hits

kirken og meg

Gloria in Excelsis Deo - Evensong i Domkirka vår

  • 27.01.2018 - 16:56

Oslo domkirke ligger der omsluttet av kirkeristens murbuer og Bacchaus gulrotkake og kaffeservering. Bildet er hentet fra Kirkebilder, Kirkesøk.

Ved kirkeristen ligger Bacchus. De har verdens beste gulrotkake og en spennende vindeltrapp jeg en gang snubla litt i. Eller i alle fall, de hadde en gang verdens beste gulrotkake. Jeg vet ikke om de har den lengre. Det er en stund siden jeg spiste slikt. Men det er det som er Domkirka for meg. Bacchus, gulrotkake og et stort rødt hjerte som det står størst av alt er kjærligheten på, et minne jeg forbinder mest med ham av oss som kjente den minst.

Jeg er nok en sånn en som sniker meg rundt på utsiden av Domkirken, akkurat slik kirkeristen gjør, mer enn en slik som går inn. Det er noe ærbødig der inne. Noe høytidelig og viktig. Selv om den prøver så veldig hardt å bare være en av oss, hverdagsfolket, og har åpent hver eneste dag... og natt om det er fredag... for turister og for oss alle. Og jeg greier ikke å bestemme meg for om det er arrogant av den å åpne seg opp slik for oss, eller om det er vakkert. Er det å åpne sitt vakreste rom på en slik måte å skape avstand og å vise seg frem, eller er det det motsatte? Selve essensen av kristendommen? Å ønske alle velkommen, på likefot, inn til guds herligheter?

Domkirken er et åpent hus, for alle.

Åpningssalmen på denne fredagens Evensong forsterka disse tankene i meg. "at du som lågast budde, sat høgt i herligdom", sang man i salme 77, og der satt jeg, omringet av den fineste glansen kirken kan by på, rett under Hans Majestes egen forgylte losje, og følte meg utslitt, underpynta og noe malplassert. En gang var kirken også et middel for å holde den vanlige arbeider på sin plass.Det er ikke den delen av historien vi liker å fortelle, men det er likefullt en del av historien. Gull, glans og øvrigheta... makten over folk flest. De som skulle lide og slite i dette livet og bli belønnet høgt i det neste. Når du en gang kom til himmelriket. Mens de øvre klasser, de satt på første rad i finstasen allerede nå. Det er kirkens historie. Det er mye godt i kirkens historie, men den har også vært et middel for å holde status que i urettferdig samfunn. En institusjon bygget på gjerningene til en helbreder og en rettferdighetsmaker og som selv bidro til å skape urettferdighet og opprettholde lidelse. I møte med den utsmykka domkirka så vekkes disse tankene i meg. Men la deg ikke lure. Jeg er ikke et bedre menneske enn at jeg nyter skjønnheten også. Jeg overveldes av takmalerier, av utskjærte engler og figurer, av vakre, vakre glassmalerier. Jeg kommer til å dra tilbake til domkirka. Den fortjener det. Men for denne gang vil jeg ikke snakke mer om bygget. Jeg vil snakke om Evensong på en fredags ettermiddag. Det var tross alt det jeg kom dit for.

Domkoret i prosesjon på vei ut av kirken etter Gudstjenesten.

Evensong er vakkert. Domkirka er vakker. Og domkoret, det er noe med det, hvor mye øver egentlig de folka for å kunne synge slik de gjør? Vakkert er ikke engang dekkende. De synger følelser inn i forkynnelse. De gjør aldri en feil. Og man kan bare sette seg ned og la dem føre deg inn i deres verden. En verden som ikke er som min. En verden av røde kjortler og hvite blonder. Av høytidelighet. Gloria in Excelsis Deo. Ære være Gud i det høyeste. Det er evensong. Høytidelig sang som ærbødig møter det hverdagsslitne folket på vei inn i helgen. 

Detalj fra takmaleriet i Domkirken. Gloria in Excelsis Deo betyr Ære være Gud i det høyeste. Et uttrykk passende til å beskrive Evensong.

 

I heftet du får utdelt når du går inn så står det at Evensong er en engelsk skikk. Og at Evensong er noe som synges hver dag i de engelske katedralene. Ordningen stammer fra "the book of common prayer" og oppstod etter reformasjonen i England. Evensong er en meditativ bønnegudstjeneste hvor koret har en bærende rolle og synger de faste leddene som vekselssang, psaltersalme, Magnificat og Nune dimittis. Og om du lurte på om jeg virkelig vet hva jeg nettopp nå skrev, så er svaret nei, jeg aner ikke. Men det var det det stod, om Evensong, i heftet, så da er det sikkert slik.


En liten audiosmakebit fra Evensong i Domkirka

Fra mitt ståsted var det også noe vekselsvis. Meditasjon og sang er det jeg kjenner i åndelig sammenheng. Der er jeg på hjemmebane. Og tidvis så kjente jeg hvordan sangen både løftet meg og traff meg. Til andre tider så mistet den meg, ble høytidelig og fremmed, urelevant og jeg var alt for klar over at jeg satt på en hard, trang benk med en vond rygg som nettopp hadde gått langt på blankis til å kjenne noen effekt av det meditative elementet i sangen. Den som bare hadde hatt en yogaball, tenkte jeg flere ganger. En yogaball som jeg kunne ligge på knærne over og slappe av på mens jeg lyttet. Men jeg tror ikke Domkirken kommer til å bytte ut benkene sine med yogaballer, så meditasjon gjennom Evensong i Domkirken forutsetter at du er komfortabel på en helt vanlig kirkebenk. Og om du er det, så tror jeg nok du vil komme til å like det. Det er en vakker opplevelse. En slags høytidelig og toneren syngende dialog mellom koret og liturgen. Ulikt alt jeg har sett før i kirken. Jeg likte det, jeg gjorde det. Men jeg kom tidlig til kirken denne dagen. Jeg kom mens koret fremdeles øvde og var iført hverdagsklær. Jeg tror den snakket mer til meg da, Evensangen, enn når den kom tilbake med de høytidelige festklærne på. Det var tross alt bare fredag ettermiddag. Det var fremdeles hverdag.

Koret snakket mer til meg da de øvde i hverdagsklær.

Det vil bli Evensong i Domkirka hver siste fredag i måneden hele våren. Vi var nokså mange som delte denne opplevelsen denne fredagen, men Domkirka er stor og har plass til mange. Dette er det definitivt verdt å få med seg. Selv skal jeg i kirka igjen allerede denne søndagen her. Jeg skal på Klimamesse i Kampen kirke, men det får ikke du lese om før neste uke.

 

 





 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det vakraste som fins... er Svenske kyrkan når dom sjunger

  • 20.01.2018 - 17:21

Det er noe med det. Av og til så ramler du bare uforvarende inn i rom som er så vakre at du bare blir glad og takknemlig for å få lov til å være der. Torsdags kveld ramla jeg inn i et slikt rom. Det var mørkt, det var kaldt, det var glatt, ryggen min som sjeldent vil være med på alt jeg vil være med på murra faretruende høyt og alt jeg ville var å ligge på sofaen under pleddet mitt og se Kong Julien på Netflix sammen med han gutten jeg ikke har lov til å kalle søt offentlig fordi han mener at han ikke er søt, men kul. Men jeg gjorde det ikke. Jeg reiste meg opp og gikk ut. Jeg hadde jo tross alt nok en date med en kirke... og med nok en journalist som ville være med og snakke med meg mens jeg gikk i kirken. Det angrer jeg ikke på. Bønneuken for kristen enhet og økumenisk vandregudstjeneste på Hammersborg var en svært vakker opplevelse og den havner rett inn i kalenderen for ting jeg gjerne vil gjenta neste år. Helt uten journalister og bloggprosjekter.

Første stopp var Maria Bebudelses Kirke (gresk ortodoks).

Her ser du presten i gang med gudstjenesten. Alteret med Jesus på korset befant seg bak et forheng som ble åpnet da gudstjenesten begynte. 

Maria Bebudelses kirke ligger i Thor Olsesgate 9 og ble opprinnelig innvia av den katolsk-apostoliske kirke i 1881 før den ble overtatt av den gresk ortodokse meningheten sent på 1980 tallet. Og den er vakker. Spesielt de malte ikonene foran.

Forstod jeg så mye av det som foregikk? Nei, ikke egentlig. Selv om jeg tror presten innimellom forsøkte å snakke engelsk. Men det var likevel en god opplevelse. Kyrie Eleyson ble sunget med en flott stemme mens presten leste bønner og gikk rundt brødet om og om igjen etterhvert også med røkelse med bjeller på. Annerledes, fint og høytidelig, selv om ingen, ikke engang prestene på første rekke, så ut til å vite når de skulle sitte og når de skulle stå. De ble som meg sittende gjennom hele seansen. På vei ut fikk vi alle utdelt hver vår bit av brødet. Jeg tok en bit, jeg gjorde det. Selv om jeg hadde lovt meg selv å holde meg unna kirkelige brød og kjekser fremover. Den ble ikke servert med vin, så jeg tror det vil gå bra denne gangen. Denne delen av gudstjenesten hadde fått benevnelsen "gathering".

Margaretakyrkan møtte oss med rørende trompetspill og sang.

Ferden videre gikk i et syngende tog ledet av kors og lysbærere. Vi gikk til Margaretakyrkan, en gate lenger ned. Tittelen for denne delen av gudstjenesten var "prayers of Reconciliation".

I Margaretakyrkan ble vi møtt av lavmelt stemningslagende trompetspill og  nydelig vakker sang.

Margaretakyrkan er i tillegg til den svenske folkekirken også hjemkirke til den finske og den latviske lutherianske kirke. Og i løpet av denne delen av gudstjenesten fikk vi i tillegg til svært vakker sang og trompetspill også høre bønner på flere språk. 

Margaretakyrkan ble innviet i 1925 og er oppkalt etter en svensk kronprinsesse som døde noen få år tidligere. Grunnen er donert av Oslo kommune og kirken ble bygget med svenske midler, både innsamlede og statlige. Presten fortalte om hvordan de fine glassvinduene som ble donert som takk av foreldre til norske barn som hadde fått mat i kirken hver dag under krigen hadde blitt knust under terrorangrepet 22. juli. Alle vinduene med unntak av ett ble smadret. 

Den lille stunden i Margaretakyrkan er til nå kanskje det fineste øyeblikket jeg har kjent i kirken og også det jeg har kjent meg mest hjemme i. "musikk er snarveien til Gud", sa sufisheiken Hazrat Inanyat Khan, og kanskje var det det jeg kjente på? Et lite øyeblikk av guddommelig nærhet og fred før vi gikk videre til St. Edmunds kirke? Er det det vakker musikk og et øyeblikks stillhet fra den evige støyen og maset utenfor skaper i oss? Fred? Stillhet? Skuldre som faller ned. Er det følelsen av Gud?

 

St. Edmunds kirke stilte med eget kor.

Da vi kom til St. Edmunds hadde vi blitt så mange at det var trangt om sitteplassene.

Også St. Edmunds og den anglikanske kirken og den amerikanske lutherske kirke som holder til der møtte oss med sang. Deres kor var kledd i blå drakter og sang vakkert. Der hadde de også vært proaktiv og skrevet i programmet hvor de ville vi skulle stå og hvor det var greit å sitte. Vi greide oss sånn nogenlunde greit igjennom alle sammen. Dette punktet av gudstjenesten var kalt "proclamation of the Word of God" og prestene leste fra ulike skriftsteder.

St. Edmunds Church er en liten kirke som ligger i Møllergata 30. Den er tegna av arkitekten Paul Due, oppført i 1883-84 og er forma som et langskip.

 

Nest siste stopp på reisen: St. Olavs katolske Domkirke.

 

På vei inn i St. Olavs katolske domkirke ble vi møtt av vakker sang fra ungdomskoret. Sangen om "heilag Olav", fulgte oss både inn og ut av denne delen av gudstjenesten. Helligdomsarmen, en arm som sies å stamme fra Olav den hellige har siden 1860 vært oppbevart i en monter i kirken. Relikvier som dette er kanskje fremmed for meg, men de er nokså vanlige i flere religioner rundt omkring i verden. Og jeg tror nok Olav den hellige ville ha satt pris på sangen som ble sunget til hans ære i kirken som bærer hans navn. Jeg satte iallefall stor pris på sangen og på koret. Ikke minst fordi koret i så stor grad representere mitt mangfoldige Oslo og viste den katolske kirke som hjemmehørende i en hel verden.

St. Olavs domkirke ble innviet i 1856, men ettersom vi ikke hadde noen katolsk biskop så ble ikke kirken vigslet før 1896 og da Oslo katolske bispedømme ble opprettet i 1953 så ble den oppgradert til domkirke. 

Denne delen av gudstjenesten var viet "prayer of the People and the Lords prayer" og vi, kirkefolket forble stående gjennom hele seansen. Alle sammen av oss. Mens presten leste trosbetegnelsen på latin. På vei ned mot Trefoldighetskirken sang den gatevandrende meningheten "Amazing Grace". Det er noe i meg som liker å gå i tog med kors og lys foran og synge "Amazing Grace" stille gjennom gatene mens biler og folk som ikke er med oss bare må vente litt med livene sine til vi har passert. 

 

Trefoldighetskirken og den norske folkekirken, siste stopp på reisen.

Trefoldighetskirken er designet for å være et sted hvor himmel og jord møtes og hvor det er høyt under taket slik at mennesket kan stå oppreist. Bilde fra kirkesøk.

Trefoldighetskirken. En av landets største kirker med 1200 plasser. Bygd i nygotisk stil og opprinnelig tegnet av arkitekt Chateauneuf, som dessverre døde før han fikk se bygget oppført og vigslet i 1858. Et imponerende bygg og et fint sted å avslutte vår vandring på med "blessing and sending". Og kirkekaffe. Jeg begynner å bli god på kirkekaffe nå. Kirkekaffe og intervjuer. Det er det jeg driver på med om dagen liksom. I mitt nye liv som kirke-Kjersti.

Litt morsom er det også å tenke på at den 92 årige gamle mannen som jeg helt tilfeldig satte meg ved siden av og snakket med på kirkekaffe i Tonsen kirke sist søndag i mange år var sogneprest i nettopp denne kirken. Og det var dette arbeidet han forsøkte å forklare meg at var det viktigste. Det økumeniske arbeidet gjentok han mange ganger, med styrke i stemmen, det økumeniske arbeidet er det viktigste. uten at jeg da helt forstod hva de ordene betydde. Og nå satt jeg altså her, midt i kjernen av det, som deltager i dette arbeidet for å skape en større forståelse mellom og bringe ulike kirkesamfunn nærmere sammen. Var han med på å etablere nettopp dette samarbeidet på Hammersborg ?

Og hva er vel mer passende for en som meg, for en som lever med en fot i ulike leire og som ser våre utallige likheter og det menneskelige fellesskapet vi kan ha om vi våger å møtes på tvers av religiøse og kulturelle skillelinjer, enn å delta i en vandring for å fremme nettopp enhet og forståelse mellom mennesker?  Nok en gang leverte kirken. Den skapte en god opplevelse for meg og den avsluttet med å synge om den Jesus jeg kan relatere meg til. Han som jaget kremmere fra tempelet og som lo når barna sang og danset. jo, kirken leverte. Selv på en glattkald og guffen torsdag. 

Kirkekaffe i svært vakre omgivelser.

Denne kvelden hadde jeg forresten selskap av journalist Silje Kimberlee Kulleseid fra avisa Dagen. Og selv om jeg må innrømme at akkurat det kanskje ikke har vært min favorittavis opp til nå, så var hun et hyggelig selskap å ha med seg. Men nå gleder jeg meg til å gå i gudstjeneste uten journalister. Til å sette meg ned på en kirkebenk og bare være tilskuer. Bare oppleve. 

Jeg skal forresten i kirken igjen allerede på fredag. Jeg skal på evensong i Domkirken. Jeg vet ikke helt hva det innebærer, men jeg tror det er riktig sted for å nettopp lene seg litt tilbake og bare oppleve. Helt uten journalister på slep. Jeg gleder meg til fortsettelsen. Det er 49 kirkebesøk igjen før året er omme. 


 

 

I Tonsen Kirke fant jeg verdens hviteste Jesus og et hyggelig og interessant fellesskap som jeg gjerne besøker igjen

  • 14.01.2018 - 19:27

Atlertavlen I Tonsen Kirke er malt av den lokale kunstneren Kåre Jonsborg og viser Jesus som foreleser for sine disipler.

 

Tonsen kirke har verdens hviteste Jesus på veggen og ikke en eneste læresven var hverken skalla eller hadde kulemage. De hadde ikke engang fått matflekker eller grønske på kjortlene sine, selv om de bar kritthvite klær og satt på bakken. De var alle sammen, hvite, rene og plettfrie. Til og med Judas. Og det skremte meg. Altertavlen i Tonsen kirke er vakker, men den gav meg også noen ikke så gode assosiasjoner. Kirkens budskap er et budskap til alle mennesker, men når historien hvitvaskes helt, så kjennes den både skremmende og ekskluderende. Men det var også alt som skremte meg i Tonsen Kirke idag. Tonsen Kirke er en kirke jeg vil tilbake til.

sommer idyll ved Tonsen Kirke. Bilde fra wikipedia.

 

Er det noe forvirrende navn og lokalisasjonssystmet på kirkebygg i Oslo et resultat av en gammel hestehandel mellom nabobygder?

Tonsen kirke er oppført i 1961 og er i likhet med Rødtvet Kirke en arbeidskirke. Den ligger på Årvoll, ikke så langt fra Bjerke travbane og Trondheimsveien. Sammenlignet med Rødtvet arbeidskirke så har Tonsen flere likhetstrekk med våre mer tradisjonelle kirkebygg. Blant annet kan man over lavblokkbebyggelsen som omgir den godt skimte korset på toppen av kirkespiret som klart forteller oss om byggets funksjon og beliggenhet. Jeg begynner også å ane at det ikke nødvendigvis er en sammenheng mellom navn og beliggenhet på kirkene her i Oslo. Kanskje som et resultat av en gammel byttehandel mellom nabolag? Dere får kirken, om vi får navnet? Noe forvirrende for en nybegynner i kirkegåingsgamet, men det er kanskje en av disse tingene man begynner å forstå seg på når man blir eldre og klokere enn det man er nå? 

Jeg drakk kirkekaffe sammen med Victor Andersson og Miraf Andemicael

 

Gamlepresten sa at det beste med kirken var at man alltid kunne finne noen å være uenig med.

På kirkekaffen så traff jeg forresten en som både var mye eldre og mye klokere enn meg selv. Jeg ble sittende å snakke med selveste gamlepresten, Victor Andersson, som i tillegg til å ha skrevet et informativt hefte om Tonsens Kirkes symboler også har hatt et rikt og spennende liv hvor han blant annet jobbet lenge med audiovisuell pedagogikk og metodikk som konsulent for de svenske kirkelige institusjoner og i mange år var leder for de religiøse programmer i radioen. Victor Andersson er født i 1925 og var også prest i den norske kirken i Sverige etter krigen. I tillegg til å fortelle meg mye om ulike kirkerbygg i Oslo og ønske meg lykke til med mitt prosjekt så fortalte han meg at det han syntes var det beste med den norske folkekirken var at den rommet så mange mennesker med ulike syn på ting at man alltid ville møte noen som man var uenig med og at det både var viktig og utviklende. En klok mann som jeg gjerne skulle ha snakket mye mer med. Snakket mer skulle jeg også gjerne ha gjort med Miraf Andemicael. Hun kom til Norge fra Eritrea på 1980 tallet og sier at ettersom hun er feminist og aktiv politisk så foretrekker hun ofte Den Norske Kirke fremfor den Koptiske.

 

Det var en folkelig meny på kirkekaffe i Tonsen kirke. I tillegg til kaffen kunne man både finne rød saft, småkaker og potetgull. 

 

Prekenen gav slik gjenklang at jeg reiste meg opp og tok en kjeks

Kapellan Øystein Mathisen holdt en preken som var som skrevet for sånne som meg. Folkelig for folket. Til og med for oss stae, radikale aktevister som ikke greier å la være å kjempe for at fanger skal ha sin frihet og flyktninger et hjem. Han gikk til og med så langt at han også snakket om det aller vanskeligste av alt. Å måtte leve med de man er uenig med. Og ettersom vi idag har fått en regjering som jeg virkelig er fryktelig uenig med, så kan akkurat det være viktige ord å ta med seg, selv om han ikke nevnte akkurat det eksemplet spesifikt.

Kapellan Øystein Mathisen holdt en litt for inspirerende preken.

Kirken får faktisk godkjent kryss i boksen for relevans for meg, Kjersti 44 idag. Og det altså allerede på dag 2. Inspirert av det og av en tale om viktigheten av å vektlegge å tenne lys og ikke bare sitte der og forbanne mørket lot jeg med rive med og gjorde det jeg ikke skulle gjøre. Jeg deltok i nattverden. Men der ble det bråstopp. Da jeg stod der så føltes det veldig feil, selv om jeg hadde vært enig i nesten alle ordene i hele prekenen og man brukte lysgloben til å tenne lys akkurat for alle de jeg også ville tenne lys for. Jeg skulle ikke ha stått i den køen. Jeg skulle ikke ha tatt den kjeksen. Jeg skulle ikke ha dyppet den i den vinen. Jeg skulle ikke ha puttet den i munnen. Jeg er ikke der. Ikke nå. Kanskje aldri. Selv ikke når man synger salmer om de hverdagskristne i hverdagsbunad. De som gjør så mye for andre ofte uten å vise frem alt det de gjør. De som jeg kan kjenne meg igjen i. Mange av dem er nok også litt som meg, og de er heller ikke ofte i kirken. Men ofte bærer de de tunge børene til andre likefullt, og de er også gode lys her i verden. Hverdagslysene her i verden. Heltene mine.

Heldigvis er kirka stedet hvor det må være lov å trå litt feil. Såpass med tilgivelse må det være også i praksis. Det får bare gå seg til det med den kjeksen. 

Veggdekorasjon i Tonsen kirke som symboliserer viktigheten av å bære livets byrder sammen. Skipet du ser bakerst henger i realiteten ned fra kirketaket midt i kirken. Ulike skipsmodeller finnes i mange norske kirker. De kalles "votivskip" og symboliserer kirkelydens ferd mot evigheten.

 

Kirken.no skal blogge om at jeg blogger om kirken

Mitt bloggprosjekt har fått god mottakelse i mange leire, noe jeg er svært glad og takknemlig for. Jeg vil jo gjøre dette ordentlig når jeg først bestemte meg for å gjøre det og det er morsomt at prosjektet blir lagt merke til. Idag hadde jeg derfor selskap av Siv Thompson fra kirkerådets kommunikasjonsavdeling under både gudstjenesten og kirkekaffen. Om hun ikke har nok å gjøre ellers så må hun gjerne få en ekstrajobb med å følge oss noviser rundtomkring på gudstjenester. Det er nemlig veldig betryggende å ha med seg noen som vet akkurat når man skal reise seg og når man bare kan bli sittende. Ingen feil idag. Det kan man være stolt av. Det er tross alt bare dag 2 av 52.

Mange har forresten spurt meg om hva jeg vil oppnå og hvorfor jeg gjør dette, og jeg vet ikke om jeg egentlig har noe godt svar. Ideen kom til meg fordi jeg bor sammen med en muslimsk liten gutt på 11 år som spør meg om alt mulig rart. Han kom flyttende fra Gambia i sommer og der han kommer fra er det egentlig ikke så nøye om du er kristen eller muslim, men han hadde aldri møtt noen som ikke egentlig var noe som helst. Om du er kristen, hvorfor er du ikke da i kirka, spurte han, akkurat så nysgjerrig som barn er når de spør om ting de lurer på. Han kjente nemlig mange kristne, men han kjente ingen kristne som aldri var i kirka. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare ham. Hvorfor var jeg aldri i kirka? Det eneste svaret jeg hadde var at jeg følte at jeg ikke hørte til der. Deretter måtte jeg erkjenne at jeg egentlig i bunn og grunn visste svært lite om denne kirka. Annet enn at jeg altså var medlem der. Og derfor oppstod altså dette prosjektet. Det er som det meste annet hjemme hos oss i øyeblikket Muhammeds skyld hele greia.

Det meste som oppstår hjemme hos oss i øyeblikket er Muhammeds skyld. Her er han fotografert kun minutter før han forsøkte å stjele grøten fra nissen under en skoleforestilling rett før jul.
 

 

 

 

 

 

Hellige tre kongers fest i Rødtvet kirke.

  • 07.01.2018 - 18:36

1 år, 52 kirker

3 758 070 mennesker var medlemmer av Den Norske Kirken i utgangen av 2017. Jeg er ett av disse medlemmene. Uten meg ville de kun være 3 758 069. Frem til nå i år så har jeg i mine 44 leveår vært et svært så passivt medlem. De har ikke plaga meg særlig og jeg har heller ikke plaga dem. For å være ærlig så aner jeg vel egentlig ikke så veldig mye om hva de egentlig driver på med der inne i kirka. Men det vil det bli en endring på. Jeg har bestemt meg for å bruke 2018 på å bli kjent med denne kirka vår. Og det vil jeg gjøre ved at jeg i løpet av året skal delta på 52 arrangementer i regi av kirken. Jeg skal besøke ulike kirker. Gå på gudstjenester og delta på andre arrangementer jeg synes virker spennende. Jeg skal ganske enkelt bli kjent med denne folkekirken. Hva er det egentlig de driver på med der om dagen? Hvem er det som går der? Hva snakker de om? Og ikke minst, har noe av det de driver på med relevans for meg? Der jeg er i livet?

 

Innpakka i ull og heseblesende sein slang jeg meg ned bak med røkla

I dag var første dagen i mitt nye prosjekt og de store spørsmålene måtte raskt vike for de mange små. Hva har man egentlig på seg i kirka om dagen om man ikke vil skille seg ut? Og er det høflig å komme tidlig, eller er det greit å komme heseblesende i siste liten? Det siste løste seg helt selv ettersom jeg nok engang ble stående fast i baderomskø i heimen (det var disse muslimene i alle rom), så jeg kom heseblesende virkelig i siste liten. Innpakka i ull fra ytterst til innerst. Det er kaldt der ute. Veldig kaldt. Jeg forstod at jeg hadde valgt riktig da jeg så at mannen bak meg kom pesende akkurat like sein som jeg var... i fult skiutstyr... Den første dagen i mitt nye prosjekt og  jeg havna på Hellige tre kongers fest i min lokale kirke på Rødtvet i Groruddalen. (Eller altså på Ammerud, ettersom Rødtvet kirke merkelig nok ligger på Ammerud.)

Rødtvet Kirke ligger vakkert til på Ammerud, ved inngangen til Lillomarka.

3 åringer spesielt inviterte... 

...stod det visst i invitasjonen til Gudstjeneste, men den setninga hadde ikke jeg fått med meg, så jeg møtte opp lell jeg. Selv om jeg ikke lenger er 3 år. Og jeg var helt klart utenfor målgruppa. Dette var en gudstjeneste hvor barna stod i sentrum, men egentlig var det litt fint lell. Rødtvet kirke er kanskje motsatsen til alle disse stavkirkene og utsmykka vakre gamle kirkebyggene vi har. Rødtvet Kirke er et rødt murbygg som ligger idyllisk til i skogkanten i et villaområde nær t-banen på Ammerud. En brukskirke, tegnet av arkitekt Erik Anker og oppført så sent som i 1978. En arbeidskirke står det i betegnelsen. Et kirkebygg som rommer mer enn bare et rom for Gudstjeneste og andakt. Og kanskje var det nettopp byggets ujålete naturlighet i kombinasjon med barnas glede som gjorde denne gudstjenesten til en naturlig, uutspjåka, nær opplevelse. 

utklippede engler og stjerner hang ned fra taket og som her fra galleriet. og bidro til å forsterke følelsen av nærhet og barnas velkommenhet.

 

Forsamlingen danset og sang seg rundt juletreet...

Sogneprest Tone Marie Falch må sies å ha et godt lag med barn og hun hadde lagt opp til en gudstjeneste tilpasset målpublikummets (altså ikke meg) oppmerksomhetsspenn og utforskertrang. Hun ledet forsamlingen i sang og dans rundt juletreet og lot dem gå på leting etter Betlehemsstjernen i ulike deler av kirkerommet. Akkurat det barna vil ha. Og det må ha vært spennende for dem å både få gå til nattverd og få dyppe kjeksen i vin (bruker de helt ekte vin?) helt selv og få tenne bønnelys og sette i den vakre lysgloben. I tillegg var det mye vakker sang fra kirkens barnekor Ruccola. 

Sogneprest Tone Marie Falch holdt sammen med barnekoret Ruccola søndag en levende og nær gudstjeneste i Rødtvet Kirke

 

Etter Gudstjenesten var det dekket for fest i kirkerommet og det gikk rykter om at de hellige tre konger ville komme med gaver også dit. Jeg ble ikke med på festen, jeg gikk rett til legevakten og fikk antibiotika for en lei halsbetennelse i steden, så jeg vet ikke fasit her, men jeg tar meg den frihet å anta at det nok ikke var gull, røkelse og myrra de hadde med seg denne dagen. De var tross alt vismenn disse kongene fra øst, og til og med nokså dumme menn vet at dagens treåringer ikke har gull, røkelse og myrra høyt oppe på ønskelisten. 

 

Sier meg fornøyd med bare en sitte-stå feil gjennom hele gudstjenesten.

Hva så med mitt prosjekt oppi denne barnefesten? Kom jeg nærmere kirken? Nei, jeg gjorde nok ikke det. Men dette er tross alt bare første besøket. Idag får vi være fornøyd med at jeg (nesten) greide å følge med i denne kirkens opp og stå og ned sitte lek som jeg aldri helt har fått dreisen på, men som alle andre ser ut til å kunne hver gang jeg er i kirka. Dessuten så var ikke menneskene der inne fult så skumle som jeg hadde sett for meg. (Mulig fordi forsamlingen bestod av et flertall av 3 åringer). Et helt greit besøk, men ikke et besøk som bragte meg nærmere å finne en tilhørighet i kirken. Mulig altså fordi det idag altså var 3 åringenes dag og ikke førtifireåringene. Men det hindrer meg ikke i å forsøke igjen. Jeg skal i kirken allerede neste søndag. Til Tonsen Kirke. Nøyaktig klokka 11.00 Kanskje det vil være mer egnet for oss på 44? Der skal jeg også delta på kirkekaffe. Jeg lurer veldig på hva man egentlig snakker om på kirkekaffe. Idag tillot ikke halsen meg å snakke videre mye. Neste uke må jeg nok til pers. Jeg må snakke med folk. Og jeg er sikker på at jeg nok kommer til å snakke meg rett inn i den påtråkkede salaten rekordraskt. 

 

Klokketårnet ved Rødtvet Kirke. Jeg tar sikte på å besøke det igjen. På en voksen dag.

 

 

 

 

 

 

 

Kirken og Meg, et prosjekt.

  • 02.01.2018 - 20:37

I bloggserien Kirken og Meg vil jeg utforske mitt forhold til Den Norske Kirke, hvor jeg siden dåpen tidlig i 1974 har vært medlem. Et passivt og fraværende medlem. Til tider søkende og til andre tider illsint på den samme kirken. Lengtende, men aldri hjemme. Fraværende, men aldri helt borte.

Otrøy Kirke er min hjemkirke, uansett hvor langt unna jeg bor. Dette er kirken hvor jeg er døpt og konfirmert og hvor mine forfedre er begravet. Det er også stedet hvor min sterke opposisjon mot kirken fikk sitt utspring.

 

Radikal, Antirasist, Aktivist og på leting.

De siste årene har jeg funnet meg selv politisk. Rødfargen i meg har blitt tydelig. Jeg tilhører den delen av norsk politikk som vil ivareta ALLE av oss og bygge landet for ALLE av oss. Til og med bygge en verden for ALLE av oss. En verden hvor fanger får sin frihet og flyktninger et hjem. En verden hvor fattigdom er noe man kan lese om i historiebøkene. Min tro og mine verdier har ledet meg til disse standpunktene. Men hva er egentlig min tro nå i 2018? Hvor hører den hjemme? Jeg har alltid vært søkende og har forsøkt å finne svar hos de som hevdet å ha dem. Kirken kom jeg tidlig i opposisjon til, men jeg fortsatte å leite. Gjennom grunnfag, alternativindustrien og et hav av bøker og fortellinger om veier andre mennesker, både før og nå, har gått. 

 

 

Love, peace og en urgammel visdomsfilosofi.

Mine egne svar fant jeg etterhvert i sufisme. Jeg har i mange år nå tilhørt Inayatiordenen. Rumi, Hafiz og de gamle mystikerne gav meg de svarene jeg hadde lett etter. Hjertets religion kunne jeg forstå meg på. Den kjentes like fri og naturlig ut som å puste. Men likevel greide jeg ikke å legge statskirken helt bak meg. Den hang med meg som nissen på lasset. Som en del av meg. Om enn en del jeg kun møtte i bryllup og begravelser... som en fjern gammel slektning.

 

Muslimene i alle rom. Absolutt hele tiden.

Jeg bor (delvis. Hun studerer også i utlandet) sammen med min voksne, iallefall i navnet, kristne datter, en muslimsk mann og hans 2 mindreårige muslimske barn (absolutt hele, hele tiden). Og min årelange reise ved siden av islam har vært givende og lærerik. Jeg nærer stor respekt for religionen og for de som med kjærlighet bærer den. Å møte muslimske feminister, revolusjonære muslimer, skeive muslimer, grønne muslimer, konservative muslimer, teite muslimer og øldrikkende muslimer har gitt meg mye. Ofte har islam vært så nær at jeg har lurt på om den egentlig var min. Men jeg har aldri greid å si ordene som ville gjøre den til det.

Mange har sagt mye om muslimer som elefanter i rommet. Svært mye av det er kunnskapsløst ondskapsfull hatprat, men om de hadde gått over til å snakke om muslimske tenåringer på baderommet, da hadde faktisk hatt et poeng. De kan faktisk være svært så problematiske.

 

Ett år, en blogg, 52 Gudstjenester.

I løpet av året og i denne bloggen vil jeg ta et steg tilbake inn i religionen jeg ble døpt inn i som barn. Jeg vil gå i gudstjenester og utforske kirken, kirkefolket og deres budskap anno 2018. Hva finner jeg der? Hvem finner jeg der? Hva snakker de egentlig om i kirken? Og er det de snakker om relevant for meg? For den jeg er idag? Kan kirken også være min? Et sted jeg er hjemme? Eller skal våre veier kanskje skilles for godt?

Reisen starter i Rødtvet Kirke. Søndag 07.01.18 kl 11.00. Jeg skal være presis.

 

 

* Jeg vil forresten påpeke at min reise inn i kirkeNorge ikke er i konflikt med min vei i Inayatiordenen. Der kan du være både kristen og muslim eller kanskje hindu, ateist eller jøde? Du finner mer om Inayatiordenen på sufi.no

** Jeg vil også påpeke at det finnes en illsint knute i magen min i møte med KristenNorge. En knute forårsaket av prester fra barndommens rike og av Sylvi Listhaugs korsbæring. Samtidig møter jeg i dette sinnet også min egen dobbeltmoral. Utviser jeg større forståelse og toleranse i møte med andre religioner og livssyn enn det jeg gjør med kristendommen?

 


 

 

 

 

Kirken og Meg

Velkommen



Jeg skal i løpet av ett år oppsøke kirkelige arrangementer 52 ganger og blogge om det.

Blogg.no reklame

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign