hits

kirken og meg

Overdådig og intim enkelhet på kveldsgudstjeneste i Ullern Kirke

  • 24.02.2018 - 10:25

Ullernchausseen er det morsomste navnet en venninne av meg vet om. Det er vanskelig for et norsk gatenavn å bli mer pretensiøs en Ullernchausseen og derfor smiler jeg alltid litt lurt hver gang jeg besøker den. I avisene finner du av og til henvisninger til Vestkantens fordommer møt Østkanten, men sannheten er at vi på Østkanten nok ikke er mindre fordomsfulle mot våre naboer i Vest. Og på den nesten times lange bussturen fra øst til vest, med Karpe Diem dundrende i ørene, så hadde jeg god til å tenke over ulikhetene. Overraskelsen over å bli møtt med kebabnorsk fra Vestkantsvartinga og ikke en fyr kalt Preben med glattkjemma hår og høy champagneføring da jeg gikk av bussen var derfor stor, men det gjorde veien mot kirka litt mer trygg og hjemmekoselig. Gata med det pretensiøse navnet er egentlig en nokså bråkete og trist gate. Men så kom jeg over brua og ned rundt svingen og der fikk jeg se den.  Høyt der oppe på toppen av bakken, inntyllet i magisk halvmånelys lå den: Ullern Kirke, - og da skjønte jeg at det virkelig var forskjell på folk lell. Vakrere bygg skal man lete lenge etter. 

 

 

Ullern kirke ble tatt i bruk i 1903 og er tegnet av kommunearkitekten Harald Bødtker. Kirken er korsformet og domineres av et kraftig firkantet midttårn. Og mens jeg gikk opp over den treomkransede bakken som leder opp mot kirken så ble jeg overbevist om at denne kirken må være på sitt beste i feststemt vårlys. Omringet av bunader så langt som øyet kan se. En slik vakker bygning fortjener nesten at vi pynter oss og viser frem vår beste side ... vi også... 

 

 

Utsiden av Ullern Kirke imponerer, men det stopper ikke der. Kirken er like vakker inni som utenpå. Jeg likte den grove enkeltheten i Sinsen kirke. Brukskirken. Der unger kunne sprige fort og det hang pinataer ned fra taket. Pinataer ville ha vært malplasserte i Ullern Kirke. De har "fresker" der, i kirkekorets apsis. Og foran fresken står det en vakker marmorbaldakin. Fresken er malt av Eilif Petersen og marmorbaldakinen er designet av Bødtker og jeg, jeg har aldri sett en baldakin før. Den er slående vakker. Når du står nær nok så ser du til og med at taket på innsiden er vakkert malt i gull og blått. Fresken har også noen slående vakre nyanser i både gull og blått. Den forestiller Kristi Himmelfart og er så vakker og full av detaljer at den for meg som nykommer i kirken mer enn en gang stjal oppmerksomheten fra prestens ord.

 

 

Kapellan Jorund Andersen snakket om syndefallet og om hvordan både Adam og Eva forsøkte å unnskylde seg isteden for å ta ansvar for sine egne handlinger. Jeg tok imot eplet kvinnen bød meg, unnskyldte mannen seg med. Slangen sa jeg skulle gjøre det, sa kvinnen. Videre fortalte hun om hvordan Augustin hadde satt ord på viktigheten av å erkjenne sine synder for å kunne legge dem bak seg og gå videre. Kloke ord. 

I Ullern kirke er det plass til 900 mennesker skriver wikipedia. Denne torsdagskvelden var vi 9. Hvordan er det å stå i et så overdådig vakkert rom og skulle fylle det når det kun er 9 mennesker tilstede? Jeg synes kapellanen løste det på den eneste måten man kunne løse det på. Ved å gjøre gudstjenesten enkel og nær. 

 

Marmorbaldakinen er enda mer imponerende på nært hold.

 

Ullern kirke er full av vakre detaljer. Detaljer som inviterer til fest. Jeg er likevel glad for at jeg valgte å se den på en dag hvor det ikke var festdag. På en dag da folkenes finstas ikke konkurrerte med kirkens egen. Selv om rommet ofte vant over presten og salmeboken i kampen om min oppmerksomhet. Jeg fant vakre glassmalerier, engler, skremmende statuer og skjulte bønnealter. Det har vært mange rike velgjørere som har sognet til denne kirken i disse 100 pluss årene. Og det reflekteres i kirkens interiør.

 

Jeg fant nydelige glassmalerier.

 

Et alter med en krukke hvor man kunne skrive ned og legge personlige bønner i.

 

Og et par skremmende, men fascinerende figurer på veggen.

 

På veien ut og hjem ble jeg stående lenge og beundre den vakre bygningen. Hvitmalt og ruvende på toppen av en høyde donert av familien Løvenskjold og voktende over den helt vanlige gaten med mest pretensiøse navnet av dem alle; Ullernchausseen, så slår den meg i bakken med sin skjønnhet. Trolsk, magisk og badende i månelys. Denne kirken er det ingenting pretendiøst med. Den er ganske enkelt alt den kan være. Den er trolig en av våre aller vakreste kirker. Og den er definitivt verdt et besøk. Selv på en enkel og intim vinterferie torsdag.

 

Høyt oppe på toppen av bakken ligger Ullern Kirke. Denne kvelden lå den akkurat høyt nok til å få selveste månen plassert i toppen av spiret.

 

 

 

 

 

 

Karneval, klovn og koselig kaos i Sinsen kirke

  • 17.02.2018 - 14:42

I følge muslimen jeg bor med så har jeg nå begynt å gå i kirken slik muslimer flest drar i mosken; - i et forrykende tempo og med et (ofte) fåfengt håp om å rekke frem til tida... Denne søndagen betydde det at jeg våkna opp alt for sent, vaska trynet og fikk pussa tenne litt for fort, hoppa i klærne (ulltrøya innerst ble att-frem,- det fikk bare være), grep en ikke varm halalpølse noen hadde glemt å spise og sprang ut døra. 

Sinsen Kirke  Foto: Bjoertvet, wikimedia commons

Mens jeg gikk så raskt som bare den ubrøyta veien med blankis under tillot meg så dura kirkeklokkene stadig høyere og stadig sintere; "skyndt dere nå, det er kirketid", ropte de mens jeg stotra meg bortover Lørenveien. Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg. I Sinsen kirke hadde de invitert til både dåp, fastelavenssøndag, karneval og utdeling av kirkebok til stedets 4 åringer... samtidig... De var ikke ferdig organiserte de heller, selv om klokka var runget og all tingen. Det tar tid å få så mange små prinsesser, kaniner, skogsmus og spidermanner å stille seg pent opp på rekke og gå i tog inn i kirkerommet. Det gav oss etternølere (jeg var ikke den eneste) tid til å snike oss inn og sette oss ned. puhæ!

Karnevalsutkledde barn utgjorde prosesjonen inn i kirken denne søndagen.

 

Sinsen Kirke er en av disse arbeidskirkene de bygde så mange av da det oppstod kirkemangel i Groruddalen på 60 og 70 tallet. Kirken er tegnet av arkitekt Bernhoff Evensen og stod ferdig i 1971 og den har en form som på mange måter glir ubemerket inn blant lavblokkene som omgir den. Hvitmalte firkanter i betong utenpå og enkel, romslig og bruksvennlig inni. Sinsen kirke er en brukskirke. En solid kirke unger kan løpe i og hvor besøkende med vonde rygger kan sitte på litt mer ergonomisk korrekte benker i. De bruker ikke engang salmebøker i Sinsen kirke, iallefall ikke når jeg er der. De har projektor slik at menigheten kan lese sangtekster rett fra murveggen bak altertavlen. Jeg liker Sinsen kirke. Den er robust og tåler en støyt. Faktisk var den som bygget for dager som dette. Kaosdager med en fargerik pinata hengende rett ned fra kirketaket. 

 

I Sinsen Kirke hang det en fargerik pinata rett ned fra taket.

 

Kapellan Kjersti Langås Hvalen, iført klovneparykk, og trosopplæringsleder Yrjan Sunde, for anledningen pirat, utviste begge god pedagogisk sans og en beundringsverdig ro i møte med karnevalskaoset. Og jeg kosa meg med de sjarmerende små vesenene som tusla rundt omkring i kirka jeg også. Selv om kontrasten til Taizebønnen jeg begynte helgen med nok ikke kunne ha vært større. Sinsen Kirke tok forresten sitte-stå leken til et helt nytt nivå. Der måtte både de snille, de tøffe, prinsesser og superhelter, gutter og jenter reise seg opp og sette seg ned etter tur. I Sinsen kirke fortalte de også at de senere i uken skulle stå som arrangør for et enda større karneval for alle skolebarna i området. Et årlig tiltak jeg vet det blir satt stor pris på i nærmiljøet.

 

Gudstjenesten ble ledet av en klovn og en pirat. Det gikk bra. Det også.

 

Da jeg voks opp var det ikke rom for å ha karneval og møte opp i kostymer i kirken, men karneval er faktisk en kristen tradisjon. En folkelig kristen tradisjon. Sist søndag var det fastelavenssøndag og de 3 dagene fra fastelavenssøndag og frem til den kristne fasten begynner på askeonsdag var tradisjonelt en stor folkefest, og det er altså slik karnevalet oppstod. Fordi folk ville slippe seg løs og ha det gøy før de skulle inn i den 40 dagers lange fasten. Det er altså ikke bare i Sinsen kirke det har vært karneval denne uken. Over hele verden har man kunne se flotte karnevalsopptog i fargerike kostymer. Det mest kjente av disse går kanskje gjennom gatene i Rio De Janeiro i Brasil.

Når presten er iført klovneparykk skapes en egen nærhet og uhøytidelighet mellom prest og menighet. Legg også merke til den vakre alterutstillingen i tre. Den er designet av Torvald Moseid.

 

Det er kanskje fremdeles en stor avstand mellom karnevalsfeiringen vi kan se i Rios gater og feiringen i Sinsen Kirke, men opprinnelsen er altså den samme, uten at det nødvendigvis er noe man tenker så nøye over. Mitt inntrykk er også at svært få av kirkens mange medlemmer har tenkt over at vi faktisk også har en fastetid. Faste er ikke bare noe fremmedartet, noe de tullingene i islam driver på med. Faste er også en kristen skikk. Men der ramadan for muslimer har et sett med regler som de fleste er noenlunde enige om, så er kirkens faste noe mer difus. Hva betyr det å faste i dagens kirke?

Det man er enig om er at fastetiden varer i 40 dager. Fra askeonsdag og frem til påskeaften, men man faster ikke på søndager. Helt frem til på 1800 tallet så betydde fastetiden også i Norge at man avstod fra mat og drikke. Man skulle kjenne på lidelsen. Men i moderne tid så er det nok mer vanlig å bruke fastetiden til en tid for stillhet og meditasjon, sier de på kirkens hjemmesider. En tid der man forbereder seg til det som skal skje i påsken. En mental og åndelig faste kanskje mer enn en fysisk en. Selv har jeg tenkt å bruke fastetiden til å være litt mindre tilstede på internet og litt mer tilstedeværende i det virkelige livet. Et forsett jeg gleder meg til å kunne gjennomføre. Det skjer mye spennende der ute i livet som det er lett å gå glippet av om man har hodet for nært klistra til skjermen. Man kan for eksempel gå en tur  i kirka. Der oppdager jeg stadig vekk nye ting som skjer og møter mange hyggelige mennesker. Om du går i Sinsen kirke så kan det forresten hende at du også får møte koret "Akkurat passe stor"... En herlig og sjarmerende liten gjeng 4-6 åringer.

 

Kor akkurat passe stor.

 

 

 

 

 

 

 

Taizebønn i Sofienberg kirke

  • 10.02.2018 - 21:24

Du trodde kanskje at fredag kveld klokka 20.00 var et av de derre ugudelige tidspunktene hvor man iallefall ikke går i kirka, men da tar du feil. En fredag kveld hver måned møtes nemlig en gruppe mennesker i Sofienberg Kirke for å meditere gjennom sang, bibeltekster og stillhet. Slik har de møttes i over 20 år fortalte de og flere av de jeg snakket med hadde vært med nesten hele veien. Jeg forstår hvorfor de blir værende. Taizebønn er en god og vakker opplevelse.

Sofienberg kirke i vakker kveldsbelysning.

Taizebønn har fått navnet sitt etter den franske byen hvor broder Roger etablerte sitt kloster og hvor spesielt unge pilegrimmer fra hele verden den dag i dag kan møtes og lære om filosofien som ligger til grunn og sangene som brukes i denne type bønn. For å bruke Broder Rogers egne ord: 

Siden min ungdom, tror jeg at jeg aldri har mistet intuisjonen om at samfunn i fellesskap kan være et tegn på at gud er kjærlighet, og kjærlighet alene. Gradvis tok en overbevisning form i meg om at det var essensielt å lage en kommunitet av menn bestemt til å gi hele sitt liv og som alltid ville prøve å forstå hverandre og bli forsonet, en kommunitet der hjertets godhet og enkelhet ville være i sentrum for alt.

Broter Roger: ?Gud er kjærlighet alene?. Hentet fra den norske oversettelsen av klosterets hjemmesider.

Taizebønn fokuserer i tillegg til den altoverskyggende kjærligheten på det økumeniske arbeidet. Fellesskap mellom ulike kirkesamfunn, men også ut mot de med en annen tro. Eller som gårsdagens bibeltekst sa det, Mot gjeterens andre flokker"

I Taizebønn synes det meste å være orientert mot klosteret i Taize. Slik også med ikonet de bruker i kirken under bønnen. Ikonet er en kopi av et ikon man finner i klosteret i Taize.

 

Da jeg forsøkte å lære om Taize, om hva det var og hvordan det foregikk lette jeg gjennom mange ulike kilder. Her synes jeg kirkens egen informasjon kunne vært bedre. Målet med aktiviteter i eget hus må være å alltid være mer informativ enn wikipedia, når det gjelder taize vinner wikipedia den kampen.

"Taizé står bak en egenartet form for liturgisk musikk, som reflekterer fellesskapets vektlegging av meditasjon. Den bruker enkle fraser, gjerne hentet fra Salmene eller andre steder i Bibelen, som repeteres eller synges i kanon. Repetisjonen er et redskap som gjør meditasjonen lettere. Instrumentene som brukes er normalt gitar, fløyte, obo, klarinett, horn, trombone og cello. Disse gjør stemningen mer intim enn man oppnår med det klassiske kirkeinstrumentet, orgelet." Hentet fra wikipedias side om taizefellesskapet.

 

Om ikke annet er taize sangboka mye mer håndterlig enn salmeboka.

Jeg er glad for at jeg gikk til Sofienberg kirka denne fredagen. Taizebønn er nok til nå det nærmeste jeg har kommet å kjenne meg åndelig hjemme i kirka. Som jeg skrev da jeg presenterte denne bloggen så tilhører jeg Inayatiordenen innen sufisme, eller vestlig sufisme som det ofte blir kalt. Og der er nettopp meditasjon gjennom repeterende sangtekster, syngende mantra, zikr og nigun en viktig del av praksisen. Det er flere andre likheter også. Fokuset på kjærligheten er et viktig ett, et annet er fokuset på å skape enhet, bringe forståelse og kjærlighet mellom mennesker og religioner. Jeg forstår taizebønn og jeg liker det. Ikke minst liker jeg det fordi sangen i seg selv var vakker og kraftfull. Men samtidig så er det også rart å oppleve noe som er så nært, men som likevel ikke er helt mitt. Det meditative elementet er nok større om man deltar lenge nok til å kunne sangene. Særlig godt likte jeg stillheten midt i praksisen. Stillhet er en luksus vi så alt for sjeldent unner oss. 

Denne kvelden hadde jeg selskap av Laura Slaughter som også tidligere har deltatt på meditasjoner gjennom Inayatiordenen. Hun sa at taizebønn gav henne den samme gode følelsen som hun får under sufimeditasjoner og hun har allerede nå bestemt seg for at hun vil tilbake. Kanskje er dette noe du også vil teste ut? I så fall må du møte i Sofienberg kirke fredag 02.03 kl. 20.00 Og om du lurer på hvorfor jeg ikke som i tidligere blogginnlegg har skrevet om kirkebygget jeg har besøkt, så kan jeg fortelle at taizebønn foregår i så dempet belysning at jeg ennå ikke egentlig har sett kirkebygget. Om jeg vil skrive om det så må jeg tilbake en annen dag og det gjør jeg nok. Taizebønn er ikke det eneste spennende som skjer i Sofienberg kirke.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kampen kirke, miljømesse og oppsummering av kirkeprosjektet etter måned 1.

  • 03.02.2018 - 20:32

For å ta det siste først. Det begynner å utmerke seg noen foreløbige trender her.

1. Kvinnene har ikke bare inntatt kirken, de ser ut til å være i ferd med å overta den helt.

2. Der ideen om kirkekaffe er skummel og skremmende så er realiteten faktisk veldig hyggelig. 

3. Kirkebygg er vakre.

4. Jeg har en veldig uventet svakhet for trompeter. 

5. Det er flere enn jeg trodde langs kirkebenkene og de fleste er faktisk helt vanlige folk.

6. Jeg begynner å få dreisen på sitte / stå-leken.

7. Kirken har et spennende og variert program som flere av oss 3 758 070 nok ville ha satt pris på om de også plutselig bare begynte å møte opp.

8. Salmeboka er IKKE min venn

9. Man trenger ikke å stå opp tidlig hver søndag for å rekke ukens gudstjeneste. Kirken har et program også for morgentrette.

10. Kirkebenker er sjeldent ergonomisk korrekte. 

 

I Kampen kirke var det tilnærmet svenske tilstander.

Kampen kirke gav meg nesten svenske tilstander. Nedtonet, nydelig, levende musikk. Vakker diktopplesning. Bønn i stillhet og et øyeblikks omtanke for planeten vi bor på. For en god måte å avslutte helgen på. Jeg kjente på den samme gode stemningen jeg fikk en smak av i Margaretakyrkan da jeg søndag kveld besøkte Kampen Kirke og deltok på Miljømesse. 

Kampen kirke er tegnet av arkitekt Jacob Wilhelm Nordan og ble innviet i 1882. Kirken har ikke kirkegård og ligger flott til på vakre Kampen midt i Oslo. 

Kampen Kirke har en vakker altertavle som forestiller kvinnene ved graven på påskemorgen. Tavlen er tegnet av Axel Ender.

Kirkens klima og miljøengasjement.

Visste du forresten at kirken har sine egne klimamål? Eller iallefall er klima noe som virkelig ser ut til å oppta dem. Når skjedde det? Når slutta kirken å snakke om udøpte unger og deres plass i helvete, slik jeg ble forsøkt lært da jeg var liten og begynte å si ting som dette her? Ting som betyr noe og som det er verdt å kjempe for? 

"Miljø, forbruk og rettferd" er blitt kodeordet for mye av arbeidet med miljø og solidaritet i Den norske kirke. Mye av vårt overforbruk i Norge belaster miljøet mer enn det kan tåle. Mange av de varene vi kjøper er produsert av arbeidere som ikke har akseptabel lønn eller verdige arbeidsforhold. Bevisste valg om vårt forbruk, kan bidra til mer rettferdighet i verden." (sitat fra Kirkens klima og miljøengasjement. Kirken.no.) 

Når ble kirken og jeg enige om ting? Er det noe vi har vært lenge? Er kirken en alliert jeg kan stole på? En aktivist, sånn som meg?

I magasinet Klimarettferdighet- et magasin om tro, teologi og klima (2013), uttaler Paul Erik Wirgenes, leder for styringsgruppen til prosjektet Skaperverk og bærekraft: - For hver gang vi snakker om klimaendringen og skader på verdens miljø er situasjonen mer alvorlig enn sist vi snakket om det [?]Det er tid for mer enn å synge et Kyrie eleison og be et Fadervår. Det er tid for at Guds folk over hele jorden reiser seg og tar ansvar. (sitat fra Kirkens klima og miljøengasjement. Kirken.no.)

Betyr dette at jeg kan risikere å finne kirkefolket fastlenka i protest neste gang vår regjering bestemmer seg for å dumpe gruveavfall i en levende fjord eller oljefondet investerer i rørledninger som truer vannforsyninger rundt omkring i verden? Er kampen for planeten vår og for menneskene som bor på den også Kirkens kamp? Er vi like, kirken og meg? På ordentlig?

Forfatter Kristin Berget leste egne dikt i kirken denne søndagskvelden.

 

Det var såmannssøndag i kirken denne dagen og jeg hørte for andre gang på noen dager om kraften i sennepsfrøet. Dette minste av alle frø som ettersigende skal danne den største veksten. I krydderskapet mitt ligger det sennepsfrø. Jeg vurderer å plante ett, bare for å sjekke. 

Når aktivister protesterer bruker de ofte høye ord og store plakater. Kirkens uttrykk er mildt og vakkert. Rørende fiolinspill, klaver, diktopplesning og messingblåsere. En vakker preken, vakre toner og en bønn i stillhet. Er kirkens engasjement som sennepsfrøet? En enorm kraft gjemt i en lavmelt innpakning? 

Kan kraften i lavmelt, vakker fiolinmusikk være kraftigere enn all verdens høylytte protester?

 

Men så, akkurat når jeg ser skjønnheten, ser kraften, ser hvor like vi er. Jeg og kirken. Så kommer den igjen. Kjeksen, vinen og trosbekjennelsen. Alt det som skiller oss fra hverandre. Er det barrierer vi vil overvinne i løpet av dette året, eller sitter jeg i desember med akkurat de samme tankene? 

Etter en måned med kirkeprosjekt så er dette et prosjekt som er både lærerikt og givende. Jeg setter stor pris på å gå i kirken. Jeg tror dette er noe flere av oss 3 758 070 burde prøve ut. Det ser faktisk ut som om vi er velkomne.

 

 

 

Kirken og Meg

Velkommen



Jeg skal i løpet av ett år oppsøke kirkelige arrangementer 52 ganger og blogge om det.

Blogg.no reklame

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign