ut om de to tyske herrer ikke hadde blitt uenige under byggingen av Grønland kirke. Maleri: William Von Hanno, 1857. Nasjonalgalleriet.

Grønland kirke er forresten ikke det eneste stedet Von Hanno har satt sitt preg på bybildet. Han overtok fullføringen av Trefoldighetskirken da Chateau Neuf som han på den tiden var assistent til døde og han har også tegnet Grønland kirkes to naboer. Den karakteristiske brannstasjonen på Grønland og Grønland folkeskole som sammen utgjør et helhetlig arkitektonisk miljø. 

Noe av det mest spennende med denne kirken på Grønland er at den har en tilnærmet perfekt akustikk. Bygget er av den grunn ofte utleid til konserter. Men jeg skal ikke på konsert. Jeg skal på kunstnergudstjeneste. Gregoriansk Høymesse med preken holdt av kunstneren Gunnar Wærness, faktisk. 

Grønland kirke er mektig. Langgangen ender i et vakkert apsis med 5 vakre glassmalerier.

Det skal holdes 5 slike kunstnergudstjenester i ulike Oslo kirker denne våren. Dette er den nest siste av dem. I disse kunstnergudstjenestene vil man se hva som skjer når forfattere og preformancekunstnere overtar prekestolen. I beskrivelsen av det hele snakkes det med vidløftige ord om mål og mening og prosess, alle disse kunstnerordene som lenge har gjort sitt ypperste for å holde meg borte fra selve kunsten. Heldigvis leser jeg dem ikke før lenge etterpå. Først går jeg i kirken og opplever. 

Gunnar Wærness holder preken barføtt i Grønland kirke.

Og det er jeg glad for, at jeg bare går og opplever altså. I kirken denne dagen får jeg møte en barføtta "døperen Johannes". Han som forberedte veien for de som skulle komme etterpå og som ikke selv ville spille hovedrollen. Det er en vakker og kraftfull preken han holder, forfatteren og scenekunstneren Gunnar Wærness."Jeg møter uten manus", sa han der oppe fra midtgangen og jeg vet ikke om han snakket sant eller ikke. " Jeg møter uten manus fordi da er jeg tvunget til å gi meg over og stole på at det blir en preken ut av det. Fordi det er det Johannes Døperen er for meg. Han er den som gav seg over. Som gikk i tillit. 

Døperen Johannes sitt hode på et fat i Granadas katedral i Spania. Foto: Øivind Holmstad, wikimedia Commons. 

Jeg gjorde som de fleste i vår tid gjør når de skal finne ut av noe. Jeg googla. Og da dukka bidlet av Johannes døperens hode på et fat opp, og da forstod jeg at om jeg skulle gjøre dette så måtte jeg bli hodet på fatet. Jeg måtte åpne opp og bli Johannes døperen, sier Gunnar Wærness. Johannes døperen er den personen som gir seg over. Slik at Jesus kan få vokse må han tre tilbake.Det er et eksempel til etterfølgelse. Det å rydde veien for andre. For håpet og for kjærligheten. 

Johannes og Jesus er tvillingbilder, sier han, forfatteren og scenekunstneren. Jesus på Korset og Johannes på fatet. Begge ble kastet inn i verden og ofret sine liv. Vi gjør alle en liten innsats i forhold til hva de gjorde. Og det er bare ved å se dem som virkelige og sårbare mennesker jeg kan forstå hvor vondt det må ha vært å gi seg selv opp på en slik måte. Fra en utsatt kropp til en annen, det må ha vært forferdelig. Å rulle seg selv ut som en matte for sin neste og våge å stå i smerten. De skal vokse og vi skal avta. 

Prosesjon ved Høymessens begynnelse. 

Og manus eller ikke manus. Han gjør inntrykk denne barfota kunstner Johannesen. Jeg er glad jeg dro for å høre ham. I en levende, nær og ekte fortelling gir han meg et innblikk i en skikkelse fra bibelen som jeg ikke kjenner godt fra før. I Gunnar Wærness skikkelse trår Johannes frem fra skyggene og setter ord på noe viktig.Om et orkester skal spille vakkert så kan ikke alle spille førstefiolin. Noen må ta andre roller. Noen må rydde veien. Jesus lar seg døpe av Johannes. Han viser ham respekt. Selv om Johannes sier at han ikke er verdig. Tenk om førstefiolinene i vårt eget samfunn også kunne ha vist litt ydmykhet, litt solidaritet med de som ryddet veien. De som hjalp dem frem? I vårt samfunn av den sterkestes rett og sylskarpe albuer så har vi mye å lære av Jesus og Johannes. Tvillingskjebnene. Han som gikk foran og rydda veien. Og han som kom etter og viste takknemlighet og ydmyk respekt til den første.

Jeg lærer om Johannes. Min reise inn i kirken har vært en lærerik reise. Men av og til vil ikke jeg lære. Jeg vil være. Og gregoriansk sang er ett av disse rommene i verden som jeg får lyst til å bli værende i. Schola St. Hallvard som synger for oss idag er et gregoriansk kor som ble dannet i mars i år. Og de synger himmelsk vakkert. Det er noe med denne gamle sangformen som trekker dypt inn i hjertet på meg og lar det hvile.

"Koret skal spesialisere seg på gregoriansik sang og tidlig musikk og vil være tilknyttet Grønland kirke, som med sin katedralakustikk og sine romlige dimensjoner er spesielt egnet for denne sangformen.Kunstnerisk leder er sanger og sangpedagog Cathrine Bothner-Bye. Hun er utdannet innen gregoriansk sang ved konservatoriet i Paris.", skriver de om seg selv på sin facebookside. I 2018 er til og med gregorianske kor på Facebook. 

Kyrie Eleyson, synger de. Akkurat slik jeg kjenner ordene best, selv om jeg aldri har hørt dem i kirka før. Ikke sunget som dette. Med denne melodien. Innerst inne så vet jeg nok at akkurat her er det vi som er tyven. sufiene altså. Vi har knabba en gregoriansk sang og gjort den til vår egen. Jeg smiler. Lar sangen trekke dypt inn i hjerterota og slapper av. Den er vakker sangen. De er flinke Schola St. Hallvard. Vel verdt turen helt alene. Jeg håper jeg kan treffe dem igjen. Da lover jeg å finne ut av hva gregoriansk sang egentlig er for noe rart og hvor de kommer fra. Denne gangen nøyde jeg meg med å lytte.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2 kirker og noen snublesteiner på Løkka

  • 09.06.2018 - 09:58

Jeg er på høymesse i Sofienberg kirke, treenighetsmesse. Første søndagen i juni. Men det er ikke den som har lokka meg hit, ikke grønnsaksuppa de har kokt fra bunnen og serverer på kirketrappa i etterkant av høymessen heller. Jeg er her for det som skal skje når suppa er fortært og jeg gleder meg. Kirken har invitert oss til å gå på vandring gjennom Grünerløkka. Guidet av Sidsel Levin fra Jødisk Museum. Vi skal få lære om snublesteinene som er lagt ned.

Når alt kjem til stykket?

År ut og år inn har du site bøygd yver bøker
du har samla deg meir kunnskap
enn du treng i ni liv.
Når det kjem til stykket, er det
so lite som skal til, og det vesle
har hjarta alltid visst.
I Egypt hadde guden for lærdom
hovud som ei ape.

Olav H. Hauge

Menighetsprest Jan Helge Josefsen siterer Olav H. Hauge fra prekestolen. 

Jeg vet ikke om norske prester har som vane å sitere Olav H. Hauge fra prekestolen, men jeg er veldig glad for at jeg fikk være der og se det skje. Særlig på en dag som denne. Det passer seg. Jeg er i Sofienberg kirke. Jeg har vært her før. På taizebønn i vinter en gang. Men da var rommet mørklagt. Denne gangen strømmer lyset inn gjennom de mange vakre farga vinduene og jeg får se det vakre kirkerommet mørket skjulte sist. Tenk at dette er en av kirkene de vil "fristille", hva nå enn det betyr. Hvem vil de sitere og hva vil det brukes til da dette vakre kirkerommet, om det ikke lenger er kirken som skal være i det? Ikke det at jeg er bekymret for kirken, eller for kirkerommene. Uansett hvordan dette vil ende. Ikke egentlig. Jeg har ikke rom for bekymring. Jeg er helt fylt opp av fascinasjon isteden. For når begynte kirken å snakke mitt språk? Olav H. Hauge, kjærlighet og mystiske hjerterom, ja til og med henvisninger til Guds egen katedral, naturen, kommer de med der oppe ifra. Kirken er så annerledes enn jeg trodde. Jeg tror den annerledesheten gjør den robust nok til å både tåle endring og til å ri av en storm.

Min fascinasjon for vakre glassmalerier stopper aldri og Sofienberg kirke kan skilte med noen prakteksemplarer. Disse er utført av kunstneren Enevold Thømt rundt 1920 og ble finansiert gjennom gaver fra menigheten. Freia sjokoladefabrikk finansierte dessuten 2 bilder mens Cloetta sjokolade stod for finansieringen av ett. Sjokolade er faktisk en stor del av Grünerløkkas historie det også. Spennende.

 

Jeg er på høymesse, treenighetsmesse. Første søndagen i juni. Men det er ikke den som har lokka meg hit, ikke grønnsaksuppa de har kokt fra bunnen og serverer på kirketrappa i etterkant av høymessen heller. Jeg er her for det som skal skje når suppa er fortært og jeg gleder meg. Kirken har invitert oss til å gå på vandring gjennom Grünerløkka. Guidet av Sidsel Levin fra Jødisk Museum. Vi skal få lære om snublesteinene som er lagt ned der og få høre historiene om menneskene de er plassert der for å minnes. Vår norsk-jødiske historie og vårt samfunns kanskje aller mørkeste timer. Bisetninger i mitt liv. Mennesker jeg tror jeg vet noe om uten å aldri egentlig ha satt meg inn i deres historie. Jeg gleder meg til å få lære mer. Det er på tide, selv om det er vondt. Om jeg nå ikke allerede hadde vært en hardcore kirkegjenger og begynt å forstå at de gjør mye i kirka som jeg aldri hadde mistenkt dem for å drive på med, så hadde jeg blitt overrasket over at det er kirken som inviterer meg til omvisning og som lærer meg om denne viktige delen av vår historie.

Sogneprest Arne Jor og tidligere leder og nå konsulent ved Jødisk Museum Sidsel Levin ved den gamle jødiske gravlunden ved Sofienberg kirke. 

Sofienberg kirke ble bygget og innviet i 1877. Men allerede i 1869 så kjøpte et fremsynt medlem av det lille jødiske samfunnet som da hadde etablert seg i området 670 kvadratmeter land "Til evig eie for isrealittiske trosbekjennende", som det het.  Om man skal ha et jødisk liv så er det essensielt å ha et eget jødisk gravsted, forteller Sidsel Levin. For Jøder er det en viktig skikk at graver ikke skal forstyrres, men få stå i fred "til evig tid. Det er en av grunnene til at etablering av denne gravlunden var svært viktig for det jødiske samfunnet i Norge. Gravlunden var i bruk frem til 1935. Den ble erstattet av et eget område ved Østre Aker Gravlund som fremdeles er i bruk.

Da Norge fikk sin egen grunnlov i 1814 så inneholdt det en paragraf med følgende ordlyd:

" Den evangelisk- lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget."

Jødeparagrafen. Den mest kjente forkjemperen for å få den tatt ut av grunnloven var Henrik Wergeland. Dessverre døde han i 1845, 6 år før paragrafen endelig ble fjernet fra norsk lov i 1851. I debatten i forkant av lovendringen advarte flere om at dersom paragrafen ble fjernet så ville man se horder av jøder strømme over grensene og ta for seg av godene våre. Det er vanskelig å ikke se linjene til vår egen tid når man hører om dette.

Det kom forøvrig ikke horder av jøder til Norge etter 1851. Det kom ca 25 stykker. De fleste av disse var høyt utdannede kjøpmenn fra bla Tyskland som trolig ville se om dette nye markedet som nå åpnet seg i Norge var noe å satse på. Senere, mot begynnelsen av nittenhundre tallet, da situasjonen i tsarens Russland spisset seg til og vi fikk "Pogromer" som søkte å ødelegge alt jødisk liv og eiendom at den jødiske innvandringen til Norge skjøt fart. På sitt største før 1940 så utgjorde dog ikke den jødiske befolkningen i Norge mer enn 2100 mennesker, så de store hordene var det aldri snakk om.

Den siste immigrasjons "bølgen" kom både fra og til litt vanskeligere kår enn det som var tilfellet for de første. Dette var mennesker som hadde måttet flykte, ikke som frivillig valgte å bosette seg i et nytt land for å bygge videre opp sine forretninger. Svært mange av dem valgte å bosette seg i nærheten av Grünerløkka. Og med parken der som samlingssted så var det faktisk et levende jødisk samfunn som holdt til i arbeiderklassebydelen. 

Vår guide inn i denne historien forteller om at de hadde spesielle benker i parken som var "reserverte" for det jødiske samfunnet. Der ble problemer løst og sladder delt og de fikk vite nytt fra både inn og utland. Særlig viktig var nok nyhetene som kom fra "gamlelandet" og grusomhetene den jødiske befolkningen ble utsatt for der. Hun presiserer også at jødene som flyttet til Norge ble norske. De snakket ikke om "hjemlandet", men om "gamlelandet". Svært mange av dem fikk etterhvert norsk statsborgerskap og de oppdro sine barn som nordmenn, med vekt på utdannelse og deltagelse i idrett. Hun forteller at sportsaktivitetene nå er samlet i en utstilling. Det var også dette lille, men levende samfunnet som tok seg av nyankomne, gav dem mat, et sted å sove og hjalp dem i forhold til arbeid. Mange forbinder jøder i Europa med kunst og forretningsdrift, noe som er naturlig ettersom listen av jobber de fikk lov til å inneha ofte var begrenset. Mange steder fikk de bla ikke lov til å eie land, og da er f.eks et virke som bonde nokså utelukket. Og også i Oslo var det mange steder hvor den jødiske befolkningen ikke fikk arbeid. Løsningen for mange ble derfor å leve et temmelig hardt liv som omreisende salgsmenn, mange gående på sine føtter rundt omkring i norske bygder. Det er spennende å lære om dette levende lille samfunnet. Og det er sterkt. Fordi en novemberdag i 1942 så ble det utryddet. Kun et fåtall overlevde og enda færre returnerte til Norge og til Grünerløkka etter krigen. Faktisk ble nesten hele dette lille samfunnet utryddet i gasskammerene samme dag som Donau la til kai i Tyskland.

Vi stopper ved flere snublesteiner på vår ferd, både hos de som er lagt og de som skal legges. Her får vi høre historiene til menneskene viss navn steinene i gaten bærer. Vi får høre om hvor de en gang kom ifra, om yrket de hadde, om familien deres, hvem som giftet seg med hvem, om søsken, mødre og fedre. Besteforeldre. Gjennom fortellingene blir dette lille jødiske samfunnet enda mer levende for oss. Sidsel Levin forteller også om de viss navn ikke står på snublesteiner, om de som kom seg unna. Til Sverige og til Danmark. De danske jødene ble ikke, som de norske, sendt i utrydningsleire. Svært mange av dem overlevde, selv om de ble internert. Fortellingen hennes er levende. Det er som jeg kan se klesvasken som blir hengt ut mellom husene. Stillheten på sabbaten. De hvite dukene fra sabbatsmåltidet som henger til tørk. Og jeg kan se taxiene som kjører opp til husene og henter dem ut. Jeg kan se de norske politimennene beordre dem inn i bilene. Helt uten bagasje. Jeg kan se gamle og unge bli stablet sammen og ført opp rekken til Donau. Hele familier. Menn som kom fra interneringsleiren på Berg. Kvinner, barn og gamle hentet på adresser i Oslo. Fikk de i det minste være sammen, denne aller siste delen av reisen? Fikk barna trøst? Fikk alle være sammen med noen de elsket? Noen de kjente. Disse siste dagene, timene? Eller var de alene?

 

Ved Paulus Plass ligger det 2 snublesteiner til minne om Dina og Isak Leimann. Vi kan lese om deres og andre norske jøders historie på snublestein.no

De fikk ikke egne gravsteiner eller graver ofrene for holocaust, og kanskje nettopp derfor er disse snublesteinene ekstra viktige. Disse steinene gjør at disse navnene, disse menneskene, disse historiene lever videre. De gjør at vi husker. At vi aldri glemmer.

Dina Leimann ble født 19. november 1903 som datter av Anna (f. Meszansky 1862 i Russland) og Isak Leimann (f. 1869 i Vilnius). Hun hadde fire brødre; Elias (f. 1893/94), Charles Hermann (f. 1895), Bernhard (f. 1897) og Leon (f. 1913). Moren døde av naturlige årsaker i oktober 1941. Dina arbeidet som ekspeditrise i farens forretning.

Dina Leimann ble arrestert den 26. november 1942 og deportert med D/S Donau til Stettin og derfra til utryddelsesleiren Auschwitz. Ved ankomst ble Dina sendt direkte i gasskammer og drept.  

Isak Leimann ble født den 12. desember 1869 i Vilnius, Litauen. Han kom til Norge i 1890 og giftet seg året etter med Anna f. Meszansky, f. 1862 i Litauen. De fikk fem barn, Elias (f. 1893/94), Charles Hermann (f. 1895), Bernhard (f. 1897), Dina (f. 1903) og Leon (f. 1913). Anna døde av sykdom i  oktober 1941. Isak var kjøpmann og drev egen forretning, der datteren Dina arbeidet sammen med ham som ekspeditrise.

Isak ble arrestert den 26. november 1942 og ble samme dag deportert med D/S Donau sammen med to av sine barn, Bernhard og Dina. Ved ankomsten til Auschwitz ble han umiddelbart sendt  til gasskammeret og drept den 1. desember 1942.

Dina døde samme dag, mens Bernhard ble tatt ut til tvangsarbeid og ble drept en gang i januar 1943. Isaks eldste sønn Elias flyttet tidlig til København der han bodde med kone og to barn. Hele familien ble deportert til Therezienstadt, men overlevde som de fleste danske jødene.   Charles Hermann (og hans kone og 21-årige datter) og Leon klarte å flykte til Sverige i forskjellige transporter i slutten av november 1942. (Teksten er hentet fra snublestein.no hvor vi også får se bilde av de 2. Målet er å få samlet historiene til alle jødiske holocaust ofre der inne.)

Vandringen avsluttes i nyrenoverte og vakre Paulus kirke hvor man har en liten samling og spør: "Er snublesteiner et harmløst minne om noe som skjedde for lenge siden, eller en advarsel om noe som kunne skje igjen? Hvordan behandler vi minoriteter i dagens samfunn?" Minotenks Daniel Abdimael Skjerve Wensell, Iselin Jørgensen fra Kirkelig dialogsenter og Sogneprest Arne Jor leder oss gjennom en samtalen. Jeg kjenner at det har vært en lang dag med mange sterke inntrykk. Det er både godt og vondt å bli kjent med den norske jødiske historien på denne måten. Jeg vet at det er en historie som det er viktig at vi husker, særlig i vår tid. Og jeg er glad for at det er nettopp den Luterske norske kirke som viser den frem og reflekterer over både sin fortidige og sin nåtidige rolle i dette. Luther var svært antisemittisk og kirken har opp igjennom vært ansvarlig for mye av den antisemittismen vi har sett. 

Men når alt kjem til stykket så er det ikke bøker eller skolegang som vil redde oss fra å gjenta historien, selv om kunnskap er viktig. Det var ikke det at de ikke var belest, nazistene. Det var ikke der problemet lå. Jeg stoler ikke på bøkene alene. Redningen vår er det den lille knoppen i hjertene våre. Den Olav H. Hauge snakker om. Kjærligheten, når den kommer sammen med kunnskapen. Det er da mennesket viser sin storhet.

Kjærligheten, den som er i mennesker av alle kulturer, av alle religioner og som gir oss empati med hverandre og lar oss se hverandre som medmennesker som vandrer sammen her på jorda. En menneskehet. Sammen i samme båt. I vår tid, i vår hatefulle tid, hvor gjerder bygges og politisk retorikk hard som is brukes som våpen mot myke mennesker så er det viktigere å huske dette, enn noen gang før. Denne uken la den jødiske foreningen i Umeå, Sverige ned sin virksomhet. Trusselnivået fra nynazister har blitt for stort. Det er ikke lenger trygt å drive en jødisk forening.

Og jeg vil takke kirken for å endelig ha gitt meg et spark til å gå inn i denne delen av vår historie. Til å lære om menneskene dette forferdelige ble gjort mot. Tenk at det var kirken som tok meg med også hit. Den er ikke slik jeg trodde, denne kirken vår. Den våger å ta tak i også dette viktige mørke, vonde.

Byvandring, orgelbrus og kveldsgudstjeneste i Ila kirke.

  • 02.06.2018 - 10:18

Først må vi bare slå fast en ting. Jeg har fått meg noe jeg aldri trodde jeg skulle få. Jeg har fått meg en favoritt altertavlemaler. Per Vigeland heter han og jeg har nå møtt på ham i flere kirker. Jeg ble forelsket i ham i Capella Johannea på Majorstuen og satt henført og kikket lenge på ham i Grorud kirke og nå traff jeg plutselig på ham igjen. Han hang foran øynene mine og inviterte meg inn i Ila kirke. Og lenge før prest og google fortalte meg hvem som hadde malt altertavlen i denne kirken så var jeg sikker i min sak. Der er han igjen, tenkte jeg for meg selv. Der er favoritt altertavlemaleren min. Der er Per Vigeland. 

Denne altertavlen skiller seg forresten ut fra de foregående maleriene ikke i stil, men i innhold. Dette bildet har også en politisk dimensjon. Maleriet viser Jesus og disiplene hans. Men det er noe mer her. Disiplene har fått ansiktet til 11 levende og en avdød prest. Den avdøde presten er far til en av Quslings ministre og han skammer seg i møte med den oppstandne Jesus. Biskopen i Oslo, mannen som i 1941 innvia Iladalen kirke, Eivind Berggrav, er også malt inn som en av disiplene på bildet. Han var en av lederne i kirkens motstand mot nazismen under krigen og ble både fengslet og var i flere år satt i husarrest på sin hytte i Asker. Samme år som han innviet denne kirken var han svært delaktig i utsendelsen av det mest kjente hyrdebrevet i kirkens historie. I dette brevet tok kirken avstand fra hirdens oppførsel, høyesteretts nedleggelse og forsøkene på å begrense prestenes taushetsplikt. Fordi hyrdebrevet stilte spørsmål ved om Norge var en rettsstat under de rådende forhold, åpna det også for at medlemmenes plikt til å vise lydighet mot staten kunne sees bort fra. Biskop Berggrav likte forresten godt å vise frem Iladalen kirke i mange sammenhenger og tok gjennom årene etter krigen med seg mange prominente gjester til denne lille funkis kikra i Iladalen. Kanskje for å vise dem maleriet han selv var malt inn i?


Vår lille byvandringsforsamling utenfor Ila kirke.

Jeg er på byvandring med orgelbrus i Sagene og Iladalen kirke en søndag ettermiddag tidlig i mai. Vi starter vandringen i den imponerende Nordkant katedralen midt på Sagene. Med oss har vi byhistoriker Gro Røde, organist Espen Takle og sogneprest Knut Rygh. Kirken er en kulturbærer har jeg ofte hørt som argument og jeg trakk litt på skuldrene og trodde de snakket om vår kristne kulturarv, hva nå enn det egentlig er. Men etter noen måneder med kirkebesøk så begynner jeg å forstå at kirkens rolle som kulturbærer er mye videre og viktigere enn som så. Men akkurat idag skal historien få stå i fokus. Sagene og Iladalens historie. Fra 1800 tallet og til idag. Sagene var en arbeiderbydel. Og navnet bedrar ikke. Sagene fikk nettopp navnet sitt etter sagene som var plassert langs elva her. Folkene som bodde her var stort sett de som jobbet i den industrien sagene gav. Det og noen forviste sjeler fra Grønland. Men rundt 1840 så endret Sagene seg, kan byhistoriker Gro Røde fortelle meg og så tar hun oss med ned til Jula veveri og forteller historien om hvordan et arbeidersamfunn vokste frem. Hun forteller om ressursknapphet på bygda og om det å ha 2 valg. Å reise til Amerika eller å dra inn til byer og tettsteder og få seg jobb i industrien. Her var det til og med håp om avansement, om å kunne stige i gradene. Bedriften tilbød utdanning til de som viste talenter, både blant kvinner og menn, og de kunne, om de jobbet hardt, stige i gradene. 

Sagene Kirke er et imponerende byggverk.

Her vokste også arbeiderbevegelsen frem. Arbeiderkampen. Men først kom kirken. I 1891 fikk arbeiderbydelen Sagene en katedral som ikke stod det minste tilbake for den man kunne finne på Stortorvet. For barna som vokste opp her må det vært et litt av et skue. Inne i katedralen, før byvandringen begynner, så tar forresten organist Espen Takle med oss på en unik opplevelse. Vi får høre lyden av 1891. Akkurat slik det må ha fortonet seg for disse arbeiderbarna. Idag brukes nemlig kun de originale pipene som ble installert i 1891. Denne uken er det Hollenbach festival i Sagene kirke. En hel festival dedikert til orgelet han spiller på. Men selv om lyden er nøyaktig den samme så er kanskje effekten annerledes? I 1891 var dette orgelbruset røffere enn den røffeste rockekonsert idag. Denne type lyd var noe uvanlig da. Noe man aldri før hadde hørt .Idag er mektige lyder en stor del av vår hverdagsopplevelse. Og ofte kan stillheten være mer spektakulær enn den villeste rockekonsert. Mens jeg sitter der og lytter til lyden av 1891 så kan jeg ikke annet enn å tenke på hvorfor kirken valgte å bygge et så mektig bygg her på Sagene. Imponerende som det var som byggverk så må det også ha vært med på å virkelig markere avstanden mellom kirken og folka den skulle tjene. Var Nordkant katedralens mektighet også et forsøk på å sette opprørske arbeidere litt på plass, vise folket hvem som var mektigst, hvem de burde sette sin lit til?

Organist Espen Tackle lot oss få høre noe så uvanlig som lyden av 1891.

Ett av våre første stopp på vei nedover mot Iladalen er en liten klynge snublesteiner. De siste årene har disse blitt satt inn i gatene utenfor hus hvor jødiske familier ble hentet ut og bragt til Donau for å bli ført til konsentrasjonsleirer i Tyskland. Leire de fleste aldri kom ut fra. Om vi snubler over historien, så glemmer vi den ikke. Vi glemmer ikke at ingen savnet disse menneskene. Vi glemmer ikke at det var norske politibetjenter, norske drosjesjåfører som begikk denne udåden mot våre naboer. Vi glemmer ikke at dette er vår historie og at vi alltid må være på vakt så den ikke gjentar seg. Akkurat her, utenfor denne bygningen minnes vi en familie som opplever å bli forsøkt utryddet for andre gang. De er overlevende som klarte å flykte fra Russland og pogromene og som hadde bosatt seg her på Sagene. Denne gangen greier de ikke å flykte og dagen etter Donau legger til kai i Tyskland er oppført som deres dødsdag. En mor og en far, Jette og Salomon, og deres 3 barn. Alle drept. Fordi norske taxisjåfører kjørte dem til båten, fordi norske politifolk hentet dem ut av hjemmene sine. Ingen av dem var skyldig i noe som helst annet enn i å være jødiske. I disse tider, hvor skumle krefter igjen rører på seg i Europa, så er dette en del av vår historie som det er spesielt viktig å huske på. I sommer vil det bli lagt ned flere snublesteiner både rundt omkring i landet og i Oslo. I Oslo er mandag 4. juni en viktig dag å huske på. Da vil det bli avholdt et omfattende program og flere snublesteiner vil bli lagt ned i Oslos gater. Du kan lese mer om dette på snublestein.no

Snublesteiner banket inn i gaten for å minnes historien om jøder som ble deportert og drept i utryddningsleire under 2. verdenskrig.

Videre får vi høre om isdammen som ligger der Iladalparken ligger nå. Dammen som skapte en formue til sin eier og nabo Martin Edvard Nord i siste halvdel av 1800 tallet. Tenk at man fra lille Ila eksporterte is til Europa og Sør Amerika. Vi lærer at Rivertzkvartalet er vår aller første blokkbebyggelse. Flott og lysfylt fra utsiden, en klar forbedring fra de skyggelagte bygårdene, men fremdeles en bygård hvor det ikke er uvanlig at en familie på 11 deler ett rom og kjøkken. Hun forteller også om Vøyenvollen rett over gata fra Rivertzkvartalet. I det bygget var det både fødestue og eldrehjem. Tenk det. De bygde ganske enkelt inn en fødestue i boligblokka. Praktisk.

Rivertzkvartalet. Norges første blokkbebyggelse. Flott på utsiden, men på innsiden av bygget var levekårene fremdeles ikke all verden. Likevel utgjorde det en klar forbedring. Viktig for folkehelsen.

Ved Julafossen får vi lære historien om Jula veveri. Energien fra Julafossen dannet grunnlaget for et digert industrianlegg. Og da Julaveveri kommer opp og går fra 1840 tallet og fremover. Forandres Sagene. Befolkningen fordobles. Samfunnet endres. Og den gang som nå så var det høy partyfaktor når unge mennesker slapp fri fra bygdens strenge sosiale kontroll, slik man nå så det med generasjonen som flyttet inn til industrien på Sagene. Raskt ble det bygget både politstasjon og brannstasjon. Byhistoriker Gro viser også frem eksempler på stoffet de produserte på Jula. Før den amerikanske borgerkrigen importerte de billig bommull plukket av afrikanske slaver i USA. Disse bommullspaddene ble bearbeidet og bidro til en klesrevulusjon i Norge. Tungt vadmel var ikke lenger det eneste tilgjengelige stoffet for folk flest. Nå ble også bomullsklær en mulighet. Da den amerikanske borgerkrigen kom og tilgangen på billig bomullspadder ble borte gikk man over til å produsere ullklær, og slik greide man seg gjennom en tid hvor mange tilsvarende bedrifter i Europa slet. Jeg er selvfølgelig glad for å høre at industrieventyret Jula veveri greier seg gjennom borgerkrigstiden, men blir likevel stående et øyeblikk og ta inn over meg det vi har fått fortalt. Jeg har aldri før tenkt over hvor nær vår egen historie er knyttet til USAs slavehistorikk. Men uten billig bomullspadder plukket av slaver i sørstatene ville vi da ha fått sett fremveksten av bedrifter som Jula Veveri? En bedrift, en utvikling som igjen betydde så mye for utviklingen av vår egen velstand.  

 

Vi får historien om Jula Veveri.

Visste du forresten at blokkene som omringer Iladalen park ble bygget for å huse utøvere under OL i Oslo i 1952? Det visste ikke jeg. Disse kirketurene mine lærer meg mye. Svært mye. Om alt fra Hollenbach orgel til fyllefester på 1800 tallet. Men det som nok satte seg mest fast i meg denne kvelden stod ikke på programmet. Under kirkekaffen etter avslutningsgudstjenesten i Iladalen kirke så stakk sognepresten i meg en bok han trodde jeg ville like. Den handler om å se kristendommen i et nytt lys, litt mer slik den en gang var. Utenfor rammen av "himmel og helvete". "Gjenoppdag kristendommen" heter den, og er skrevet av Marcus Borg. Og han hadde helt rett, sognepresten. Det var en bok jeg ville sette pris på. Jeg leser den med glede. Iladalen kirke er en av Oslo kirkene som vurderes fristilt for utleie. Kan man virkelig vurdere å leie ut kirker med altertavler malt av selveste Per Vigeland? Er det rett ting å gjøre? Nå som jeg har forelska meg i ham?

Denne søndagen er det forresten Festidal for alle ved Ila kirke. I programmet står det skrevet at det vil bli grilling. Ettersom vi er i en periode med ekstrem brannfare i øyeblikket så tror jeg nok at muligens at grilldelen av programmet kanskje utgår?, men du får likevel både høre musikk, spise kaker og ha aktiviteter for barna om du tar turen innom Iladalen søndag mellom 15 og 17. 

 

 

Pinsefestival på St.Hanshaugen

  • 26.05.2018 - 10:23

Jeg har blitt modig nå. Jeg har dette med kirkegåing på plass. Jeg har vært der ofte i det siste. Veldig ofte. Jeg kan dette her. Så selvfølgelig dro jeg på pinsefestival. Etter 5 måneder med intens kirkegang følte jeg med klar til neste steg. Festival. Jeg tok helt klart feil.

Ved den økumeniske friluftsgudstjenesten deltok Erik Andreassen (Oslo misjonskirke Betlehem), David Andre Østby (Filadelfiakirken), Advent Ambassadors (Adventkirken), domprost Anne-May Grasaas (Den norske kirke), Sprell levende (Søndagsskolen), JIL korgruppe (Jesus is Lord Church), Anvar Yanni, Kiriaki Papadopouloui, m.fl. Jeg deltok også, men det var først på kulturfestivalen etterpå at jeg slappet av og begynte å kjenne meg hjemme.
 

Det gikk galt allerede på første lovsangen. Nope, nei, nope. Jeg ble sittende lettere henslengt på gressplenen, selv om de på scena sa at vi skulle reise oss opp og synge. Det var bare det at jeg hadde fått den derre trange klamme følelsen. Du veit, den derre følelsen av at indremisjonen står deg litt for nærme og at det snart er på tide å snakke om synden og frelse mens tusener på tusener av Øistein Sundes bibelstrippfrøkener roper halleluja og har funnet alle livets svar... samtidig, mens du bare nok en gang står der og... bare har levd et liv. 

Jeg hadde med meg en venninne denne dagen. Dette blir sikkert hyggelig, tenkte hun, men allerede på trappen opp til toppen av parken så kom hun på at hun var lesbisk og hun kjente på seg at det sikkert ville ha sjokkert forsamlingen såpass at hun reiste seg opp, midt i en lovsang, og dro ut til Gressholmen isteden. Der ute hadde hun en fin dag. Selv om hun ble angrepet av maur. Jeg derimot, jeg ble sittende akkurat slik ivrige kirkebloggere skal bli. Ivrige kirkebloggere står løpet, selv når det er trangt, klamt og skummelt sa jeg høyt et par ganger til meg selv og ble sittende. Men jeg kjente at jeg har vært i forsamlinger hvor jeg har følt meg mer hjemme enn dette. Det var ikke egentlig det de sa. Det var mer den intense følelsen av hva de egentlig mente.

 

Ved siden av meg på plenen satt en veldig hyggelig ung mann som viste seg å være ansatt i Normisjon. Jeg forsøkte å ikke gi skylden for at jeg er illsint-allergisk mot konseptet misjon. Det gikk sånn passe bra. Han skåret høyt både på tålmodighet og på forståelse.

Jeg kunne føle på meg at indremisjonen var nær. Og det var den. Rett ved siden av meg på plena satt Stein Olav Kolstad Varegg som er ansatt i Normisjon og egentlig er en svært hyggelig ung mann. Det er ikke hans skyld at jeg har et svært anstrengt forhold til misjon. Han kunne fortelle at både indremisjonen og santalmisjonen nå idag var en del av Normisjon. Og han fortalte at de nå jobbet veldig annerledes enn før og med stor vekt på lokal ledelse og forankring av prosjekter. Gode endringer. Fornuftige endringer. Jeg ser at de kun ønsker å gjøre godt. Han fortalte også at han selv hadde vært i India et halvt år. Hos santalmisjonen. De som en gang sendte meg en sari. 

Den kom på besøk til meg på søndagskolen på Heggheim, sarien altså. Den var orange og den reiste alene. Og vi fikk lov til å ta på den og bli fortalt hvordan man tok den på seg. Selv om det ikke var noen som egentlig visste hvordan den skulle tas på. De hadde tross alt kun sendt oss sarien. Misjonæren som hadde sett den bli brukt hadde ikke tid til å være med. Sarien reiste rundt på besøk helt på egenhånd. ja, sammen med noen gamle lysbidler. Bildeglimt fra en verden langt der ute. En verden jeg var for ung til å forstå. Selv om jeg til og med da forstod at det var uvitenhet som fikk dem til å sende rundt en sari, gi elendighetsbeskrivelser av stedet den kom fra og fortelle hvor viktig det var at disse menneskene tok imot Jesus. Om ikke disse menneskene tok imot Jesus så var de fortapte. Midt i all elendigheten de allerede bodde i, så var de fortapte. Hvilken fantastisk jobb misjonærene gjorde. Som fortalte dem om Jesus. Og slik gjorde dem litt mindre fortapt.

Noen år etter at sarien kom på besøk til meg så leste jeg om norsk bistand og misjonshistorie på universitetet. Jeg leste om all skaden denne naiviteten, disse overgrepene mot "de andre" i den altoverskyggende jakten etter sjeler til Jesus har påført verden der ute og jeg var klar til å kaste hele kirken og alle som oppsøker den på bålet. I magen min bor det et illsinne på den ene setningen "gå ut i verden og gjør alle mennesker til mine læresveinar". Jeg vil reise meg opp og stå der som buffer. Beskytte verden mot misjonen. Men så kommer jeg på at de kan å beskytte seg selv også. Luringene. Jeg smiler alltid av barndomsfortellingene til min mann. Han ble både titt og ofte forsøkt frelst av misjonen. Men han stod imot. De fant ut at det var fullstendig mulig å svindle misjonen for både boller og kakao om de bare knep munnen igjen under sangene og hadde øynene vidåpne når de måtte be. Om de bare tok noen slike enkle forhåndsregler for å unngå denne frelsen så hadde sikret seg et gratis forråd av boller og kakao, hver eneste tirsdag. Og jeg innrømmer det glatt. Jeg gikk også ofte for bollene og kakaoen da jeg var barn. Det er noe vi har til felles.

Normisjon er ett av misjonsselskapene som forsøker å redde mandinkaenes (malinka som de kaller dem) sjel og når jeg leser om deres arbeid i Senegal så får jeg kyldegysninger nedover ryggen på tross av den unge hyggelige mannens forsikringer. Jeg håper de aldri lykkes. Mandinakenes visdom og kulturelle arv er nemlig mye større og mer utbredt enn noe misjonsselskaps visdom og om man hadde lyttet til mandinkaenes arv og deres gamle sagn så kunne man ha lært mye om livet og om det å leve sammen. Det er en visdomsarv som er viktig for menneskeheten de har bært med seg opp igjennom tidene. Dyp, viktig mellommenneskelig filosofi fordekt som barnehistorier, fortalt av besteforeldre. Men misjonærene er ikke der for å lytte. Afrika har ingen historie, iallefall ikke en skriftlig en, ble jeg forsøkt fortalt. Til og med på universitetet. Men så dukker de opp. Tekster som ble gjemt for at misjonærer og andre vestlige reisende ikke skulle få fatt i dem og ødelegge dem. Eldgamle tekster fra gamle ,stolte, mektige kulturer. Skrevet med arabiske bokstaver på afrikanske språk. Mandinka er ett av disse språkene. Hausa et annet. Men det finnes flere tekster på flere språk. Og gradvis kommer de nå til overflaten. På tross av misjonærer. På tross av våre herjinger. Jeg gleder meg til å få lese mer. Lære mer. Jeg er heldig.

Innslag fra den Etiopisk ortodokse kirke. 

Men idag er jeg på Pinsefestival og det skjer mye der. I tillegg til en Gudstjeneste som for meg oppleves fremmed og skummel, så er det også mye som får meg til å smile og kjenne meg hjemme. Den Etiopisk ortodokse kirken for eksempel som gir oss et glimt inn i deres liturgiske verden. Jeg kunne ha sittet der og lyttet til dem resten av dagen. Chanting, meditativ dans og svak, rythmisk tromming. 

Jeg lærer mye også, om pinsen. Pinse er "den hellige ånds" høytid. Kirkens fødselsdag og dagen da språkbarrierene som dukket opp da menneskene bygget Babels tårn og slutta å forstå hverandre  plutselig blir borte. I pinsen feirer vi at en tale som ble holdt på amharisk ble forstått av alle menneskene som var der. Uten tolking. Alle snakket alles språk. Og jeg kjenner ikke godt til den etiopisk ortodokse kirken, men om det denne dagen er amharisk de snakker så forstår jeg også hva de sier og hva de mener og gjør, selv om jeg ikke kan amharisk. Deres hviskende ord, deres sakte dans, deres dempede rythme tar meg hjem. Sufismen snakker ofte om hjertets eget språk og visdom. Den ordløse verden som bare forstås og oppleves. Den som er alles om vi vil lytte til den. Uavhengig av hvilket navn du bruker for Gud, så er hjertets forståelse den samme. Når jeg får sitte slik i stillheten og lytte til deres verden glemmer jeg alt det som før har vært skremmende og skummelt denne dagen. Jeg er hjemme. Jeg er trygg.

Paneldebatt ledet av Lemma Desta. I panelet satt Biskop Kari Veiteberg, Byråd for kultur, idrett og frivillighet Rina Mariann Hansen og forsker ved PRIO Marta Bivand Erdal

Biskopen min er der også. Jeg har aldri hatt en biskop før, men jeg har forstått at jeg nå har fått en. Ei skikkelig tøff ei. Som våger og tør og er på ekte i kampen for mennesker og for menneskeverdet. Idag er hun deltager i en paneldebatt. De snakker om mangfold og byen vi lever og bor i. Biskopen vil ut og gå i gatene i Groruddalen. Ut og være synlige, voksne, trygge. Hun er velkommen opp til oss her i Dalen vår. Men jeg håper hun vet at vi stort sett egentlig har det nokså fredelig og trygt og godt her oppe. Egentlig.
 

Flere organisasjoner hadde stand på festivalen. Her er et lite knippe av dem.

Pinsefestivalen har lært meg mye om kirkens mangfoldsarbeid. Jeg har snakket med Kia som bla driver språkkafe og har åpne møter hvor innvandrere får bli kjent med nordmenn og praktisere norsk. Et godt tiltak. Iallefall om de i møtet med andre mennesker og religioner greier å holde fokuset borte fra at det egentlige målet er at alle skal bli sånn som meg og tro slik som jeg tror.Å holde fokuset borte fra tanken om å skaffe sjeler til Jesus. Kristent interkulturelt arbeid arrangerer blant annet leksehjelp, multikulturelle gospelkor, fellesmiddager, kulturkafeer, kurs og seminarer, fotballtrening, teaparties, kvinnegrupper, fester, gratis norskundervisning, turer og leirer. Samfunnet vårt trenger flere slike arenaer som binder oss sammen og lar oss lære av hverandre. Det er kanskje det viktigste arbeidet vi kan gjøre for landet vårt i vår tid. Det å møtes, snakke sammen og bli kjent med hverandre. Som mennesker.

Jeg treffer også igjen mine kunnskapsrike venner som driver opplysningsarbeid om moderne slaveri. De kan kontaktes og lager opplegg rundt omkring for å skape større bevissthet rundt problemet og på hva vi som enkeltmennesker kan gjøre for å motvirke slaveri. 

Det var godt oppmøte på Pinsefestival.

Ellers byr pinsefestivalen på alt det en festival skal by på. Glade mennesker. God mat. Kule folk. Musikk. Glade unger. Sure unger. Hoppeslott og en rampete fisk som het Gulliver. Og  den bød ikke minst på veldig solbrente kirkebloggere. Jeg er glad jeg ble sittende og gikk løp vekk i skrekk. Jeg lærte mye om kirka vår denne dagen også. Det er et lærerikt og spennende prosjekt jeg har begitt meg ut på.

Kule folk på Pinsefestival. Her representert ved Biniam som under kulturfestivalen inntok scenen og sang og spilte gitar for oss.

En rampete fisk ved navn Gulliver.

God festivalmat

Artisten Myra

Nordic chinese christian church choir.

Mange glade festival folk.

 

Da New Orleans kom til Ljan frykta jeg at taket ville blåse av kirken.

  • 20.05.2018 - 10:40

Så stille og vakkert det var her da tenkte jeg for meg selv der jeg vandret oppover den stille trefylte veien. Denne søndagsmorgenen var jeg på Ljan, en del av Oslo jeg sjeldent besøker. Selveste våren varmet meg i ansiktet og rundt meg kvitret småfuglene. Jeg var tidlig ute og stilte meg opp i skogkanten og kikket ut over fjorden. Fredelig, stille og vakkert. En perfekt siste søndag i april. Snøen som kjempet så hardt for å få bli liggende i år hadde endelig forlatt oss og nå lå verden her, bar og frostfri, badet i solskinn. Snart, tenkte jeg, snart ville fjorden under meg yre av liv og alt det som fremdeles lå og spiret under bakken ville springe ut. Snart kommer sommeren hadde jeg lyst til å rope ut. Snart. Snart. Snart er den her.

Ljan kirke sett forfra.

Bak meg lå Ljan kirke. En vakker liten steinkirke som et sted oppgis til å ha 180 sitteplasser og et annet 250. Kirken ble tegnet av arkitekt Olav Olson og ble innviet i 1932. Kirken er middelalderinspirert og er bygget i nygotisk stil helt uten modernistiske elementer. Den ligger på tomten Furumoen og er som navnet tilsier omringet av furutrær. Jeg hadde fått et tips om at det skulle skje noe helt spesielt i denne kirken idag og jeg kjente at jeg gledet meg til å finne ut hva. Imellomtiden fikk jeg stå her i bakgrunnen og kikke ut over fjorden mens plassen utenfor kirken sakte fyltes opp av både festkledde bunader og mer hverdagsvårkledde mennesker, slik som meg selv.

I skogkanten rett ved kirka kunne jeg stå og titte ut på fjorden som lå der helt stille og ventet på sommeren som snart er i anmarsj.

Inne i kirken ble jeg sittende og nyte synet av de vakre glassmaleriene som fylte rommet med vakkert fargesprakende lys. Glassmaleriene er komponert av Rolf Klemetsrud og utført av glassmester G.A. Larsen. Det er mange av dem i denne kirken og de skaper en fin stemning. Innvendig er kirken ellers utført i hvit mur med flotte synlige bjelker i taket i hovedrommet og et lavere nydelig dekorert tak i rommet før selve apsisen begynner. Jeg har nemlig de siste månedene blitt skikkelig god på kirkearkitektur og mener å ha lært at den store avrundede veggen bak alteret her er det man kaller en apsis. I denne kirken er også apsisen dekorert med vakre glassmaleri. 

Alteret og glassmaleriene i det jeg tror er kirkens apsis. 

I tillegg til de vakre glassmaleriene er kirken også utsmykket med treutskjæringer. Og på veggen over meg henger det store utskjærte trefigurer. Nettstedet norske-kirkebygg krediterer billedkunstneren Trygve Dammen for både prekestolen, døpefonten og de utskjærte trefigurene man finner i kirken.

Prekestolen er vakkert utsmykket med treutskjæringer.

For anledningen var det et jazzorkester plassert under prekestolen. Ljan kirke skulle teste ut et konsept de har kjørt noen ganger i Drøbak kirke. New Orleans messe, så nytt og spennende at de ikke engang hadde hatt tid til å reklamere for det i programmet. 

At New Orleans gudstjeneste hadde noe med musikk å gjøre greide jeg å tenke meg til selv, men det betydde ikke at jeg var forberedt på det jeg snart skulle få oppleve. 3 takter og en trompet inn i gudstjenesten forstod jeg at skogsturfreden jeg hadde gått og kjent på denne morgenen så definitivt var over og at her var det bare å holde på eventuelle parykker og andre løse kroppsgjenstander. Dette ble det trøkk! 

Konseptet "New Orleans messe" har oppstått i Drøbak som et samarbeidsprosjekt mellom kirken der og bandet vi møter her: Drøbak båtforenings Cabin orkester og nå har det altså vandret videre til furuhaugen og lille Ljan kirke. Og helt ærlig; dette konseptet burde fortsette å vandre. Det burde fylle alle kirkerom over vårt langstrakte land og slik gjøre slutt på alle tendenser til glisne kirkebenker. Dette er ganske enkelt en fantastisk fin opplevelse. Dette er ren livsglede. En feiring av alt som lever og smiler og går. Om vi bare ikke hadde vært fult så norske i avtrekkeren så hadde vi klatret opp på kirkebenkene og danset og hoiet og ledd, alle sammen av oss. Men det turte vi ikke. Vi nøyde oss med å smile stadig breiere og vugge bitte litte granne frem og tilbake der vi satt. Men vi kosa oss. Å som vi kosa oss. Om dette hadde vært hverdagen i kirka, om folk hadde visst hvilken lykkepille som lå der og venta på dem hver søndag, da hadde kirkerommet vært stappfullt av smilende leende mennesker... og kirkekaffen hadde vært en fest!

 

Men det var en gudstjeneste jeg var på, ikke en konsert. Denne søndagen inneholdt alle de elementer en gudstjeneste kan inneholde. Vi danset oss til nattverd og gav kollekt med et digert glis. Det var salmer vi sang og midt oppi alt sammen så døpte vi lille smilende Ingerid. Og en ting er sikkert. Det er ikke mange unger som har blitt døpt så behørlig som a Ingerid ble det. Med et så våkent og et så lykkelig publikum tilstede. Livet har både lyse og mørke sider og kirken er om vi ønsker det tilstede i både våre mørkeste og i våre lyseste øyeblikk. De feirer vår glede og trøster vår sorg. Og av og til, av og til så skaper de altså sånne helt fantastiske rom og øyeblikk som får iallefall meg til å smile. Fra innerst til ytterst. Og alt jeg kan si er takk. 

 

Jeg vil takke Eivind Smith og Drøbak Båtforenings Cabinorkester som sammen med kirken i Drøbak har utviklet dette konseptet. Jeg vil takke Ljan menighet og jeg vil takke prost Eigil Morvik. Etter gudstjenesten hørte jeg noen rykter om at dette ville man forsøke å få til i flere av menighetens kirker. Og da er det bare en ting å si: HUSK å tipse meg om hvor og når. Jeg kommer. Jeg nynner nemlig og smiler og danser for meg selv enda. Dette var en fantastisk god opplevelse.


TAKK!

 

 

 

Vi kjemper for menneskeverdet, sa de på kirketrappen og holdt hardt i Palestinaflaggene med sørgebånd på.

  • 15.05.2018 - 19:44

Jeg skal møte opp ved Kampen kirke klokka 12, men jeg skal ikke skrive noe om det, sa jeg til meg selv. Å skrive om Israel og Palestina blir for vanskelig. Det er så betent. Så innmari, innmari betent. Jeg har lenge tenkt at det beste her er å snakke om Kongo. Fordi det siste denne konflikten trenger er ett eneste menneske til som roper med utestemme. Om litt færre ropte om Palestina og om Israel med utestemme og flere begynte å lytte og se hverandres perspektiver, hverandres menneskelighet, så kanskje man kan finne en løsning. Dette trenger en løsning! Det trenger ikke meg som roper. Og hva skal jeg egentlig rope? Hva er det riktige her? Hvor går grensene? Hvordan snakker man om dette uten å gå over i antisemittisme? Uten å gå rett i fella med å ikke snakke om at det faktisk er 2 parter her, eller å gå rett i fella og snakke om at det er 2 parter her. Jeg synes Israel og Palestina er vanskelig. Men idag, utenfor Kampen kirke gjorde kirkens folk det enkelt for meg. Når man snakker om menneskeverdet gjør man det enkelt.

Vi var en stor gjeng som møtte opp for å markere solidaritet med det palestinske folket denne varme mai dagen.

70 år etter at staten Israel ble opprettet på årsdagen for den palestinske fordrivingen fra landet, NAKBA, og dagen etter at USA velger å eskalere konflikten og flytte sin ambassade til Jerusalem, så samles man utenfor Kampen kirke med palestinske flagg med sorte sørgebånd på for å holde ett minutts stillhet og ha en markering i solidaritet med palestinerne og med palestinernes ikkevoldelige kamp mot blokkaden av Gaza og okkupasjonen av Palestina. 

"Vi samles til ett minutts stillhet med palestinske flagg med sørgebånd i våre hender i respektfull deltakelse med palestinske flyktningers lengsel etter å komme hjem, til sine hus, sine marker, sine røtter og tradisjoner. 750 000 ble fordrevet i 1948 og i dag er det omkring fem millioner palestinske flyktinger," skriver de i event beskrivelsen på sin facebookside.

Vi er ikke antisemitter, sa de flere ganger og de hadde helt rett. Det er ikke antisemittisme å protestere mot de overgrepene som begås av nasjonalstaten Israel.  De begås mot mennesker. Mot våre medmennesker. Og det var ikke Hamas som i går drepte 55 mennesker. Det var det israelske soldater som gjorde. De drepte 55 mennesker og skada flere hundre. 6 av de drepte var under 18 år, en var 14, en annen var en mann i rullestol som ble avbildet mens han skøyt steiner med sprettert, ifølge VG. Man møter steinkasting med skarpe våpen som man fyrer av. Mot mennesker. Mot unger! Man skyter unger fordi de kaster steiner!!! Det er ikke en nasjonalstat verdig. Det er ikke selvforsvar. Det er maktovergrep. Det er drap. Og det er ikke antisemittisme å si det. Det er sannhet. Noen i staten Israel har mistet både sitt moralske kompass og menneskeligheten sin, og de har ikke mistet den fordi de er jøder. I jødedommen finnes det nemlig både moralske kompass og menneskelighet i overflod. Staten Israel har ikke mistet sitt menneskelige kompass fordi de er jøder. De har mistet det på tross av det! 

Flere brukte sin lunsjpause denne tirsdagen til å markere solidaritet.

Det blir holdt appeller utenfor Kampen kirke idag. Verdige appeller. Appeller som handler om mennesker og om verdighet, om menneskeverdet. Man snakker om mødrenes sorg, om antivold. Generalsekretær i mellomkirkelig råd: Berit Hagen Agøy forteller at hun nettopp nå kom tilbake fra Palestina og hun bruker 3 øyeblikksbilder for å fortelle om situasjonen slik hun har opplevd den.

Generalsekretær for mellomkirkelig råd, Berit Hagen Agøy hadde nettopp kommet tilbake fra en reise i Palestina.

Det første bildet er på et checkpoint. 10 palestinere blir beordret ut av bussen og må vente utenfor mens man sjekker pass og papirer til de resterende passasjerene. Ting tar tid. Alle papirer må gjennomgås nøye. Deretter blir papirene til de som med maskingeværer rettet mot seg ble beordret ut av bussen også sjekket... og omsider får de også stige ombord igjen og bussen kan kjøre. Bilde 2 foregår også på et checkpoint. Det er mange av dem. Hverdagen til palestinerne består av timeslange ventetider på checkpoint... for å komme til og fra jobb. For alt de vil gjøre. Denne gangen står det en liten familie der. Mor, far og en datter på 7 år. Hun er livredd, jenta. Soldater med ladde maskingevær sikter på foreldrene hennes. Lenge. Mens den lille jenta skjelver av skrekk holder de ladde gevær mot hodene til hennes mamma og hennes pappa. Før de får lov til å gå videre. Som om ingenting har hendt. I bilde 3 er vi på et sykehus. Hos et lite barn som skal dø. Hun skal dø om en uke, maks 2. Hun har vært syk lenge. Men ved sengen hennes sitter det ingen mamma eller pappa og holder henne i hendene og tar farvel. Israelske myndigheter nektet dem utreisetillatelse. Hun må dø alene, lille jenta. Uten de som står henne aller nærmest ved sin side. Disse bildene viser at det ikke handler om sikkerhet, men om å ydmyke, sier hun. Det handler om å ydmyke et folk. Fordi de kan det. En sørgende mor ved sin datters dødsseng er ingen sikkerhetsrisiko. Det handler ikke om sikkerhet. Det er lenge siden dette handlet om sikkerhet.

Hun gir også et svar på hvorfor dette er en viktig kamp for henne og hvorfor hun mener dette også er kirkens kamp. "Her har man mistet gangsynet på andre menneskers verdi", sier hun. Og legger til at den kristne lære her blir brukt som forsvar for å ydmyke palestinerne.

Sogneprest i Asker, Tor Øistein Vaaland, holdt en appell.

Sogneprest i Asker, Tor Øistein Vaaland, snakker om menneskeverdet. Er palestinerne mindre verdt, spør han. Om vi skal snakke sannhet så må vi stå opp mot det som nå skjer. Også Sogneprest Marit Skjeggestad snakker om menneskeverdet. Vi må bry oss om den svake part, sier hun. Vi må ha omsorg for overgriperne. Vise dem den rette vei. Menneskeverdet seirer til slutt. Før hun minner om at det også er en markering utenfor Stortinget senere idag.

Sogneprest i Kampen menighet, Marit Skjeggestad, ønsket oss velkommen og minnet om den større markeringen foran Stortinget senere på dagen.

Og jeg? Jeg kjenner at dette gjør inntrykk. Jeg kjenner at ett minutts stillhet hvor man virkelig tar inn og kjenner på sorgen over at 55 av mine medmennesker helt meningsløst blir drept gjør inntrykk. At det kommer nærmere. Når man står slik rundt kirketrappa og kjenner på stillheten så vokser dette i meg. Det er ikke tall på nyhetene. Det er mennesker. Barn. Ungdommer. Som blir skutt og drept fordi de protesterer mot urett og kaster steiner.

Og jeg kjenner at jeg er mer forvirret enn noen gang over denne kirken vår. Var ikke de på Israels side i dette her da? Det var jeg egentlig nesten helt sikker på at de var. Bortsett fra på Kampen da og i Asker og i Mellomkirkelig råd. Der var de på menneskeverdets side. Også i dette.

Der vil jeg også stå, kjenner jeg. For palestinernes menneskeverd. For jødenes menneskeverd. Og for fred. Jeg vil stå for fred. Og jeg står gjerne sammen med kirken også her. Jeg er glad for at jeg kan stå sammen med kirken også her. Min drøm er å stå sammen både med kirken, med synagogen, med moskeen... også her. I kampen for menneskeverd for alle. Det er vår alles kamp. Det er noe vi har tilfelles.

 

 

 

 

 

 

Maisommerglede og kristihimmelfartsdag i klosterruinene på Hovedøya

  • 12.05.2018 - 10:35

Da de engelske cisterciensermunkene 18. mai 1147 grunnla et kloster på Hovedøya, så stod allerede kirken der. Den var toskipet slik de samtidige kirkene Gamle Aker kirke som jeg besøkte tidligere i år og Clemetskirken, domkirkeruinene i Gamlebyen, også var det. Kirken ble trolig bygget rundt år 1120 og var viet til St.Edmund. Det er kanskje litt ironisk at en kirke i et kloster som etterhvert ble svært rik og mektig på ryggen til vikingenes etterkommere i Oslo er dedikert til helgenen for det Øst anglikanske riket. Den fromme kongen som ble helgen etter å ha gitt sitt liv i kampen mot vikingenes herjinger og skattlegginger i Øst Anglika i år 869. 

Domkirkeruinene på Hovedøya sett fra "tårnets" utkikkhull.

Klosteret ble etablert av abbed Phillipus og 12 munker og på sitt mektigste før det falt for sitt eget politiske spill, støttet feil kongsevne og endte opp plyndret, brent og oppløst i 1532, så rådde klosterets abbed over svært mange eiendommer. På det meste 443 i tallet. Og dette inkluderte store gårder som Bygdøy, Ullern, Bogstad og Frogner. Etter 1532 ble abbeden fengslet og høvedsmann Mogens Gyldenstjerne satte klosteret i brann. Og fra 1540 og fremover ble klosteret brukt som steinbrudd og idag kan du finne steiner fra det både på Akershus festning og på Det Kongelige Slott. 

Modell av klosteret slik det en gang var.

Idag er det også en Phillip på Hovedøya. Men han har ikke kommet for å etablere et kloster. Ikke enda iallefall. Han er derimot sammen med lille Vårin Nema dagens dåpsbarn. Jeg er nemlig på Høymesse med nattverd og barnedåp i Klosterruinene denne dagen. Vi feirer Kristi Himmelfartsdag. En av Kirkens virkelig store merkedager. Dagen da Jesus ifølge Lukas fløy opp over skyene og bosatte seg i himmelen ved høyre handa til Gud. Og fordi facebook nå har vridd algoritmene sine slik at feeden min er full av kristne diskusjoner og kronikker, en liten befriende pause fra alt stoff om nazister og rasister som holdt til i den for kun kort tid siden, så vet jeg at Jesus ikke var en romfarer og jeg har lest tekstene det skal holdes preken over allerede på båten til øya. Jeg kommer forberedt!

Da bjelleklangmannen, kantor Burghard Wellmann, på vakkert vis kaller oss inn til gudstjeneste er jeg forberedt. Jeg har lest dagens bibelord allerede på båten på vei over sundet.

Det er Torshov og Lilleborg menighet som arrangerer denne gudstjenesten. Det er en årlig begivenhet, men det er ikke hvert år begivenheten er badet i solskinn og temperaturen tillater sommerkjoler. Men det gjør den idag. Kalenderen viser kanskje bare 10 mai og det er ikke lenge siden snøen måtte gi opp kampen og vi endelig fikk vår, og så idag har altså allerede sommeren kommet. Det er godt! Men da jeg går av bussen på Rådhuskaia og går mot øyabåtene så møter jeg virkeligheten hardt og brutalt. Jeg hadde jo lovt meg selv å aldri, aldri, aldri, aldri mer dra ut til øyene på disse fridagene i mai. En 3 timers kø tilbake fra Langøyene en fordums himmelfartsdag kurerte meg fra slike sprell. Det kommer flere sommerdager har jeg lovt meg selv å si til meg selv om lysten til øyfaring på maihelligdager skulle melde seg. Køen strekker seg fra bryggekanten og nesten til trikkeskinnene i det jeg ankommer. Det var den gudstjenesten, tenkte jeg, dette rekker jeg aldri! Men så begynte køen å bevege seg og da 2. båten kom så var det jaggu min tur å få komme ombord. De har blitt effektive med årene disse fergene og jeg rakk gudstjenesten med god margin. Min selvpålagte regel om ingen øyfart på himmelfart skrotlegges derfor fra i år av.

Vi var mange som tok turen over til Hovedøya denne dagen. Noen for å delta i gudstjenesten, men de fleste for å nyte det vakre sommerværet ute på disse fantastiske øyperlene våre.

Gudstjenesten ble ledet av Gaute Granlund og Signe Fyhn. Taket er åpent og hele skaperverket jubler, det er Kristihimmelfartsdag, åpner sistnevnte sin preken med og jeg smiler. I dette kirkerommet vi nå sitter i er taket virkelig åpent. Vidåpent. Og mens sola varmer oss opp gjennom det vidåpne taket så er det klart vi jubler. Det er sommer, det er sommer, det er sommer! Menigheten har med seg både tverrfløyte og trompet til denne gudstjenesten, men det er vanskelig å konkurrere med lyden av lykkelige småfugler og lekende barn. Idag er det virkelig en dag da skaperverket jubler, og jeg nyter lyden av jubelen. Lyden av sommer. Som jeg har lengtet etter den. Gjennom hele denne lange fimbulvinteren.

Liturger under denne høymessen var sogneprest Signe Fyhn og Gaute Granlund.

Om ikke Jesus er synlige for oss, så er vi synlige for ham, fortsetter sogneprest Signe Fyhn. Etter himmelfarten er ikke Jesus lenger begrenset til ett sted. Himmelen er ikke et sted. Himmelen er overalt hos oss. Jesus er hos oss. Korset er et symbol på død, men i dåpen blir det til et symbol for liv. Et usynlig merke vi alle bærer med oss. Kirken bruker synlige tegn på det som er usynlig, men vi tror ikke på tegnene. Vi tror på meningen bak. En tro på det bakenfor symbolene er en tro jeg som voksen kan forholde meg til, som jeg kan dele, men et sted inne i meg så bor det også et lite barn og det barnet har med seg barndommens bilde av Jesus med jetmotor som letter og tar av før han forsvinner bak skyene. Om supermann kan fly så bør også Jesus flyge! Jeg er ikke helt klar til å la det bildet falle. JetmotorJesus hadde vært hakket kulere enn all denne kjedelige, men for meg naturlige og forståelige, metafysikken.

Vi fikk også vakker solosang under denne gudstjenesten. Kjell Strømme sang "Med Jesus vil eg fara" .

"Himmelspretten" er en dag det kanskje er lett å latterliggjøre, eller å som barne meg gjorde: drømme om å få bli med Jesus på jetmotorflygetur med innlagte piruetter, skikkelig fort, men jeg tror jeg endelig begynner å forstå hva det er kirken feirer denne dagen. Det finnes et sitat fra Rumi som sier at din oppgave ikke er å finne kjærligheten, men å finne de barrierene inne i deg selv som gjør at du ikke kjenner den. Slik jeg forstår Rumi i dette så mener han at du lever i kjærligheten hele tiden, du bare kjenner den ikke fordi du har bygd opp barrierer som hindrer deg i å føle varmen fra den. Og jeg tror det er dette kirken forsøker å formidle gjennom Kristi himmelfartsdag. Da Jesus "sluttet seg til Gud", så ble han en del av alt det som er rundt oss og i oss. En kjærlighetsstrøm vi kan ta del i om vi er åpne for det. 

Hvordan kommer Jesus tilbake, spør Signe Fyhn. Og besvarer spørsmålet med at det er her vi kommer inn i bildet. Vi må være Jesus hender og føtter på jorden. Vi må fullføre det arbeidet han påbegynte. Vi må kjempe mot fattigdom, mot maktmisbruk. Leve i hans bilde. Og han er med alle i hele verden. Hos hele den sårede menneskeheten. Han velsigner oss og ber oss om å bruke den makten han rår over : Kjærlighetens makt.

Etter gudstjenesten er vi invitert til felles lunsj på gressletta ved ruinene. Det frister, men jeg har en date med en utålmodig Muhammed og må skyndte meg hjem. 

På veien hjem blir jeg sittende å tenke over hvor vakre de er, disse idealene til kirken. Jeg tror på ønsket om å være en god kraft. Jeg ser en enorm endring i kirken, en åpenhet jeg ikke var forberedt på å finne og etterhvert som blogginnleggene kommer, det ene mer hyllende og entusiastiske enn det andre, så har flere spurt meg om jeg har blitt mer kristen nå, blitt frelst og funnet Jesus? Mitt svar på det er at jeg er den jeg alltid har vært. Jeg tror på alt det jeg alltid har trodd på. Men å møte kirken på denne måten er givende, lærerikt og spennende. Jeg koser meg med dette prosjektet og kirken overrasker og imponerer meg. Det er mange fine folk og gode intensjoner i kirken og her vil mange av mine venner trekke frem at veien til helvete er brolagt med nettopp gode intensjoner, og det har de ofte nok hatt rett i, men hvor hadde vi vært uten dem? Uten velvilje og ønsket om og forsøk på å være en god kraft i verden? Det er kanskje en tapt idealistisk utopisk kamp det med å skape en bedre verden for alle, men det hindrer ikke meg i å stille meg opp ved siden av de som forsøker å ta den kampen, hver eneste dag. Kirken er en slik kraft som tar den kampen. Og de har trompeter! Før dette prosjektet begynte ante jeg ikke at jeg likte trompeter.

 

1. mai i Domkirken og nok en gang var kirken mer radikal enn mine radikale venner.

  • 05.05.2018 - 09:42

Det er 1. mai og jeg er tilbake i Domkirka. Denne gangen er det foreningen Kristne Arbeidere som i samarbeid med Domkirken inviterer til 1. mai gudstjeneste. Det er mange som har tatt turen innom Domkirka idag. Det er ofte det i Domkirka har jeg merket meg, iallefall de dagene da jeg er der. 

Det norske flagget svaiet i vinden utenfor Domkirken denne tirsdagen. 

Organisasjonen Kristne Arbeidere stod som arrangør denne dagen. En forening som egentlig skulle ha fylt 80 år i år, men som i 1939 fikk utsatt stiftelsesmøtet fordi Østlandet det året var herja av munn og klovsyke og som derfor ikke får runda 80 før neste år. På sine hjemmesider forteller organisasjonene at det den gang var en stor avstand mellom kirken og arbeiderbevegelsen. Forholdet var preget av mistro og vonde opplevelser. Og det var dette organisasjonen Kristne arbeidere ville forsøke å bygge bro mellom og reparere. De ønsket å forkynne evangeliet til sine kamerater på arbeidsplassen. De forteller i beretningen om sin egen historie at initiativet ble møtt både med forventning og med mistro. Bla stod indremisjonen frem og var skeptisk.

De forteller også en historie om å falle mellom to stoler og om å være hjemløse både i arbeiderbevegelsen og i kirka. Blant sine kristne trosfeller kjente de seg uglesett pga sitt politiske ståsted og i arbeiderbevegelsen følte de seg uglesett pga sin kristne tro. Kirken viste den gang svært liten interesse for samfunnsspørsmål og det store kristne flertallet så nok på arbeiderbevegelsen som en kristendomsfiendtlig bevegelse. Det var den nok til en viss grad også. Selv om arbeiderbevegelsen hevdet nøytralitet i trosspørsmål så var det mange, også i ledelsen, som var kjølige, ja til og med direkte fiendtlige til kirken og kristendommen og som ønsket å påvirke partiet i den lei. 

Bak meg fyltes kirkebenkene raskt opp.

Dagens politiske tale ble holdt av Khamshajiny Gunaratnam som er varaorfører i Oslo og representerer Arbeiderpartiet. Kamzy som hun kaller seg er også en av de overlevende fra Utøya, og det er denne historien hun tar opp i sin tale idag. En sterk historie og for første gang kjenner jeg en tåre presse på... i kirken... Hun forteller at hun den dagen tok et valg om hvordan hun ønsket å dø. Ville hun drukne eller ville hun bli skutt? Når skuddene kom nærmere og kroppene som lå der bak var ekte og hadde vært hennes venner? Hun hadde før aldri svømt mer enn 10 meter sammenhengende og valgte drukning. 400 meter senere ble hun plukka opp av en båt. 

Hun spør hva arbeidernes internasjonale festdag har med Utøya å gjøre, og hun besvarer spørsmålet. Med klar stemme forteller hun om hvordan ordene om at alle skulle stå sammen, at alle var AUFere etter terroren etterhvert ble tomme, meningsløse. Det var ikke sympati hun trengte. Hun forteller videre at vi idag bor i et demokrati som siden de harde 30 årene og i etterkrigstiden har greid å sikre politisk og økonomisk frihet til vanlige mennesker. At vi har et samfunn hvor det er stemmeseddelen og ikke pengeseddelen som bestemmer. Hvor vi alle har noe vi skulle ha sagt, ikke bare eliten. Og at det er vi, borgerne, som gjennom deltagelse i organisasjoner, i den offentlige debatten i sivilsamfunnet som bestemmer hvilket samfunn vi vil ha. Når noen velger å spre hat og frykt, så er ikke det å stå sammen. Og at vi har et valg om hvilket samfunn vi vil leve i. Om vi velger å ikke bli grepet av frykt.

Kamzy talte så jeg gråt

Utøyagenerasjonen er ikke bare AUFere, de overlevende, sier hun. Det er alle oss som ønsker å forandre noe, alle oss som er her i dag og som engasjerer oss.Alle oss som vet at å ignorere det onde er å utsette det onde. Det er alle oss som vet at likegyldighet har en dyr prislapp. Det er alle oss som vet at verden trenger det. Det er alle oss som vet at det nytter. Arbeidernes dag er en påminnelse om akkurat det. 

Med frihet, likhet og brorskap som verdier og demokrati og frihet som redskap - kjemper vi for et fellesskap som flest mulig kan føle seg som et fullverdig medlem av, uavhengig av deres økonomi, etnisitet, legning eller tro.

Christiania damekor gav oss svært så vakker kormusikk. Med et repertoar som både var og alvorlig og som tiltider sprudlet over av ren hyllest til livsgleden.

Men så kløyv biskop emeritus Tor B. Jørgensen opp på preikestolen og gav oss Herrens ord for dagen. Og da buldret det. «Markedsmekanismene», som vi i dag lar styre verdensøkonomien til de rikes fordel, gjør gapet mellom de som har og de som ikke har stadig større. De med pengemakt styrer de som blir stadig mer maktesløse. Både nasjonalt og globalt."  "Gud vil ikke ha det slik! " Tordnet han og viste til profeten Amos. 

Biskop emeritus Tor B. Jørgensen holdt en tordentale jeg kunne like.

Og han er ikke ferdig der. Han fortsetter: 

"Her er det Jakob, mange mener det er broren til Jesus og en av lederne i den første kristne tida, som skriver: «Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk!»

"Jakob hadde observert at de rike blir behandlet bedre enn andre. Samtidig vet han det er de rike som undertrykker fattigfolk.Jakob er krystallklar: «Slik skal det ikke være i kirka». For her gjelder en kongelig lov: Du skal elske din neste som deg selv.» Det er gullstandarden som har skapt våre menneskerettigheter og vårt velferdssamfunn. Vi vet i dag at denne gullstandarden ikke er avhengig av en spesiell gudstro. Den er allmenngyldig. Det kan brukes forskjellige begreper. Arbeiderbevegelsen har skapt et tilsvarende gyllent ord: «solidaritet». Samtidig vet vi at gullstandarden ikke er utmyntet en gang for alle. Den er stadig under press og den må stadig videreutvikles." "Kirkens maktelite var ofte en tung motstander i denne kampen. Til tross for Amos! Til tross for Jakobs «kongelig lov»!" 

Jeg smiler. Dette er ord jeg ikke før har hørt i kirken. Ord jeg liker. Men så skjer det noe. Biskopen rekker pekefingeren tilbake mot arbeiderbevegelsen og de valg de har tatt de siste årene. Han snakker om gjestelista og om at det ikke nytter å snakke om likhet i et samfunn når ikke alle som bor her blir invitert til deltagelse. 


"Jeg kjenner en del som er «utenfor» i dag! De har ikke engang nådd opp i «elendighetshierarkiet» i det norske samfunnet fordi våre utlendighetsmyndigheter ikke tror på dem, eller mener de ikke har behov for beskyttelse. De finnes rett og slett ikke i det norske systemet. Derfor eksisterer de ikke. De er satt fullstendig utenfor." "Jo tettere jeg er kommet inn i deres saker, jo verre blir det. Norge styrer ikke lenger etter «den kongelige lov». Styresmaktene vår har bevisst tatt ut referansene til denne loven." "Her er det mye strenghet. Lite rettferdighet. Og ikke noen medmenneskelighet lenger.", avslutter han, emeritus biskopen og jeg nikker.

Den pekefingeren, det stikket til arbeiderbevegelsen skal kirken jaggu få lov til å ha, tenker jeg. Det fantes en tid da arbeiderbevegelsen med rette kunne stige opp på sin høye hest og holde solidaritetens og menneskeverdets fane høyt i møte med kirkens folk og dens gjøren. Den tiden er over. Kirkens engasjement for de svakeste blant oss, for mennesker på flukt og for de uten papirer er idag sterkere og mye mer troverdig og kraftfullt enn det dagens arbeiderbevegelse kan by på. Jeg tror på kirken i deres kamp. Arbeiderbevegelsen har forlengst sluttet å kjempe for menneskeverdet. Der er man seg selv nok.


Domkirka har et mektig kirkeorgel.

Og så, mens jeg satt der og nikket anerkjennende for meg selv så braket det løs bak meg. Kåre Nordstoga hamret løs på kirkeorgelet med en kraft som ikke stod tilbake for det ypperste av metallband og internasjonalen dundret så høyt gjennom kirkerommet at jeg kunne se det dirre i glassmaleriene. Nei, kirka er ikke slik jeg trodde den skulle være. Egentlig er kirka skikkelig kul, og den er mye mer radikal enn de fleste av mine radikale venner. Det finner man fort ut, om man bare tar seg tid til å lytte til dens budskap.

 

Tro, dåp og kjærlighet i Bygdøy kirke

  • 28.04.2018 - 19:47

Jeg hadde tenkt å dra på trist og traurig rundtur og besøke alle de nedleggingstruede kirkene, sånn før det var for sent. Det virka som det riktige og dagsaktuelle å gjøre når man skriver en kirken og meg blogg, men så fikk jeg øye på det innbydende, lykkelige og morsomme kirketårnet ved Bygdøy kirke, så jeg dro dit isteden. Fordi det var det jeg, Kirke-Kjersti, fikk lyst til å gjøre denne søndagen. Det angrer jeg ikke på. I Bygdøy kirke finner de frem til de vakreste salmene og så snakker de kun om kjærlighet. Slikt kan jeg like. Dessuten så er det vår, og hva er vel bedre enn en tur til Bygdøy i vårsollys en søndags formiddag?

Jeg tok turen til Bygdøy kirke fordi kirketårnet så innbydende, lykkelig og morsomt ut.

Bygdøy kirke ble bygget i 1968. 10 år etter at Bygdøy kapell brant ned. Kirken er tegnet av arkitekt Kjell Bryn, som også har tegnet prekestolen og døpefonten. Kirken ble bygget på tomten av det gamle kapellet. Bygdøy Kongsgård er nærmeste nabo og det gamle kapellet ble i sin tid bygget på kongsgårdens tomt etter initiativ og midler fra konsul Thorleif Schjelderup. Tanken var da at avstanden, med datidens hest og kjerre transport, var for lang mellom Bygdøy og Vestre Aker kirke. Selv om det gamle kapellet ble oppført og innviet allerede i 1876, så ble ikke Bygdøy eget kirkesogn før i 1984. Det ble da utskilt fra Ullern. 

Bygdøy Kirke sett forfra.

Bygdøy kirke har plass til 200 mennesker og ligger på en kolle rett ovenfor Bygdøy skole. Det var forresten den andre årsaken til at jeg valgte Bygdøy kirke denne dagen. Bygdøy skole hadde nemlig loppemarked denne søndagen og hva er vel bedre bruk av en vår-søndag enn å ta en titt innom et av byens mange loppemarkeder? Muhammed, stesønnen min som inspirerte dette prosjektet, ble iallefall svært så fornøyd. Kirkebesøket denne søndagen endte nemlig med at han fikk det han har ønska seg mest av alt, lenge. Han fikk ny-pent brukt-sykkel! Bedre blir ikke en søndag. For noen. God works in mysterious ways. Indeed. Og stort sett alltid i Muhammeds favør. 

Sogneprest Rut Ugland snakket om kjærlighet denne søndagen.

Selve gudstjenesten ble ledet av sogneprest Rut Ugland og den handlet altså mest av alt om kjærlighet. "Kjærligheten er kjennetegnet på kristen tro. Den er målesteinen som alt annet måles opp mot", sa hun. Og la til at Jesu historie er en kjærlighetshistorie. Jesus gav sitt liv for alle mennesker. For sine fiender så vel som for sine venner. Å ofre sitt liv for sine fiender er intet annet enn en grenseløs kjærlighetshandling... For sånn ca 1885 år siden så befalte han sine venner å elske hverandre slik han hadde elsket dem. Men hun snakker også om kjærligheten som omskiftelig. Som noe som i et liv kan komme og gå. Om at vi er mange som gjennom et liv har opplevd at kjærlighet tar slutt. Og så forteller hun om en setning som har brent seg fast i henne. Den er hentet fra en dansk TV serie og er en scene hvor en bror forsøker å sette ord på sin kjærlighet til den andre broren. "Du August, er den jeg ville gå inn i et brennende hus for å redde ut." Det er grenseløs kjærlighet. Slik Guds kjærlighet til oss også er grenseløs. Den vil aldri ta slutt. Den er der alltid.

Bygdøy kirke sett fra inngangspartiet.

Det er ingen hemmelighet at jeg sliter med denne salmeboka. Den er lang og tykk og vanskelig å finne frem i for en uerfaren sjel og jeg sitter dessuten stadig med angst for at den skal falle ned når jeg plasserer den på den lille hyllen som jeg tror er laga for det formålet på kirkebenken foran. Ikke engasjerer salmene meg noe videre heller. De virker ofte fremmede, ukjente. Men så kommer Bygdøy kirke og synger at "guds kjærleik er som stranda og graset, som vind og vidd og jord og allheims rom." Og jeg kjenner at jeg lytter. Det er noe med disse salmene hun har valgt idag, sognepresten. De bare passer inn. I våren der ute og i stemningen her inne. Til og med dåpssalmen, en dåpssalme jeg aldri før har hørt, men som er vakker. Denne søndagen bringer meg et skritt nærmere denne for meg fremmede arven vår, salmene våre.

Det er hyggelig å få overvære barnedåp.

I de månedene som har gått siden jeg begynte dette prosjektet så har jeg sett flere barn bli døpt. Jeg har sett festpynta foreldre og besteforeldre, stolte faddere og søsken. Dåpssalmer har blitt sunget og dåpslys tent. Det er hyggelig å få være tilskuer til denne merkedagen for familiene. Høytidelig, nært og vakkert på en og samme tid. Så også på Bygdøy. Der ute i samfunnet så diskuteres det på ramme alvor om det er riktig å holde barn borte fra religion til de er voksne og selv kan bestemme hva de ønsker. Og jeg kan forstå sinnet over maktovergrepene som har blitt begått i religionens navn. De er mange og de er vonde. Men om man ønsker å holde barn borte fra religion, borte fra tro, borte fra Gud, så er heller ikke det frihet. Det er bare den samme vonde tvangen med ett nytt fortegn. Her heier jeg på kirken, og på Jesus som sa. "La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til". Det er ikke rettere å holde unger borte fra religion med tvang enn det er å tvinge dem inn i den. 

  

Legg merke til hesten som er avbildet på altertavlen. For det er en hest og ikke et esel, er det ikke?

På mine kirkebesøk så har jeg sett mange sauer og hørt mange historier om gjetere, lam og esel, men på altertavlen i Bygdøy kirke så ser jeg det jeg tror må være min første kirkehest. Den passer inn, den også, tenker jeg. Den passer inn i våren, i solen, i kjærligheten og i kirken her på Bygdøy. Vi er tross alt ikke engang et fullt steinkast unna selveste Kongsgården.  De har forresten skinntrekk på benkene, som er komfortable å sitte på, her på Bygdøy.  Og de er gode på å gi instruksjoner på sitte stå leken. Jeg begynner å få dreisen på den nå. Kirkens sitte-stå lek. Det har løsna. Jeg føler meg som en erfaren kirkegjenger. Kvalifisert til å gi instruksjoner til andre. Iallefall om jeg selv bare husker å følge med på prestens instruksjoner.

Det er mulig selve Aragog (Edderkopp fra Harry Potter universet) har tatt bolig i et lyshull akkurat som dette.

I Bygdøy kirke er det forresten noen dekorative trekanta lyshull i veggen og da jeg gikk over kongsgårdsmarkene på vei hjem mens den ene våryre og takløse sportsbilen etter den andre kjørte forbi så greide jeg ikke å bli enig med meg selv, var det bare noen skummelt plasserte kvister som hadde tatt bolig i det ene hullet, eller er er det slik at der Fagerborg kirke har Harry Potter, så er Bygdøy kirke stedet hvor selve Aragog har tatt bolig? Jeg frykter at jeg aldri får svaret. Jeg drar videre til neste kirke. Jeg har 35 Oslo kirker igjen å besøke i år. Jeg har ikke tid til å dvele ved slikt. 

Stovner kirke vurderes utleid. Jeg gikk på gudstjeneste og møtte de som bygde den.

  • 21.04.2018 - 17:05

"Tidene skifter med dager og netter. Soler og stjerner har oppmerket gang.

Syng, all hans skapning, og pris ham som styrer. Lov den allmektige herre med sang"

Dette sitatet er hentet fra en av salmene de sang i Stovner kirke under høymessen denne søndagen, før de gikk inn i menighetssalen bak kirkerommet og diskuterte nyheten om at kirken deres står som en av 9 kirker på en liste over kirker som nå vurderes "for utleie" eller altså nedlagt. 8 av disse kirkene ligger som Stovner kirke i de østlige bydelene i Oslo. Stovner kirke er idag en av 3 kirker i det som utgjør Høybråten, Fossum og Stovner menighet.  I begrunnelsen som gis for at nettopp Stovner kirke vurderes for utleie så oppgis det at Fossum kirke ligger i umiddelbar nærhet og at den har enklere adkomst via kollektivtransport. Viktige og vettuge begrunnelser... på papiret. Men så var det disse følelsene da. Når alt kommer til alt... og det som vurderes bort er det du har bygget opp og der du hører til. Da er ikke alltid vettuge og viktige begrunnelser det viktigste likevel. 

Stovner kirke ble innviet i 1979 og er en arbeidskirke oppført i rød teglstein.

Vikarprest Helge Skraastad, som selv bor på Stovner, snakker om flokker som telles og om gjetere som passer på flokken sin. Hvor er nummer hundre synger han vakkert til menigheten før han forteller at Jesus er den gode gjeter og at Jesus også er porten. Videre forteller han om en tur han en gang var på. Der hadde han møtt en gjeter som var slik en god gjeter. en som kjente hele flokken sin. Visste om hva de likte og ikke likte. Kjente dem alle ved navn og viste dem stor omsorg. Og mens han forteller om hvordan Jesus snakker i metaforer slik at de rundt ham skulle forstå, så tenker jeg på denne salmeteksten, om tidene som skifter, og om hvordan alle flokker vil være redde for å miste det de har bygget opp, det de kjenner og er glad i, når disse endringene kommer for brått. Tenk om endringen gjør at de mister en av sine? At flokken de kjenner og er glad i ikke lenger er den samme flokken? Tenk om de mister noen av sine på veien?

|

Nattverden er et gavebord til alle, sier Helge Prest før han inviterer oss opp til nattverd.. Det er ikke for de som har alt på det tørre og har gjort alt riktig og som føler seg verdige.

Jeg sitter sammen med de som lenge før Stovner kirke så dagens lys samlet inn 1,2 millioner kroner. Fordi tidene den gang også hadde skiftet. Groruddalen og Stovner hadde sett en massiv økning i beboermassen og en rekke nybygg så dagens lys. Og de, de så behovet for å få bygget en kirke på Stovner. De satset på dette området. Deres nærområde. Deres nabolag. Et område som mennesker utenfor også den gang slaktet og dømte nord og ned. Vi så det den gang i Stovnerrapporten fra 1975. En dyster rapport som hevdet at barna som vokste opp på Stovner vokste opp som deprimerte og ensomme og hadde mistet evnen til å lese og skrive og var analfabeter. Og vi ser det nå i utallige kronikker og innlegg som tegner dystre bilder av de samme områdene.

Men det stoppet ikke disse menneskene. De pakket ikke sammen og flyttet ut. De ble og de satset!  De samlet inn midler og de bygde en kirke isteden. Deres kirke. Den stod ferdig og ble innviet i 1979 og i de knapt 40 årene som har gått så har kirken de fikk bygget vært en god kraft i nærmiljøet. Den har vært viktig og selv om tidene igjen har skiftet og tallet på mennesker som sokner til denne kirken nå er halvert, så er den fremdeles viktig. 

Ved dette bordet satt det flere som hadde vært med både på pengeinnsamling før bygging og på selve byggingen av kirken vi var i.

Før jeg kom til denne kirken så tenkte jeg at det kanskje var lettere dette med nedleggelse i disse moderne arbeidskirkene, at det ville være mindre viktig å beholde disse. For det første så vil det trolig være enklere å finne et videre bruksområde for disse mer moderne byggene og for det andre så kan man heller ikke stikke under en stol at de ikke er like majestetiske og mektige som byggverk disse arbeidskirkene våre. Men når jeg sitter der sammen med de som bygde dem så begynner jeg å tenke at jeg kanskje har tatt feil. Kanskje er disse kirkebyggene minst like viktige og kanskje er det disse flerbrukskirkene som burde bli tatt med inn i fremtiden. Det fleksible kirkerommet som ikke er så bundet av den høytidelige rammen i selve byggverket som de eldre kirkene er, kanskje er det et bedre bygg å være en moderne og mangfoldig kirke i enn disse gamle vakre vanskelige byggene som vi har så mange av?

I kjelleren på Stovner kirke drives det barnehage. Kirkerommet leies også ut til en ghanesisk menighet og ikke minst er de ulike salene i rommet fleksible. Skillevegger avgjør om du er i menighetssalen, i dåpsrommet, i kirkerommet eller i kirkestuen. Ved enkle grep kan du omgjøre det til ett stort rom om du ønsker det. Kirkerommet har ikke tunge benker, men stoler som kan stables og som faktisk er behagelige å sitte på. 

Ikke la deg lure av at de fremste kirkebenkene ser folketomme ut. Det var faktisk nokså mange som hadde møtt opp i kirken idag. De satt bare litt lenger bak på benkeradene. Akkurat slik god gammel Stovnerramp skal gjøre.

Ikke er de tomme heller disse kirkene våre, ikke engang på Stovner. Hver søndag møter gjennomsnittlig mellom 45 og 50 mennesker til gudstjeneste og for disse menneskene så er det dette kirkerommet og ikke nabokirken som er stedet de har tilhørighet til og ønsker å møte opp i. Dette er DERES kirke og dette er deres menighet og miljø. De vet ikke om det er noe som kan overføres til en annen kirke eller om dette er noe de vil miste for alltid. Det gjør at de vil kjempe for kirken sin. Selv om de forstår argumenter om dårlig økonomi og om synkende medlemstall. Det er uansett deres kirke dette her. Det var de som bygde den.

Midt i denne kampen og i den sårheten over det de kan miste så finnes det en vilje til å se det større fellesskapet. Leder for menighetsrådet; Kjell Olav Sannes holdt innledningen til diskusjonen de skulle ha under kirkekaffen denne dagen. Han uttrykte helt klart menighetens behov og ønsker i denne sammenhengen, de ønsker å beholde kirka si og fellesskapet sitt, men han løftet det samtidig et hakk opp og uttrykte et ønske om at dette også måtte bli en god prosess og et godt resultat for kirken som helhet, for det større fellesskapet. "Be for alle som skal jobbe med denne prosessen", sa han. "Både oss her lokalt og de i den videre sirkelen. Be for et godt resultat for kirken som helhet."

Tenk om vi alle kunne møte vanskeligheter og konflikter på den måten, tenkte jeg. Så mye enklere alt hadde vært om vi ikke bare låste oss fast i vårt eget synspunkt og våre egne behov, men også maktet å løfte blikket, selv i de stunder der resultatet virkelig betyr noe for oss og det gjør vondt. Tenk om vi også  da maktet å tenke på hva som er det beste for fellesskapet som helhet og ikke bare for oss selv, på våre egne ønsker og på vår smerte. Et godt prespektiv å ta med seg inn i det meste av det vi møter i livet, tenker jeg. Det å kunne tenke både på sine egne behov og ønsker, men også evne å se verdens behov og hva som er til felleskapets beste. Jeg finner faktisk mange kloke mennesker i kirken... og så finner jeg mange trompeter og klaver. Denne søndagen var klaverspillet så vakkert at jeg kunne ha sittet der fortapt i musikken, lenge. 

De har trompet og klaver i Stovner kirke og de spiller vakkert og det er godt å kunne sitte der å lytte til musikken. Den har sitt helt eget språk. Sufier sier ofte at musikken er snarveien til Gud. Det som er bakenfor alle ordene.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Historien om den dagen jeg trosset politisperringer og et folkehav og karret meg frem til kirken og presten likevel ikke kom.

  • 14.04.2018 - 11:25

Det var ikke det at jeg reiste langt for å komme meg til kirke denne dagen, det har jeg gjort mange dager før. Det var mer hvem jeg reiste sammen med. Jeg er et nokså tolerant og romslig menneske, men enkelte grenser må man ha. Og mine grenser går altså milevis før jeg setter meg ned midt i et rødt og blått kubjelleringende folkehav med høy jubelfaktor og ryggsekker med termos og norske flagg i. Det er ikke det at jeg ikke kan leve fredelig sammen med dem, skiheiefolket, vi kan sameksistere som bare det vi. Så lenge de kan være i skauen og skrike og bråke og jeg... kan sitte stille og dingle med beina på kafe... med en diger kopp urtete... langt, langt unna. 

Det er mer som et eventyrslott, Holmenkollen Kapell.

Men denne søndagsmorgenen satt vi altså på samme bane og var på vei til omtrent akkurat samme sted. De skulle på skiskytter verdenscup og jeg mente at jeg hadde lest at det skulle vært sportsgudstjeneste i Holmenkollen kapell, midt i løypa de skulle skyte og skie i. Sportsgudstjeneste, tenkte jeg for meg selv. Det har jeg aldri vært med på før. Tenk om det er skikkelig morro? og så dro jeg. Sammen med absolutt alle andre, dro jeg. Jeg var ikke spesielt flink til å "blende inn".

Pent i kø marsjerte jeg opp på kirkevei. Omringet av norske flagg og akompagnert av klimrende kubjeller.

På veien opp bakkene var det kø. Lang kø. Og etter kaoset som hadde rådet i Kollen uken før var politioppbudet stort. Jeg ble dirigert hit og dit. At jeg ikke ønsket å snike meg inn på stadion, men bare ønsket å komme meg i kirken var ikke noe de var vant til å høre. Det er sikkert like greit, for på vei ned igjen gikk jeg feil og greide ved et uhell å snike meg inn på stadion likevel. Heldigvis for meg så greide jeg å snike meg ut igjen nesten like fort som jeg snek meg inn. Så jeg får være tilgitt. Jeg MENTE det virkelig ikke.

3 funksjonærer, en ukjent publikumer og meg, kirke-Kjersti, møtte til Gudstjeneste denne dagen. Så de som sier at kirkebenkene er tomme må bare spise sine ord. Enkelte av oss er altså så ivrige at vi møter opp oftere enn presten. Etter min litt for skråsikre rolle i å få dem inn dit så vurderte jeg et øyeblikk å stille som vikarprest, men jeg lot det klokelig bli med tanken.

 

Inne i kirken greide jeg å lure med meg 3 funksjonærer. Jeg var sikker. Her skulle det være gudstjeneste idag. Jeg hadde til og med funnet et laminert oppslag inne i kirken som sa at jo, her skulle det være sportsgudstjeneste klokka 11. Så vi satte oss ned og ventet. Funksjonærene på ene siden. Jeg på den andre. De ble lei og gikk før meg. Jeg ventet litt ekstra lenge. Jeg hadde sett folkehav kaoset der nede i bakken med mine egne øyne og om noe kunne gjøre en prest sein, så var det dette. 

Eventyrkapellet i Holmenkollen er vakkert både inne og ute.Jeg falt for dette glassmaleriet laget av Rigmor Bove (1999). 

Opprinnelig ble Holmenkollen Kapell bygd i 1903, i jugenstil, og med en fasade som i all hovedsak ligner på den som møter deg idag. Men den kirken som står der idag ble innviet i 1996. Det gamle kapellet ble påtent av selveste Greven og brant ned til grunnen i 1992. En voldsom historie som var svært smertefull for de mange som var knyttet til kapellet. Julaften samme året som kapellet brant ned samlet over 2000 mennesker seg på branntomten for å feire høytiden. Og 4 år senere så stod altså det nye kapellet der, som fugl Fønix som hadde reist seg opp av branntomten. I kjelleren på kirken finner du forresten et festlokale for 100 personer og restene av kirkeklokkene som ligger akkurat der de falt ned under brannen. Komiteen for gjenreisning av kirken hadde prinsesse Ragnhild som sin høye beskytter og hele kongefamilien har en nær tilknytning til dette kapellet. 

I kirkens inngangparti finner man et portrett av Kong Olav. Kongefamilien har som tradisjon å gå til messe i kapellet på Julaften når de feirer jul på Kongsseteren.

I inngangspartiet finner man også en av kapellets skatter.  Fredriks II's bibel. Dette er den andre av de såkalte tre foliobibler som ble utgitt i Danmark på 15 og 16 hundretallet. Denne utgaven er den første bibelen som er trykket av en danske og det var det største trykkearbeidet i Danmark på 1500 tallet. Selve trykkekunsten var oppfunnet i europeiskversjon kun 100 år tidligere (selv om den altså fantes med andre metoder i Kina og Korea) og bibler og andre bøker var svært kostbare og sjeldne. Mange kirkesamfunn i Norge hadde ikke råd til å kjøpe sin egen bibel. 

Fredrik II's bibel oppbevares trygt i en monterkasse i kapellets inngangsparti.

Vel hjemme mente muslimen at jeg ikke kunne skrive om et kirkebesøk hvor presten ikke kom. Jeg kunne gjøre dem forlegne, mente han og det syntes han ikke jeg burde gjøre. Jeg burde heller skrive om noe annet og dra tilbake en annen dag. Men sannheten er at jeg hadde en fin tur i kirken jeg denne søndagen. Selv uten prest. Holmenkollen kapell var vel verdt et besøk. Det var åpent og ønska meg også velkommen med tente lys og gav meg en god pause fra kaoset utenfor.

Og jeg vet ikke om de burde ha noens om helst grunn til å føle seg forlegne. Jeg er ikke ukjent med å ikke ha styr på alt sammen... for å si det sånn. Jeg har tatt feil av både tider og dager før. Mange ganger før til og med. 

Og selv om jeg fremdeles ikke vet hva en sportsgudstjeneste er, så hadde jeg faktisk et fint kirkebesøk. Dette kapellet har en svært spesiell historie, selv om det altså slik det står nå er en av våre nyeste kirkebygg. Å vandre i stillhet rundt i dette kapellet og titte på det som fantes der inne var en god opplevelse. Mens jeg var der så kom også flere mennesker innom. Noen bad en stille bønn, andre tente et lys i lysgloben.

Å kunne vandre inn i en åpen kirke og være stille og alene et øyeblikk er et privilegium. Stillhet og et øyeblikk alene med oss selv er ofte mangelvare i vårt hektiske moderne samfunn. Kanskje trenger vi ikke alltid en prest og en hel gudstjeneste. Kanskje er det av og til like godt å være alene i et tilrettelagt og pynta høytidsbygg. Jeg satte iallefall pris på denne stille stunden før jeg våget meg ut til de dundrende høytalerne og alle de skiglade menneskene der ute. Det gjorde meg godt, dette lille avbrekket denne dagen.

Når jeg leter etter nye steder å dra til i dette kirkeprosjektet mitt så legger jeg merke til at mange kirker har et tilbud om "åpne kirker" innimellom. Et rom for stillhet, refleksjon, bønn og lystenning. For mange av oss er kanskje terskelen for å gå inn i et kirkerom og være alene lavere enn å møte opp til en hel skummel gudstjeneste. En åpen kirke er et fint tilbud og det var nok det som egentlig var tilbudet vi var ment å få i kapellet denne dagen. Det hadde vært sportsgudstjeneste helgen før.
 

Alteret i Holmenkollen Kapell.

 

 

 

Påskenattsmesse, drager og magisk fullmånelys over Oslos eldste bestående byggverk.

  • 07.04.2018 - 10:15

I år 1130 døde Sigurd Jorsalfare, sønn av Magnus Barføtt og konge av Norge. Hans død ble begynnelsen på det som i Norsk historie betegnes som borgerkrigstiden. Enden på selveste vikingetiden. Sigurd Jorsalfare ble gravlagt i Halvardskatedralen, det som idag er kjent som domkirkeruinene i Gamlebyen. Det som ikke er like kjent er at Halvardskatedralen har en tvillingkirke. En meter kortere og trolig bygd samtidig og av det samme arbeidslaget som bygde Halvardskatedralen. Denne kirken er idag Oslos eldste bestående bygning. En treskipet basilik som stolt står akkurat der den har stått i over 900 år og vokter over drager og over St.Hanshaugen. 

Det er en mektig historie den bærer med seg, Gamle Aker kirke. Den har sett enorme endringer i religionen, i menigheten og i samfunnet. Den har vært et samlingssted for pilegrimmer på vandring mot Nidaros. Den har sett middelalderen komme og gå. Reformasjonen. Heksebrenning. Indremisjonen og den har vært samlingssted for mang en tørst student på vandring ned Akersveien på leting etter byens mange vannhull. Fra 1587 - 1723 var den slottskirke for Akershus, før den havna i privat eie og etterhvert ble overtatt av Oslo kommune og ble hovedkirke i Aker. 

Gamle Aker kirke er slik den står idag ikke den samme kirka som ble oppført av Olav Kyrre som man finner omtalt så tidlig som i 1080. Trolig var den kirken en trekirke som tidligere stod oppført på samme sted. Men det er ingen tvil om at Gamle Aker kirke ble bygd for å tjene mange mennesker. Størrelsesmessig er det kun de gamle domkirkene som kan sammenlignes med denne. Grunnformen på kirken har aldri blitt endret, men den har opplevd brann og plyndring flere ganger. Etter et lynnedslag i 1703 ble kun noen lysekroner og en jernkiste reddet, mens en brann i 1592 trolig førte til at det meste av det inventaret som var eldre gikk tapt. Det nåværende ytre fikk kirken i 1861 da den etter iherdig innsats fra fortidsminneforeningen med et nødskrik hadde unngått å bli revet. Daværende Aker kommune mente at kirken var i så dårlig forfatning og at den ikke hadde noen verdi annet enn at den var gammel og vedtok derfor at den skulle rives. Heldigvis for meg fantes det fremsynte mennesker som ville det annerledes. 

 

Jeg ankommer Gamle Aker kirke en time før midnatt på påskeaften. Fullmånelyset legger et magisk slør over byen og bygget og tar med meg på en tidsreise 900 år tilbake. Tenk at jeg er i ferd med å gå inn i et bygg som er like gammel som selveste vikingetiden. Et bygg som Sigurd Jorsalfare, pilegrimen, kanskje har besøkt og som andre pilegrimer fra fjern og nær helt sikkert har besøkt. Om jeg lukker øynene så kan jeg kjenne deres nærvær. Kjenne historien komme meg i møte. Den har med seg sagnet om dragen som bor i de gamle gruvegangene under kirken også. Dragen vokter sølvskatten der nede og kirken, den vokter over dragen. 

Du skjønner det er en forbindelse mellom dragen og kirken. Den eneste dekorasjonen i kirken er et dragehode, som i våre dager dessverre forvitrer raskt pga luftforurensning. Kanskje, når luftforurensnigen har slipt dragehodet helt ned så slipper dragen der nede fri? Ville ikke det vært noe? Om en drage plutselig kom snikende frem og begynte å herske over St. Hanshaugen? Er det T-banen som kommer ut av tunnelen der, eller er det en drage? 

Dragehodet slik det fremstår idag, Bildet er tatt av Petter Andresen 

 

Vi sitter i halvmørke inne i kirken. Den er nesten fullsatt. På stolene som er satt ut til oss ligger det et hvitt sterinlys til hver av oss og gjennom den første delen av gudstjenesten er det alt lyset som er i kirken. De hvite lysene hver og en av oss holder i våre hender. 

 

Det er magisk å sitte slik i halvmørket og opplevelsen blir forsterket av stemningen som skapes av koret Capella Trinitatis. Deres sang er kraftfull og vakker. 2 menn og 2 kvinner. Mer trenger man ikke. Ikke når de kan synge slik som de gjør denne natten. Jeg er forhekset. 

I kirken er dette natten for de store fortellingene i bibelen. Skapelsesberetningen, Rødehavet som åpnet seg og slapp jødene trygt igjennom til frihet mens den egyptiske hæren druknet bak dem. Dåpen. Den andre redningen vannet har gitt. Jeg får også oppleve noe jeg aldri har opplevd før. Prestene Anne Borgen og Morthen Sørlie går på vandring gjennom forsamlingen og utfører et rituale jeg aldri før har sett. Vi blir velsignet med hellig vann. De bærer er det en del av døpefonten? mellom seg og går sakte gjennom forsamlingen mens de, med en for meg ukjent busk, kaster vanndråper over oss. Jeg er fascinert. Dette kan jeg like. Selv om jeg ikke helt forstår hva det er.

 

Men så plutselig skrur lysene i taket seg på og et orgel begynner å spille høyt og kraftig. Han er oppstanden!!! Jesus er oppstanden! Lyset har kommet til verden og det er fest. I prekenen fortelles det om hvordan alt ledes frem til påske. Til denne timen. Når han er oppstanden og lyset kommer tilbake til verden. Tror jeg, jeg lot meg nemlig distrahere lett i denne kirken. Historien ble så mektig i den. Riddere, pilegrimer, vikinger, arbeiderhistorie, heksebrenning. Hvordan er det å være moderne mild prest i en kirke som har vært med på alt dette andre? Sitter historien mer i veggene her enn i andre kirkebygg? Fordi denne kirken var vitne til alt, da alt dette skjedde? Kan man i et bygg som dette ignorere sin historie, eller burde man heller feire den?

 

Alter med Moseids glassmaleri. Foto Petter Andresen, 

 

Denne dagen blir dagens siste salme sunget på gårdsplassen utenfor kirken. Prestene leder oss ut og tar hver og en av oss i hånden og ønsker oss en god påske. Klokken nærmer seg halv ett på natten og festropene fra byen under oss har blitt høye. Jeg kikker opp på Gamle Aker kirke og tar farvel. Å få lov til å møte en kirke med en så mektig historie ved midnatt, i fullmånelys, har vært magisk selv om jeg hverken så eller hørte dragen den vokter over. På vei ned telthusbakken blir jeg gående og tenke på hvorfor ikke denne kirken er mer kjent. Hvorfor vet ikke alle Osloboere og alle våre turister om at vi midt i blant oss har en kirke som er så gammel at vikingene kanskje så den og som vokter over en drage, kanskje til og med over selveste Midtgarsormen? 

 


Mekige, Gamle Aker kirke. Foto Petter Andresen

Takk til Petter Andresen som har gitt meg lov til å bruke sine bilder og som via sin nettside GamleAkerKirke.no har lært meg svært mye om historien denne kirken er bærer av. Takk også til Fortidsminneforeningen som sørget for at den ble bevart og slik kan stå der og glede en kirketester denne natten. Kanskje er det noe å ta med seg inn i diskusjonen om nedleggelse av kirker i Oslo. De har en verdi i seg selv disse gamle kirkebyggene våre. De er unike, historierike og viktige byggverk som jeg håper vil bli bevart også for fremtidens kirketestere.

 

Stille korsvandring gjennom Oslos gater.

  • 31.03.2018 - 11:02

Jeg har sett det på TV før, korsvandringer gjennom gatene på langfredag for å minnes Jesu lidelse, men jeg har egentlig aldri tenkt at jeg skulle delta. At jeg skulle bli en slik en. En som sang salmer og gikk i gatene og så akkurat ut slik som en av dem. De kristne. Men idag var altså likevel dagen da det skjedde. Og mens turister stoppet opp og filmet oss, som om vi var et speilbilde av oss selv på reise i Sør Europa og gikk der kun for å gi turister et eksotisk feriebilde, så vandret vi sakte oppover Karl Johans gate syngende stille på "we shall overcome, we shall overcome one day". Og fremst gikk altså de modigste av oss. De som våget å melde seg frivillig for å bære det store trekorset. 

Korsvandringen er en mangeårig tradisjon som organiseres av kirkens bymisjon. Her fra startpunktet ved Jernbanetorget.

Vårt første stopp var Egertorget. Der ble det lest fra Markusevangeliet om Jesus natt ved Getsame hvor Jesus sier " Abba, Far. Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil", før han vekker de stadig sovnende disiplene og ber dem bli med ham før han frivillig overgir seg til sin skjebne. Videre bad man en bønn for papirløse migranter, for tiggere og for arbeidssøkende europeiske migranter. La oss møte hverandre med verdighet og respekt og ivareta hverandre som hele mennesker. I vår by skal ingen nektes grunnleggende hjelp, sa de.

Og jeg kjente at jo, dette var en bønn jeg kunne stå inne for. Å gå opp over en paradegate i ett av verdens rikeste land, i følge med det som tilsynelatende så ut til å være en i hovedsak priveligert gruppe mennesker, syngende på "we shall overcome", hadde kjentes litt kleint ut for meg. Men nå skjønte jeg det. Ikke bare vår lidelse; - det var verdens lidelse. 

 

På Eidsvollsplass foran Stortinget leser man opp fortellingen om Judas. Før vi får høre at det er 65 millioner mennesker på flukt i verden idag. 40,3 millioner er flyktninger i eget land mens 24,7 millioner flykter over landegrenser. Aldri før har det vært flere flyktninger i verden. Mange dør på reisen, for eksempel på flukt over havet fra Afrikas kyst og til Europa. 

De sier det ikke rett ut, kirkens folk. Det blir bare hengende der likevel. Judas, som forrådte Jesus for 30 sølvpenger, og oss. Stortinget vårt. Som stenger våre grenser og som forhandler bort livene til flyktninger med å gi sølvpenger til de som kan stoppe dem fra å nå frem hit til oss, til trygghet. Stortinget vårt, som betaler sølvpenger til slavehandlere, til korrupte regimer, som selger rettferdighet og menneskeverd på billigsalg og forråder mennesker på flukt. 
Rettferdige Gud! Vær med alle mennesker på flukt i verden og for dem som kommer til Oslo og Norge. En bønn for papirløse, for asylsøkere, for skolegang, helsetjenester og for barmhjertighet og rettferdighet. 

Herre, hør vår bønn!

Jeg har lyst til å rope det ut. Hyle det. Menneskene mine. Jeg har glemt navnet hans, den unge mannen som en gang bad meg huske ham, fordi om jeg husket ham så ville han ha eksistert. Han ble hentet i håndjern noen dager senere og deportert. Jeg husker ikke til hvor. Husker ikke hans ansikt,det har vært så mange navn, så mange ansikter, men jeg husker at hans mor var død. Hans søster også. Og at han var helt alene, og jeg husker at han var. At han eksisterte. Et menneske. Et liv. Herre, hør vår bønn! 

Og mens Bjørnstjerne Bjørnson ser ut over oss ved Nasjonalteateret så går vi også videre i lidelseshistoriene. Det tales om maktovergrep i kulturlivet, om #metoo og urett som særlig rammer unge kvinner i sårbare posisjoner. Det bes om styrke til å kjempe mot trakassering og overgrep. Og før vi skynder oss videre mot universitetsplassen. Der får vi historien om Peter og hanen som gol og minte han på hans svik mot Jesus. Og vi får en påminnelse om vårt svik mot planeten vi bor på. En påminnelse og en bønn for den urett og skade vi påfører planeten vi bor på med vårt overforbruk. Kirkens klimaengasjement...
Deretter sang vi nok en salme jeg ikke kunne. Det finnes nokså mange av dem har jeg lagt merke til. Enkelte av dem er faktisk nokså fine.

Ved Tinghuset ypper vi opp til kamp. Hvem vinner retten til å oppholde seg på en Tinghustrapp på en langfredagsettermiddag? Et hundretalls mennesker bærende på et digert trekors og bevæpnet med en prest med en vakkert klingende klarinett, eller en skategjeng med skyggeluer og høytspillende boom boom høytaler? En liten stund var det spenning. Ville korstogsferden kunne fortsette sin lidelsevandring eller ville vi måtte vike plassen til de som var der først? Skaterne? Vi vant. Og mens boom boom høytaleren slukøret forsvant bortover gaten så kunne vi få høre historien om hvordan Pontus Pilatus tilbød seg å gi Jesus hans frihet, men at folket heller valgte Barabas. Vi ber for de rettsløse, for de som ikke blir trodd og for at vi skal våge å gi mennesker en ny start etter at de har sonet ferdig. 

Carl Petter Opsahl spilte klarinett under korsvandringen og holdt tonen der vi mistet teksten av syne.

Vi gir Tinghuset tilbake til skaterne og stopper ved kirkens nødhjelps kontorer og ber for alle de i verden som lever med krig og uro. Vi ber for Syria, for Sør Sudan, Afghanistan, Somalia, Mali, Midtøsten og andre konfliktområder. Vi ber for verdens ledere og for mot til å løse konflikter fredelig. Før vi tar fatt på siste etappe på veien. I m gonna lay down my sword and shield. Down by the riverside. I m gonna study war no more... Endelig en sang jeg kan synge. Korstoget er ikke lenger stille nå. Vi synger høylytt. I m gonna walk with the prince of peace. Down by the riverside. I m gonna study war no more.

Så skjer det, utenfor Trefoldighetskirken. Man leser om Jesus korsfestelse og om røverne som ble korsfestet ved hans side. "Vi stopper opp ved inngangen til Trefoldighetskirken, sies det. I dyp erkjennelse av at også kirken har vært med på å korsfeste Kristus gjennom sin medvirkning til undertrykkelse og forfølgelse av enkeltmennesker og folkegrupper. Gud, du som lot deg korsfeste i Jesus Kristus. Vi ber om tilgivelse for overgrep gjort i religionens navn. Gi oss visdom og kjærlighet slik at vi ikke støter noen mennesker bort fra troens fellesskap.

Oi, tenker jeg. Jeg tror de mener det på ekte. Dette er ikke den kirken jeg trodde jeg skulle møte. Den arrogante. Den dobbeltmoralske. Den som snakket om syndige spebarn og skubbet meg bort for så mange år siden. Trasskaperkirken jeg en gang kjente.

I Trefoldighetskirken var det konsert med Carl Petter Opsahl på ulike klarinetter og Ivar Andresen på piano.

Og i det musiker og gateprest Carl Petter Opsahl lar sine toner strømme ut av klarinetten etter å ha sagt noen ord om hvordan tro er håp og kjærlighet, å hoppe inn i det ukjente og håpe noen tar imot deg, så skjønner jeg det. Jeg kan faktisk tilgi kirken dens overgrep og dens arroganse. Maktovergrepene og uretten.Alt det som gjorde meg illsint.  Kan den tilgi mine feil? Jeg har antatt og trodd om kirken, ikke visst og sett. Jeg burde ha møtt opp tidligere og oftere. Jeg vet enda ikke hva jeg tenker om Jesus. Jeg har fremdeles feil i sitte/stå leken og salmeboka er virkelig ikke min venn, ikke de ergonomisk ukorrekte kirkebenkene heller. Men jeg tror faktisk jeg har en plass i kirka lell. Den overrasker meg, er ekte og den gir meg stadig vekk vakre musikkopplevelser i vakre, mektige bygg. Trefoldighetskirken er i så måte en av de mektigste. Den burde flere se.

I Trefoldighetskirken plasserte man roser i Jesu sår.

Jeg møtte et team fra NRK nyhetene under korsvandringen idag. De snakket om hvordan undersøkelser viste at stadig færre nordmenn gikk i kirken i påsken og de spurte meg om hva jeg tenkte om det. Jeg tror jeg tenker at kanskje flere burde gjøre som meg. Møte opp og se selv hva de driver på med i kirken om dagen. De tar faktisk godt i mot deg og de har overraskende mye å by på. Også til oss som har vært illsinte tilbake og ikke har møtt opp. Kirken har overrasket meg. Tenk så gøy det hadde vært om vi begynte å overraske dem tilbake. Hvordan ville kirken takle det om et par millioner av oss temmelig passive medlemmer plutselig bestemte oss for å faktisk bare møte opp? På en helt vilkårlig søndag? Nå snart?

Skal vi teste det ut?

 

 

 

 

 

 

 

 

Palmesøndag i Grorud kirke

  • 25.03.2018 - 15:50

Grorud kirke ligger på Grorud, øverst i Groruddalen. Den ble bygget i 1902 av grorudgranitt som ble hentet ut i området kirken ble bygget på. Arkitekt bak bygget var kommunearkitekt Harald Bødtker. Mannen som også tegnet den vakre Ullern Kirke som jeg besøkte tidligere i år. Grorud kirke er som Ullern bygget i en stilart som kan karakteriseres som nyromatisk. Bødtker er også arkitekt bak Grorud skole som ble bygget samtidig og ligger omtrent vegg i vegg.

Grorud kirke ligger vakkert til på en liten høyde med utsikt over hele Groruddalen.

Grorud kirke er nydelig der den ligger på et høydedrag og kikker ut over Grorud stadion og resten av Groruddalen. Jeg har alltid tenkt om Grorud kirke at den må være en sånn perfekt "ta bilde i brudekjole på kirketrappa" kirke. Den ser ut som om den er designa med det i mente. I alle fall om sommeren. Når det grønne gresset omringer kirken og lager en perfekt bilderamme. Men idag var det ikke sommer og kirken er ikke omringet av grønt vakker gress. Den var omringet av skitten snø, akkurat som resten av Oslo. Men solen skinte og den varmet. Våren begynner å vinne over vinteren. Vi kjenner det alle. Noe er på gang. Den vanskelige ventetiden ville snart være over.

Vårsolen sendte regnbuefarget lys inn til oss.

Det var palmesøndag. Inngangen til det kirken kaller "den stille uken". Og ingen stilte seg opp for fotografering på kirketrappa etter gudstjenesten. De gikk til meninghetshuset for å drikke saft, spise kake og male påskeegg. Og jeg, jeg gikk hjem.


Det er lenge siden jeg har vært i kirken på Palmesøndag. Kanskje helt siden konfirmasjonsdagene. Men likevel var budskapet kjent. Jesus som kom ridende inn til Jerusalem på et esel mens folk hyllet ham som en konge med palmeblader. Vi får utdelt en bit av et palmeblad også. Det er formet som et kors og minner oss om hvor kort veien er mellom å bli hyllet som en kommende konge og å bli korsfestet som en sviker. Det er kirkens fortelling om disse dagene. Palmesøndag, skjærtorsdag, langfredag. Før mirakelet altså skjer og de feirer at graven er tom og Jesus er oppstanden på påskemorgen. Om en uke fra idag. Palmesøndag er fortellingen om en som kom hjem med et håp om å bringe Jerusalems folk sammen. En som ble hyllet som konge for så å bli sviktet. Brutalt sviktet og forlatt av de som først hadde hyllet ham. Påskebudskapet er et tungt budskap om den mørke siden av å være menneske. Om smerten og ensomheten. Før alt er over på påskemorgen og lyset og kjærligheten har vunnet og kirken skal feire sin viktigste fest. 

Vi fikk utdelt et kors laget av palmeblader.

Det får meg til å tenke på vår kultur, uløselig knyttet til kristendommen og til kirken, men likevel full av merksnodige tvister og ukristelige paradokser. For hvor kom altså hyttetur og kvikklunsj og appelsiner inn i dette her? Hvem malte det første påskeegget og fant på at krim var noe vi skulle lese i påsken? Som et minne om Jesus lidelse? 

Barna fra koret bistår med tenning av regnbuelys.

Prest for dagen Sara Moss-Fongen fortalte i sin preken historien om Jesus som ble rasende på kjøpmennene på tempelplassen, kalte det en røverhule og rev ned bod etter bod så penger og duer og kyllinger føk om hverandre. Hans hus var et sted for bønn, hadde han ropt ut. Ikke en handelsplass. Og akkurat i det presten har sagt ordene så piper det i telefonen min. Et pushvarsel om et søndagssalg et sted på internett. Timingen er så megetsigende at det iallefall ikke blir mer webshopping på en søndag for min del. Iallefall ikke midt i kirketiden. Det tør jeg ikke lenger. Faktisk! Jeg tok mot til meg og fikk skrudd av pushmeldingsfunksjonen på telefonen også. Jeg lover. Det skal ikke gjenta seg.

Prest Sara Moss- Fongen har en nydelig regnbuefarget skjerf, som trolig heter noe annet enn skjerf for vante kirkegangere, men for oss fra den mer passive medlemssiden så får skjerf holde. 

Inne i Grorud kirke finner jeg forresten igjen noe jeg har sett før og forelska meg i. Han har vært her også, Per Vigeland, og malt en helt fantastisk vakker freske. Vigeland malte denne fresken i 1936 etter en større innvendig oppussing av kirken og altertavlen som dekker hele 200 kvadratmeter heter "den store hvite flokk" og er som freskene i Capella Johannea malt som en illustrasjon av en tekst i Johannes åpenbaring. 

Grorud kirkes vakre altertavle.

Regnbuetemaet er forresten en liten gjenganger i kirken denne dagen. Du finner regnbuefarger på bønnetreet du kan knytte bønnesnorer på og barna i koret som synger denne dagen tenner regnbuefargede lys foran alteret. Et lys for alle merkedagene i fasten. Koret synger forresten også vakkert for oss denne dagen. De er flinke og har trøkk selv om de ikke er så mange.

Grorudkirkenes barnekor sang vakkert for oss denne søndagen.

På vei ut av kirken fikk jeg se det jeg bare kan beskrive som et spektakulært, futuristisk, kirkeorgel. Plassert inne i en av de mange buene man finner i kirken minner det mer om et spennende kunstverk enn et orgel. Jeg har aldri før sett opp på et kirkeorgel og tenkt wow. Så kult! 

Kirkeorgelet i Grorud kirke har en spennende form og er vakkert å se på.

Grorud kirke er en vakker skatt. Så vakker at man knapt får plass til å snakke om glassmaleriene som henger over meg på begge sider under gudstjenesten og også sender regnbuefarger inn til oss. Kirken bruker farger for å markere sine ulike tider. Lilla i adventstiden er velkjent og om jeg ikke tar feil så har de også brukt lilla for å markere ventetiden frem mot påsken. Men jeg liker Groruds regnbuer. De skaper liv og rom og glede. Og selv om kirkens budskap er tungt og vondt denne uka, så er det jo også et budskap om å vente på den gleden man vet vil komme ved ukeslutt. Akkurat slik jeg nå gleder meg til våren jeg nå ser komme. Selv om de siste skitne snørestene er tunge å leve med.

I en festpynta Domkirke var det kirkemusikkfestival. I den usminka krypten under fikk vi den rå sannheten om slaveri i vår tid

  • 17.03.2018 - 09:07

Det var slaveriet som lokka meg tilbake til Domkirken denne søndagen, ikke musikken eller gudstjenesten. I krypten skulle det etter kirkekaffen være en panelsamtale som oppsummerte kirkemusikkfestivalens fokus på slaveri i vår tid. Og jeg ble nysgjerrig ikke bare på det spørsmålet som lå opp i dagen, hva en kirkemusikkfestival hadde med slaveri å gjøre, men hva hadde egentlig kirken å si om slaveri, nå om dagen? Den har jo blitt brukt til å legitimere så ymse på den fronten opp igjennom historien.

Fv: Mildrid Mikkelsen, Lemma Desta, Sturla Stålsett, Biskop Kari Veiteberg og Jørgen Lorentzen stilte til samtale om "Slaveri i moderne tid" i krypten under Domkirken.

Panelet i det som viste seg å bli en meget lærerik og spennende samtale bestod av Biskop Kari Veiteberg, Prest og professor Sturla Stålsett,Leder for ROSA prosjektet Mildrid Mikkelsen, Etiopsisk teolog, styreleder for Commission for Migrants in Europe (CCME) samt koordinator for flerkulturelt kirkelig nettverk i Norges Kristne Råd; Lemma Desta og Tyrkiakjenner, litteraturviter, kjønnsforsker og dagligleder for Hedda stiftelsen; Jørgen Lorentzen som også ledet samtalen.

Og her mine radikale venner, her er det dere må skjerpe dere. Kirkefolket har blitt radikalisert. De har tatt dere igjen. Ett angrep på menneskeverdet til nå og de vil ta til gatene, de sølvhårede i minkkåpe og de med strenge presteskjorter også. Nok er nok! De krever endring. Deres Jesus er en Jesus som setter alle folk fri og da er det vanskelig å godta en politisk virkelighet som legger stadig flere folk i lenker. 

Eller?

Dette er iallefall den ene delen av historien og det er denne delen jeg sitter sammen med i krypten denne dagen. Den andre er det jeg skrev om helt i begynnelsen av dette prosjektet, - mitt illsinne på Sylvi Listhaugs kors og den delen panelet her tar opp: - verdenskirkens totale stillhet hva fordømmelse av nåtidens slaveri angår. Hvor er uttalelsene fra Verdens kirkeråd om slaveriet Etiopiske (og andre afrikanske) fattige kvinner blir lurt inn i i gulfstatene? Den katolske kirkes fordømmelse av de tradisjonelle slavemarkedene som har gjenoppstått i Libya? Men det er ikke den delen av kirken som har møtt opp i dette rommet. I dette rommet finnes det en beundringsverdig blanding av kunnskap og engasjement.

Inne i Salmeboka lå det et ark med fakta om slaveri i vår tid og gode råd for hva den enkelte kan gjøre for å motarbeide dette.

Det begynner allerede i det vi får utdelt salmeboka da vi kommer til kirken. Inni den ligger det et ark hvor fremsiden viser tall og fakta om slaveri i vår tid og baksiden er stappfull av gode råd. Hva kan du gjøre i menigheten, i dagliglivet, politisk og økonomisk for å bistå med å bekjempe slaveri.

Mitt første spørsmål, hva kirkemusikk har med slaveri å gjøre besvarer forøvrig seg selv temmelig raskt. I det Domkirkens guttekor stemmer i med "go down, Moses, way down in Egypts land; tell old Pharaoh to let my people go", så forstår jeg. Spirituals. Det finnes en lang tradisjon med nettopp frigjøringssalmer i kirken. Eller i kirken? Kirken stod også på slaveeiernes side. Kirken var også med å legitimerte deres syn. Uten kirkens velsignelse ville ikke den transantlantiske slavehandelen kunne ha skjedd. Og samtidig var kirken også stedet hvor slavene fant styrke til å overleve fangenskapet og kjempe for sin frihet. Og de sang spirituals.

Oslo Domkirkes guttekor stemte i med vakre spirituals gjennom hele gudstjenesten.

 

Gjennom hele festgudstjenesten trekkes bibelens frihetsbudskap frem. Det leses tekster om Moses og kobberslangen han ble bedt om å lage slik at folket ikke skulle dø av slangebitt. De som kikket opp på kobberslangen ville ikke dø av bittene. I sin preken forklarer Domkirkeprest Valborg Orset Stene at kobberslangen er et symbol på Jesus og hvordan det å kikke opp mot Jesus redder menneskeheten. Videre forteller hun at det kristne budskap er et frihetsbudskap. At Jesus setter alle mennesker frie. Sammenhengen budskapet i gudstjenesten og det budskapet som venter i krypten er opplagt.

Domkirkeprest Valborg Orset Stene entret Domkirkens vakre prekestol og talte om et frihetsbudskap.

 

Slaveri, menneskehandel... det er vanskelige og tunge temaer man snakker om i krypten denne søndagen. Men det er viktige temaer. Våre EØS penger bidrar til at vestafrikanske menn blir lagt i lenker og bydd på på slavemarkedet i Libya. Akkurat slik de ble da Kunta Kinteh i 1750 ble stjålet fra Gambia og solgt i USA. I vår tid er det fattigdom og politisk ustabilitet som sender dem ut på "håpets ferd". En ferd som så alt for ofte ender tragisk. Mange drukner mens andre altså ender opp som slaver på åpne slavemarkeder. Det skjer i vår tid. Tenk at dette også skjer i vår tid. Med vår vitende vilje. Nesten uten motstand.  Lemma Desta forteller at han har skrevet brev til verdens kirkeråd i håp om at de ville komme med en uttalelse som fordømmer slavehandel, men at svaret har vært stillhet.

Sturla Stålsett sier at 40 millioner er et tall som brukes om antall slaver i dag, men at tallet trolig er mye høyere. Han snakker om hvordan vi trenger å våge å se og høre dem. Om hvordan dette er ressurssterke mennesker og hvordan det er kirkens ansvar å jobbe for disse menneskenes frihet. Enten så bedriver man i kirken en form for "lipservice" eller så tar man kirkens frigjørende budskap på alvor, sier han. Vi kan ikke kjøpslå med menneskers liv. Han forteller også om Erkebiskop Romero som nå blir opphøyd til helgen for sin kamp for sosial rettferdighet. Hvor er hans kamp og hans samfunn idag?

Jørgen Lorentzen forteller om hvordan situasjonen i Tyrkia er i ferd med å endre seg dramatisk og hvordan man der har brukt demokratiet til å ødelegge demokratiet. Han forteller om vår og Europas totale taushet til det som skjer og han forteller om en "hjerneflukt" som nå pågår fra Tyrkia. De intellektuelle, legene, ressursmenneskene må flykte, mens Ergodan presser Europa til stillhet ved å bruke flyktninger som pressmiddel. Hvor mange vil dere ha, spør han europeiske ledere om de mukker mot hans ledelse. Hundre tusen? En million? Og europeiske ledere selger de prinsippene vi har bygget våre nasjoner på billig i frykt for det man ser vokse i Europa om dagen. Vi innfører en politisk retorikk som var umulig kun for kort tid siden. 

De tordner der oppe. Forteller hvordan "norske interesser" blir brukt som et begrep som legitimerer hva som helst, men hva er norske interesser? Er det bare norske handelsinteresser eller handler det også om andre ting? Om oss og dem, om frihetsidealer og om hvordan deres verdighet også er vår egen verdighet? Når de kommer  til punktet hvor deres verdier idag blir sett på som naive så har jeg ikke noe valg. Jeg må bare innse det. Mine radikale venner. Vi må skjerpe oss. Kirkefolket går oss her en høy gang! De snakker til og med om hvordan begrepet radikal blir forsøkt endret til å bety noe annet, noe negativt. 

Mildrid Mikkelsen forteller om hvordan mennesker de møter og som er offer for menneskehandel nå som regel blir sendt ut, selv om de gjør alt riktig, selv om de vitner, og hvordan det å bli sendt ut svært ofte betyr at vi resirkulerer dem tilbake til tvungen prostitusjon.  Og Biskop Kari Veiteberg sier at Trua hennes mister sin makt om den ikke også er politisk forankra. Hvor er klærne vi har på oss sydd? Av slaver? Hva gjør vi med kunnskapen?

Om du gir en fattig brød så er du helgen sier de, men om du spør hvorfor han er fattig så er du kommunist. 
Gud skapte medmennesker følger de opp. Medmennesker. Og da kan ikke vi være en kirke med mange fine idealer på papiret. Vi må også leve etter dem.



Og med det forlot jeg Domkirken vår for denne gang. Og vi gikk inn i en uke hvor denne kirkens dualitet kanskje ble mer aktuell enn noen gang. Denne helgen skal KRF ta et viktig valg som kanskje nettopp handler om verdier og om det man tror på virkelig er verdt å kjempe for, selv om omkostningene kan være store.

En hilsen og en takk sendes forresten til min sidemann under kirkekaffen. Det tok meg 44 år å finne ut hva en krypt er for noe, men nå vet jeg det. Jeg vil anta at vår bruk av krypten med foredrag og kirkekaffe nok er noe vanligere bruk enn begravelser av helgener i våre dager. Ikke det, St. Halvard, Oslos egen skytshelgen, hadde nok passet godt inn i krypten denne dagen. Han ble gjort til helgen etter at han druknet da han forsøkte å hjelpe en trellkvinne til frihet i år 1043..

 

 

Men størst av alt er ... variasjonen?

  • 10.03.2018 - 10:25

Så stod jeg der altså på kirkegulvet med rompa i været og hendene trygt plassert på gulvet i downward facing dog posisjon og jeg visste med meg selv at dette, dette var nok ikke helt innafor rammene av den vestlandske indremisjonens ide av kirkegang.

Det er lørdag formiddag og jeg er i Fagerborg kirke. Kirka der Synniva Gyvler er sogneprest og de har yogagudstjenester en lørdag hver måned og bruker påska til å feire Harry Potter med rumpeldunkspilling rundt kirkeveggene og eleksirmikstursundervisning langs kirkebenkene.

Fagerborg kirke. Foto: Kirkesøk

Fagerborg kirke ligger ved Stensparken på Fagerborg i Oslo. Et bitte lite steinkast fra Bislett stadion. Kirken ble bygget i 1903 og var som seg hør og bør i dagens Oslo omringet av skikkelig blank blankis som gjorde ankomsten noe mer spennende enn den trengte å være. Kirken er en treskipet langkirke som er bygget i granitt. Bygningen er i nygotisk stil og er tegnet av arkitekt Hagbarth Schytte-Berg. Den ligger vakkert til på en liten høyde og er et stolt kjennemerke i terrenget.

Dette vakre glassmaleriet pryder veggen bak alteret.

 

Ved alteret er det et vakkert glassmaleri. Dette ble laget samme år som kirken ble oppført av keiserlig og kongelig hoffglassmaler Max Roth fra Ungarn og forestiller "Den oppstandne Kristus". Men det var ikke dette glassmaleriet som fanget min oppmerksomhet da jeg først kom inn i kirkerommet. Fagerborg kirke har noen helt usedvanlig vakre vinduer. Jeg ønsker meg akkurat slike vinduer. Jeg vet bare ikke hvor jeg skal få plass til dem. 

 

Fagerborg kirke har vakre vinduer i farget glass.

Bortsett fra vinduene er det en liten kvinne med lange rastafletter og en grå t-skjorte med ordene PREST stavet på som fanger min oppmerksomhet. Før gudstjenesten begynner går hun rundt i rommet og håndhilser og småsnakker litt med alle som har kommet. Man blir sett, møtt og ivaretatt om man kommer på yogagudstjeneste i Fagerborg kirke. Når turen kommer til meg så forteller jeg at jeg har tenkt å skrive om opplevelsen. Å, er det du som er Kirke-Kjersti bryter hun ut og ler. Jeg ler også. Ja, det er jeg som er Kirke-Kjersti. Ingen og aller minst jeg så det navnet komme, men jeg forstår nå at dette er et navn som har satt seg. Jeg er Kirke-Kjersti og det kommer jeg til å forbli... lenge. Og det er helt greit. Jeg liker livet som Kirke-Kjersti. Jeg fryktet at 52 møter med kirken på et år kunne bli en noe kjedsommelig affære. Jeg tok feil! Det viser seg at kirken har svært mye å by på og Fagerborg kirke synes å gjøre mer spennende enn de fleste.

Det blir forresten ingen kirke-te etter yogagudstjenesten denne dagen. Koret må ha rommet. De må øve. Dagen etter skal det nemlig fremføres Händels Messias i kirkerommet. Kontrastene kunne knapt vært større. Kirken kan by på stor variasjon. Det er nesten som om de har plass til hele livet, med alle dets aspekter.

Sogneprest Sunniva Gyvler og yogainstruktør Henriette Sørensen ledet yogagudstjenesten.

 

Dagens tema i gudstjenesten er forresten kjærlighet. Den som er større enn alt. Større enn troen og håpet. Og sogneprest Sunniva Gyvler leser fra det som kanskje er bibelens mest kjente vers. Kjærlighetens Høysang, kapittel 13 i Paulus første brev til korinterne. Verset som forteller oss at "kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke og er ikke hovmodig" og som ender med de mest kjente ordene av dem alle " så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten." 

Ordene setter en fin stemning for yogadelen av gudstjenesten. Denne delen ledes trygt og stødig av yoga-instruktør Henriette Sørensen. 

Hun guider oss gjennom øvelsene på en forståelig og god måte. Fokuset er på pust og øvelsene er enkle. Pust inn kjærlighet og pust ut kjærlighet til alle som er i rommet. Pust inn, pust ut... Langt ut. Ut i byen. Ut i verden. Og inn igjen. Sakte og sikre bevegelser. Opp og stå. Hendene over hodet. Pust inn - pust ut. Jeg greier det jo. Også jeg som var så stiv og støl og hadde så vondt i kroppen idag at jeg trodde at jeg ikke kunne gjøre noen av øvelsene. Men dette kan jeg jo gjøre, og det gjør godt. Det er godt å kjenne hvordan musklene sakte strekkes ut, hvordan ryggraden forlenges i kobra stilling. Lårene våkner opp i downwards looking dog. Det er godt. Jeg koser meg. 

Men så skjer det noe. En tilskuer har flyttet seg frem til aller fremste benk. Rett ved der jeg sitter. Jeg blir distrahert og føler meg invadert. "pust kjærlighet", tenker jeg for meg selv, bare fortsett å puste kjærlighet og ikke la deg distrahere. Men jeg greier det ikke. En god stund ble det nok pustet mye mer irritasjon enn kjærlighet fra min side. Jeg innrømmer det. Jeg husker ordene en facebookvenninne av meg ytret da hun ble spurt om fellesbønn for kvinner og menn i mosken. "Jeg driter i likestillingen. Jeg vil bare ikke stå der i moskeen med rompa i været og be mens en fremmed mann snuser meg i ræva. Jeg vil be i fred." 

Selv om vi var et klart flertall av kvinner på yogagudstjeneste, så trenger jeg overhode ikke kjønnssegregering for å slappe av og trives. Om personen på matta ved siden av var mann og ikke kvinne, så hadde ikke det plaget meg overhode. Men om man skal sitte så nær de som utøver yoga så bør man helt klart være deltager, ikke tilskuer.

 

 

De siste ukene har det vært en diskusjon om yoga. Diskusjonen ble reist av en FRP politiker som hevdet at yoga var å invitere onde ånder inn. Og her sitter jeg altså i kirka og utøver yoga. Det synes jeg flere burde gjøre! Kirka er et fantastisk sted å drive med yoga på (om man ser bort fra den begrensede gulvplassen) og kombinasjon mellom gudstjeneste og yoga er fantastisk. Pust og kropp er viktig. Mennesker i et moderne samfunn pepres med informasjon rettet mot hodene våre. Hodene våre er utslitte og har ikke plass til mer informasjon. Men kroppene våre og hjertene våre, de trengs å snakkes til. De trenger å få lov til å bli med på festen. Møte de overbelasta hodene våre. Jeg er glad for at de møtene også kan skje i kirken. Jeg håper flere kirker vil åpne opp og ha et slikt tilbud. Yoga er ikke onde ånder og hokus pokus. Yoga er sjelens smertelindring. Yoga er en metode for å la kropp, sjel og hode komme sammen et lite øyeblikk. Det gjør godt, og det er noe vi alle kan ha behov for. Med en god instruktør, som det de har i Fagerborg menighet, så er yoga også noe som kan passe for mange flere enn de som idag utøver det. Menn og kvinner, gamle og unge.Gå til Fagerborg kirke. Gå og prøv! Yogagudstjeneste der passer for mange flere av oss.

 

 

 

Jeg har forelska meg i Capella Johannea. Kapellet prestene fikk bygget til seg selv.

  • 03.03.2018 - 13:47

Det skjedde i de dager da Oslo var på sitt kaldeste og mest ugjestmilde. Frostrøyken lå lavt over blokkbebyggelsen og bakken var dekket med brun, ekkel løssnø med stålis under og min tante, som har vært ute på kirketokt før, hadde sendt meg ut på oppdrag. Finn Areopagos og Capella Johannea, sa hun. Det vil du like. Og dermed havna jeg ut på kirkeblankisen igjen. Denne gangen på en mandagskveld midt på Majorstua.

Capella Johannea ligger i tårnfoten til Majorstuen kirke, en kirke som ble bygget i 1926  for innsamlede midler fra norske prester og som opprinnelig bar navnet prestenes kirke før den på 1960 tallet byttet navn til Majorstuen Kirke. Man blir ikke stående utenfor Majorstuen kirke og si wow, så vakker, slik man lett kan bli det ved Ullern kirke som jeg besøkte sist uke. Faktisk hadde jeg rent nært travet forbi denne kirken før jeg oppdaget at jeg faktisk stod der, rett ved inngangen jeg drev og lette etter. Majorstuen Kirke ligger i Kirkeveien, en travel gate, og den røper ingenting fra utsiden om det fantastiske skattekammeret du kan finne om du tar deg tid til å gå inn. 

Jeg gikk inn sideinngangen til Majorstuen Kirke. Hovedinngangen får vente til en annen anledning. Det er nemlig i sideinngangen du finner det: Capella Johannea. Kapellet som bare må oppleves. Dette kapellet er beskrevet som en av Oslos skjulte perler og vel inne forstår jeg godt hvorfor. Kapellet er dekorert med freskomalerier og kunstneren, Per Vigeland, var inspirert av det Sixtinske kapell i Roma da han i 1932 malte disse buegangene og veggene med bilder fra Johannes Åpenbaring. Og jeg har aldri før vært i et rom som har gitt meg så lyst til å ta og kjenne på veggene. Dra fingerene over dem og kjenne på konsistensen. Oppleve rommet dypere og med flere sanser enn kun syn og hørsel kunne gi. Freskene her inne er ikke slående og fremmede slik de var i Ullern kirke. De er duse og nære og du blir aldri ferdig med å se på dem. Nye motiver dukker opp så fort øyet har fått sett seg mett på et sted. Capella Johannea er et godt rom å være i, et unorsk rom som tar deg med sørover mot de mektige gamle kirkene du finner i Sør Europa. Og dette er altså rommet prestene bygde til seg selv. 

Capella Johanea har også vært Areopagos  (tidl. Den Kristne Buddhistmisjon), sitt tilholdssted helt siden innvielsen av kapellet i 1926. For selv om Areppagos regner sin innstiftelse som 1922, da Karl Ludvig Reichelt og Notto Normann Thelle etablerte et brødrehjem for omreisende munker i Nanjing i Kina, så var det våren 1926 i Capella Johannea at de rent formelt ble innstiftet som organisasjon. Og akkurat der hvor det skjedde satt altså jeg nå og lyttet til Ulla Käll klimre vakkert på klassisk gitar mens liturg Liv Hegle guidet oss gjennom denne meditative kveldsmessen hvor vi fikk lære om å trene sjela vår.

Areopacos er en kristen organisasjon som jobber med livssynsdialog, religionsstudier, kristen trospraksis og å vise nestekjærlighet gjennom bistandsprosjekter, sier de om seg selv. De arbeider i Norge, Danmark, Hong Kong og Kina. Organisasjonen har sitt opphav fra misjonsarbeide og særlig i møtet med buddhismen. Man ville vise at den buddhistiske troen ikke stod i motsetning til den kristne. Areopacos er en medlemsorganisasjon, men den har et bredt samarbeide med kirke og fagmiljøer både nasjonalt og internasjonalt og mange av deres ledere og ansatte, både nå og historisk, har vært ordinerte som prester i Den Norske Kirke. Areopacos er også stedet for å praktisere oldtidens kristne spiritualitet, stillhet, sentrerende hjertebønn og meditasjon.

I denne Meditative Kveldsmessen greier kirken å samle alle mine hjertesaker. De snakker om dialog mellom religioner, mellom mennesker med tro og uten. De snakker om meditasjon og om kjærlighet. De bruker eldgamle bønner jeg kjenner fra andre steder, steder jeg hører til. De slår til og med til og "vil løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette de undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker", før de fortsetter med "å dele ditt brød med de sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne"... og alt dette sier de høyt kun et halvt steinkast fra Bogstadveiens shopping bonanza. Jo, her er de inne på noe. Det er mulig jeg har funnet den delen av kirka som kan være min. Jeg må bare huske å gå inn sideinngangen. Den passer visst bedre det for sånne som meg. 

Når du leser dette så har jeg forresten allerede vært i kirka på ny, og dette har jeg gleda meg til lenge. Jeg skal i Fagerborg Kirke på yogagudstjeneste. Det må da bli bare fantastisk. Særlig med Agder FRPs utspill om snikyogifisering av samfunnet i bakhodet. Følg med, følg med.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Overdådig og intim enkelhet på kveldsgudstjeneste i Ullern Kirke

  • 24.02.2018 - 10:25

Ullernchausseen er det morsomste navnet en venninne av meg vet om. Det er vanskelig for et norsk gatenavn å bli mer pretensiøs en Ullernchausseen og derfor smiler jeg alltid litt lurt hver gang jeg besøker den. I avisene finner du av og til henvisninger til Vestkantens fordommer møt Østkanten, men sannheten er at vi på Østkanten nok ikke er mindre fordomsfulle mot våre naboer i Vest. Og på den nesten times lange bussturen fra øst til vest, med Karpe Diem dundrende i ørene, så hadde jeg god til å tenke over ulikhetene. Overraskelsen over å bli møtt med kebabnorsk fra Vestkantsvartinga og ikke en fyr kalt Preben med glattkjemma hår og høy champagneføring da jeg gikk av bussen var derfor stor, men det gjorde veien mot kirka litt mer trygg og hjemmekoselig. Gata med det pretensiøse navnet er egentlig en nokså bråkete og trist gate. Men så kom jeg over brua og ned rundt svingen og der fikk jeg se den.  Høyt der oppe på toppen av bakken, inntyllet i magisk halvmånelys lå den: Ullern Kirke, - og da skjønte jeg at det virkelig var forskjell på folk lell. Vakrere bygg skal man lete lenge etter. 

 

 

Ullern kirke ble tatt i bruk i 1903 og er tegnet av kommunearkitekten Harald Bødtker. Kirken er korsformet og domineres av et kraftig firkantet midttårn. Og mens jeg gikk opp over den treomkransede bakken som leder opp mot kirken så ble jeg overbevist om at denne kirken må være på sitt beste i feststemt vårlys. Omringet av bunader så langt som øyet kan se. En slik vakker bygning fortjener nesten at vi pynter oss og viser frem vår beste side ... vi også... 

 

 

Utsiden av Ullern Kirke imponerer, men det stopper ikke der. Kirken er like vakker inni som utenpå. Jeg likte den grove enkeltheten i Sinsen kirke. Brukskirken. Der unger kunne sprige fort og det hang pinataer ned fra taket. Pinataer ville ha vært malplasserte i Ullern Kirke. De har "fresker" der, i kirkekorets apsis. Og foran fresken står det en vakker marmorbaldakin. Fresken er malt av Eilif Petersen og marmorbaldakinen er designet av Bødtker og jeg, jeg har aldri sett en baldakin før. Den er slående vakker. Når du står nær nok så ser du til og med at taket på innsiden er vakkert malt i gull og blått. Fresken har også noen slående vakre nyanser i både gull og blått. Den forestiller Kristi Himmelfart og er så vakker og full av detaljer at den for meg som nykommer i kirken mer enn en gang stjal oppmerksomheten fra prestens ord.

 

 

Kapellan Jorund Andersen snakket om syndefallet og om hvordan både Adam og Eva forsøkte å unnskylde seg isteden for å ta ansvar for sine egne handlinger. Jeg tok imot eplet kvinnen bød meg, unnskyldte mannen seg med. Slangen sa jeg skulle gjøre det, sa kvinnen. Videre fortalte hun om hvordan Augustin hadde satt ord på viktigheten av å erkjenne sine synder for å kunne legge dem bak seg og gå videre. Kloke ord. 

I Ullern kirke er det plass til 900 mennesker skriver wikipedia. Denne torsdagskvelden var vi 9. Hvordan er det å stå i et så overdådig vakkert rom og skulle fylle det når det kun er 9 mennesker tilstede? Jeg synes kapellanen løste det på den eneste måten man kunne løse det på. Ved å gjøre gudstjenesten enkel og nær. 

 

Marmorbaldakinen er enda mer imponerende på nært hold.

 

Ullern kirke er full av vakre detaljer. Detaljer som inviterer til fest. Jeg er likevel glad for at jeg valgte å se den på en dag hvor det ikke var festdag. På en dag da folkenes finstas ikke konkurrerte med kirkens egen. Selv om rommet ofte vant over presten og salmeboken i kampen om min oppmerksomhet. Jeg fant vakre glassmalerier, engler, skremmende statuer og skjulte bønnealter. Det har vært mange rike velgjørere som har sognet til denne kirken i disse 100 pluss årene. Og det reflekteres i kirkens interiør.

 

Jeg fant nydelige glassmalerier.

 

Et alter med en krukke hvor man kunne skrive ned og legge personlige bønner i.

 

Og et par skremmende, men fascinerende figurer på veggen.

 

På veien ut og hjem ble jeg stående lenge og beundre den vakre bygningen. Hvitmalt og ruvende på toppen av en høyde donert av familien Løvenskjold og voktende over den helt vanlige gaten med mest pretensiøse navnet av dem alle; Ullernchausseen, så slår den meg i bakken med sin skjønnhet. Trolsk, magisk og badende i månelys. Denne kirken er det ingenting pretendiøst med. Den er ganske enkelt alt den kan være. Den er trolig en av våre aller vakreste kirker. Og den er definitivt verdt et besøk. Selv på en enkel og intim vinterferie torsdag.

 

Høyt oppe på toppen av bakken ligger Ullern Kirke. Denne kvelden lå den akkurat høyt nok til å få selveste månen plassert i toppen av spiret.

 

 

 

 

 

 

Karneval, klovn og koselig kaos i Sinsen kirke

  • 17.02.2018 - 14:42

I følge muslimen jeg bor med så har jeg nå begynt å gå i kirken slik muslimer flest drar i mosken; - i et forrykende tempo og med et (ofte) fåfengt håp om å rekke frem til tida... Denne søndagen betydde det at jeg våkna opp alt for sent, vaska trynet og fikk pussa tenne litt for fort, hoppa i klærne (ulltrøya innerst ble att-frem,- det fikk bare være), grep en ikke varm halalpølse noen hadde glemt å spise og sprang ut døra. 

Sinsen Kirke  Foto: Bjoertvet, wikimedia commons

Mens jeg gikk så raskt som bare den ubrøyta veien med blankis under tillot meg så dura kirkeklokkene stadig høyere og stadig sintere; "skyndt dere nå, det er kirketid", ropte de mens jeg stotra meg bortover Lørenveien. Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg. I Sinsen kirke hadde de invitert til både dåp, fastelavenssøndag, karneval og utdeling av kirkebok til stedets 4 åringer... samtidig... De var ikke ferdig organiserte de heller, selv om klokka var runget og all tingen. Det tar tid å få så mange små prinsesser, kaniner, skogsmus og spidermanner å stille seg pent opp på rekke og gå i tog inn i kirkerommet. Det gav oss etternølere (jeg var ikke den eneste) tid til å snike oss inn og sette oss ned. puhæ!

Karnevalsutkledde barn utgjorde prosesjonen inn i kirken denne søndagen.

 

Sinsen Kirke er en av disse arbeidskirkene de bygde så mange av da det oppstod kirkemangel i Groruddalen på 60 og 70 tallet. Kirken er tegnet av arkitekt Bernhoff Evensen og stod ferdig i 1971 og den har en form som på mange måter glir ubemerket inn blant lavblokkene som omgir den. Hvitmalte firkanter i betong utenpå og enkel, romslig og bruksvennlig inni. Sinsen kirke er en brukskirke. En solid kirke unger kan løpe i og hvor besøkende med vonde rygger kan sitte på litt mer ergonomisk korrekte benker i. De bruker ikke engang salmebøker i Sinsen kirke, iallefall ikke når jeg er der. De har projektor slik at menigheten kan lese sangtekster rett fra murveggen bak altertavlen. Jeg liker Sinsen kirke. Den er robust og tåler en støyt. Faktisk var den som bygget for dager som dette. Kaosdager med en fargerik pinata hengende rett ned fra kirketaket. 

 

I Sinsen Kirke hang det en fargerik pinata rett ned fra taket.

 

Kapellan Kjersti Langås Hvalen, iført klovneparykk, og trosopplæringsleder Yrjan Sunde, for anledningen pirat, utviste begge god pedagogisk sans og en beundringsverdig ro i møte med karnevalskaoset. Og jeg kosa meg med de sjarmerende små vesenene som tusla rundt omkring i kirka jeg også. Selv om kontrasten til Taizebønnen jeg begynte helgen med nok ikke kunne ha vært større. Sinsen Kirke tok forresten sitte-stå leken til et helt nytt nivå. Der måtte både de snille, de tøffe, prinsesser og superhelter, gutter og jenter reise seg opp og sette seg ned etter tur. I Sinsen kirke fortalte de også at de senere i uken skulle stå som arrangør for et enda større karneval for alle skolebarna i området. Et årlig tiltak jeg vet det blir satt stor pris på i nærmiljøet.

 

Gudstjenesten ble ledet av en klovn og en pirat. Det gikk bra. Det også.

 

Da jeg voks opp var det ikke rom for å ha karneval og møte opp i kostymer i kirken, men karneval er faktisk en kristen tradisjon. En folkelig kristen tradisjon. Sist søndag var det fastelavenssøndag og de 3 dagene fra fastelavenssøndag og frem til den kristne fasten begynner på askeonsdag var tradisjonelt en stor folkefest, og det er altså slik karnevalet oppstod. Fordi folk ville slippe seg løs og ha det gøy før de skulle inn i den 40 dagers lange fasten. Det er altså ikke bare i Sinsen kirke det har vært karneval denne uken. Over hele verden har man kunne se flotte karnevalsopptog i fargerike kostymer. Det mest kjente av disse går kanskje gjennom gatene i Rio De Janeiro i Brasil.

Når presten er iført klovneparykk skapes en egen nærhet og uhøytidelighet mellom prest og menighet. Legg også merke til den vakre alterutstillingen i tre. Den er designet av Torvald Moseid.

 

Det er kanskje fremdeles en stor avstand mellom karnevalsfeiringen vi kan se i Rios gater og feiringen i Sinsen Kirke, men opprinnelsen er altså den samme, uten at det nødvendigvis er noe man tenker så nøye over. Mitt inntrykk er også at svært få av kirkens mange medlemmer har tenkt over at vi faktisk også har en fastetid. Faste er ikke bare noe fremmedartet, noe de tullingene i islam driver på med. Faste er også en kristen skikk. Men der ramadan for muslimer har et sett med regler som de fleste er noenlunde enige om, så er kirkens faste noe mer difus. Hva betyr det å faste i dagens kirke?

Det man er enig om er at fastetiden varer i 40 dager. Fra askeonsdag og frem til påskeaften, men man faster ikke på søndager. Helt frem til på 1800 tallet så betydde fastetiden også i Norge at man avstod fra mat og drikke. Man skulle kjenne på lidelsen. Men i moderne tid så er det nok mer vanlig å bruke fastetiden til en tid for stillhet og meditasjon, sier de på kirkens hjemmesider. En tid der man forbereder seg til det som skal skje i påsken. En mental og åndelig faste kanskje mer enn en fysisk en. Selv har jeg tenkt å bruke fastetiden til å være litt mindre tilstede på internet og litt mer tilstedeværende i det virkelige livet. Et forsett jeg gleder meg til å kunne gjennomføre. Det skjer mye spennende der ute i livet som det er lett å gå glippet av om man har hodet for nært klistra til skjermen. Man kan for eksempel gå en tur  i kirka. Der oppdager jeg stadig vekk nye ting som skjer og møter mange hyggelige mennesker. Om du går i Sinsen kirke så kan det forresten hende at du også får møte koret "Akkurat passe stor"... En herlig og sjarmerende liten gjeng 4-6 åringer.

 

Kor akkurat passe stor.

 

 

 

 

 

 

 

Kirken og Meg

Velkommen



Jeg skal i løpet av ett år oppsøke kirkelige arrangementer 52 ganger og blogge om det.

Blogg.no reklame

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign