hits

kirken og meg

Stille korsvandring gjennom Oslos gater.

  • 31.03.2018 - 11:02

Jeg har sett det på TV før, korsvandringer gjennom gatene på langfredag for å minnes Jesu lidelse, men jeg har egentlig aldri tenkt at jeg skulle delta. At jeg skulle bli en slik en. En som sang salmer og gikk i gatene og så akkurat ut slik som en av dem. De kristne. Men idag var altså likevel dagen da det skjedde. Og mens turister stoppet opp og filmet oss, som om vi var et speilbilde av oss selv på reise i Sør Europa og gikk der kun for å gi turister et eksotisk feriebilde, så vandret vi sakte oppover Karl Johans gate syngende stille på "we shall overcome, we shall overcome one day". Og fremst gikk altså de modigste av oss. De som våget å melde seg frivillig for å bære det store trekorset. 

Korsvandringen er en mangeårig tradisjon som organiseres av kirkens bymisjon. Her fra startpunktet ved Jernbanetorget.

Vårt første stopp var Egertorget. Der ble det lest fra Markusevangeliet om Jesus natt ved Getsame hvor Jesus sier " Abba, Far. Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil", før han vekker de stadig sovnende disiplene og ber dem bli med ham før han frivillig overgir seg til sin skjebne. Videre bad man en bønn for papirløse migranter, for tiggere og for arbeidssøkende europeiske migranter. La oss møte hverandre med verdighet og respekt og ivareta hverandre som hele mennesker. I vår by skal ingen nektes grunnleggende hjelp, sa de.

Og jeg kjente at jo, dette var en bønn jeg kunne stå inne for. Å gå opp over en paradegate i ett av verdens rikeste land, i følge med det som tilsynelatende så ut til å være en i hovedsak priveligert gruppe mennesker, syngende på "we shall overcome", hadde kjentes litt kleint ut for meg. Men nå skjønte jeg det. Ikke bare vår lidelse; - det var verdens lidelse. 

 

På Eidsvollsplass foran Stortinget leser man opp fortellingen om Judas. Før vi får høre at det er 65 millioner mennesker på flukt i verden idag. 40,3 millioner er flyktninger i eget land mens 24,7 millioner flykter over landegrenser. Aldri før har det vært flere flyktninger i verden. Mange dør på reisen, for eksempel på flukt over havet fra Afrikas kyst og til Europa. 

De sier det ikke rett ut, kirkens folk. Det blir bare hengende der likevel. Judas, som forrådte Jesus for 30 sølvpenger, og oss. Stortinget vårt. Som stenger våre grenser og som forhandler bort livene til flyktninger med å gi sølvpenger til de som kan stoppe dem fra å nå frem hit til oss, til trygghet. Stortinget vårt, som betaler sølvpenger til slavehandlere, til korrupte regimer, som selger rettferdighet og menneskeverd på billigsalg og forråder mennesker på flukt. 
Rettferdige Gud! Vær med alle mennesker på flukt i verden og for dem som kommer til Oslo og Norge. En bønn for papirløse, for asylsøkere, for skolegang, helsetjenester og for barmhjertighet og rettferdighet. 

Herre, hør vår bønn!

Jeg har lyst til å rope det ut. Hyle det. Menneskene mine. Jeg har glemt navnet hans, den unge mannen som en gang bad meg huske ham, fordi om jeg husket ham så ville han ha eksistert. Han ble hentet i håndjern noen dager senere og deportert. Jeg husker ikke til hvor. Husker ikke hans ansikt,det har vært så mange navn, så mange ansikter, men jeg husker at hans mor var død. Hans søster også. Og at han var helt alene, og jeg husker at han var. At han eksisterte. Et menneske. Et liv. Herre, hør vår bønn! 

Og mens Bjørnstjerne Bjørnson ser ut over oss ved Nasjonalteateret så går vi også videre i lidelseshistoriene. Det tales om maktovergrep i kulturlivet, om #metoo og urett som særlig rammer unge kvinner i sårbare posisjoner. Det bes om styrke til å kjempe mot trakassering og overgrep. Og før vi skynder oss videre mot universitetsplassen. Der får vi historien om Peter og hanen som gol og minte han på hans svik mot Jesus. Og vi får en påminnelse om vårt svik mot planeten vi bor på. En påminnelse og en bønn for den urett og skade vi påfører planeten vi bor på med vårt overforbruk. Kirkens klimaengasjement...
Deretter sang vi nok en salme jeg ikke kunne. Det finnes nokså mange av dem har jeg lagt merke til. Enkelte av dem er faktisk nokså fine.

Ved Tinghuset ypper vi opp til kamp. Hvem vinner retten til å oppholde seg på en Tinghustrapp på en langfredagsettermiddag? Et hundretalls mennesker bærende på et digert trekors og bevæpnet med en prest med en vakkert klingende klarinett, eller en skategjeng med skyggeluer og høytspillende boom boom høytaler? En liten stund var det spenning. Ville korstogsferden kunne fortsette sin lidelsevandring eller ville vi måtte vike plassen til de som var der først? Skaterne? Vi vant. Og mens boom boom høytaleren slukøret forsvant bortover gaten så kunne vi få høre historien om hvordan Pontus Pilatus tilbød seg å gi Jesus hans frihet, men at folket heller valgte Barabas. Vi ber for de rettsløse, for de som ikke blir trodd og for at vi skal våge å gi mennesker en ny start etter at de har sonet ferdig. 

Carl Petter Opsahl spilte klarinett under korsvandringen og holdt tonen der vi mistet teksten av syne.

Vi gir Tinghuset tilbake til skaterne og stopper ved kirkens nødhjelps kontorer og ber for alle de i verden som lever med krig og uro. Vi ber for Syria, for Sør Sudan, Afghanistan, Somalia, Mali, Midtøsten og andre konfliktområder. Vi ber for verdens ledere og for mot til å løse konflikter fredelig. Før vi tar fatt på siste etappe på veien. I m gonna lay down my sword and shield. Down by the riverside. I m gonna study war no more... Endelig en sang jeg kan synge. Korstoget er ikke lenger stille nå. Vi synger høylytt. I m gonna walk with the prince of peace. Down by the riverside. I m gonna study war no more.

Så skjer det, utenfor Trefoldighetskirken. Man leser om Jesus korsfestelse og om røverne som ble korsfestet ved hans side. "Vi stopper opp ved inngangen til Trefoldighetskirken, sies det. I dyp erkjennelse av at også kirken har vært med på å korsfeste Kristus gjennom sin medvirkning til undertrykkelse og forfølgelse av enkeltmennesker og folkegrupper. Gud, du som lot deg korsfeste i Jesus Kristus. Vi ber om tilgivelse for overgrep gjort i religionens navn. Gi oss visdom og kjærlighet slik at vi ikke støter noen mennesker bort fra troens fellesskap.

Oi, tenker jeg. Jeg tror de mener det på ekte. Dette er ikke den kirken jeg trodde jeg skulle møte. Den arrogante. Den dobbeltmoralske. Den som snakket om syndige spebarn og skubbet meg bort for så mange år siden. Trasskaperkirken jeg en gang kjente.

I Trefoldighetskirken var det konsert med Carl Petter Opsahl på ulike klarinetter og Ivar Andresen på piano.

Og i det musiker og gateprest Carl Petter Opsahl lar sine toner strømme ut av klarinetten etter å ha sagt noen ord om hvordan tro er håp og kjærlighet, å hoppe inn i det ukjente og håpe noen tar imot deg, så skjønner jeg det. Jeg kan faktisk tilgi kirken dens overgrep og dens arroganse. Maktovergrepene og uretten.Alt det som gjorde meg illsint.  Kan den tilgi mine feil? Jeg har antatt og trodd om kirken, ikke visst og sett. Jeg burde ha møtt opp tidligere og oftere. Jeg vet enda ikke hva jeg tenker om Jesus. Jeg har fremdeles feil i sitte/stå leken og salmeboka er virkelig ikke min venn, ikke de ergonomisk ukorrekte kirkebenkene heller. Men jeg tror faktisk jeg har en plass i kirka lell. Den overrasker meg, er ekte og den gir meg stadig vekk vakre musikkopplevelser i vakre, mektige bygg. Trefoldighetskirken er i så måte en av de mektigste. Den burde flere se.

I Trefoldighetskirken plasserte man roser i Jesu sår.

Jeg møtte et team fra NRK nyhetene under korsvandringen idag. De snakket om hvordan undersøkelser viste at stadig færre nordmenn gikk i kirken i påsken og de spurte meg om hva jeg tenkte om det. Jeg tror jeg tenker at kanskje flere burde gjøre som meg. Møte opp og se selv hva de driver på med i kirken om dagen. De tar faktisk godt i mot deg og de har overraskende mye å by på. Også til oss som har vært illsinte tilbake og ikke har møtt opp. Kirken har overrasket meg. Tenk så gøy det hadde vært om vi begynte å overraske dem tilbake. Hvordan ville kirken takle det om et par millioner av oss temmelig passive medlemmer plutselig bestemte oss for å faktisk bare møte opp? På en helt vilkårlig søndag? Nå snart?

Skal vi teste det ut?

 

 

 

 

 

 

 

 

Palmesøndag i Grorud kirke

  • 25.03.2018 - 15:50

Grorud kirke ligger på Grorud, øverst i Groruddalen. Den ble bygget i 1902 av grorudgranitt som ble hentet ut i området kirken ble bygget på. Arkitekt bak bygget var kommunearkitekt Harald Bødtker. Mannen som også tegnet den vakre Ullern Kirke som jeg besøkte tidligere i år. Grorud kirke er som Ullern bygget i en stilart som kan karakteriseres som nyromatisk. Bødtker er også arkitekt bak Grorud skole som ble bygget samtidig og ligger omtrent vegg i vegg.

Grorud kirke ligger vakkert til på en liten høyde med utsikt over hele Groruddalen.

Grorud kirke er nydelig der den ligger på et høydedrag og kikker ut over Grorud stadion og resten av Groruddalen. Jeg har alltid tenkt om Grorud kirke at den må være en sånn perfekt "ta bilde i brudekjole på kirketrappa" kirke. Den ser ut som om den er designa med det i mente. I alle fall om sommeren. Når det grønne gresset omringer kirken og lager en perfekt bilderamme. Men idag var det ikke sommer og kirken er ikke omringet av grønt vakker gress. Den var omringet av skitten snø, akkurat som resten av Oslo. Men solen skinte og den varmet. Våren begynner å vinne over vinteren. Vi kjenner det alle. Noe er på gang. Den vanskelige ventetiden ville snart være over.

Vårsolen sendte regnbuefarget lys inn til oss.

Det var palmesøndag. Inngangen til det kirken kaller "den stille uken". Og ingen stilte seg opp for fotografering på kirketrappa etter gudstjenesten. De gikk til meninghetshuset for å drikke saft, spise kake og male påskeegg. Og jeg, jeg gikk hjem.


Det er lenge siden jeg har vært i kirken på Palmesøndag. Kanskje helt siden konfirmasjonsdagene. Men likevel var budskapet kjent. Jesus som kom ridende inn til Jerusalem på et esel mens folk hyllet ham som en konge med palmeblader. Vi får utdelt en bit av et palmeblad også. Det er formet som et kors og minner oss om hvor kort veien er mellom å bli hyllet som en kommende konge og å bli korsfestet som en sviker. Det er kirkens fortelling om disse dagene. Palmesøndag, skjærtorsdag, langfredag. Før mirakelet altså skjer og de feirer at graven er tom og Jesus er oppstanden på påskemorgen. Om en uke fra idag. Palmesøndag er fortellingen om en som kom hjem med et håp om å bringe Jerusalems folk sammen. En som ble hyllet som konge for så å bli sviktet. Brutalt sviktet og forlatt av de som først hadde hyllet ham. Påskebudskapet er et tungt budskap om den mørke siden av å være menneske. Om smerten og ensomheten. Før alt er over på påskemorgen og lyset og kjærligheten har vunnet og kirken skal feire sin viktigste fest. 

Vi fikk utdelt et kors laget av palmeblader.

Det får meg til å tenke på vår kultur, uløselig knyttet til kristendommen og til kirken, men likevel full av merksnodige tvister og ukristelige paradokser. For hvor kom altså hyttetur og kvikklunsj og appelsiner inn i dette her? Hvem malte det første påskeegget og fant på at krim var noe vi skulle lese i påsken? Som et minne om Jesus lidelse? 

Barna fra koret bistår med tenning av regnbuelys.

Prest for dagen Sara Moss-Fongen fortalte i sin preken historien om Jesus som ble rasende på kjøpmennene på tempelplassen, kalte det en røverhule og rev ned bod etter bod så penger og duer og kyllinger føk om hverandre. Hans hus var et sted for bønn, hadde han ropt ut. Ikke en handelsplass. Og akkurat i det presten har sagt ordene så piper det i telefonen min. Et pushvarsel om et søndagssalg et sted på internett. Timingen er så megetsigende at det iallefall ikke blir mer webshopping på en søndag for min del. Iallefall ikke midt i kirketiden. Det tør jeg ikke lenger. Faktisk! Jeg tok mot til meg og fikk skrudd av pushmeldingsfunksjonen på telefonen også. Jeg lover. Det skal ikke gjenta seg.

Prest Sara Moss- Fongen har en nydelig regnbuefarget skjerf, som trolig heter noe annet enn skjerf for vante kirkegangere, men for oss fra den mer passive medlemssiden så får skjerf holde. 

Inne i Grorud kirke finner jeg forresten igjen noe jeg har sett før og forelska meg i. Han har vært her også, Per Vigeland, og malt en helt fantastisk vakker freske. Vigeland malte denne fresken i 1936 etter en større innvendig oppussing av kirken og altertavlen som dekker hele 200 kvadratmeter heter "den store hvite flokk" og er som freskene i Capella Johannea malt som en illustrasjon av en tekst i Johannes åpenbaring. 

Grorud kirkes vakre altertavle.

Regnbuetemaet er forresten en liten gjenganger i kirken denne dagen. Du finner regnbuefarger på bønnetreet du kan knytte bønnesnorer på og barna i koret som synger denne dagen tenner regnbuefargede lys foran alteret. Et lys for alle merkedagene i fasten. Koret synger forresten også vakkert for oss denne dagen. De er flinke og har trøkk selv om de ikke er så mange.

Grorudkirkenes barnekor sang vakkert for oss denne søndagen.

På vei ut av kirken fikk jeg se det jeg bare kan beskrive som et spektakulært, futuristisk, kirkeorgel. Plassert inne i en av de mange buene man finner i kirken minner det mer om et spennende kunstverk enn et orgel. Jeg har aldri før sett opp på et kirkeorgel og tenkt wow. Så kult! 

Kirkeorgelet i Grorud kirke har en spennende form og er vakkert å se på.

Grorud kirke er en vakker skatt. Så vakker at man knapt får plass til å snakke om glassmaleriene som henger over meg på begge sider under gudstjenesten og også sender regnbuefarger inn til oss. Kirken bruker farger for å markere sine ulike tider. Lilla i adventstiden er velkjent og om jeg ikke tar feil så har de også brukt lilla for å markere ventetiden frem mot påsken. Men jeg liker Groruds regnbuer. De skaper liv og rom og glede. Og selv om kirkens budskap er tungt og vondt denne uka, så er det jo også et budskap om å vente på den gleden man vet vil komme ved ukeslutt. Akkurat slik jeg nå gleder meg til våren jeg nå ser komme. Selv om de siste skitne snørestene er tunge å leve med.

I en festpynta Domkirke var det kirkemusikkfestival. I den usminka krypten under fikk vi den rå sannheten om slaveri i vår tid

  • 17.03.2018 - 09:07

Det var slaveriet som lokka meg tilbake til Domkirken denne søndagen, ikke musikken eller gudstjenesten. I krypten skulle det etter kirkekaffen være en panelsamtale som oppsummerte kirkemusikkfestivalens fokus på slaveri i vår tid. Og jeg ble nysgjerrig ikke bare på det spørsmålet som lå opp i dagen, hva en kirkemusikkfestival hadde med slaveri å gjøre, men hva hadde egentlig kirken å si om slaveri, nå om dagen? Den har jo blitt brukt til å legitimere så ymse på den fronten opp igjennom historien.

Fv: Mildrid Mikkelsen, Lemma Desta, Sturla Stålsett, Biskop Kari Veiteberg og Jørgen Lorentzen stilte til samtale om "Slaveri i moderne tid" i krypten under Domkirken.

Panelet i det som viste seg å bli en meget lærerik og spennende samtale bestod av Biskop Kari Veiteberg, Prest og professor Sturla Stålsett,Leder for ROSA prosjektet Mildrid Mikkelsen, Etiopsisk teolog, styreleder for Commission for Migrants in Europe (CCME) samt koordinator for flerkulturelt kirkelig nettverk i Norges Kristne Råd; Lemma Desta og Tyrkiakjenner, litteraturviter, kjønnsforsker og dagligleder for Hedda stiftelsen; Jørgen Lorentzen som også ledet samtalen.

Og her mine radikale venner, her er det dere må skjerpe dere. Kirkefolket har blitt radikalisert. De har tatt dere igjen. Ett angrep på menneskeverdet til nå og de vil ta til gatene, de sølvhårede i minkkåpe og de med strenge presteskjorter også. Nok er nok! De krever endring. Deres Jesus er en Jesus som setter alle folk fri og da er det vanskelig å godta en politisk virkelighet som legger stadig flere folk i lenker. 

Eller?

Dette er iallefall den ene delen av historien og det er denne delen jeg sitter sammen med i krypten denne dagen. Den andre er det jeg skrev om helt i begynnelsen av dette prosjektet, - mitt illsinne på Sylvi Listhaugs kors og den delen panelet her tar opp: - verdenskirkens totale stillhet hva fordømmelse av nåtidens slaveri angår. Hvor er uttalelsene fra Verdens kirkeråd om slaveriet Etiopiske (og andre afrikanske) fattige kvinner blir lurt inn i i gulfstatene? Den katolske kirkes fordømmelse av de tradisjonelle slavemarkedene som har gjenoppstått i Libya? Men det er ikke den delen av kirken som har møtt opp i dette rommet. I dette rommet finnes det en beundringsverdig blanding av kunnskap og engasjement.

Inne i Salmeboka lå det et ark med fakta om slaveri i vår tid og gode råd for hva den enkelte kan gjøre for å motarbeide dette.

Det begynner allerede i det vi får utdelt salmeboka da vi kommer til kirken. Inni den ligger det et ark hvor fremsiden viser tall og fakta om slaveri i vår tid og baksiden er stappfull av gode råd. Hva kan du gjøre i menigheten, i dagliglivet, politisk og økonomisk for å bistå med å bekjempe slaveri.

Mitt første spørsmål, hva kirkemusikk har med slaveri å gjøre besvarer forøvrig seg selv temmelig raskt. I det Domkirkens guttekor stemmer i med "go down, Moses, way down in Egypts land; tell old Pharaoh to let my people go", så forstår jeg. Spirituals. Det finnes en lang tradisjon med nettopp frigjøringssalmer i kirken. Eller i kirken? Kirken stod også på slaveeiernes side. Kirken var også med å legitimerte deres syn. Uten kirkens velsignelse ville ikke den transantlantiske slavehandelen kunne ha skjedd. Og samtidig var kirken også stedet hvor slavene fant styrke til å overleve fangenskapet og kjempe for sin frihet. Og de sang spirituals.

Oslo Domkirkes guttekor stemte i med vakre spirituals gjennom hele gudstjenesten.

 

Gjennom hele festgudstjenesten trekkes bibelens frihetsbudskap frem. Det leses tekster om Moses og kobberslangen han ble bedt om å lage slik at folket ikke skulle dø av slangebitt. De som kikket opp på kobberslangen ville ikke dø av bittene. I sin preken forklarer Domkirkeprest Valborg Orset Stene at kobberslangen er et symbol på Jesus og hvordan det å kikke opp mot Jesus redder menneskeheten. Videre forteller hun at det kristne budskap er et frihetsbudskap. At Jesus setter alle mennesker frie. Sammenhengen budskapet i gudstjenesten og det budskapet som venter i krypten er opplagt.

Domkirkeprest Valborg Orset Stene entret Domkirkens vakre prekestol og talte om et frihetsbudskap.

 

Slaveri, menneskehandel... det er vanskelige og tunge temaer man snakker om i krypten denne søndagen. Men det er viktige temaer. Våre EØS penger bidrar til at vestafrikanske menn blir lagt i lenker og bydd på på slavemarkedet i Libya. Akkurat slik de ble da Kunta Kinteh i 1750 ble stjålet fra Gambia og solgt i USA. I vår tid er det fattigdom og politisk ustabilitet som sender dem ut på "håpets ferd". En ferd som så alt for ofte ender tragisk. Mange drukner mens andre altså ender opp som slaver på åpne slavemarkeder. Det skjer i vår tid. Tenk at dette også skjer i vår tid. Med vår vitende vilje. Nesten uten motstand.  Lemma Desta forteller at han har skrevet brev til verdens kirkeråd i håp om at de ville komme med en uttalelse som fordømmer slavehandel, men at svaret har vært stillhet.

Sturla Stålsett sier at 40 millioner er et tall som brukes om antall slaver i dag, men at tallet trolig er mye høyere. Han snakker om hvordan vi trenger å våge å se og høre dem. Om hvordan dette er ressurssterke mennesker og hvordan det er kirkens ansvar å jobbe for disse menneskenes frihet. Enten så bedriver man i kirken en form for "lipservice" eller så tar man kirkens frigjørende budskap på alvor, sier han. Vi kan ikke kjøpslå med menneskers liv. Han forteller også om Erkebiskop Romero som nå blir opphøyd til helgen for sin kamp for sosial rettferdighet. Hvor er hans kamp og hans samfunn idag?

Jørgen Lorentzen forteller om hvordan situasjonen i Tyrkia er i ferd med å endre seg dramatisk og hvordan man der har brukt demokratiet til å ødelegge demokratiet. Han forteller om vår og Europas totale taushet til det som skjer og han forteller om en "hjerneflukt" som nå pågår fra Tyrkia. De intellektuelle, legene, ressursmenneskene må flykte, mens Ergodan presser Europa til stillhet ved å bruke flyktninger som pressmiddel. Hvor mange vil dere ha, spør han europeiske ledere om de mukker mot hans ledelse. Hundre tusen? En million? Og europeiske ledere selger de prinsippene vi har bygget våre nasjoner på billig i frykt for det man ser vokse i Europa om dagen. Vi innfører en politisk retorikk som var umulig kun for kort tid siden. 

De tordner der oppe. Forteller hvordan "norske interesser" blir brukt som et begrep som legitimerer hva som helst, men hva er norske interesser? Er det bare norske handelsinteresser eller handler det også om andre ting? Om oss og dem, om frihetsidealer og om hvordan deres verdighet også er vår egen verdighet? Når de kommer  til punktet hvor deres verdier idag blir sett på som naive så har jeg ikke noe valg. Jeg må bare innse det. Mine radikale venner. Vi må skjerpe oss. Kirkefolket går oss her en høy gang! De snakker til og med om hvordan begrepet radikal blir forsøkt endret til å bety noe annet, noe negativt. 

Mildrid Mikkelsen forteller om hvordan mennesker de møter og som er offer for menneskehandel nå som regel blir sendt ut, selv om de gjør alt riktig, selv om de vitner, og hvordan det å bli sendt ut svært ofte betyr at vi resirkulerer dem tilbake til tvungen prostitusjon.  Og Biskop Kari Veiteberg sier at Trua hennes mister sin makt om den ikke også er politisk forankra. Hvor er klærne vi har på oss sydd? Av slaver? Hva gjør vi med kunnskapen?

Om du gir en fattig brød så er du helgen sier de, men om du spør hvorfor han er fattig så er du kommunist. 
Gud skapte medmennesker følger de opp. Medmennesker. Og da kan ikke vi være en kirke med mange fine idealer på papiret. Vi må også leve etter dem.



Og med det forlot jeg Domkirken vår for denne gang. Og vi gikk inn i en uke hvor denne kirkens dualitet kanskje ble mer aktuell enn noen gang. Denne helgen skal KRF ta et viktig valg som kanskje nettopp handler om verdier og om det man tror på virkelig er verdt å kjempe for, selv om omkostningene kan være store.

En hilsen og en takk sendes forresten til min sidemann under kirkekaffen. Det tok meg 44 år å finne ut hva en krypt er for noe, men nå vet jeg det. Jeg vil anta at vår bruk av krypten med foredrag og kirkekaffe nok er noe vanligere bruk enn begravelser av helgener i våre dager. Ikke det, St. Halvard, Oslos egen skytshelgen, hadde nok passet godt inn i krypten denne dagen. Han ble gjort til helgen etter at han druknet da han forsøkte å hjelpe en trellkvinne til frihet i år 1043..

 

 

Men størst av alt er ... variasjonen?

  • 10.03.2018 - 10:25

Så stod jeg der altså på kirkegulvet med rompa i været og hendene trygt plassert på gulvet i downward facing dog posisjon og jeg visste med meg selv at dette, dette var nok ikke helt innafor rammene av den vestlandske indremisjonens ide av kirkegang.

Det er lørdag formiddag og jeg er i Fagerborg kirke. Kirka der Synniva Gyvler er sogneprest og de har yogagudstjenester en lørdag hver måned og bruker påska til å feire Harry Potter med rumpeldunkspilling rundt kirkeveggene og eleksirmikstursundervisning langs kirkebenkene.

Fagerborg kirke. Foto: Kirkesøk

Fagerborg kirke ligger ved Stensparken på Fagerborg i Oslo. Et bitte lite steinkast fra Bislett stadion. Kirken ble bygget i 1903 og var som seg hør og bør i dagens Oslo omringet av skikkelig blank blankis som gjorde ankomsten noe mer spennende enn den trengte å være. Kirken er en treskipet langkirke som er bygget i granitt. Bygningen er i nygotisk stil og er tegnet av arkitekt Hagbarth Schytte-Berg. Den ligger vakkert til på en liten høyde og er et stolt kjennemerke i terrenget.

Dette vakre glassmaleriet pryder veggen bak alteret.

 

Ved alteret er det et vakkert glassmaleri. Dette ble laget samme år som kirken ble oppført av keiserlig og kongelig hoffglassmaler Max Roth fra Ungarn og forestiller "Den oppstandne Kristus". Men det var ikke dette glassmaleriet som fanget min oppmerksomhet da jeg først kom inn i kirkerommet. Fagerborg kirke har noen helt usedvanlig vakre vinduer. Jeg ønsker meg akkurat slike vinduer. Jeg vet bare ikke hvor jeg skal få plass til dem. 

 

Fagerborg kirke har vakre vinduer i farget glass.

Bortsett fra vinduene er det en liten kvinne med lange rastafletter og en grå t-skjorte med ordene PREST stavet på som fanger min oppmerksomhet. Før gudstjenesten begynner går hun rundt i rommet og håndhilser og småsnakker litt med alle som har kommet. Man blir sett, møtt og ivaretatt om man kommer på yogagudstjeneste i Fagerborg kirke. Når turen kommer til meg så forteller jeg at jeg har tenkt å skrive om opplevelsen. Å, er det du som er Kirke-Kjersti bryter hun ut og ler. Jeg ler også. Ja, det er jeg som er Kirke-Kjersti. Ingen og aller minst jeg så det navnet komme, men jeg forstår nå at dette er et navn som har satt seg. Jeg er Kirke-Kjersti og det kommer jeg til å forbli... lenge. Og det er helt greit. Jeg liker livet som Kirke-Kjersti. Jeg fryktet at 52 møter med kirken på et år kunne bli en noe kjedsommelig affære. Jeg tok feil! Det viser seg at kirken har svært mye å by på og Fagerborg kirke synes å gjøre mer spennende enn de fleste.

Det blir forresten ingen kirke-te etter yogagudstjenesten denne dagen. Koret må ha rommet. De må øve. Dagen etter skal det nemlig fremføres Händels Messias i kirkerommet. Kontrastene kunne knapt vært større. Kirken kan by på stor variasjon. Det er nesten som om de har plass til hele livet, med alle dets aspekter.

Sogneprest Sunniva Gyvler og yogainstruktør Henriette Sørensen ledet yogagudstjenesten.

 

Dagens tema i gudstjenesten er forresten kjærlighet. Den som er større enn alt. Større enn troen og håpet. Og sogneprest Sunniva Gyvler leser fra det som kanskje er bibelens mest kjente vers. Kjærlighetens Høysang, kapittel 13 i Paulus første brev til korinterne. Verset som forteller oss at "kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke og er ikke hovmodig" og som ender med de mest kjente ordene av dem alle " så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten." 

Ordene setter en fin stemning for yogadelen av gudstjenesten. Denne delen ledes trygt og stødig av yoga-instruktør Henriette Sørensen. 

Hun guider oss gjennom øvelsene på en forståelig og god måte. Fokuset er på pust og øvelsene er enkle. Pust inn kjærlighet og pust ut kjærlighet til alle som er i rommet. Pust inn, pust ut... Langt ut. Ut i byen. Ut i verden. Og inn igjen. Sakte og sikre bevegelser. Opp og stå. Hendene over hodet. Pust inn - pust ut. Jeg greier det jo. Også jeg som var så stiv og støl og hadde så vondt i kroppen idag at jeg trodde at jeg ikke kunne gjøre noen av øvelsene. Men dette kan jeg jo gjøre, og det gjør godt. Det er godt å kjenne hvordan musklene sakte strekkes ut, hvordan ryggraden forlenges i kobra stilling. Lårene våkner opp i downwards looking dog. Det er godt. Jeg koser meg. 

Men så skjer det noe. En tilskuer har flyttet seg frem til aller fremste benk. Rett ved der jeg sitter. Jeg blir distrahert og føler meg invadert. "pust kjærlighet", tenker jeg for meg selv, bare fortsett å puste kjærlighet og ikke la deg distrahere. Men jeg greier det ikke. En god stund ble det nok pustet mye mer irritasjon enn kjærlighet fra min side. Jeg innrømmer det. Jeg husker ordene en facebookvenninne av meg ytret da hun ble spurt om fellesbønn for kvinner og menn i mosken. "Jeg driter i likestillingen. Jeg vil bare ikke stå der i moskeen med rompa i været og be mens en fremmed mann snuser meg i ræva. Jeg vil be i fred." 

Selv om vi var et klart flertall av kvinner på yogagudstjeneste, så trenger jeg overhode ikke kjønnssegregering for å slappe av og trives. Om personen på matta ved siden av var mann og ikke kvinne, så hadde ikke det plaget meg overhode. Men om man skal sitte så nær de som utøver yoga så bør man helt klart være deltager, ikke tilskuer.

 

 

De siste ukene har det vært en diskusjon om yoga. Diskusjonen ble reist av en FRP politiker som hevdet at yoga var å invitere onde ånder inn. Og her sitter jeg altså i kirka og utøver yoga. Det synes jeg flere burde gjøre! Kirka er et fantastisk sted å drive med yoga på (om man ser bort fra den begrensede gulvplassen) og kombinasjon mellom gudstjeneste og yoga er fantastisk. Pust og kropp er viktig. Mennesker i et moderne samfunn pepres med informasjon rettet mot hodene våre. Hodene våre er utslitte og har ikke plass til mer informasjon. Men kroppene våre og hjertene våre, de trengs å snakkes til. De trenger å få lov til å bli med på festen. Møte de overbelasta hodene våre. Jeg er glad for at de møtene også kan skje i kirken. Jeg håper flere kirker vil åpne opp og ha et slikt tilbud. Yoga er ikke onde ånder og hokus pokus. Yoga er sjelens smertelindring. Yoga er en metode for å la kropp, sjel og hode komme sammen et lite øyeblikk. Det gjør godt, og det er noe vi alle kan ha behov for. Med en god instruktør, som det de har i Fagerborg menighet, så er yoga også noe som kan passe for mange flere enn de som idag utøver det. Menn og kvinner, gamle og unge.Gå til Fagerborg kirke. Gå og prøv! Yogagudstjeneste der passer for mange flere av oss.

 

 

 

Jeg har forelska meg i Capella Johannea. Kapellet prestene fikk bygget til seg selv.

  • 03.03.2018 - 13:47

Det skjedde i de dager da Oslo var på sitt kaldeste og mest ugjestmilde. Frostrøyken lå lavt over blokkbebyggelsen og bakken var dekket med brun, ekkel løssnø med stålis under og min tante, som har vært ute på kirketokt før, hadde sendt meg ut på oppdrag. Finn Areopagos og Capella Johannea, sa hun. Det vil du like. Og dermed havna jeg ut på kirkeblankisen igjen. Denne gangen på en mandagskveld midt på Majorstua.

Capella Johannea ligger i tårnfoten til Majorstuen kirke, en kirke som ble bygget i 1926  for innsamlede midler fra norske prester og som opprinnelig bar navnet prestenes kirke før den på 1960 tallet byttet navn til Majorstuen Kirke. Man blir ikke stående utenfor Majorstuen kirke og si wow, så vakker, slik man lett kan bli det ved Ullern kirke som jeg besøkte sist uke. Faktisk hadde jeg rent nært travet forbi denne kirken før jeg oppdaget at jeg faktisk stod der, rett ved inngangen jeg drev og lette etter. Majorstuen Kirke ligger i Kirkeveien, en travel gate, og den røper ingenting fra utsiden om det fantastiske skattekammeret du kan finne om du tar deg tid til å gå inn. 

Jeg gikk inn sideinngangen til Majorstuen Kirke. Hovedinngangen får vente til en annen anledning. Det er nemlig i sideinngangen du finner det: Capella Johannea. Kapellet som bare må oppleves. Dette kapellet er beskrevet som en av Oslos skjulte perler og vel inne forstår jeg godt hvorfor. Kapellet er dekorert med freskomalerier og kunstneren, Per Vigeland, var inspirert av det Sixtinske kapell i Roma da han i 1932 malte disse buegangene og veggene med bilder fra Johannes Åpenbaring. Og jeg har aldri før vært i et rom som har gitt meg så lyst til å ta og kjenne på veggene. Dra fingerene over dem og kjenne på konsistensen. Oppleve rommet dypere og med flere sanser enn kun syn og hørsel kunne gi. Freskene her inne er ikke slående og fremmede slik de var i Ullern kirke. De er duse og nære og du blir aldri ferdig med å se på dem. Nye motiver dukker opp så fort øyet har fått sett seg mett på et sted. Capella Johannea er et godt rom å være i, et unorsk rom som tar deg med sørover mot de mektige gamle kirkene du finner i Sør Europa. Og dette er altså rommet prestene bygde til seg selv. 

Capella Johanea har også vært Areopagos  (tidl. Den Kristne Buddhistmisjon), sitt tilholdssted helt siden innvielsen av kapellet i 1926. For selv om Areppagos regner sin innstiftelse som 1922, da Karl Ludvig Reichelt og Notto Normann Thelle etablerte et brødrehjem for omreisende munker i Nanjing i Kina, så var det våren 1926 i Capella Johannea at de rent formelt ble innstiftet som organisasjon. Og akkurat der hvor det skjedde satt altså jeg nå og lyttet til Ulla Käll klimre vakkert på klassisk gitar mens liturg Liv Hegle guidet oss gjennom denne meditative kveldsmessen hvor vi fikk lære om å trene sjela vår.

Areopacos er en kristen organisasjon som jobber med livssynsdialog, religionsstudier, kristen trospraksis og å vise nestekjærlighet gjennom bistandsprosjekter, sier de om seg selv. De arbeider i Norge, Danmark, Hong Kong og Kina. Organisasjonen har sitt opphav fra misjonsarbeide og særlig i møtet med buddhismen. Man ville vise at den buddhistiske troen ikke stod i motsetning til den kristne. Areopacos er en medlemsorganisasjon, men den har et bredt samarbeide med kirke og fagmiljøer både nasjonalt og internasjonalt og mange av deres ledere og ansatte, både nå og historisk, har vært ordinerte som prester i Den Norske Kirke. Areopacos er også stedet for å praktisere oldtidens kristne spiritualitet, stillhet, sentrerende hjertebønn og meditasjon.

I denne Meditative Kveldsmessen greier kirken å samle alle mine hjertesaker. De snakker om dialog mellom religioner, mellom mennesker med tro og uten. De snakker om meditasjon og om kjærlighet. De bruker eldgamle bønner jeg kjenner fra andre steder, steder jeg hører til. De slår til og med til og "vil løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette de undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker", før de fortsetter med "å dele ditt brød med de sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne"... og alt dette sier de høyt kun et halvt steinkast fra Bogstadveiens shopping bonanza. Jo, her er de inne på noe. Det er mulig jeg har funnet den delen av kirka som kan være min. Jeg må bare huske å gå inn sideinngangen. Den passer visst bedre det for sånne som meg. 

Når du leser dette så har jeg forresten allerede vært i kirka på ny, og dette har jeg gleda meg til lenge. Jeg skal i Fagerborg Kirke på yogagudstjeneste. Det må da bli bare fantastisk. Særlig med Agder FRPs utspill om snikyogifisering av samfunnet i bakhodet. Følg med, følg med.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kirken og Meg

Velkommen



Jeg skal i løpet av ett år oppsøke kirkelige arrangementer 52 ganger og blogge om det.

Blogg.no reklame

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign